Sosial angst ny folkesykdom?

[Heihånåerdetjuligjen]

Har lest noen innlegg hvor det besvares med at flere har sosial angst .

Er det virkelig så mange som sliter med dette som jeg får inntrykk av her i dag. Eller bare tilfeldig .

 

Jeg lurer også på hva som er årsaken for å få sosial angst eller utløsende faktor for dette?

 

Hvordan kan jeg gjøre hverdagen til deg som sliter med dette bedre?

 

Klem fra Nysgjerrig mor som kjenner på ubehag med å prøve å hilse på andre foreldre i Bhg som bruker flere mnd på å tørre se meg i øynene og hilse !

 

Jeg har sosial angst. Jeg vet ikke hvor mange som sliter med dette, men jeg har ikke møtt noen andre utenfor forumet her som har sagt de har det eller virket som de har det, med unntak av søsteren min. Mulig andre bare er flinkere til å late som enn meg, men på meg vises det veldig godt. (Jeg vet folk har spurt andre hva som feiler meg siden jeg oppfører meg så rart osv... Mange synes også jeg er uhøflig.)

 

Hva årsaken er kan jeg ikke si noe sikkert om, jeg er ikke psykolog. Men jeg har en teori når det gjelder meg selv. Mamma var i overkant opptatt av fasade. Veldig avslappet når det var bare oss, men var noen utenfor familien til stede så ble hun en helt annen. Og det var skikkelig krise hvis jeg dummet meg ut/sa noe feil foran andre. Hun kjeftet ikke eller noe, men ble helt forstyrret og veldig flau, så jeg skjønte at jeg hadde gjort noe veldig galt.

 

Sammen med at jeg har en (medfødt?) manglende evne til å plukke opp og lære meg sosiale regler, så ble dette en dårlig kombinasjon. Mamma lærte meg heller aldri hvordan jeg skulle oppføre meg, bare reagerte voldsomt når jeg gjorde noe feil som jeg ikke ante var feil. Så jeg tenker at jeg på en måte "fant ut" (underbevisst) at jeg ikke fikk til dette med det sosiale, og det var krise å gjøre feil, så det var best å la være å si noe i det hele tatt...

 

Jeg er fortsatt livredd for å gjøre feil. Selv om jeg jo i dag skjønner at folk reagerer mer på at jeg ikke snakker med dem i det hele tatt enn at jeg sier noe dumt, så klarer jeg ikke å leve etter den vitenen... Prøver heller å gjøre meg mest mulig usynlig.

 

Det hjalp heller ikke at jeg gjennom hele grunnskolen fikk kjeft fordi jeg ikke klarte å snakke på skolen, når jeg ble spurt om ting og sånn. Har lært i ettertid at dette kalles selektiv mutisme, men jeg fikk ingen hjelp, bare kjeft. Mer kjeft for hvert år som gikk uten at jeg klarte å "ta meg sammen". Jeg tror dette var med på å gjøre problemet verre/tydeligere og ta fra meg selvtillit på området. Jo mer bevisst jeg ble på at alle rundt meg ventet på at jeg skulle åpne munnen, jo vanskeligere ble det.

 

Hva du kan gjøre... den er vanskelig. Når det gjelder meg personlig, så ville jeg satt pris på om du ikke spurte hva jeg jobber med. Jeg gruer meg mest til å treffe nye folk fordi dette spørsmålet pleier å komme. Jeg klarer ikke å jobbe, og aner ikke hvordan jeg skal svare på det. Føler jeg må forsvare at jeg ikke jobber, og at "sosial angst" liksom ikke holder som "unnskyldning", men jeg kan jo ikke legge ut i detalj til fremmede om hvordan jeg har det heller... Men du kan jo ikke vite hvem av oss som ikke jobber, så den er vanskelig. Mange av de som jobber finner kanskje trygghet i å snakke om noe de virkelig kan.

 

Jeg vet ikke... prøve å være mest mulig avslappet og uformell kanskje? Men jeg vet jo at det ikke nødvendigvis er så lett selv om man ikke har angst. For meg blir angsten verre om jeg merker at folk kommer med fraser de ikke mener. Da tenker jeg at de egentlig ikke har lyst til å snakke med meg, og føler jeg må komme meg vekk så fort som mulig for å ikke kaste bort denne personens tid. Og hvis jeg merker at det blir forventet at man skal følge visse regler for konversasjon, for de kan jeg ikke.

 

Også er det fint om du ikke blir fornærmet hvis jeg glemmer å stile oppfølgingsspørsmål om ting du forteller f.eks. eller å si andre ting jeg skulle sagt. Det handler ikke om uhøflighet, det handler om at jeg først og fremst er fokusert på å overleve og da er det lett å glemme andre ting. Dette er dessverre ikke noe jeg klarer å styre.

 

Hvis man skal gå enda lenger, så hadde jeg blitt veldig glad hvis en av foreldrene i barnehagen hadde tatt initiativ til å bli ordentlig kjent med meg, og kanskje treffes med barna utenom barnehagen. Jeg kan være veldig grei og hyggelig hvis du først blir kjent med meg og jeg blir trygg på deg altså. Og da blir det lettere for meg å se på deg og si hei og smile når vi møtes i barnehagen også. Men vet at ikke alle er interessert i å bli kjent med nye, og at det dessuten er vanskelig hvis jeg ser sur ut hele tiden. Så jeg prøver å jobbe med meg selv for å ta initiativ til å snakke mer med folk selv. Men det går treigt.

 

Et fint innlegg du skrev synes jeg. Det setter ting litt i perspektiv.

 

Du beskriver samtidig ei jeg kjenner, og som ingen kommer inn på. Hun går for å være sur, og det er liksom det bildet folk har av henne. Noen ganger hilser hun, og noen ganger ikke. Jeg hilser like godt, selv om jeg ikke alltid får noe svar.

 

Men likevel så tenker jeg, at hun selv også må prøve å ta litt initiativ. Det er fryktelig uheldig for henne, at hun bare går for å være sur og grinete. Det innbyder ikke for andre å oppsøke videre kontakt. Men for alt jeg vet, så kan hun være oppriktig uinteressert i å ha venninner. Det kan jeg jo ikke vite sikkert.

 

Godt at du har funnet ut at du må vise litt initiativ selv, for det er nettopp der nøkkelen ligger tror jeg. å vise litt interesse. Dersom man ikke tør svare folk, og alltid viker unna, støtes jo andre bort etterhvert.

 

Det er sikkert lett å mene forskjellig når man ikke har sosial angst, men det er iallefall mine synspunkter. Tror alle dessuten har godt av å pushe seg selv litt også. Til en viss grense selvsagt, men å prøve å sette seg kortsiktige mål, er sikkert lurt.

 

Det virker som du er veldig bevisst på problemet ditt, og at du ønsker å snu det. Og det er jo en veldig god start! :-)

Endret 1. november 2012 av Kari Mari

[valkyrien]

Et spørsmål til dere som har fått dette som diagnose av fagpersoner:

 

Er det slik at dere er redd det meste av tiden eller kan det fortone seg slik at det er vanskelig å jobbe men ikke å gå på byen både fredag og lørdagskvelden.

 

Grunnen til at jeg ønsker et svar fra dere som virkelig har diagnosen er at jeg kjenner 2-3 stykker som ikke har noen diagnose men mener de ikke kan jobbe p.g.a. sosial angst, men man finner de gjerne på disko hver helg, på cafe på dagtid osv. Er nok derfor jeg har vært negativ til diagnosen.

 

Jeg sliter for det meste, men en sjelden gang kan jeg ha en virkelig god dag.

 

Kan ikke jobbe pga angsten, er i ferd med å få en uføretrygd. Men du finner meg ikke på alt som er gøy altså. Det er vel ca 8 år siden sist jeg satte mine ben på byen/utested/pub. Kan en sjelden gang strekke meg til en kafetur hvis det er noen som klarer å overbevise meg om at det er lurt, kanskje 3 ganger i året...

 

Akkurat oppfølging av guttungen går ganske greit, så foreldremøter klarer jeg å håndtere og møte opp på.

[Anonym bruker]

Et spørsmål til dere som har fått dette som diagnose av fagpersoner:

 

Er det slik at dere er redd det meste av tiden eller kan det fortone seg slik at det er vanskelig å jobbe men ikke å gå på byen både fredag og lørdagskvelden.

 

Grunnen til at jeg ønsker et svar fra dere som virkelig har diagnosen er at jeg kjenner 2-3 stykker som ikke har noen diagnose men mener de ikke kan jobbe p.g.a. sosial angst, men man finner de gjerne på disko hver helg, på cafe på dagtid osv. Er nok derfor jeg har vært negativ til diagnosen.

 

Jeg kjenner alltid på angsten når jeg er hjemmefra eller har grunn til å forvente at noen skal ringe på døra (tv aksjon, halloween osv for å ta nylige eksempler). Men selvfølgelig er noen situasjoner verre enn andre. Jeg klarer ikke å jobbe, og det er ikke fordi jeg ikke vil. Jeg har prøvd utallige ganger, men det er ingen som vil ha meg, og jeg klarer ikke å forholde meg så mye til andre mennesker som jeg ville måtte i en jobb.

 

Jeg kan gå på byen en sjelden gang, men bare sammen med mannen min, og jeg må drikke før jeg går ut. Hadde aldri turt det edru. Kan jo ikke akkurat bruke alkohol for å gå på jobb hver dag heller, selv om jeg vurderte det en periode på ungdomsskolen for å holde ut skolehverdagen...

 

Når det gjelder kafé så kan jeg også gå sammen med mannen min. Der er det som regel bare fremmede (jeg kjenner jo nesten ingen), og det blir ikke forventet at jeg skal forholde meg til noen andre enn mannen min. Han tar seg av det skumle som å kjøpe kaffe til oss og sånt.

 

Jeg er forresten den samme som har skrevet innlegg nummer 6 og 17.

[Anonym bruker]

Et spørsmål til dere som har fått dette som diagnose av fagpersoner:

 

Er det slik at dere er redd det meste av tiden eller kan det fortone seg slik at det er vanskelig å jobbe men ikke å gå på byen både fredag og lørdagskvelden.

 

Grunnen til at jeg ønsker et svar fra dere som virkelig har diagnosen er at jeg kjenner 2-3 stykker som ikke har noen diagnose men mener de ikke kan jobbe p.g.a. sosial angst, men man finner de gjerne på disko hver helg, på cafe på dagtid osv. Er nok derfor jeg har vært negativ til diagnosen.

 

Huff, kanskje vi kjenner de samme menneskene? Blir helt matt av at man skal forholde seg til folk som har en "diagnose", særlig en psykisk "diagnose" når de finner det for godt/ må gjøre ting de ike liker, men den er som dugg for sola, når de må gjøre noe de vil/liker........

Til psykologen som svarte tidligere: Jeg er utrolig nyskjerrig på hva du tenker om at det blir flere og flere mennesker i samfunnet som sliter psykisk. Hvordan skal man forholde seg til dette, når man selv ikke sliter, mener du? Prøver å dra i gang en konstruktiv debatt, og håper flere kan komme med innspill

 

Personlig er jeg litt lei av å gå rundt på glasskår.........og alltid føle at det er jeg som må tilpasse meg andres problemer/diagnoser.

 

Du mener at du prøver å dra i gang en konstruktiv debatt..?! Med et innlegg preget av 'stakkars meg som må forholde meg til slike' og en mengde fordommer?

 

Med mindre du jobber på en psykiatrisk klinikk, så burde du vel se litt på deg selv, om du oppriktig mener at du hele tiden i livet ditt går på glasskår og tilpasser deg andres diagnoser som det kryr av..?

 

Når det er sagt så er det mange som får en form for angst i løpet av livet, en diagnose betyr ikke nødvendigvis en kronisk lidelse. Dette gjelder også sosial angst.

[Anonym bruker]

Jeg er veldig sjenert, og sliter av og til med sosial angst. Var som liten vekselsvis veldig sjenert og veldig bråkete. Virker som jeg vokste av meg den tullete jenta og den sjenerte ble igjen. Har en far som til tider har psykopatiske trekk, så kanskje det har bidratt litt. Føler at jeg har fått en del kjeft helt ut av det blå. Har følt mye skam, og har blitt livredd for å gjøre noe feil. Samtidig så har jeg et søsken som har klart seg VELDIG bra på alle måter. Så jeg vil tro at jeg uansett ville vært en sjenert person.

Du skriver: "Hvordan kan jeg gjøre hverdagen til deg som sliter med dette bedre?" For et bra spørsmål! : ) Skulle ønske flere tenkte på samme måte! Men jeg vet ikke helt hva jeg skal svare deg... Det er vel lettest å si hva du ikke skal gjøre. Jeg HATER at andre prater om hvor stille jeg er når jeg er til stede! Jeg prøver å smile og hilse til andre foreldre, og blir veldig glad når andre gjør det samme. Hvis du tar initiativ til å prate med meg, er det ikke sikkert du får i gang noen samtale (noe jeg sikkert tenker mye tilbake på og hater meg selv for). Men det er veldig godt for meg hvis du likevel smiler og prøver igjen neste gang vi møtes! : ) Hvis vi er på et foreldremøte og har kaffepause, eller vi blir stående å vente mens barna er på en aktivitet, har jeg lett for å bli stående for meg selv (veldig ekkel følelse!) Da er det veldig koselig om noen kommer bort å prater litt med meg, eller kanskje spør om jeg ikke vil sette meg ned sammen med de.

Ikke prøv å press med til å bli med på aktiviteter med masse andre mennesker. Men som en annen her nevnte, så hadde det vært fint å møtes så barna våres kunne gjøre noe sammen. F.eks møtes på en lekeplass/skolen en dag i helga. Så kunne barna leke sammen mens vi tok en kaffekopp.

Det var mine tanker etter å ha lest innleggget ditt.

[Anonym bruker]

Har lest noen innlegg hvor det besvares med at flere har sosial angst .

Er det virkelig så mange som sliter med dette som jeg får inntrykk av her i dag. Eller bare tilfeldig .

 

Jeg lurer også på hva som er årsaken for å få sosial angst eller utløsende faktor for dette?

 

Hvordan kan jeg gjøre hverdagen til deg som sliter med dette bedre?

 

Klem fra Nysgjerrig mor som kjenner på ubehag med å prøve å hilse på andre foreldre i Bhg som bruker flere mnd på å tørre se meg i øynene og hilse !

 

Jeg har sosial angst. Jeg vet ikke hvor mange som sliter med dette, men jeg har ikke møtt noen andre utenfor forumet her som har sagt de har det eller virket som de har det, med unntak av søsteren min. Mulig andre bare er flinkere til å late som enn meg, men på meg vises det veldig godt. (Jeg vet folk har spurt andre hva som feiler meg siden jeg oppfører meg så rart osv... Mange synes også jeg er uhøflig.)

 

Hva årsaken er kan jeg ikke si noe sikkert om, jeg er ikke psykolog. Men jeg har en teori når det gjelder meg selv. Mamma var i overkant opptatt av fasade. Veldig avslappet når det var bare oss, men var noen utenfor familien til stede så ble hun en helt annen. Og det var skikkelig krise hvis jeg dummet meg ut/sa noe feil foran andre. Hun kjeftet ikke eller noe, men ble helt forstyrret og veldig flau, så jeg skjønte at jeg hadde gjort noe veldig galt.

 

Sammen med at jeg har en (medfødt?) manglende evne til å plukke opp og lære meg sosiale regler, så ble dette en dårlig kombinasjon. Mamma lærte meg heller aldri hvordan jeg skulle oppføre meg, bare reagerte voldsomt når jeg gjorde noe feil som jeg ikke ante var feil. Så jeg tenker at jeg på en måte "fant ut" (underbevisst) at jeg ikke fikk til dette med det sosiale, og det var krise å gjøre feil, så det var best å la være å si noe i det hele tatt...

 

Jeg er fortsatt livredd for å gjøre feil. Selv om jeg jo i dag skjønner at folk reagerer mer på at jeg ikke snakker med dem i det hele tatt enn at jeg sier noe dumt, så klarer jeg ikke å leve etter den vitenen... Prøver heller å gjøre meg mest mulig usynlig.

 

Det hjalp heller ikke at jeg gjennom hele grunnskolen fikk kjeft fordi jeg ikke klarte å snakke på skolen, når jeg ble spurt om ting og sånn. Har lært i ettertid at dette kalles selektiv mutisme, men jeg fikk ingen hjelp, bare kjeft. Mer kjeft for hvert år som gikk uten at jeg klarte å "ta meg sammen". Jeg tror dette var med på å gjøre problemet verre/tydeligere og ta fra meg selvtillit på området. Jo mer bevisst jeg ble på at alle rundt meg ventet på at jeg skulle åpne munnen, jo vanskeligere ble det.

 

Hva du kan gjøre... den er vanskelig. Når det gjelder meg personlig, så ville jeg satt pris på om du ikke spurte hva jeg jobber med. Jeg gruer meg mest til å treffe nye folk fordi dette spørsmålet pleier å komme. Jeg klarer ikke å jobbe, og aner ikke hvordan jeg skal svare på det. Føler jeg må forsvare at jeg ikke jobber, og at "sosial angst" liksom ikke holder som "unnskyldning", men jeg kan jo ikke legge ut i detalj til fremmede om hvordan jeg har det heller... Men du kan jo ikke vite hvem av oss som ikke jobber, så den er vanskelig. Mange av de som jobber finner kanskje trygghet i å snakke om noe de virkelig kan.

 

Jeg vet ikke... prøve å være mest mulig avslappet og uformell kanskje? Men jeg vet jo at det ikke nødvendigvis er så lett selv om man ikke har angst. For meg blir angsten verre om jeg merker at folk kommer med fraser de ikke mener. Da tenker jeg at de egentlig ikke har lyst til å snakke med meg, og føler jeg må komme meg vekk så fort som mulig for å ikke kaste bort denne personens tid. Og hvis jeg merker at det blir forventet at man skal følge visse regler for konversasjon, for de kan jeg ikke.

 

Også er det fint om du ikke blir fornærmet hvis jeg glemmer å stile oppfølgingsspørsmål om ting du forteller f.eks. eller å si andre ting jeg skulle sagt. Det handler ikke om uhøflighet, det handler om at jeg først og fremst er fokusert på å overleve og da er det lett å glemme andre ting. Dette er dessverre ikke noe jeg klarer å styre.

 

Hvis man skal gå enda lenger, så hadde jeg blitt veldig glad hvis en av foreldrene i barnehagen hadde tatt initiativ til å bli ordentlig kjent med meg, og kanskje treffes med barna utenom barnehagen. Jeg kan være veldig grei og hyggelig hvis du først blir kjent med meg og jeg blir trygg på deg altså. Og da blir det lettere for meg å se på deg og si hei og smile når vi møtes i barnehagen også. Men vet at ikke alle er interessert i å bli kjent med nye, og at det dessuten er vanskelig hvis jeg ser sur ut hele tiden. Så jeg prøver å jobbe med meg selv for å ta initiativ til å snakke mer med folk selv. Men det går treigt.

 

Vettu hva, du høres veldig ut som min søster. Hun har non verbale lærevansker, hvor mye av diagnosen handler om angst ovenfor andre.

[Anonym bruker]

Har lest noen innlegg hvor det besvares med at flere har sosial angst .

Er det virkelig så mange som sliter med dette som jeg får inntrykk av her i dag. Eller bare tilfeldig .

 

Jeg lurer også på hva som er årsaken for å få sosial angst eller utløsende faktor for dette?

 

Hvordan kan jeg gjøre hverdagen til deg som sliter med dette bedre?

 

Klem fra Nysgjerrig mor som kjenner på ubehag med å prøve å hilse på andre foreldre i Bhg som bruker flere mnd på å tørre se meg i øynene og hilse !

 

Jeg har sosial angst. Jeg vet ikke hvor mange som sliter med dette, men jeg har ikke møtt noen andre utenfor forumet her som har sagt de har det eller virket som de har det, med unntak av søsteren min. Mulig andre bare er flinkere til å late som enn meg, men på meg vises det veldig godt. (Jeg vet folk har spurt andre hva som feiler meg siden jeg oppfører meg så rart osv... Mange synes også jeg er uhøflig.)

 

Hva årsaken er kan jeg ikke si noe sikkert om, jeg er ikke psykolog. Men jeg har en teori når det gjelder meg selv. Mamma var i overkant opptatt av fasade. Veldig avslappet når det var bare oss, men var noen utenfor familien til stede så ble hun en helt annen. Og det var skikkelig krise hvis jeg dummet meg ut/sa noe feil foran andre. Hun kjeftet ikke eller noe, men ble helt forstyrret og veldig flau, så jeg skjønte at jeg hadde gjort noe veldig galt.

 

Sammen med at jeg har en (medfødt?) manglende evne til å plukke opp og lære meg sosiale regler, så ble dette en dårlig kombinasjon. Mamma lærte meg heller aldri hvordan jeg skulle oppføre meg, bare reagerte voldsomt når jeg gjorde noe feil som jeg ikke ante var feil. Så jeg tenker at jeg på en måte "fant ut" (underbevisst) at jeg ikke fikk til dette med det sosiale, og det var krise å gjøre feil, så det var best å la være å si noe i det hele tatt...

 

Jeg er fortsatt livredd for å gjøre feil. Selv om jeg jo i dag skjønner at folk reagerer mer på at jeg ikke snakker med dem i det hele tatt enn at jeg sier noe dumt, så klarer jeg ikke å leve etter den vitenen... Prøver heller å gjøre meg mest mulig usynlig.

 

Det hjalp heller ikke at jeg gjennom hele grunnskolen fikk kjeft fordi jeg ikke klarte å snakke på skolen, når jeg ble spurt om ting og sånn. Har lært i ettertid at dette kalles selektiv mutisme, men jeg fikk ingen hjelp, bare kjeft. Mer kjeft for hvert år som gikk uten at jeg klarte å "ta meg sammen". Jeg tror dette var med på å gjøre problemet verre/tydeligere og ta fra meg selvtillit på området. Jo mer bevisst jeg ble på at alle rundt meg ventet på at jeg skulle åpne munnen, jo vanskeligere ble det.

 

Hva du kan gjøre... den er vanskelig. Når det gjelder meg personlig, så ville jeg satt pris på om du ikke spurte hva jeg jobber med. Jeg gruer meg mest til å treffe nye folk fordi dette spørsmålet pleier å komme. Jeg klarer ikke å jobbe, og aner ikke hvordan jeg skal svare på det. Føler jeg må forsvare at jeg ikke jobber, og at "sosial angst" liksom ikke holder som "unnskyldning", men jeg kan jo ikke legge ut i detalj til fremmede om hvordan jeg har det heller... Men du kan jo ikke vite hvem av oss som ikke jobber, så den er vanskelig. Mange av de som jobber finner kanskje trygghet i å snakke om noe de virkelig kan.

 

Jeg vet ikke... prøve å være mest mulig avslappet og uformell kanskje? Men jeg vet jo at det ikke nødvendigvis er så lett selv om man ikke har angst. For meg blir angsten verre om jeg merker at folk kommer med fraser de ikke mener. Da tenker jeg at de egentlig ikke har lyst til å snakke med meg, og føler jeg må komme meg vekk så fort som mulig for å ikke kaste bort denne personens tid. Og hvis jeg merker at det blir forventet at man skal følge visse regler for konversasjon, for de kan jeg ikke.

 

Også er det fint om du ikke blir fornærmet hvis jeg glemmer å stile oppfølgingsspørsmål om ting du forteller f.eks. eller å si andre ting jeg skulle sagt. Det handler ikke om uhøflighet, det handler om at jeg først og fremst er fokusert på å overleve og da er det lett å glemme andre ting. Dette er dessverre ikke noe jeg klarer å styre.

 

Hvis man skal gå enda lenger, så hadde jeg blitt veldig glad hvis en av foreldrene i barnehagen hadde tatt initiativ til å bli ordentlig kjent med meg, og kanskje treffes med barna utenom barnehagen. Jeg kan være veldig grei og hyggelig hvis du først blir kjent med meg og jeg blir trygg på deg altså. Og da blir det lettere for meg å se på deg og si hei og smile når vi møtes i barnehagen også. Men vet at ikke alle er interessert i å bli kjent med nye, og at det dessuten er vanskelig hvis jeg ser sur ut hele tiden. Så jeg prøver å jobbe med meg selv for å ta initiativ til å snakke mer med folk selv. Men det går treigt.

 

Vettu hva, du høres veldig ut som min søster. Hun har non verbale lærevansker, hvor mye av diagnosen handler om angst ovenfor andre.

 

Ja, jeg har det også.