Tanker rundt enebarn... noen innspill?

[Anonym bruker]

Har en liten datter, og har alltid tenkt at jeg vil ha to barn, det har mannen også. Men nå er vi så slitne, etter nr 1, at vi har begynt å tvile begge to..

Hun er halvannet år, har har hele tiden slitt mye med søvn, og sover fremdeles dårlig på natt. Dette har vi etter å ha forsøkt veldig mye og fulgt mange råd slått oss til ro med, og satser på at det går seg til etterhvert. Vi er jo fryktelig glad i datteren vår, og angrer abslutt ikke på henne, er takknemmelig for hver dag med henne! Har alltid tenkt at man bør ha søsken, men som sagt er motivasjonen nå ganske lav. Vi begge tenker at får vi et barn til nå så er det for hennes skyld, neste sånn at vi biter tennene sammen og holder ut en runde til for at hun ikke skal bli enebarn. Har fryktelig dårlig samvittighet for dette! Og en evt nr 2 vil man jo selvsagt bli like glad i når den kommer. Er veldig ambivalent merker jeg.. Og jeg er såpass gammel at en nr to bør komme ganske raskt..

 

Noen enebarn her, eller som har et enebarn, eller som har tanker/innspill om dette likevel?

[Februargullet2013]

Jeg skal bare ha den ene sønnen min:) Han blir enebarn stort sett hele tiden,han har en halvbror som blir 2 i Mars, så vet ikke hvor mye vi skal ha han med tiden . Babyen vår kommer i Februar

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Det er alltid mest slitsomt de første 2-3 årene (eller, ikke alltid, noen føler det anderledes, men de fleste synes de første årene er mest slitsomme). Så dere er jo inn i den verste fasen sånn sett. Jeg ville kjørt på jeg. Om noen år er dere da helt ferdig med hele småbarnstiden og kan kose dere sammen med to barn. Nå er det ikke gitt at søsken blir gode venner, men de aller fleste blir veldig knyttet til hverandre.

 

Jeg kan jo si det sånn at jeg selv er vokst opp som enebarn, og det er en grunn til at vi har "mange" barn selv om jeg også var ganske utslitt med nr 1 (hadde også veldig mye nattevåk med ham). På sikt er det dessuten ofte nesten enklere med flere barn enn bare ett barn. Flere barn= de underholder hverandre. Ett barn=du/dere må underholde barnet

[Mamma til tre gutter]

Skjønner at dere er slitne.. Men eg personlig ville ha fått søsken til barn.. Vi og har slete med søvn og sånne ting det er med barn. Men vi har fått 3 barn på under 6 år.. Går fint det etter hvert... Angrer ikkje.. Kunne tenkt meg flere, men gubben har sagt stopp

[It's all about me]

Det er kort tid med dårlig søvn i forhold til alle gledene. Både for dere og for jenta som får verdifult selskap i oppveksten OG når dere boir gamle.

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn, og hater det. Skulle virkelig ønskt at jeg hadde søsken. Det er ensomt å være alene, uten søsken. Har jo venner selvsagt, men det er ikke det samme som familie. Søskenbarn gjør jo heller ikke samme nytte som søsken.

Skulle også ønskt at jeg hadde noen å dele ansvaret med når foreldrene mine blir gamle.

Jeg ser jo også at de av vennene mine som har søsken nær i alder er de som har mest kontakt med og glede av de. Jo større gap i alder, jo mindre glede har de av hverandre (generelt, unntak finnes jo selvsagt).

Mitt råd er å sette i gang å lage søsken, jo fortere jo heller

[valkyrien]

Jeg er enebarn, og skulle virkelig ønske jeg hadde søsken...

 

Var ensom i barndommen, alt av ferier og hytteturer var bare kjipt, fordi jeg ikke hadde noen å leke med.

 

Som voksen og enebarn så er det kjipt å stå med alt ansvar i forhold til syke foreldre, dødsfall osv. Hadde vært gull verdt å ha noen å stå sammen med da pappa døde, og det ble arvestrid med den heksa av ei sklie han var gift med...

 

Og jeg vil også stå alene med ansvaret når bestemor dør, blir et mareritt å rydde opp i dødsbo etter en hoarder alene.

 

Så jeg håper virkelig vi vil få til å lage søsken til guttungen, for jeg unner han ikke å være enebarn...

[Anonym bruker]

Jeg er enebarn og har alltid vært lei meg for det. Har alltid følt meg alene, spesielt når foreldrene mine skilte seg og når de fikk nye partnere.

Jeg hadde bestemt meg for at sønnen min skulle få søsken uansett så da han var ett år begynte vi å prøve selv om jeg overhode ikke var klar. Han hadde KISS og skrek i 6 mnd så vi var ganske utslitt. Nå er lillebror her og han er bare verdens deiligste baby. Helt annen type enn broren. Har vel grått 5 ganger hele sitt liv og nå er han 8 mnd

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Jeg skulle bare ha to barn, men i dag sitter jeg her med fire

 

Jeg oppfatter det også slik Alva beskriver at de første 2-3 årene er de mest slitsomme, eller ihvertfall de som krever mest av deg.

 

Om jeg var dere ville jeg valgt å ikke ta et standpunkt til dette nå som dere er så slitne. La heller ting gå seg til, med tiden kan dere senke skuldrene og kunne se tilbake på disse årene. Og så heller da ta et valg om evnt søsken. For det Må jo ikke være 2-3 år imellom dem heller om dere ønsker å få flere barn

[soleia]

Eg har ikkje hatt barn med søvnproblem, men eg ville nok hoppa i det om de har litt dårleg tid. Det tek jo minst 9 mnd frå ein planlegg ein baby til den er der, og iallefall med mine har søvnen vorte betre rundt 2 år.. Me fekk to tette, og det har til tider vore lite søvn pga ulikt søvnmønster (baby sovna seint og eldste vakna tidleg) tenner og sjukdom undervegs, men me stortrives med å ha to.

 

Som Alva seier, så er det av og til nesten meir avslappande å ha to heime, fordi dei ofte leikar med kvarandre i staden for å henge i beina på meg feks når eg lagar middag. Dei kranglar, men samstundes er det kjekt å sjå gleda dei har av kvarandre og.

 

Svigerinna mi er einebarn, og meiner utfrå sine opplevingar at det er egoistisk å planlegge å berre få eit barn. Eg veit at ikkje alle einebarn er einige i det, og synes dei har hatt ein fin oppvekst, men trur dei aller, aller fleste har stor glede av å ha søsken.

[*Lissi*]

Skjønner at motivasjonen ikke er på topp. Har selv hatt småbarn som har slitt med søvn p.g.a. sykdom. Holdt på å bli sprø. Og sa ble vi uplanlagt gravid.... Var ganske så fortvilet. Men, heldigvis fikk vi en liten sovejente

Har selv en søster, men hun døde for 2 år siden. Skulle virkelig ønske jeg hadde flere søsken. Er et sårt savn....

[Anonym bruker]

Datteren min er enebarn. Det var ikke planen at det skulle bli slik, men pappan hennes og jeg ble skilt og jeg har ikke funnet en ny mann ennå. Nå blir jeg 40 år og det ser ut til at toget har gått for min del... Jeg håper inderlig at ikke datteren min føler at hun blir ensom. Vi har mange venner og er mye på farten og hun har ofte venner med hjem.

 

Jeg forstår jo at det blir noe annet med søsken, da får man som regel en helt annen kontakt. På den annen side er det ikke gitt at søsken får glede av hverandre. Jeg og søsteren min har aldri hatt god kontakt, kun et par høflighetsfraser en gang i året.

[Heada]

Du trenger ikke å få deg barn enda. Kom deg litt ovenpå så kanskje du forandrer mening. Det skal jeg si deg, mange ganger tenker folk at det blir så deilig å komme ovenpå for da klarer barne seg litt mer selv. Men en etter en blir igjen gravid. Vent litt. Til dere føler dere ovenpå.

[lille sprelle]

Det er ingen ting i veien for å velge å få "bare" ett barn. Skriver det i hermetegn, for jeg tror ikke det er "bare"!

 

Det er både fordeler og ulemper ved det å ha søsken kontra det å være enebarn. (er en god del forskning rundt dette). Allle fordelene/ulempene kan fint veies litt opp gjennom hvordan foreldrene til enebarna/søsknene velger å oppdra barna sine og hvilken langvarig sosial kontakt (som er spesielt viktig for enebarna) dere har med andre barn.

 

Uansett er ikke dette et valg dere behøver å ta nå. Jeg synes det er klokt å vente til en er "ovenpå" før en tar ett slikt valg. Det er ingen regel som sier akkurat hvor stor aldersforskjell det skal være mellom barna.

 

Forøvrig er faktisk ikke kroppen din helt ferdig med forrige fødsel på et vis. Det tar faktisk to år før man er helt restituert fysiologisk.

 

Min anbefaling er derfor at dere slår dere til ro med dagens situasjon og sier til dere selv at f.eks. "om ett år skal vi vurdere om vi skal prøve å lage ett barn til".

[Anonym bruker]

Med mindre dere nærmer dere "for gamle til å få barn"-alderen, ville jeg bare avventet situasjonen litt. Har også et barn på halvannet, og er enig i at det er hektiske dager (og samtidig fantastiske ).

Om dere egentlig vil ha et søsken til barnet deres, gjør det ingenting om dere venter et år eller to. Eller tre eller fire. Mange synes det er viktig å få barna tett, men tenk på deres egen situasjon og hva dere ønsker og føler dere orker. Søsken med større aldersforskjell får også masse glede av hverandre!

[happiness4life]

Mamma er enebarn og syns det er litt kjipt. Har så og si ingen familie i Norge utenom mine foreldre og min bror. Min far sin side av familien bor i Danmark så de ser vi ikke så ofte.

[Miamimom]

Jeg er enebarn og har aldri savnet søsken! Syntes det var fantastisk å ha udelt oppmerksomhet til enhver tid. Og jeg kjenner mange som ikke kommer overens med sine søsken,så det er ikke gitt at det blir så fantastisk med søsken bestandig..

 

[Koala *g07*]

Som enebarn var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle ha et enebarn selv.

Som liten savnet jeg vel ikke så mye søsken, da foreldrene mine var flinke på å feriere med andre med barn, vi hadde gata full av barn ol.

Men som tiden gikk, og familieselskapene ble mer voksenpreget så kom savnet av jevnaldrende.

Det ble noe annet å komme i samboerforhold og ha disse sammenkomstene med deres familier ol.

Jeg er generelt en familieperson som trives godt i lag med alle.

 

Det toppet seg nok da faren min gikk bort så alt for tidlig. Da følte jeg på det å sitte igjen med alt av ansvar for min mor. Det dette med å ikke føle hun blir sittende igjen alene i alle mulige settinger. Det har jo løst seg med at hun har vært med oss dit vi har vært type julaften ol. Men det vil alltid være kun jeg som er der. Dette ønsker jeg ikke å byrde mitt barn med. Kynisk kan det kanskje høres ut. Men sånn er det nå en gang. At samvittigheten for sine foreldre kjenner man jo på.

 

Nå er det å få barn en personlig greie, og antall også. Men om man er sliten nå, så er det ikke slik at man er sliten i mange år. Det står hardt på de første åra, så går det seg fantastisk til. Jeg angrer faktisk på at jeg ikke fikk nr 2 litt før enn jeg gjorde.

[Nyttårs barn]

Jeg er enebarn og synes det har vært greit. Masse oppmerksomhet er godt for et barn, alltid noen som er der for deg. Fikk førstbarnet mitt som 36 åring og følte som deg at det var mer enn nok. Han er en herlig og aktiv gutt. Vi vurderte frem og tilbake om vi orket en til og det gjorde vi! Så nå ar jeg blitt mor igjen som 40 åring.

Jeg vil gjerne ha mer enn et barn, ikke fordi det er synd på en som ikke har søsken, men fordi jeg visste at jeg en dag ville angre dersom jegikke fikk en til.

Tenkte bla på tragedien på Utøya, hva om noe skulle skje med mitt barn. Og så følte jeg på at et ble litt lite familie på min side. Ta deg litt tid, du trenger ikke å bestemme noe akkurat nå.

[Gjest Vicky Pollard]

Vel, jeg har vel sagt tidligere hva jeg mener om denne saken. Tror dere skal slutte å tenke på saken en stund, så begynner det nok å rykke i eggstokken igjen etter hvert...

[Anonym bruker]

Vi har ett barn og jeg ønsker av hele mitt hjerte at h*n ikke skal forbli det. Vi var voksne da vi fikk første, har ikke brukt noe form for prevensjon, men nummer 2 har ikke sittet enda.

 

Vi har ett aktivt barn. Som også har gitt utrykk for at h*n ønsker søsken.

 

Så da vi var på sydenferie i sommer at, søsken holdt sammen. H*n kom ikke i kontakt med noen. Vi var aktive selv og meldte h*n vi kunne av aktiviteter på stedet.

 

Vi er aktive i helgene, det å bare sitte hjemme med mamma og pappa er kjedelig i lengden.

 

Har dere mulighet, til tross for lite overskudd så er det greit med søsken. Jeg får bare håpe at kontakten med søskenbarn som er så god nå holder livet ut.....

[Anonym bruker]

Jeg tenkte litt likt deg HI. Og vi fikk bare et barn først. Jeg takket for meg og sa at dette var mitt bidrag til verden.

 

Men da barnet begynte på skolen begynte jeg plutselig å tenke andre tanker. Tanken på alderdom og et barn, tanken på at familien ble så liten, tanken på at barnet kunne dø i sykdom/ulykke.. det var mange tanker over tid.

Det tok noen år før tanken om en til ble realitet, og først da eldste ble tenåring fikk vi en til! Og nå vil vi gjerne ha enda en Vi var unge med første så har forhåpentligvis enda noen fruktbare år igjen

 

Så hvis du er ung, ikke tenk så hardt på det og lev slik dere ønsker. Plutselig kan ting endre seg

[❤lille stjerne❤]

Dere kan ikke skaffe et barn til bare fordi det er bra for jenta deres. Dere må ha lyst og overskudd til et barn til. Det kan komme etterhvert, eller dere kan finne ut at dere bare vil ha en. Det er ikke alle søsken som har masse glede av hverandre og det blir folk av enebarn også. Man kan være flink til å omgås andre med barn, ha besøk av andre barn hjemme og være besvisst på å lære enebarnet å dele, vente på tur og ikke alltid få oppmerksomheten.

[4Hjerter]

Kunne ikke tenkt meg et liv uten søsknene mine og nå tantebarna..

Men er du ung, kan du jo vente litt... og tenke på det

 

Jeg har like god kontakt med lillesøster som er 10 år yngre, som med storesøster som er 2 år eldre.. Vi er ikke bestevenner, men familie;-)

 

Derfor venter vi nummer 4....

[Anonym bruker]

For barnet del så mener jeg at søsken er det beste uten tvil. Men, dere skal kunne orke det. Når det er sagt så er småbarns perioden en liten del av et langt liv så det går kanskje ann å godta å være litt sliten.

 

Jeg tror de fleste enebarn på et eller annet tidspunkt vil savne søsken. Man kan selvfølgelig som foreldre legge til rette for at dette savnet ikke blir så altoppslukende. Man kan bygge opp et stort nettverk. Jeg tror likevel ikke det kan erstatte søsken.

 

Både jeg og mannen min har flere søsken. Er så glad for hver og en av dem og for alle kusiner og fettere til mine barn.