Sosial angst ny folkesykdom?

[Andrebolleiovnen]

Har lest noen innlegg hvor det besvares med at flere har sosial angst .

Er det virkelig så mange som sliter med dette som jeg får inntrykk av her i dag. Eller bare tilfeldig .

 

Jeg lurer også på hva som er årsaken for å få sosial angst eller utløsende faktor for dette?

 

Hvordan kan jeg gjøre hverdagen til deg som sliter med dette bedre?

 

Klem fra Nysgjerrig mor som kjenner på ubehag med å prøve å hilse på andre foreldre i Bhg som bruker flere mnd på å tørre se meg i øynene og hilse !

[Andrebolleiovnen]

Er det et østlandsfenomen eller er dette likt over hele landet ?

[Anonym bruker]

Er det et østlandsfenomen eller er dette likt over hele landet ?

Østlandsfenomen ???

[Anonym bruker]

Det var da et merkelig og formelt innlegg...!

[kristklev]

kan det kanskje være at nesten alt vi gjør om dagen går enten over telefonen , internett eller andre teknologiske dingse-bumser, slik at vi kanskje har blitt en smule sosialt "handicappet" ?

-synes ihvertfall det er vært en liten tanke også er jo fokuset på å være normal og perfekte blitt blåst opp, folk har heller ikke noe mer ettertanke på : har du ikke noe pent å si så hold da nå for faen kjeft! !!!! selvfølgelig vil jeg også tro at om det er sosialt angst eller andre psykiske diagnoser som spiller mye på selvbildet, er ikke en veldig bra kombo med feks mamma-forumer eller hundeforumer (de er ikke det skvatt bedre...) hvor klørne er ute og kanskje ikke alltid tenker før man skriver;) å mestre sosial angst el.l. er veldig individuelt, men for min del ble det en selv-hjelps bok som jeg lånte på biblioteket

[Anonym bruker]

Har lest noen innlegg hvor det besvares med at flere har sosial angst .

Er det virkelig så mange som sliter med dette som jeg får inntrykk av her i dag. Eller bare tilfeldig .

 

Jeg lurer også på hva som er årsaken for å få sosial angst eller utløsende faktor for dette?

 

Hvordan kan jeg gjøre hverdagen til deg som sliter med dette bedre?

 

Klem fra Nysgjerrig mor som kjenner på ubehag med å prøve å hilse på andre foreldre i Bhg som bruker flere mnd på å tørre se meg i øynene og hilse !

 

Jeg har sosial angst. Jeg vet ikke hvor mange som sliter med dette, men jeg har ikke møtt noen andre utenfor forumet her som har sagt de har det eller virket som de har det, med unntak av søsteren min. Mulig andre bare er flinkere til å late som enn meg, men på meg vises det veldig godt. (Jeg vet folk har spurt andre hva som feiler meg siden jeg oppfører meg så rart osv... Mange synes også jeg er uhøflig.)

 

Hva årsaken er kan jeg ikke si noe sikkert om, jeg er ikke psykolog. Men jeg har en teori når det gjelder meg selv. Mamma var i overkant opptatt av fasade. Veldig avslappet når det var bare oss, men var noen utenfor familien til stede så ble hun en helt annen. Og det var skikkelig krise hvis jeg dummet meg ut/sa noe feil foran andre. Hun kjeftet ikke eller noe, men ble helt forstyrret og veldig flau, så jeg skjønte at jeg hadde gjort noe veldig galt.

 

Sammen med at jeg har en (medfødt?) manglende evne til å plukke opp og lære meg sosiale regler, så ble dette en dårlig kombinasjon. Mamma lærte meg heller aldri hvordan jeg skulle oppføre meg, bare reagerte voldsomt når jeg gjorde noe feil som jeg ikke ante var feil. Så jeg tenker at jeg på en måte "fant ut" (underbevisst) at jeg ikke fikk til dette med det sosiale, og det var krise å gjøre feil, så det var best å la være å si noe i det hele tatt...

 

Jeg er fortsatt livredd for å gjøre feil. Selv om jeg jo i dag skjønner at folk reagerer mer på at jeg ikke snakker med dem i det hele tatt enn at jeg sier noe dumt, så klarer jeg ikke å leve etter den vitenen... Prøver heller å gjøre meg mest mulig usynlig.

 

Det hjalp heller ikke at jeg gjennom hele grunnskolen fikk kjeft fordi jeg ikke klarte å snakke på skolen, når jeg ble spurt om ting og sånn. Har lært i ettertid at dette kalles selektiv mutisme, men jeg fikk ingen hjelp, bare kjeft. Mer kjeft for hvert år som gikk uten at jeg klarte å "ta meg sammen". Jeg tror dette var med på å gjøre problemet verre/tydeligere og ta fra meg selvtillit på området. Jo mer bevisst jeg ble på at alle rundt meg ventet på at jeg skulle åpne munnen, jo vanskeligere ble det.

 

Hva du kan gjøre... den er vanskelig. Når det gjelder meg personlig, så ville jeg satt pris på om du ikke spurte hva jeg jobber med. Jeg gruer meg mest til å treffe nye folk fordi dette spørsmålet pleier å komme. Jeg klarer ikke å jobbe, og aner ikke hvordan jeg skal svare på det. Føler jeg må forsvare at jeg ikke jobber, og at "sosial angst" liksom ikke holder som "unnskyldning", men jeg kan jo ikke legge ut i detalj til fremmede om hvordan jeg har det heller... Men du kan jo ikke vite hvem av oss som ikke jobber, så den er vanskelig. Mange av de som jobber finner kanskje trygghet i å snakke om noe de virkelig kan.

 

Jeg vet ikke... prøve å være mest mulig avslappet og uformell kanskje? Men jeg vet jo at det ikke nødvendigvis er så lett selv om man ikke har angst. For meg blir angsten verre om jeg merker at folk kommer med fraser de ikke mener. Da tenker jeg at de egentlig ikke har lyst til å snakke med meg, og føler jeg må komme meg vekk så fort som mulig for å ikke kaste bort denne personens tid. Og hvis jeg merker at det blir forventet at man skal følge visse regler for konversasjon, for de kan jeg ikke.

 

Også er det fint om du ikke blir fornærmet hvis jeg glemmer å stile oppfølgingsspørsmål om ting du forteller f.eks. eller å si andre ting jeg skulle sagt. Det handler ikke om uhøflighet, det handler om at jeg først og fremst er fokusert på å overleve og da er det lett å glemme andre ting. Dette er dessverre ikke noe jeg klarer å styre.

 

Hvis man skal gå enda lenger, så hadde jeg blitt veldig glad hvis en av foreldrene i barnehagen hadde tatt initiativ til å bli ordentlig kjent med meg, og kanskje treffes med barna utenom barnehagen. Jeg kan være veldig grei og hyggelig hvis du først blir kjent med meg og jeg blir trygg på deg altså. Og da blir det lettere for meg å se på deg og si hei og smile når vi møtes i barnehagen også. Men vet at ikke alle er interessert i å bli kjent med nye, og at det dessuten er vanskelig hvis jeg ser sur ut hele tiden. Så jeg prøver å jobbe med meg selv for å ta initiativ til å snakke mer med folk selv. Men det går treigt.

[Anonym bruker]

Hvis man skal se det i et større perspektiv, så er samfunnet idag lagt opp på en helt annen måte enn da feks bestemor var yngre. Da var det ikke de samme kravene som idag. Idag skal ethvert menneske være oversosialt, elske at det skjer ting, kunne ta utfordringer på strak arm, diskutere og prate for seg, være morsom and so on. Da bestemor var liten var hun hjemme med barn og kunne selv velge om hun ville prate med nabokona. Hun ble ikke utenfor i samfunnet hvis hun valgte å være en litt enstøing. Hvertfall ikke mer utenfor enn at de andre konene syns hun var litt rar

 

Så - alle kravene til å være sosial tror jeg skaper sosial angst i dag. Det er jo uten tvil ekstroverte som ses som det riktige, mens de introverte er avvikerne.

[Anonym bruker]

Hvis man skal se det i et større perspektiv, så er samfunnet idag lagt opp på en helt annen måte enn da feks bestemor var yngre. Da var det ikke de samme kravene som idag. Idag skal ethvert menneske være oversosialt, elske at det skjer ting, kunne ta utfordringer på strak arm, diskutere og prate for seg, være morsom and so on. Da bestemor var liten var hun hjemme med barn og kunne selv velge om hun ville prate med nabokona. Hun ble ikke utenfor i samfunnet hvis hun valgte å være en litt enstøing. Hvertfall ikke mer utenfor enn at de andre konene syns hun var litt rar

 

Så - alle kravene til å være sosial tror jeg skaper sosial angst i dag. Det er jo uten tvil ekstroverte som ses som det riktige, mens de introverte er avvikerne.

 

Jeg har ingen erfaring knyttet til sosial angst da verken jeg eller noen jeg kjenner har det. Ihvertfall ikke i stor grad siden jeg ikke vet om det;) Har sett mange her inne sliter og må si meg enig med innlegget over- jeg tror nok samfunnet idag kan ha noe av skylden.

[Anonym bruker]

Har lest noen innlegg hvor det besvares med at flere har sosial angst .

Er det virkelig så mange som sliter med dette som jeg får inntrykk av her i dag. Eller bare tilfeldig .

 

Jeg lurer også på hva som er årsaken for å få sosial angst eller utløsende faktor for dette?

 

Hvordan kan jeg gjøre hverdagen til deg som sliter med dette bedre?

 

Klem fra Nysgjerrig mor som kjenner på ubehag med å prøve å hilse på andre foreldre i Bhg som bruker flere mnd på å tørre se meg i øynene og hilse !

 

Jeg har sosial angst. Jeg vet ikke hvor mange som sliter med dette, men jeg har ikke møtt noen andre utenfor forumet her som har sagt de har det eller virket som de har det, med unntak av søsteren min. Mulig andre bare er flinkere til å late som enn meg, men på meg vises det veldig godt. (Jeg vet folk har spurt andre hva som feiler meg siden jeg oppfører meg så rart osv... Mange synes også jeg er uhøflig.)

 

Hva årsaken er kan jeg ikke si noe sikkert om, jeg er ikke psykolog. Men jeg har en teori når det gjelder meg selv. Mamma var i overkant opptatt av fasade. Veldig avslappet når det var bare oss, men var noen utenfor familien til stede så ble hun en helt annen. Og det var skikkelig krise hvis jeg dummet meg ut/sa noe feil foran andre. Hun kjeftet ikke eller noe, men ble helt forstyrret og veldig flau, så jeg skjønte at jeg hadde gjort noe veldig galt.

 

Sammen med at jeg har en (medfødt?) manglende evne til å plukke opp og lære meg sosiale regler, så ble dette en dårlig kombinasjon. Mamma lærte meg heller aldri hvordan jeg skulle oppføre meg, bare reagerte voldsomt når jeg gjorde noe feil som jeg ikke ante var feil. Så jeg tenker at jeg på en måte "fant ut" (underbevisst) at jeg ikke fikk til dette med det sosiale, og det var krise å gjøre feil, så det var best å la være å si noe i det hele tatt...

 

Jeg er fortsatt livredd for å gjøre feil. Selv om jeg jo i dag skjønner at folk reagerer mer på at jeg ikke snakker med dem i det hele tatt enn at jeg sier noe dumt, så klarer jeg ikke å leve etter den vitenen... Prøver heller å gjøre meg mest mulig usynlig.

 

Det hjalp heller ikke at jeg gjennom hele grunnskolen fikk kjeft fordi jeg ikke klarte å snakke på skolen, når jeg ble spurt om ting og sånn. Har lært i ettertid at dette kalles selektiv mutisme, men jeg fikk ingen hjelp, bare kjeft. Mer kjeft for hvert år som gikk uten at jeg klarte å "ta meg sammen". Jeg tror dette var med på å gjøre problemet verre/tydeligere og ta fra meg selvtillit på området. Jo mer bevisst jeg ble på at alle rundt meg ventet på at jeg skulle åpne munnen, jo vanskeligere ble det.

 

Hva du kan gjøre... den er vanskelig. Når det gjelder meg personlig, så ville jeg satt pris på om du ikke spurte hva jeg jobber med. Jeg gruer meg mest til å treffe nye folk fordi dette spørsmålet pleier å komme. Jeg klarer ikke å jobbe, og aner ikke hvordan jeg skal svare på det. Føler jeg må forsvare at jeg ikke jobber, og at "sosial angst" liksom ikke holder som "unnskyldning", men jeg kan jo ikke legge ut i detalj til fremmede om hvordan jeg har det heller... Men du kan jo ikke vite hvem av oss som ikke jobber, så den er vanskelig. Mange av de som jobber finner kanskje trygghet i å snakke om noe de virkelig kan.

 

Jeg vet ikke... prøve å være mest mulig avslappet og uformell kanskje? Men jeg vet jo at det ikke nødvendigvis er så lett selv om man ikke har angst. For meg blir angsten verre om jeg merker at folk kommer med fraser de ikke mener. Da tenker jeg at de egentlig ikke har lyst til å snakke med meg, og føler jeg må komme meg vekk så fort som mulig for å ikke kaste bort denne personens tid. Og hvis jeg merker at det blir forventet at man skal følge visse regler for konversasjon, for de kan jeg ikke.

 

Også er det fint om du ikke blir fornærmet hvis jeg glemmer å stile oppfølgingsspørsmål om ting du forteller f.eks. eller å si andre ting jeg skulle sagt. Det handler ikke om uhøflighet, det handler om at jeg først og fremst er fokusert på å overleve og da er det lett å glemme andre ting. Dette er dessverre ikke noe jeg klarer å styre.

 

Hvis man skal gå enda lenger, så hadde jeg blitt veldig glad hvis en av foreldrene i barnehagen hadde tatt initiativ til å bli ordentlig kjent med meg, og kanskje treffes med barna utenom barnehagen. Jeg kan være veldig grei og hyggelig hvis du først blir kjent med meg og jeg blir trygg på deg altså. Og da blir det lettere for meg å se på deg og si hei og smile når vi møtes i barnehagen også. Men vet at ikke alle er interessert i å bli kjent med nye, og at det dessuten er vanskelig hvis jeg ser sur ut hele tiden. Så jeg prøver å jobbe med meg selv for å ta initiativ til å snakke mer med folk selv. Men det går treigt.

 

Du trenger jo ikke gå rundt å være redd for at folk skal spørre hva du jobber med, du kan jo bare svare at du er hjemmeværende. Ingen du ikke kjenner godt trenger vite at du er ufør pga angst..

 

Jeg er selv delvis ufør (jobber 40%) av helt andre grunner (revmastisme), og det er ikke noe jeg snakker om til gud og hvermann. Folk flest, inkludert både personalet og andre foreldre i barnehagen tror jeg selv har valgt å ikke jobbe noe særlig siden vi har små barn og mannen jobber ganske mye. Jeg har ikke direkte sagt det heller, men det er konklusjonen de selv trekker når de skjønner at jeg ikke er på jobb om dagene...

[Anonym bruker]

Jeg tror at mange av de som sier de har sosial angst, kanskje bare egentlig er sjenerte. Vet at mitt søsken påstår at hn har sosial angst, men den diagnosen fikk hn ikke. At hn ikke liker å ta ordet og ikke snakker så godt i forsamlinger var ikke tilstrekkelig for å få diagnosen. Noen er innadvendte og sjenerte, og det er like normalt som å være veldig utadvendt.

 

Beveger meg selv mellom sosial angst og sjenanse selv. Når jeg har sosial angst, er jeg så redd for å treffe folk at jeg kan finn på å gjemme meg bak en busk mens de går forbi, eller stenger meg inne på do i barnehagen fordi noen andre kommer inn i gangen. Egentlig helt ubegrunnet. Det er jo ikke noe å være redd for, men jeg får helt panikk.

 

Stort sett er jeg kun sjenert (noen måneder med angst i løpet av et gjennomsnittlig år). Da kan jeg gå forbi folk uten å besvime og hyperventilere, klarer fint å gå på foreldremøter og å hente unger i barnehagen uten at det betyr at jeg sier så mye. Jeg er innadvendt, og liker ikke å være sosial. Har kun en venninne, og i perioder orker jeg ikke å treffe henne heller, men det har hun heldigvis forståelse for. Føler meg egentlig som et avvik, siden man ikke skal like å være alene i dette samfunnet. Man skal helst være med på alt.

 

Ble selv mobbet i mange år, og trakk meg unna folk etter det av redsel for at det skulle skje igjen. Har en del av den dumme, stygge jenta som ble mobbet i meg ennå, så nesten som jeg forventer at voksne folk skal begynne å mobbe meg nå, selv om de fleste er hyggelige mot meg. Er dessuten vant til å være alene, for det er jeg stort sett, og jeg liker det. Er nok bare personligheten min som er blitt sånn. Var mer sosial før.

[Anonym bruker]

Det er ulike årsaker til at mennesker utvikler sosial angst. Jeg reagerer litt på den litt angripende tonen i innlegget ditt. Som om mennesker med denne svært invalidiserende lidelsen må stå til ansvar og forsvare seg. Alle har sine grunner, vet du.

 

Hilsen klinisk psykolog

[cheni]

Det er vel heller at det er større åpenhet rundt dette nå enn før. Jeg har tendenser, men ikke så mye at det hindrer meg i å delta på sosiale sammenkomster. Men jeg sørger alltid for å finne et bord med noen "trygge" kjente når det er foreldrekaffe ol på barnehagen og skolen.

[Andrebolleiovnen]

Takker for mange svar !

Føler jeg ble litt klokere ihvertfall og enig i mye av det som blir beskrevet i innleggene over her.

 

Jeg har selv brukt psykolog med god effekt, da jeg har hatt endel å stri med selv .

Er dette noe dere med sosial angst har benyttet dere av?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om alle som sier de har sossial angst har fått det diagnostisert eller om det bare er noe de kaller det å bli flau eller finne det vansklig å snakke i forsamlinger, bli kjent med nye mennesker ol. Nesten alle syns jo det er vansklig til tider, uten at det kan sies å være syklig.

[Andrebolleiovnen]

Beklager om noen følte seg støtt av innlegget mitt.

Absolutt ikke meningen, et nysgjerrig ikke dømmende eller krass.

 

Har selv bakgrunn med usynlig sykdom og vet at det er vanskelig for meg og andre å vite hva man skal gjøre eller ikke gjøre ...

Eller si eller ikke si.

 

Sosial angst er en sykdom vet lite om, men da jeg igår oppdaget ett par tråder hvor dette var et tema angående foreldre på Hils i Bhg ble jeg nysgjerrig .

 

[Anonym bruker]

Jeg har sosial angst, og nei jeg har ikke diagnostisert meg selv - det har legen gjort, og det har DPS opprettholdt.

 

Jeg har forsøkt samtaleterapi både med psykologisk sykepleier på DPS og hos privat psykolog, men problemet er så stort at jeg ikke greier å prate med dem. Jeg har sittet i timesvis i disse stolene og ikke sagt et kløyva ord, munnen min åpner seg ikke engang, bare nikker og rister på hodet.

 

Hva det kommer av vet jeg ikke. Jeg har hatt en litt vanskelig barndom på hjemmefronten, men kjente aldri på angst før jeg begynte på universitetet, og siden da har det bare utviklet seg. Hoppet av studiene, jobbet litt, mptte slutte å jobbe. Mistet alle vennene mine.

 

Nå går det bedre, etter at jeg fikk barn klarte jeg å ta tak i det på en helt annen måte. Har gjenopptatt studiene, men på et mindre studiested, og det går ok.

Men jeg har også disse dagene der jeg ikke klarer å ha blikkkontakt med folk og helst bare vil gjemme meg.

Når det er sagt hilser jeg ALLTID på andre foreldre i barnehagen, og nikker og smiler til naboene på bussholdeplassen osv. Blir kanskje oppfattet som unnvikende og merkelig, keitete, for jeg blir nok rar om noen av dem forsøker å dra i gang en samtale, men ikke uhøflig.

[Anonym bruker]

Takker for mange svar !

Føler jeg ble litt klokere ihvertfall og enig i mye av det som blir beskrevet i innleggene over her.

 

Jeg har selv brukt psykolog med god effekt, da jeg har hatt endel å stri med selv .

Er dette noe dere med sosial angst har benyttet dere av?

 

Jeg har gått til psykolog i flere år, men det er vanskelig å finne noen som jeg klarer å snakke ordentlig med om dette. Med den første jeg var hos gikk det fint, og jeg fikk utfordret meg selv på noen områder og gjorde ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare. Men hun sluttet dessverre, mye arbeid gjenstår, og jeg har ikke klart å finne en psykolog som har kunnet hjelpe meg etter det. Prøver fremdeles.

 

 

Jeg lurer på om alle som sier de har sossial angst har fått det diagnostisert eller om det bare er noe de kaller det å bli flau eller finne det vansklig å snakke i forsamlinger, bli kjent med nye mennesker ol. Nesten alle syns jo det er vansklig til tider, uten at det kan sies å være syklig.

 

Jeg vet ikke med de andre, men jeg og søsteren min har fått det diagnostisert. Jeg har vært hos flere psykologer etter jeg fikk diagnoser, og ingen av dem har tvilt på at den er riktig.

 

Jeg synes det er trist dersom folk sier de har denne diagnosen uten at det stemmer, om de "bare" synes sosiale ting er litt vanskelig. Det er jo i tilfelle med på å bagatellisere diagnosen og skape mindre forståelse.

 

 

Jeg vet mange mener at "alle synes sånne ting er vanskelig av og til, men vi gjør det likevel, ta deg sammen". Vel, jeg prøver... forskjellen er vel at jeg får ikke til å "gjøre det likevel". Det går bare ikke. Dere skulle bare visst hvor mange hundre timer jeg har brukt på å prøve å forberede meg og bestemme meg for å "ta meg sammen" i en situasjon og snakke med noen f.eks., og hvor mange timer jeg har tilbrakt med å ligge i sengen etterpå og gråte og rase og hate meg selv fordi jeg er helt ubrukelig og ikke klarte det denne gangen heller. Det er ikke som at jeg ikke VIL liksom, men det virker som noen tror det...

[Anonym bruker]

Jeg har sosial angst, men jeg hilser og sier hei, og smiler som regel til de fleste. Er generelt alltid i godt humør blant folk, men er ikke noe flink til å prate. Spesielt ikke når det er flere tilstede.

 

Jeg har nok alltid (og blir det enn) blitt sett på som sjenert og har vel sagt selv i mange år at jeg er det, men det er nok mest angst.

Har hatt en vond barndom og det er nok der det kommer fra.

 

Jeg er egentlig veldig, veldig pratsom og liker å bli kjent med folk, men så vet jeg ikke hvordan jeg skal få det til.

Det bare stopper opp og jeg føler meg kjempeteit.

 

Jeg tror det er veldig mange som har sosial angst ja, men at få viser det. Jeg går hvertfall ikke rundt og sier det til de jeg ikke kjenner godt, men kanskje jeg burde det sånn at folk skjønner greia

Men er liksom redd for at folk skal se ned på meg da også

 

Jeg har fått diagnosen på angst for noen år tilbake, men har ikke engasjert meg i lege og psykolog siste årene da jeg føler at jeg greier meg fint, selv om jeg gjerne skulle blitt kvitt den.

 

Før jeg fikk barn var det veldig ille da, kunne låse meg inne i leiligheten jeg hadde i flere dager, lukker ikke opp døren og fikk helt noian om noen ringte eller banket på. Liker fortsatt ikke at det kommer folk på døra, men det går greit

[Gjest Aprikos Syltetøy]

Jeg har nok ikke sosial angst, men jeg er utrolig sjenert! Og det tar laaaang tid før jeg tør å være meg selv sammen med nye mennesker. Om jeg overhodet skal møte nye mennesker, må jeg ha med meg en kjent person, som kjenner meg og dem. Så jeg iallefall har en å forholde meg til igjennom besøket/møtet.

Og det gjelder alle aldersgrupper. Gamle og unge.

Er det noe jeg ikke takler er det pinlige stillheter. For.. Hva har jeg å snakke med en person jeg ikke kjenner om? Været?? Det er liksom siste desperate forsøk på å holde liv i en død samtale tenker nå jeg.. Jeg takler det ikke, rett og slett. Og for folk som ikke har problemer på det området der i det heletatt å forstå det, er nesten klin umulig. Sånn som nå, har moren til ei venninne av mamma strikket en duk til meg. En kjempehyggelig gest, og nå er mamma på meg fordi jeg må ringe henne å takke. Da har jeg heller lyst til å dra med meg muttera bort til henne jeg, og si takk. Også kan hu og mamma sitte å prate slik de pleier, mens jeg er der. Så blir det iallefall ikke så kleint for min del...

Mange vil kanskje le litt av den situasjonen der. Men for meg er dette overhodet ikke morro! Selvsagt skal man takke når man får noe av andre, er jo ikke spørsmål om noe annet! Men når jeg rett og slett gruer meg som en hund til å ta den telefonsamtalen der (for jeg vet at jeg ikke kan dra en: Hei! Takk! Hade!") er det utrolig frustrerende.. Spesiellt når mamma pusher på og har NULL forståelse for det..

[Anonym bruker]

Jeg har et snev av sosial angst, men er ikke så fryktelig sterkt rammet, for jeg "biter den alltid i meg". Dvs. at jeg er sosial og er med på det som er, og har heller ikke noen problemer mens det sosiale pågår. Men før jeg skal noe, om det er på jobb, i selskap, på besøk, i barnahegen U name it. Så har jeg kjempeangst. Jeg er redd, skjelver, har høy puls, noen ganger kaster opp, og tenker ofte "hvordan kan jeg komme med ut av dette". Men så går jeg ut ikevel.

 

Jeg er rett og sett fryktelig redd for å si eller gjøre noe dumt/feil. Eller at andre ikke skal like meg.

 

Jeg overtolker alt folk sier til meg, og vrir det negativt. Om en kollega sier "så fin genser du hadde i dag", så medfører det et kvarter med tenking før jeg konkluderer med "Hun syns egentlig ikke genseren var fin, hun syns den var stygg, og mente det ironisk. Jeg har sikkert altid stygge klær. De andre er sikkert av klærne mine. De syns sikkert at jeg er stygg også. De syns sikkert også jeg er ubrukelig i jobben min. Og så syns de sikkert jeg er slitsom og dum. Jeg er stygg, slitsom og dum. Ingen kan like meg. Jeg er verdiløs. Jeg burde egentlig ta livet av meg. Jeg vil hjem og aldri gå ut mer"

 

Sånn er tankerekka mi 100 ganger om dagen. Og selv om jeg rasjonelt sett vet at jeg ikke er dum, ikke er stygg, ikke er slitsom, er glink i jobben min, har verdi og fortjener å leve, så klarer jeg ikke å overbevise følelsene mine om det samme.

 

Det er slitsomt å ha det sånn i alle fall.

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om alle som sier de har sossial angst har fått det diagnostisert eller om det bare er noe de kaller det å bli flau eller finne det vansklig å snakke i forsamlinger, bli kjent med nye mennesker ol. Nesten alle syns jo det er vansklig til tider, uten at det kan sies å være syklig.

 

#20 her, jeg har ikke diagnosen sosial angst (derfor jeg skrev at jeg har et snev av det) men jeg har diagnosen generell angst, panikkangst og PTSD

[Anonym bruker]

Et spørsmål til dere som har fått dette som diagnose av fagpersoner:

 

Er det slik at dere er redd det meste av tiden eller kan det fortone seg slik at det er vanskelig å jobbe men ikke å gå på byen både fredag og lørdagskvelden.

 

Grunnen til at jeg ønsker et svar fra dere som virkelig har diagnosen er at jeg kjenner 2-3 stykker som ikke har noen diagnose men mener de ikke kan jobbe p.g.a. sosial angst, men man finner de gjerne på disko hver helg, på cafe på dagtid osv. Er nok derfor jeg har vært negativ til diagnosen.

[nerdybirdy]

Et spørsmål til dere som har fått dette som diagnose av fagpersoner:

 

Er det slik at dere er redd det meste av tiden eller kan det fortone seg slik at det er vanskelig å jobbe men ikke å gå på byen både fredag og lørdagskvelden.

 

Grunnen til at jeg ønsker et svar fra dere som virkelig har diagnosen er at jeg kjenner 2-3 stykker som ikke har noen diagnose men mener de ikke kan jobbe p.g.a. sosial angst, men man finner de gjerne på disko hver helg, på cafe på dagtid osv. Er nok derfor jeg har vært negativ til diagnosen.

 

Huff, kanskje vi kjenner de samme menneskene? Blir helt matt av at man skal forholde seg til folk som har en "diagnose", særlig en psykisk "diagnose" når de finner det for godt/ må gjøre ting de ike liker, men den er som dugg for sola, når de må gjøre noe de vil/liker........

Til psykologen som svarte tidligere: Jeg er utrolig nyskjerrig på hva du tenker om at det blir flere og flere mennesker i samfunnet som sliter psykisk. Hvordan skal man forholde seg til dette, når man selv ikke sliter, mener du? Prøver å dra i gang en konstruktiv debatt, og håper flere kan komme med innspill

 

Personlig er jeg litt lei av å gå rundt på glasskår.........og alltid føle at det er jeg som må tilpasse meg andres problemer/diagnoser.

Endret 1. november 2012 av nerdybirdy

[Anonym bruker]

Jeg har fått diagnosen av fagfolk, men er betydelig bedre nå enn den gang. Men for meg er det stor forskjell på samlinger med visse forventninger til meg som person og det å gå på byen der alkohol er inkludert og det er få faste rammer.

 

For å forklare litt mer: På en foreldresamling i bhg eller på skole så forventes det at jeg kan føre en samtale med de andre foreldrene og evnt lærer/ personale. Det forventes generelt i foreldrerollen at man skal stille opp på veldig mye sosialt og at man vet hvordan man ter seg der. Om jeg sitter alene hele tida uten noen å prate med, så anses det som merkelig.

Ute på byen er det ingen som ser om jeg ikke klarer å føre en samtale. Ingen bryr seg om jeg sier noe rart. Dessuten blir jeg,som de fleste andre, friere med alkohol innabords.

 

Når det gjelder kafè, så kan det være vanskelig. Likevel var jeg alltid på kafè før psykologtimene mine tidligere. Det var hakket bedre enn å suse rundt alene i byen og late som jeg kikket på klær jeg uansett ikke skulle kjøpe.

 

Likevel.. Jeg mener at mange med sosial angst kan jobbe, men man må finne den rette jobben. Jeg klarte meg ikke i arbeidslivet før jeg fant et sted jeg fikk jobbe i passelig fred og ro, uten alt for mange kolleger å forholde seg til. Men veldig mange jobber idag krever at man fungerer godt sosialt, så jeg kan lett se for meg at det er vanskelig for hardt rammede å klare seg i arbeidslivet.

[Anonym bruker]

Jeg har fått diagnosen av fagfolk, men er betydelig bedre nå enn den gang. Men for meg er det stor forskjell på samlinger med visse forventninger til meg som person og det å gå på byen der alkohol er inkludert og det er få faste rammer.

 

For å forklare litt mer: På en foreldresamling i bhg eller på skole så forventes det at jeg kan føre en samtale med de andre foreldrene og evnt lærer/ personale. Det forventes generelt i foreldrerollen at man skal stille opp på veldig mye sosialt og at man vet hvordan man ter seg der. Om jeg sitter alene hele tida uten noen å prate med, så anses det som merkelig.

Ute på byen er det ingen som ser om jeg ikke klarer å føre en samtale. Ingen bryr seg om jeg sier noe rart. Dessuten blir jeg,som de fleste andre, friere med alkohol innabords.

 

Når det gjelder kafè, så kan det være vanskelig. Likevel var jeg alltid på kafè før psykologtimene mine tidligere. Det var hakket bedre enn å suse rundt alene i byen og late som jeg kikket på klær jeg uansett ikke skulle kjøpe.

 

Likevel.. Jeg mener at mange med sosial angst kan jobbe, men man må finne den rette jobben. Jeg klarte meg ikke i arbeidslivet før jeg fant et sted jeg fikk jobbe i passelig fred og ro, uten alt for mange kolleger å forholde seg til. Men veldig mange jobber idag krever at man fungerer godt sosialt, så jeg kan lett se for meg at det er vanskelig for hardt rammede å klare seg i arbeidslivet.

 

Jeg er helt motsatt. Kan ikke gå på byen og andre "sosiale" ting, men går lett på foreldremøte og sitter og hører etter uten å snakke selv. Men jeg blir ganske skjelven av det. Ut på byen greier jeg ikke i det hele tatt. De gangene jeg har prøvd, har jeg fått panikkangst, og alkohol gjør det bare verre.

 

Greier meg fint i jobb for tiden. Har hatt samme jobb i 2,5 år, og har kun hatt en dårlig periode pga angsten. Da var jeg sykemeldt. Men jeg trenger ikke å forholde meg veldig mye til folk i min jobb. Da jeg var sykemeldt var det så ille at jeg ikke turde å ha lyset på i stua når jeg var hjemme og jeg var stiv av skrekk når det ringte på døra. Da er det ikke greit å gå på jobb. Men det er ikke særlig greit å gå hjemme hele tiden heller. Merket før jeg kom ut i jobb at angsten ble verre av å gå hjemme. Var egentlig på vei til uføretrygd og ville fått det innvilget, men bestemte meg for å forsøke jobb. Er heldig og har en veldig forståelsesfull arbeidsgiver. Blir verre av å ha ferie også, så jeg vil anbefale alle med sosial angst å lete etter den riktige jobben. Vet det er vanskelig å søke, men det er verdt det om det går. Har hatt mange tanker om at jeg ikke egentlig skulle hatt jobben, at arbeidsgiver heller ville valgt noen andre osv, så sliter litt, men som sagt er det bedre enn å gå hjemme.