Vold under svangerskap

[Elsker livet]

Dere har nok misforstått her. Jeg blir ikke mishandlet.

 

Vi har en avtale om at han kan være fysisk mot meg i kontrollerte former. Det står jeg fritt til å tillate. Hverken jeg eller han bryter noen lov. Dette er ikke noe barna er vitne til, akkurat som sexlivet vårt.

Han kunne aldri klabbet til meg eller gått over noen grenser. Vi har det harmonisk og fint i vårt hjem

 

Mannen min elsker, verdsetter og respekterer meg høyt.

 

Vi har 4 barn og han har aldri lagt en hånd på dem. Barn kan veiledes med ord. Det er naturlig for å barn å handle impulsivt, dette vil naturlig avta etterhvert som de modnes. Derfor er ikke det nødvendig å være fysiske mot barn. å være fysisk er noe som er en privatsak mellom mann og kone. Enten det er for å være intim eller disiplinere. Alt annet ser vi på som overgrep.

 

Milde himmel, du spøker? Dette er vel en del av sexlivet til deg og mannen din antar jeg? At han "straffer" deg og er streng med deg. Du må da ikke blande skitt og kanel "elsker livet"...

 

Det er ikke en del av sexlivet i den forstand. Det er en liten del av livet vårt generelt. Han straffer meg ikke når vi har sex.

[stearin]

En baby krever vanvittig mye, det er en stor sjanse for at han kommer til å gjøre noe mot babyen også.

 

Og om han ikke gjør det, så vil barnet slite med redselen for at far skal skade mor osv. Det ønsker du virkelig ikke. Jeg har i min oppvekst aldri blitt slått av min far, men far har vært voldelig mot mamma veldig ofte. Mange episoder har jeg vært vitne til, og det har preget meg kraftig. Sliter med angst den dag i dag, selv om de ikke bor sammen lenger.

 

Mitt eneste råd til deg er å komme deg bort NÅ! Du er så mye mer verdt, det samme er barnet i magen. Du fortjener bedre, og du KAN få bedre.

 

Klem

[stearin]

Kan forresten nevne at min mor, som ble utsatt for vold fra min far, utviklet etterhvert spiseforstyrrelse. I ettertid har hun fortalt at hun tenkte at mat er det eneste hun kan kontrollere. Alt annet hadde far kontroll over. Hele hennes liv.

 

Spiseforstyrrelsen preget meg igjen når jeg ikke så mamma spise sammen med oss. Hun spiste i perioder nesten ingenting. Når jeg ble tenåring var jeg en helt normalvektig jente. Men når formene begynte å komme begynte min mor å hakke på meg. Kalte meg tykk osv. Det var veldig tungt for meg, for jeg klarte ikke selv å se meg som tykk. Fant etterhvert valker her og der, begynte med unaturlig mange situps i det skjulte hver kveld osv. Prøvde også bulimi i en periode, for jeg var så glad i mat. Tenkte at jeg ikke klarte å slutte helt å spise slik mamma, men å kaste opp all maten vil være enklere. Sluttet etter noen dager, men likevel. En 13-14 åring skal da ikke trenge å tenke slik!

 

Dette er også følger av at far slo mor. Det kunne endt med at jeg også utviklet anoreksia, men jeg gjorde heldigvis ikke det. Utviklet bare depresjon og angst. Som også er ille, men anoreksia i tillegg ville vært toppen av helvete.