Angrerett på barn :/

[Anonym bruker]

Veit ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men må få det ut et sted.

 

Har altid likt unger, men ville ikke ha noen selv. Ble gravid selv om jeg brukte ppiller. Var mye for og imot, abort var ikke aktuelt så ble til at jeg valgte å beholde. Svangerskapet var evig varende, kjedelig og pyton (normalt svangerskap)! Fødselen enda verre, skjønner ikke at noen utsetter seg for dette frivelig (normal naturlig fødsel)!

 

Fikk en nydelig gutt, problemet er bare at han er min. Tenker sånn at når noen i familien holder han, vil jeg bare reise og la ungen bli der. Finner jeg på noe uten gutten så glemmer jeg at jeg har han til jeg kommer hjem. Savner det gamle livet mitt, jaget etter å jobbe seg opp innenfor jobben min.Ungen skulle kommet med angrerett. Null følelser for ungen (han får alt han trenger mat, stell og oppmerksomhet).

 

Så sitter her med en liten en som jeg aldri skulle ha fått og en fantastisk samboer som forguder ungen over alt på jord.

 

Angrer på svangerskapet, skulle tatt abort. Morslivet er ikke noe for meg!

 

Halshogg meg de som kan...

 

Anonym poster: 42502eefdf782845711b47f36aa4b06d

[Gjest]

Fødseldrepresjon? Gammel er baby da? Snakke med helsesøster eller legen din, for slik kan du ikke ha det.

[Gjest Vicky Pollard]

Tror du seriøst bør ta opp dette med en profesjonell, ikke her på dib. Når det er sagt, kan jeg ikke skjønne å begripe at du ikke kan anerkjenne ditt eget barn. Heldigvis har du en samboer som gjør det. Dette var kjempetrist å høre.

[holahopp]

hvor gammel er gutten?

 

For meg tok det godt og vel ett år før jeg fikk ordentlig kjærlighet for min.

 

ville og bra dra vekk fra han og det var deilig å kunne sette han til noen andre. Jeg var og alene med han så det ble veldig mye.

 

savner fremdeles livet mitt, men kunne ikke tenke meg livet uten han. Når jeg leser om de som har mistet barna sine får jeg helt vondt og har sluttet å lese slike artikler.

 

Jeg var og en som ikke likte barn og hadde ikke tenkt å få barn, men gikk på ppiller og valgte å beholde. Men den kjærligheten alle sa jeg burde ha med engang var der ikke.

 

gi det litt tid, skjønner at det er en omveltning..

[LillaGorilla♥♥]

For ungens skyld, bør du søke hjelp..

[Anonym bruker]

Hvor er gammel er barnet ditt?

Ser du har flere tanker som jeg selv hadde i begynnelsen med sønnen min.

Kanskje du også har fødselsdepresjon?

 

 

Anonym poster: ef803ce69aea6ddcb587b288e0508500

[Anonym bruker]

Du kan jo skille deg og i hovedomsorgen til faren, da.

 

Anonym poster: c36b9a548f96ae8b0504ee81e6c6bf32

[Anonym bruker]

Hvor gammel er gutten din?

Bare vent, gi det litt tid, du kommer til å ELSKE ham over alt på denne jord etterhvert, når han blir større, begynner å prate, gi deg de største bamseklemmer og erklære sin aller største kjærlighet til deg... Det høres kanskje fjernt ut nå, men bare vent, så skal du se; han er det beste som har skjedd deg

 

Anonym poster: 2311d46323324dd015b5e12faa428c5d

[Anonym bruker]

Søk hjelp. Jeg har ei i nær familie som hadde slike følelser da sønnen hennes var liten. Forholdet til far røyk og det tok to tre år før hun fikk hjelp. Hun mistet så mye dyrebar tid med sønnen at hun fortsatt, 20 år senere, har en grusomt dårlig samvittighet ovenfor ungen.

 

Anonym poster: 27357d6740c255c1d40441e2b896b40e

[❤lille stjerne❤]

du....dette burde du gå og få snakket med noen om. Legen din eller helsestasjonen i første omgang kanskje. Vanskelige tanker og følelser du går med.

[Cat_Woman]

Du har helt sikkert fødselsdepresjon! Oppsøk lege, eller be om hjelp på helsestasjonen.

[me_87]

Jeg fikk ikke morsfølese for barnet før han var 4 mnder så det kan komme etter vært.

Jeg hadde også tanker om at jeg angret på at jeg fikk barn,men når fødselsdepresjon ENDELIG gikk over så kunne jeg ikke klart meg uten min herlige skjønne sønn.

Vil anbefale deg å snakke med en psykolog,det hjelper visst for veldig mange.

[Anonym bruker]

Er ikke mye å søke hjelp om når jeg lever helt fint uten ungen, smiler og ler. Nyter livet, men når ungen kommer inn i bildet så blir jeg mint på at jeg skulle tatt abort. Tenkt det under hele svangerskapet. Helsesøster finner ingen feil, glanser meg fint gjennom samtaler og ark som må fylles ut. Vært deprimert før i tenårene og det er ikke fødseldepersjon.

 

Alt er normalt følelsmessig, parforholdet er 100 % bra, jobber litt innemellom, ute med venner. Bare at morsrollen ikke fungerer.

 

Trur det er litt innafor familien. Kjenner meg igjen i moren min, Trur hun ikke fikk følelser for meg før jeg var 22 og lille søss 16. Kald som vinteren selv frem til da....

 

Så hva skal man gjøre når jeg har det helt fint, med en unge jeg aldri skulle beholdt?

 

Anonym poster: 42502eefdf782845711b47f36aa4b06d

[Anonym bruker]

Adoptere han bort kanskje?

 

Anonym poster: bddfa888fef052bde959c0967e2f7cc6

[Gjest Vicky Pollard]

Får frysninger. Utrolig trist å lese, for ungen din først og fremst men også for deg.. Håper samboer kompenserer for din manglende evne til morskjærlighet. Men an godt være noe i dette du sier i fht at det var likens med din mor. Helsesøster har ikke peil. Dette er psykologmat. For ditt barn skyld, kom i kontakt med en.

[me_87]

Tror du seriøst bør ta opp dette med en profesjonell, ikke her på dib. Når det er sagt, kan jeg ikke skjønne å begripe at du ikke kan anerkjenne ditt eget barn. Heldigvis har du en samboer som gjør det. Dette var kjempetrist å høre.

 

Når en er deprimert så er mann ikke seg selv.

Jeg angret selv på at jeg fikk barn og hadde ingen føleser for barnet annet enn at jeg ville han det beste og beskyttelsetrang ovenfor han.

Men når fødselsdepresjonen endelig gikk over så ble jeg meg selv igjen,å elsket den herlige lille prinsen min.

Nå er han 1 år å hadde ikke klart meg uten han.

[me_87]

Er ikke mye å søke hjelp om når jeg lever helt fint uten ungen, smiler og ler. Nyter livet, men når ungen kommer inn i bildet så blir jeg mint på at jeg skulle tatt abort. Tenkt det under hele svangerskapet. Helsesøster finner ingen feil, glanser meg fint gjennom samtaler og ark som må fylles ut. Vært deprimert før i tenårene og det er ikke fødseldepersjon.

 

Alt er normalt følelsmessig, parforholdet er 100 % bra, jobber litt innemellom, ute med venner. Bare at morsrollen ikke fungerer.

 

Trur det er litt innafor familien. Kjenner meg igjen i moren min, Trur hun ikke fikk følelser for meg før jeg var 22 og lille søss 16. Kald som vinteren selv frem til da....

 

Så hva skal man gjøre når jeg har det helt fint, med en unge jeg aldri skulle beholdt?

 

Anonym poster: 42502eefdf782845711b47f36aa4b06d

 

Da ville jeg seriøst vurdert å adoptere bort barnet.

Jeg trodde det kanskje bare var snakk om fødselsdepresjon men ser nå at det stikker mye dypere ja.

[Anonym bruker]

Jeg fikk heller ikke det jeg vil kalle morskjærlighet for barnet mitt før hun var over ett år. Mange ganger tenkte jeg at min søster bare kunne ta henne, og at hvis noen kom og hentet henne nå og jeg visste hun hadde det godt så kunne jeg uten problem være vekke fra henne i 1 mnd... Men jeg hadde morsfølelse for henne; dvs at jeg passet hele tiden på at hun hadde det bra, at hun fikk sine behov oppfylt i form av mat, fysisk nærkontakt, sosialt samspill osv.. Fordi dette var, og er og blir, mitt ansvar.

Den store kjærligheten overfor henne har ikke kommet før nå de siste fire mnd. Jeg tenker noen ganger det er trist, at jeg har gått glipp av noe, og at det er synd på henne; men det er sånn det har vært, og jeg må være ærlig overfor meg selv ifht det... Hun er ei kjempeblid og trygg jente.

Jeg har slitt med mye forskjellig etter at hun ble født, sykdomsrelatert og familierelatert. Jeg vet ikke om ting hadde vært annerledes om alt gikk på skinner med meg... Men svangerskapet gikk veldig greit, uten at jeg følte jeg fikk noe bånd til barnet i form av at jeg følte kjærlighet. Dvs at jeg bekymret meg for henne og tenkte på om alt skulle gå bra osv. Men jeg kjente ingen intens kjærlighet eller bånd til barnet i magen, jeg bare ventet at det skulle komme når jeg så henne.. Det gjorde det ikke, og jeg måtte vente 14 mnd på den fantastiske følelsen alle snakket om.

For meg har det blitt slik at man blir mer og mer forelsket etter hvert. Pga opplevelser med barnet, fordi man får følge det over tid, man ser det lærer seg nye ting, man opplever at det knytter seg til deg; at det er DU som er viktig for henne. (Når hun var liten følte jeg jo at det var det samme hvem som gav henne det hun hadde behov for, så lenge hun fikk det; nå viser hun at det er meg hun vil ha...) Det blir noe mer enn bare den lille bylten; et menneske man kjenner...

Jeg tror nok at det går seg til for deg, men kan hende det tar tid.

 

 

 

Anonym poster: 5093990bfef9a80397ac52d8f3d60cf1

[Anonym bruker]

Adoptere han bort kanskje?

 

Anonym poster: bddfa888fef052bde959c0967e2f7cc6

 

Hadde det ikke vært for barnefar ville jeg gjort det, men han er mannen imitt liv, så ungen må bli. Så håper jo følelsene vil komme.

 

Anonym poster: 42502eefdf782845711b47f36aa4b06d

[Mamma`n til Will& Ailo]

Det er ikke unormalt å ha sånne tanker,men det er tabu.

 

Når jeg ble gravid med nr 1 hatet jeg å gå gravid og når han ble født så tenkte jeg at om noen tok han med seg og jeg aldri fikk se han igjen så var det helt greit! Mnd gikk og jeg ble mer og mer glad og knyttet til denne lille krabaten Men det tok 6-8 mnd før den ekte morsfølsen kom for fullt. Det er et stort sjokk for mange å bli mamma,man må sette seg selv til side og man kan bli overveldet over det store ansvaret man får. Jeg feks viste ikke at jeg kunne bli så redd og bekymret som etter at jeg fikk barn.

 

Nå 5 år senere ELSKER jeg barna mine over alt på denne jord og kunne ikke tenke meg et liv uten de. Og jo da, det hender jeg fortsatt fantasere om å gi de bort på finn,når de har vært våkene 4 timer midt på natta,minste hiver melkeglasset på gulvet,vi bruker 1 time til bhg pga trass, vasking av hus,klær,en 1 åring som legger mer middag på gulvet enn i munnen fordi han skal spise selv,bading,tannpuss og jeg som sovner utslitt på sofaen kl 19. Men det blir med tanken fordi det er såååå VERDT det.

 

Klem til deg.

[MrsMilla]

Er ikke mye å søke hjelp om når jeg lever helt fint uten ungen, smiler og ler. Nyter livet, men når ungen kommer inn i bildet så blir jeg mint på at jeg skulle tatt abort. Tenkt det under hele svangerskapet. Helsesøster finner ingen feil, glanser meg fint gjennom samtaler og ark som må fylles ut. Vært deprimert før i tenårene og det er ikke fødseldepersjon.

 

Alt er normalt følelsmessig, parforholdet er 100 % bra, jobber litt innemellom, ute med venner. Bare at morsrollen ikke fungerer.

 

Trur det er litt innafor familien. Kjenner meg igjen i moren min, Trur hun ikke fikk følelser for meg før jeg var 22 og lille søss 16. Kald som vinteren selv frem til da....

 

Så hva skal man gjøre når jeg har det helt fint, med en unge jeg aldri skulle beholdt?

 

Anonym poster: 42502eefdf782845711b47f36aa4b06d

 

Kanskje best at faren tar mesteparten av omsorgen?

Og du treffer en psykolog slik at du ikke utsetter ditt barn for det samme som du selv gikk gjennom og tydeligvis ødela ditt forhold til eget barn?

[LykkeligSomMamma]

Jo, det er mye å søke hjelp om, for selv om du mener du ikke trenger det og ikke er deppa, så trenger dere det som familie. Sønnen din fortjener en mor som bryr seg og om du ikke er en tilstedeværende mor i følelsene dine så er det din jobb å gjøre det du kan for hans beste. Hvis ikke er du med på å reprodusere familiesystemet du kommer fra. Du beskriver jo selv din mor og at det ligger i familien. Hvor ok var det for deg med en iskald mor? Unner du ikke sønnen din bedre? Jeg tør påstå at ikke alt er følelsesmessig ok men at du kanskje ikke kjenner ordentlig etter....?

[Anonym bruker]

Er meg selv 100%, blid, sosial, tar vare på meg selv. Alt var normalt og er normalt. Tar vare på samboer, venner, familie og jobb. Ler og prater like mye som altid. Så depersjon er det ikke. Har ikke noe uløste følelsmessige konflikter innabords.

 

Ungen får nærhet og en flink skuespiller når det kommer til å overbevise alle at jeg "forguder" ungen. Skal si det til samboer, men må velge mine ord med omhu skjønner jeg :/

 

Anonym poster: 42502eefdf782845711b47f36aa4b06d

[Anonym bruker]

Hvorfor sier dere hun skal adoptere bort barnet? Det har da en far som elsker det?

Helt ærlig, jeg mener ikke det hun skriver kvalifiserer til det. Hun har et distansert forhold til barnet, men noen får det slik.. Kanskje er det mer vanlig for fedre, og da er det også litt mer greit? Jeg synes det blir feil. Her kommer det inn et lite barn som man ikke kjenner, som alle forventer at man skal elske over alt på jord, men så får man det ikke til.... Jeg tror virkelig det er slik at enkelte mennesker bruker tid på å bli glad i barna sine...

Var det ikke Ane Dal Torp som sa hun ikke hadde morskjærlighet for ungen sin før etter et år? Jeg leste dette i et intervju av henne en gang, og hun sa ikke noe om fødselsdepresjon...

 

Anonym poster: 5093990bfef9a80397ac52d8f3d60cf1

[Gjest Vicky Pollard]

Du kan ikke skjule dette for evig ovenfor samboeren din vøtt. Og kommer det til at han må velge, så er dette valget såre enkelt for han. Det blir ike deg for å si det slik...