Kan ikke fordra min stesønn!

[Anonym bruker]

Stedatter har jeg godt forhold til, men stesønn er den mest ufordragelige ungen i verden. Måtte bare få det ut en plass før jeg klikker. Dette er det ingen som vet. Er god skuespiller heldigvis...

 

Anonym poster: 5f3ae4e8b8d14b901d4928f6f18a650d

[Gjest sug lut]

Fant du ikke ut det før du var for involvert med faren hans?

[Februargullet2013]

Skjerp deg

[Lillejonas Mekkemikkel]

Stedatter har jeg godt forhold til, men stesønn er den mest ufordragelige ungen i verden. Måtte bare få det ut en plass før jeg klikker. Dette er det ingen som vet. Er god skuespiller heldigvis...

 

Anonym poster: 5f3ae4e8b8d14b901d4928f6f18a650d

 

Enten er det tull, eller så håper jeg du er så god skuespiller som du tror du er, ellers er jeg redd du ender opp alene ganske kjapt om han er noe til far.

[nerdybirdy]

kom deg ut av forholdet!

[Anonym bruker]

Nei, jeg fant ikke ut det før jeg var involvert for dypt. Gutten var så liten da. Alltid syntes han var rar, men han blir jo bare rarere og rarere. Syns det er flaut å ha han med noen plass. Faren har skjønt at jeg sliter med det, men jeg prøver så godt jeg kan. Men alle har noen de krasjer med, det er bare ikke alle som er så uheldig å ha de under samme tak. Å gå fra faren hans er uaktuelt, da jeg elsker han og vi har felles barn. Hi

 

Anonym poster: 5f3ae4e8b8d14b901d4928f6f18a650d

[Gjest Antarctica]

Det er dessverre sånn at mannen din valgte deg - sønnen valgte ikke. Han er bare tilfeldigvis trukket inn i et samliv som han ikke har bedt om.

 

Jeg skal ikke komme med tusen pekefingre, eller beskrive hva samboeren min kunne få seg til å si og gjøre til min sønn (sin stesønn), eller hvordan det føles å være stemor til barn som har helt andre regler for hva som er OK oppførsel enn det jeg prøver å lære mine.

 

Jeg skal heller ikke utbrodere om den 16 år gamle jenta som kom med en betroelse til meg i forrige uke, at hun følte stefaren og stesøsteren som "gjester" hos henne og mora, og at stemninga var rar hele tida.

 

Men slike relasjoner som dette er IKKE selvgående, så mye skal jeg si. Det er alltid en periode med noe som ikke er så lett. Jeg har vært i alle rollene her - mine foreldre er skilt, og mamma fikk en vann omtrent samtidig med at pappa fikk en samboer. Jeg var vel 10-11 år. Jeg har også vært stemor og biologisk mor i en mosaikkfamilie, og sett søsken- og stesøskenforholdene til ungene vår.

 

Og nå er jeg i den situasjonen at jeg hver fjortende dag sender ungene på samvær et sted der jeg ikke helt kan vite om noen er glad i dem, unntagen faren deres.

 

Mitt eneste gode råd her er dette: DU er den voksne, og du er i stand til å ta ansvar for denne relasjonen. Hvis du har tenkt å være sammen med mannen din for all framtid, vet du at du også resten av livet vil komme til å ha en relasjon med barna hans. Kanskje er de fiendtlige, kanskje er de bortskjemte, kanskje er det noe annet du reagerer på. Men det er uansett BARE du som kan rette på det. Og det kan du ved bevisst å gå inn og prøve å endre din innstilling. Ikke vent på at gutten skal gjøre noe galt før du snakker til ham, prøv å oppsøke situasjoner der han gjør noe bra! Bygg opp , ha samvær, leker og aktiviteter med gutten som er positive. Og jobb med deg sjøl, si til deg sjøl at du vil og skal bli glad i dette barnet. Tenk på hva han savner i livet sitt.... Når du greier å bli glad i et barn, vil barnet bli glad i deg også, hvis du er ekte. Sånn er det. Prøv.

[Anonym bruker]

Fant du ikke ut det før du var for involvert med faren hans?

I wish!!!

 

Anonym poster: 5f3ae4e8b8d14b901d4928f6f18a650d

[Anonym bruker]

Det er dessverre sånn at mannen din valgte deg - sønnen valgte ikke. Han er bare tilfeldigvis trukket inn i et samliv som han ikke har bedt om.

 

Jeg skal ikke komme med tusen pekefingre, eller beskrive hva samboeren min kunne få seg til å si og gjøre til min sønn (sin stesønn), eller hvordan det føles å være stemor til barn som har helt andre regler for hva som er OK oppførsel enn det jeg prøver å lære mine.

 

Jeg skal heller ikke utbrodere om den 16 år gamle jenta som kom med en betroelse til meg i forrige uke, at hun følte stefaren og stesøsteren som "gjester" hos henne og mora, og at stemninga var rar hele tida.

 

Men slike relasjoner som dette er IKKE selvgående, så mye skal jeg si. Det er alltid en periode med noe som ikke er så lett. Jeg har vært i alle rollene her - mine foreldre er skilt, og mamma fikk en vann omtrent samtidig med at pappa fikk en samboer. Jeg var vel 10-11 år. Jeg har også vært stemor og biologisk mor i en mosaikkfamilie, og sett søsken- og stesøskenforholdene til ungene vår.

 

Og nå er jeg i den situasjonen at jeg hver fjortende dag sender ungene på samvær et sted der jeg ikke helt kan vite om noen er glad i dem, unntagen faren deres.

 

Mitt eneste gode råd her er dette: DU er den voksne, og du er i stand til å ta ansvar for denne relasjonen. Hvis du har tenkt å være sammen med mannen din for all framtid, vet du at du også resten av livet vil komme til å ha en relasjon med barna hans. Kanskje er de fiendtlige, kanskje er de bortskjemte, kanskje er det noe annet du reagerer på. Men det er uansett BARE du som kan rette på det. Og det kan du ved bevisst å gå inn og prøve å endre din innstilling. Ikke vent på at gutten skal gjøre noe galt før du snakker til ham, prøv å oppsøke situasjoner der han gjør noe bra! Bygg opp , ha samvær, leker og aktiviteter med gutten som er positive. Og jobb med deg sjøl, si til deg sjøl at du vil og skal bli glad i dette barnet. Tenk på hva han savner i livet sitt.... Når du greier å bli glad i et barn, vil barnet bli glad i deg også, hvis du er ekte. Sånn er det. Prøv.

Takk for konstruktivt svar. Har et godt forhold til min stedatter, og det gjør det enda mer skrudd at jeg ikke klarer denne gutten. Men alt han gjør irriterer meg. Dette vet han ikke, da jeg later som ingenting. Tror jeg prøver for hardt å like han, så alt blir nok litt krampaktig. Men det dom er det verste er hvordan jeg skammer meg over han. Hater å ha besøk når gutten er her, for oppførselen hans kan ikke være normal. Flaut å ha han med på butikken til og med. Uff, ble rart og rotete dette her, men godt å få ut noe gruff. Jeg får ta meg sammen og klistre på smilet

 

Anonym poster: 5f3ae4e8b8d14b901d4928f6f18a650d

[Gjest Antarctica]

Ikke klistre det på... det merker han jo....

Jeg håper du kan finne noe å glede deg ved - eller i det minste føle beskyttertrang overfor ham. Hvis du syns han er weird, som er vant til ham gjennom mange år, hvor rar må han ikke virke på andre? Prøv å visualisere litt - hvordan er det for ham å leve i denne verden, hvor han stikker ut som en sår tommel? Hvordan kan du gjøre det lettere for ham?

 

(Min stesønn var en meget overvektig unge. Jeg klarte med tid å stunder å bli glad i ham, selv om jeg patetisk nok var flau i en periode. Nå er jeg flau over å ha vært flau... Og da jeg kom på den andre siden av mine smålige følelser, klarte jeg å føle beskyttertrang. At ingen skulle få mobbe stakkaren, samme hvor tjukk han var.)

 

Jeg vet ikke om dette er noen hjelp. Men det å endre på livet sitt innebærer å endre på seg sjøl, og det er en langvarig prosess. Og den vil kreve at du kommer ut av komfortsonen!

[Anonym bruker]

Ikke klistre det på... det merker han jo....

Jeg håper du kan finne noe å glede deg ved - eller i det minste føle beskyttertrang overfor ham. Hvis du syns han er weird, som er vant til ham gjennom mange år, hvor rar må han ikke virke på andre? Prøv å visualisere litt - hvordan er det for ham å leve i denne verden, hvor han stikker ut som en sår tommel? Hvordan kan du gjøre det lettere for ham?

 

(Min stesønn var en meget overvektig unge. Jeg klarte med tid å stunder å bli glad i ham, selv om jeg patetisk nok var flau i en periode. Nå er jeg flau over å ha vært flau... Og da jeg kom på den andre siden av mine smålige følelser, klarte jeg å føle beskyttertrang. At ingen skulle få mobbe stakkaren, samme hvor tjukk han var.)

 

Jeg vet ikke om dette er noen hjelp. Men det å endre på livet sitt innebærer å endre på seg sjøl, og det er en langvarig prosess. Og den vil kreve at du kommer ut av komfortsonen!

Takk for at du gir meg nytt perspektiv

Har snakket med min svigermor om gutten, og hun ser også at det er noe som skurrer. Foreldrene han ser ikke dette. Er nok der mye av problemet ligger. Er slitsomt å stadigvekk måtte ta spesielle hensyn når man aldri ser noe forbedring. Hadde vært letter om jeg visste han fikk den hjelpen han trengte av fagpersoner. Ikke sikkert det hadde hjulpet, men surt når ingenting blir gjort. Faren kan ikke prate om dette, for han tar det som kritikk av farsrollen. Har prøvd parterapi, men der kom vi ingen vei. Slitsomt dette, for det er jo fryktelig tabu å ikke like et barn.

 

Anonym poster: 5f3ae4e8b8d14b901d4928f6f18a650d

[Gjest Antarctica]

Men det er altså noe, objektivt sett også, som feiler barnet, eller som gjør ham "annerledes" enn andre barn?

 

For i så fall må jeg jo si at mannen din svikter farsrollen i mye, mye større grad om han nekter å se det og finne hjelp! Det er jo som den tråden nylig som handla om at faren ikke ville gi barnet briller, for han mente hun bare skaper seg, når hun åpenbart har plager som skyldes dårlig syn.

 

Nekter man barnet briller gir man henne dårligere forutsetninger enn hun kunne ha hatt. Samme hvis din stesønn har en diagnose, et syndrom eller en utviklingshemming. Da er det jo kjempeviktig at fagfolk får vurdere ham og se hva de kan hjelpe ham med, så han får de aller beste forutsetninger utifra de evner han har.

Endret 11. november 2012 av Pashla

[*SommerFrisk*]

Pashla:

 

Takk for at du sier alt jeg tenker. Takk for atndet finnes mennesker som deg!

 

God natt<3

[Gjest Antarctica]

Så hyggelig! God natt til deg også!

[Lillejonas Mekkemikkel]

Nei, jeg fant ikke ut det før jeg var involvert for dypt. Gutten var så liten da. Alltid syntes han var rar, men han blir jo bare rarere og rarere. Syns det er flaut å ha han med noen plass. Faren har skjønt at jeg sliter med det, men jeg prøver så godt jeg kan. Men alle har noen de krasjer med, det er bare ikke alle som er så uheldig å ha de under samme tak. Å gå fra faren hans er uaktuelt, da jeg elsker han og vi har felles barn. Hi

 

Anonym poster: 5f3ae4e8b8d14b901d4928f6f18a650d

 

Hvordan "kræsjer" man med et barn man har kjent siden det var lite?

[Anonym bruker]

Men det er altså noe, objektivt sett også, som feiler barnet, eller som gjør ham "annerledes" enn andre barn?

 

For i så fall må jeg jo si at mannen din svikter farsrollen i mye, mye større grad om han nekter å se det og finne hjelp! Det er jo som den tråden nylig som handla om at faren ikke ville gi barnet briller, for han mente hun bare skaper seg, når hun åpenbart har plager som skyldes dårlig syn.

 

Nekter man barnet briller gir man henne dårligere forutsetninger enn hun kunne ha hatt. Samme hvis din stesønn har en diagnose, et syndrom eller en utviklingshemming. Da er det jo kjempeviktig at fagfolk får vurdere ham og se hva de kan hjelpe ham med, så han får de aller beste forutsetninger utifra de evner han har.

Jeg vet ikke. Men om jeg må gjette, tror jeg han har asberger. Og enig med deg i at faren svikter. Dette har jeg hatt egen tråd om, og der var alle enig med meg i det.

 

Anonym poster: 5f3ae4e8b8d14b901d4928f6f18a650d

[Anonym bruker]

Nei, jeg fant ikke ut det før jeg var involvert for dypt. Gutten var så liten da. Alltid syntes han var rar, men han blir jo bare rarere og rarere. Syns det er flaut å ha han med noen plass. Faren har skjønt at jeg sliter med det, men jeg prøver så godt jeg kan. Men alle har noen de krasjer med, det er bare ikke alle som er så uheldig å ha de under samme tak. Å gå fra faren hans er uaktuelt, da jeg elsker han og vi har felles barn. Hi

 

Anonym poster: 5f3ae4e8b8d14b901d4928f6f18a650d

 

Hvordan "kræsjer" man med et barn man har kjent siden det var lite?

Spiller ingen rolle hvor lenge vi har kjent hverandre. Vi har personligheter som ikke passer. Vi er totalt forskjellige i alt.

 

Anonym poster: 5f3ae4e8b8d14b901d4928f6f18a650d

[Magetaska]

Dette er du nok ikke alene om, men veldig få som snakker om det. Lykke til!

[Puma - sprekker snart!]

Hvilke personlighetstrekk har gutten? Som irriterer deg?

 

[Anonym bruker]

Hvilke personlighetstrekk har gutten? Som irriterer deg?

Han er utrolig usosial. Leker ikke med noen. Vil ikke være med på besøk til familien. Hater besøk hjemme. Kan ikke føre en samtale. Skjønner ingen sosiale koder. Blir han spurt om navnet sitt svarer han frekt at det vil han ikke si. Han er ni, snart ti, så jeg syns det er flaut. Han skjønner ingen spøker, tar alt bokstavelig. Klarer ikke konsentrere seg om noe fra lekser til en film. Han sitter bare å stirrer i luften eller bygger Lego. Sier alltid at han kjeder seg. Liker ikke bråk, som at småsøskene leker, eller litt bakgrunnsmusikk. Kan ikke ha musikk i bilen eller hjemme. Skjønner heller ikke poenget med hygiene, som dusj og håndvask etter dobesøk. Liker godt data, så fikk iPad til jul, men den skjønte han ikke poenget med. Har også fått mobil, men det trengte han ikke sa han. Sliter på skolen, men er veldig interesser i solsystemet, så det kan han føre en samtale om. Han skjønner heller ikke poenget med å spise, så det er en daglig kamp. Er bare så utslitt av han, at det begynner å gå over i forakt. Synd at faren mener alt er fint.

 

Anonym poster: 5f3ae4e8b8d14b901d4928f6f18a650d

[Sol Skippertaksdronning]

uten at jeg har dekning for å si noe egentlig, vil jeg tro det ligger en aspergerdiagnose her. Men du skal ikke skamme deg over ham, han kan ikke noe for det her! Snakk med faren, gutten trenger hjelp.

[Anonym bruker]

Hva sier skolen om gutten da?

 

Det må jo være flere som kan si til foreldrene om gutten trenger utredning og hjelp.

 

Lykke til med å åpne farens øyne.

 

Anonym poster: 397ef82c917f459541f44ab4658a1aae

[Anonym bruker]

Hva sier skolen om gutten da?

 

Det må jo være flere som kan si til foreldrene om gutten trenger utredning og hjelp.

 

Lykke til med å åpne farens øyne.

 

Anonym poster: 397ef82c917f459541f44ab4658a1aae

skolen vil kontakte ppt eller bup, men foreldrene sier nei, så da kunne de visstnok ikke gjøre det

 

Anonym poster: 5f3ae4e8b8d14b901d4928f6f18a650d

[Anonym bruker]

Hvis foreldre nekter utredning, kan skolen faktisk vurdere bekymringsmelding til barnevernet. Det å nekte en utredning der skolen klart ser at det er noe i veien med gutten, er et overtramp mot ham. Han er ennå ung, og har mange skoleår foran seg. Han kommer garantert til å slite både faglig og sosialt i årene som kommer, og spesielt tragisk er det visst foreldrene ignorerer det. Hilser lærer.

 

Anonym poster: 03f25fcb4fa03001c9a8fcf7abc1fefa

 

Anonym poster: 03f25fcb4fa03001c9a8fcf7abc1fefa

[Magetaska]

Hvis foreldre nekter utredning, kan skolen faktisk vurdere bekymringsmelding til barnevernet. Det å nekte en utredning der skolen klart ser at det er noe i veien med gutten, er et overtramp mot ham. Han er ennå ung, og har mange skoleår foran seg. Han kommer garantert til å slite både faglig og sosialt i årene som kommer, og spesielt tragisk er det visst foreldrene ignorerer det. Hilser lærer.

 

Anonym poster: 03f25fcb4fa03001c9a8fcf7abc1fefa

 

Anonym poster: 03f25fcb4fa03001c9a8fcf7abc1fefa

Jeg vet. Men lita bygd, alle kjenner alle, så skolen vet at det ikke er snakk om dårlige foreldre. Så tror terskelen å kontakte barnevernet er utrolig høy.

Jeg har kontakten familiekontoret for å bearbeide mine følelser for gutten, for eg vil jo så gjerne være glad i han. Håper det kan hjelpe oss litt.