Han takler ikke stebarna sine :((

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn fra før og vi venter nå hans første og mitt fjerde barn.

Barna mine bor hos oss 50 %, og i begynnelsen gikk det fint for da jobbet han mye i helgene så dagene med ungene ble relativt korte for hans del siden han også jobber mye kveldstid i ukedagene. Nå ender det opp med krangling annenhver helg når vi har ungene fordi han blir ikke takler det støynivået og energinivået som unger fører med seg. Han kjefter på de fra de står opp til de går å legger seg og vil helst ar de bare skal holde seg langt unna han virker det som...Jeg er høygravid og løper imellom og prøver å dempe støyen og gjøre alt mulig slik at han ikke skal bli gretten.. Er så sliten nå at jeg måtte be far til ungene om å komme å hente de flere timer før planlagt i dag fordi sambo ble sur fordi ungene snakket ved bordet da han hadde bedd om ro, og det resulterte i at han gikk midt i maten, og la seg i sengen og trykket på Pcen...

Foruten dette med ungene så har vi et godt forhold,men jeg føler meg så utrolig midt i mellom her.. Ungene er ganske små så de merker ikke så altfor mye til at han er "lei av de", men det vil jo komme, eller skal jeg tørre å håpe på at han venner seg til ungene etterhvert og at det kan løse seg??

[Februargullet2013]

da forstår virkelig ikke jeg hvorfor han ble sammens med deg, han må jo ta barna med på kjøpet da, håper virkelig det order seg for dere

[LillaGorilla♥♥]

Synes du virkelig det er greit at han behandler ungene dine slik? Og hvordan tror du det blir med en 4. unge i huset- en som ALLTID er der?

[Anonym bruker]

Du kan selvsagt håpe, men ikke gå ut fra at det bedrer seg.

Min sønn er nå 15, og de tåler nesten ikke synet av hverandre. Jeg (og min sønn) går på nåler og finner oss i ganske mye piss fra mannen min, bare for å bevare husfreden.

 

Jeg håpet på bedring da han selv fikk barn (vi har to sammen), men det skjedde aldri. Det blir bare verre og verre.

 

Nå står jeg med ene beinet på trappa, men finner ikke helt mot til å bare gå heller.

Sørg for at dere snakker om dette NÅ. Evt får hjelp fra noen. Det blir ikke bedre med nattevåk osv...

[Allison]

Du har ikke tre, snart fire barn. Du har fire, snart fem barn!

 

Du må få kjæresten din til å forstå at dette er ikke akseptabel oppførsel av en voksen mann.

Han bor sammen med en kvinne med tre barn fra før, og da må han tolerere litt bråk og støy - slik er det med barn.

 

Det blir neppe automatisk bedre når barnet deres kommer, så dette bør du ta tak i med en gang. Er det slitsomt nå å gå imellom han og barna nå, så blir det ikke mindre slitsomt når du samtidig må ta deg av en liten baby.

 

Det er heller ikke riktig at de tre barna dine skal bli utsatt for en slik oppførsel i sitt eget hjem.

å sende de bort av hensyn til den nye mannen din sender ut indirekte signaler om at han er viktigere enn dem. Jeg forstår at det er ikke det du mener, men det vil ikke ta lang tid før barna dine oppfatter det slik.

[Anonym bruker]

Ikke for å forsvare ham, men det er ikke sikkert at det er direkte barna dine han har noe i mot, men at han rett og slett ikke takler barn generelt. Det at barn bråker og trasser.

 

Mannen min har vært litt kjeftete i perioder, enten det er mitt barn, vårt barn eller hans eget barn

Han var en superpappa for mitt barn da han var liten, men taklet det ikke helt når barnet kom i trassalderen, samme gjelder for de andre barna.

 

Uansett grunn så må du hvertfall prate skikkelig med ham og få han til å forstå at sånn kan dere ikke ha det.

[Gjest Sekretøsa]

Hadde jeg aldri funnet meg i. Så lenge barna bråker på et normalt nivå og ikke river ned huset, så bør han finne seg i det. Men kan jo være dette er for mye for han...har dere vært sammen lenge?

[Anonym bruker]

Hans aksept av dine barn, avhenger av hans aksept av deg. Om han er litt sliten og trøtt på deg, så blir han og litt sliten og lei av ungene dine.

 

Om han føler seg full av kjærlighet til deg, så føler han mer kjærlighet til ungene dine.

 

Ungene dine og han har ikke et eget forhold, det vil ta mange mange år! Hans forhold til dine unger er en forlengelse av hans forhold til deg.

 

Legger du mye ekstra jobb på han nå når du er høygravid? Bidrar du like mye økonomisk? Har du eller skal du ned i inntekt i forbindelse med permisjon, manglende skift tillegg etc?

 

Ikke glem å takke han, eller vise at du ser innsatsen han gjør. Ikke glem å gi litt til han både i form av annerkjennelse, men også i at han får bestemme litt han også. Diskuter med han, snakk med han om det som angår hans hverdag.

[Anonym bruker]

Huff, jeg skulle ha hatt noe oppmuntrende å si til deg. Men min erfaring er bare: flytt, flytt, flytt. Min eks var så sliten av barn og så stygg mot min sønn at jeg måtte avslutte forholdet.

 

Jeg mista rett og slett respekten for ham, fordi han ikke greide å være voksen i mine-dine-våre-kaoset. Han skjemte bort sine egne, og hadde ingen grenser for kjeftinga på min. Forlot også matbordet da min trøtte 6-åring lagde lyder under middagen, men lot sine egne hyle høyt ved hvert eneste måltid langt opp i skolealder. And the list goes on.

 

Du blir nødt til enten å la barna dine bo fast hos sin far, eller snakke med samboeren med en fagperson til stede...

[Hybelkanina]

Høres ut som om du har skutt gullfuglen her.

Og nei, du venter ikke ditt fjerde barn, du har fire fra før inkludert samboeren, så det blir nok nummer fem. Lykke til med det!

[Anonym bruker]

Jeg syntes faktisk du skal ta tak i det og sette krav til han og gjøre det fort.

De er barn, barn bråker, han er voksen og må faktisk tåle litt lyd fra barna.

Han har tatt valget om å bli sammen med deg og barna kommer med i pakken. Det er ikke barna som hadde noe valg her.

 

At du sender barna dine til faren tidligere for at han vil ha ro blir fryktelig fryktelig galt i mine øyne.

Du lærer faktisk barna dine at om jeg ikke er still og alltid snill så sender mamma meg bort. Barn plukker opp på sånt veldig mye raskere en du tror.

Enten får du ta tak i det med denne mannen og gjøre det klart at 50% av tiden er huset barnas hjem og han må tåle at de bråker til tider, at de snakker også videre eller så får du enten gi far hovedomsorgen eller gå fra han, (jeg vet at det ikke bare er å gjøre det ene eller andre men barna bør komme først og de skal ikke føle seg at de er i veien, eller uønsket eller at de blir sendt bort om de gjør noe "galt")

 

Og hvordan blir det når hans barn (antar den du er gravid med er hans) kommer til verden, kommer han til å ikke tåle lyd fra dette barnet heller. Som er der 100% av tiden. Eller vil det bli slik at han tåler alt av dette barnet og ingenting av de du har fra før slik at de vil merke hans motvilje og usikkerhet enda sterkere en idag.

[Gjest Gullguttene]

Vær så snill og ikke la han behandle barna dine slik. Enten så må han jobbe med seg selv eller så får han flytte ut.

[Anonym bruker]

Jeg ble trist av å lese innlegget ditt.

Jeg må si jeg synes veldig synd på 3 små barn som må flytte mellom 2 hjem hvor de helt tydlig ikke er "hjemme" når de er hos deg.

 

Du må sette foten ned, ta en alvorsprat med mannen. Klarer du ikke det er det faktisk bedre for barna dine at X'en overtar hovedomsorgen og at de bor mest der. Stakkars små.

[Anonym bruker]

Dette høres dessverre veldig kjent ut..mammas nye mann taklet svært dårlig at hun hadde barn fra før. Konstant kjefting og surmuling, og en mor som sprang beina av seg for å dempe støy, legge til rette slik at ting skulle gå på skinner, forhandlet mellom alle parter osv osv..mens jeg havnet midt i mellom og prøvde å skjerme brødrene mine så godt jeg kunne når han fikk raserianfall. De fikk etter hvert et felles barn, og ting ble ikke bedre av den grunn dessverre. Nå er dine barn såpass "heldige" at de ikke går oppi situasjonen hver dag siden du har dem 50 %. Det var fælt å ha det sånn, og jeg tenker ikke tilbake på de årene med glede akkurat.

 

I dag har vi alle et ok forhold til stefar, men det er ofte veldig trykket stemning når alle er samlet (jul o.l). Jeg forstår ikke at min mor ikke tok tak i ting men heller slet seg ut på å forhindre konfrontasjoner (noe hun sjelden klarte). Har vært mye sint for at ting ble som de ble. Kunne skrevet så mye mer om hvordan ting var, men orker ikke rippe opp i det.

Nå vet jeg ikke om din mann er "like ille", men dersom han takler dårlig at du har barn fra før, ja da lurer jeg på hvordan det blir med en baby i hus som krever sitt. Håper bare du har ryggrad nok til å snakke med han, og gjøre ditt for at barna dine skal ha det bra. Krysser fingrene for at alt ordner seg, lykke til.

[Anonym bruker]

Barn merker mye mer enn du tror og de er vel neppe under 3 år siden dere har 50/50 deling? Da må vel eldste minst være skolebarn?

 

Klart de merker at din nye mann ikke liker de, for det høres virkelig ut som han bare synes de er et problem. Jeg ville satt harde krav til den nye mannen din, takler han ikke det, hadde jeg valgt barna og flyttet.

Hvilke gode sider har han egentlig siden han nesten aldri er hjemme eller er sur når han er hjemme?

[*Lissi*]

Hadde jeg aldri akseptert. Jeg har 2 barn fra et tidligere forhold og tre med mannen. Før vi ble ilag måtte han gå noen runder med seg selv, om at han faktisk orket å¨ta på seg ansvaret. For han kom da til å gå inn i papparollen 100%

Han er helt super, og det er heldigvis ikke noen forskjellsbehandling.

Mitt råd er at dere søker hjelp. Ikke heldig for deg og barna at dere går på tå hev. Og det at du sender barna hjem flere timer før tiden sier vel sitt.... Lykke til!

[Anonym bruker]

Saken er slik at han er veldig snill med ungene, leker med de og gjør sin del.....når det kun er snakk om noen timer en ettermiddag eller to i uken. Men etter en hel lørdag så har han fått nok og vil bare sitte med dataen eller helst sove halve dagen slik han var vant med før han flyttet inn hit.. dette går jo ikke i et forhold med barn så jeg blir irritert fordi han ikke bidrar, spesiellt nå, har termin om 2 uker og har fått skikkelig bekkenløsning..

Når han da blir så sliten av dette så klager han på alt, hvordan jeg oppdrar de, alt jeg gjør er visst galt og så er han frekk med ungene og konstant sur og trøtt.. Og nei, jeg regner ikke med at det blir bedre når vi får en fjerde, men en del av meg tenker at kanskje han tåler litt mer fra sin egen og da vil skjønne at det er slik unger er.. Ungene mine er ikke verken spesiellt uoppdragne eller ekstremt veloppdradd, de er som unger flest

Føler meg i en ganske håpløs situasjon her, og begynnte å grine av utslitthet i dag, og så prøver jeg å forklare hva det er jeg mener han gjør galt, men da ble han bare enda mer grettten og gikk sin vei... På vei hjem igjen nå, blid og glad, og later som ingenting, sikkert fordi han har fått seg et avbrekk fra alt... men d sier jo en del da.. uff a meg.

[LillaGorilla♥♥]

Tipper han blir like sur og tar lite ansvar når han blir far selv. Kjenner lusa på gangen, slike ting blir sjeldent bedre.

[humlesurr]

Tro meg, dette merker de. Av med skylappene dine damen!

 

Her er det bare å ta tak først som sist. Dette vil neppe løse seg uten hjelp fra en nøytral tredjepart. Ta kontakt med helsestasjon eller familievernkontor først som sist.

 

Det er dine barn, de er ene og alene avhengig av å ha en helt til mor. Vær den helten og gi de den mest harmoniske oppveksten du kan.

[Allison]

Saken er slik at han er veldig snill med ungene, leker med de og gjør sin del.....når det kun er snakk om noen timer en ettermiddag eller to i uken. Men etter en hel lørdag så har han fått nok og vil bare sitte med dataen eller helst sove halve dagen slik han var vant med før han flyttet inn hit.. dette går jo ikke i et forhold med barn så jeg blir irritert fordi han ikke bidrar, spesiellt nå, har termin om 2 uker og har fått skikkelig bekkenløsning..

Når han da blir så sliten av dette så klager han på alt, hvordan jeg oppdrar de, alt jeg gjør er visst galt og så er han frekk med ungene og konstant sur og trøtt.. Og nei, jeg regner ikke med at det blir bedre når vi får en fjerde, men en del av meg tenker at kanskje han tåler litt mer fra sin egen og da vil skjønne at det er slik unger er.. Ungene mine er ikke verken spesiellt uoppdragne eller ekstremt veloppdradd, de er som unger flest

Føler meg i en ganske håpløs situasjon her, og begynnte å grine av utslitthet i dag, og så prøver jeg å forklare hva det er jeg mener han gjør galt, men da ble han bare enda mer grettten og gikk sin vei... På vei hjem igjen nå, blid og glad, og later som ingenting, sikkert fordi han har fått seg et avbrekk fra alt... men d sier jo en del da.. uff a meg.

 

Vel, du må bestemme deg for hvem du vil prioritere. Kjæresten eller barna dine.

Som anonym sa over her, barn merker mye mer enn man tror.

Enten så må du oppdra mannen og få han til å skjerpe seg, ellers bør du tuppe han ut. Evt at faren til de eldste barna får hovedomsorgen for de.

For barna dine fortjener mye bedre enn slik behandling i sitt eget hjem.

Og det er din plikt som mor å beskytte barna dine, selv om det er vanskelig og kjipt for deg.

Endret 28. oktober 2012 av Allison

[Anonym bruker]

Stakkars unger!!!

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk prøvd en del ganger å ta dette opp med han, jeg er ikke den som er redd for å si ifra.. Han skjønner og tar til seg noe av det jeg sier og sier at jeg da får vi prøve noe annerledes neste gang de kommer da, men det blir dessverre bare for mye for han.

De to eldste er blitt skolebarn og det er spesiellt hun ene han har tendens til å klage over og være sur på. Hun kan være litt sutrete, det er jeg klar over, men å "hugge " etter henne dagen lang... jeg blir kjempelei meg, men prøver å ikke "fyre oppunder" ved å prøve å holde de litt ifra hverandre... d er så slitsomt

Og så er det småen på 2 som han ikke helt skjønner at er liten, han våkner jo tidlig og er ganske krevende slik 2 åringer er.. men nei, han må liksom fint være på rommet sitt alene fordi han er " plagsom" når han er i stuen.. Tror kanskje han har hatt en veldig streng oppvekst selv med en vannvittig mannsdominans hvor folk går på tå rundt faren, synes jeg ser tendensene når jeg er hos svigers.. Har tenkt på å få time hos familievernkontoret, men min erfring derfra er bare at de får en til å krangle og si ting enda mer rett ut, slik at forholdet ryker..

 

 

hl

[Allison]

Jeg har faktisk prøvd en del ganger å ta dette opp med han, jeg er ikke den som er redd for å si ifra.. Han skjønner og tar til seg noe av det jeg sier og sier at jeg da får vi prøve noe annerledes neste gang de kommer da, men det blir dessverre bare for mye for han.

De to eldste er blitt skolebarn og det er spesiellt hun ene han har tendens til å klage over og være sur på. Hun kan være litt sutrete, det er jeg klar over, men å "hugge " etter henne dagen lang... jeg blir kjempelei meg, men prøver å ikke "fyre oppunder" ved å prøve å holde de litt ifra hverandre... d er så slitsomt

Og så er det småen på 2 som han ikke helt skjønner at er liten, han våkner jo tidlig og er ganske krevende slik 2 åringer er.. men nei, han må liksom fint være på rommet sitt alene fordi han er " plagsom" når han er i stuen.. Tror kanskje han har hatt en veldig streng oppvekst selv med en vannvittig mannsdominans hvor folk går på tå rundt faren, synes jeg ser tendensene når jeg er hos svigers.. Har tenkt på å få time hos familievernkontoret, men min erfring derfra er bare at de får en til å krangle og si ting enda mer rett ut, slik at forholdet ryker..

 

 

hl

 

Slik du beskriver situasjonen er det ikke sikkert at det er den verste løsningen....

[LillaGorilla♥♥]

Dette høres jo helt fælt ut. Stakkars 2-åring som blir forvist og ikke får lov til å oppføre seg normalt. Han må jo lide under dette?

 

Og hvordan tror mannen din at en unge egentlig skal oppføre seg? Hans eget barn vil jo være på akkurat samme måte- være våken halve natta, skrike, trasse, bråke, klatre på møblene, komme i tenåra og bli ufyselig. Ja, i det hele tatt.

 

Hvis dette er et mønster mannen er vant til hjemmefra, er det liten sjanse for at det blir så veldig annerledes med hans eget barn. Synes du virkelig det er en grei barndom?

[Lilje Sille ♀♀♂]

Hvis du er redd familievernkontoret skal dra dere ifra hverandre så kanskje han bør oppsøke en psykolog?

 

I tillegg ville jeg spurt han hvordan ting var da han vokste opp, du skriver at du merker ting når du er hos svigers.. Kanskje verdt å spørre om? Hvis du får han inn på dette så kanskje han ser at han gjentar farens feil?

 

Et alternativ er også at han prioriterer å gå en tur eller på annet vis lufte seg når det er helg og ungene er der. Jeg blir ko-ko selv av mas, krangling og styr i helgene... Det er kanskje ikke så uvanlig..

 

Uansett så er det ikke naturlig for en 2-åring å måtte leke på rommet sitt alene. De vil leke på stua frem til 5-6 års alder her i huset ihvertfall.. De er jo sosiale vet du.

 

Her må du nok gjøre en blanding av hardt mot hardt og kvinnelist. Dette kan løses! Jeg ville aldri latt min mann sende en liten 2-åring på rommet fordi han var brysom ihvertfall men å bli lei er jo lov!!! Hakking er ikke bra, men å bli irritert og gi uttrykk for det på en voksen måte må også være lov.

 

Lykke til...

 

La han lese denne tråden?