Trøstespiser og blir bare feitere..En mat- hores dagbok

[Anonym bruker]

Har bestemt meg for å skrive en dagbok,om hvordan livet mitt er ,hva slags tanker osv jeg har--- Dette blir en fin terapi for meg tror j.At j kan skrive ned hvordan dagen min har vært osv..

 

Nå har altså vekta snart vist 100 kilo ;( Jeg skammer meg..Jeg virkelig skammer meg..Vet ikke helt hva j ska gjøre. Jeg har i flere år slitt med bulumi(har dette under kontroll,i snart 1 år har j ikke kasta opp) men jeg har et STORT problem..Jeg trøste spiser...Hver dag...

Dette har virkelig blitt et stort problem,alle klærene mine er for små,handla meg nye på nett. Str 46 i bukse,hallo..xxl i overdel...Enda er dem for små.. ;( Ja jeg vet... Blir så sint på meg selv..

"Mandag,ja mandag,da ska j starte å slanke meg" Hvor ofte har vi ikke hørt den? Det er vel det jeg alltid sier..Men så kommer mandag,og j sprekker igjen.. Sjokoladen roper på meg,potetgullet ,ja alt som er usunt.Is,ja alt må bare kastes nedpå.Men j setter meg aldri nei å koser meg,alt ska spises og det fort.Når vi er på fam selskap,så spiser jeg alltid lite.MED VILJE selvsagt.Da kan dem ihvertfall ikke si j spiser så mye.Flere blir faktisk overaska hvor fort mett jeg blir,men j pleier å stoppe lenge før j blir mett når det er folk rundt meg."du spiser da så lite sier dem da" Og det liker j å høre,da kan dem ihvertfall ikke si at det er derfor j er så feit.Ja j vet,j tenke mye rart... Idag kjenner jeg det var en god ide å skrive dagbok ,slik klarer j å holde meg unna kjøkkent. Spiste en brødskive med servelat på og drakk vann-- Jeg har så lyst å slanke meg,så lyst å gå ned i vekt.Men klarer det ikke.Den siste tiden,har j lagt på meg enda mer. ca 11 kg .. 2 av mine barn flytta til far sin,og dette har virkelig gått hardt innpå meg.(de flytta pga de ble mobba på skolen i flere år,trua på skolen med kniv osv) Jeg er glad dem har det fint nå,at ingen mobber dem på skolen osv.Men savner dem,og føler at j har mista en del av dem.er så vansklig å forklare..Barnefaren og j bor ca 2,5 time unna med bil.Så ikke så ofte j får se dem.Dem er til meg annen hver helg og i alle ferier men likevel,dette er så sårt for meg.J føler j har svikta dem,at j ikke gjørde en bra nok jobb,og det stemmer jo,men j har aldri svikta dem med vilje.Vi har hatt våre utfordringer,da mine barn ble mobba hver dag gjørde dette noe med dems sin selvtillit.j selv ble forlatt av min egen mor da j var 1,5 år.j har alltid hatt som mål å aldri forlate mine barn,at j alltid ska være der for dem uansett hva..Kjenner j trenger en røyk nå,tårene renner,j savner mine barn.Er vel 7 mnd sia dem flytta men sorgen er der ennå.Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv.

 

Dagene går unna,og savne er der hver dag..Tenk om j kunne vært en bedre mor,kanskje barna mine hadde bodd til meg ennå?? Nå har jeg bare minstemann hjemme..Det er et stort savn..Men j er takknemmlig for at j har han .....

Hvordan ska j slanke meg spør jeg,ja vi prøver det vi har gjørt i alle år..Det funker ikke ,men vi er på samme sporet igjen---

Jeg starter med å kutte ut sjokolade ,og alt nei mat.Men når kvelden kjæm,ja da kaster jeg meg over skapet som et sultent dyr. Prøver å holde meg unna kjøkkenet.Men maten liksom roper på meg,da kan j overspise.Kaster i meg alt j finner,kan starte med 2-3 brødskiver med masse masjones og pålegg.Skyller dette ned med brus,så er det sjokoladen og potetgullet som får gjennomgå.J pleier å bli samboern om å hjemme sjokoladen,langt unna meg.For j vet j finner den.Og det pleier jeg som regel alltid å gjøre.Jeg klarer ikke å forklare,det bare skjer.Nesten som at du er røyksyk,at du bare må ha det.Nå tenker dere sikkert at,j har dårlig dømmekraft,at j ikke har vilje osv.Men det har faktisk ikke noe med det å gjøre.Jeg har aldri hatt en normal forhold til mat.Som barn fikk j lite mat fra min stemor.Hun kunne få meg til å drikke 1,5 liter med vann kun for å få spise en brødskive,eller få middag..dette sku drikkes opp på under 10 min,og klarte j ikke det så fikk jeg ikke spise.Ellers pleide hun å gi meg gammelt brød,som det var mugg på osv..Var ofte j var syk,diare og oppkast på grunn gammel mat.Ofte stjal j mat på natta,for var jo så sulten hele tiden,tenk å stjele fra din egen fam,men j var jo så sulten at j fikk jo ikke sove.På skolen besvimte jeg ofte,hadde jernmangel osv.Var veldig veldig tynn,ofte fant jeg mat i søppelkasser osv.På vei til skolen pleide å rote litt i søppla for det var alltid noe å finne der.Ja ,j vet dere grøsser sikkert nå,men er du nok sulten så tenker du ikke på det.

Takk for at du orka å lese..Det var veldig godt å få det ut....

 

Mat-hora

[Anonym bruker]

Herregud. Du ble jo mishandla som barn. Skjønner godt du har et problematisk forhold til mat. Jeg gikk inn på dette innlegget for overskrifta passa til min (u)vane for tiden. Jeg trøstespiser og. Men ikke av samme grunn som deg.

 

Hvis jeg var deg så ville jeg gått til fastlegen. JEg tror du må ha mer hjelp enn bare å slanke deg litt. Du må nok får bearbeidet det du sitter inne med. Be om å få snakke med psykiatrisk sykepleier, psykolog eller noen. I tillegg må du få kostråd. Det fins hjelp for deg.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Huff og huff, her tror jeg det er masse du trenger hjelp til å finne ut av, sortere tanker og identifisere problemer og triggere. Har du snakket med legen din? Kanskje er ikke kjøleskapet rette plassen å angripe, det er nok mer symptomene på det som ligger under. Jeg ville bedt om henvisning til VOP, du har masse å bearbeide! Så kommer kanskje løsningen til matproblemet mer av seg selv etterhvert. Klem

[Anonym bruker]

Huff, dette var fryktelig trist å lese. Ikke skam deg over problemene dine, dette er ikke noe du kan noe for. Dette er det voksne i livet ditt som har gjort mot deg når de burde visst så mye bedre.Som en som har hatt spiseforstyrrelser selv, så vet jeg at det kan bli bedre. Mye bedre! Det hjalp enormt å gå til en psykolog som spesialiserte seg på spiseforstyrrelser.

 

Angående barna dine, så skjønner jeg at det er sårt. De er det kjæreste man har i hele verden og man vil så gjerne være nær dem. Prøv å trøste deg med at de har det så mye bedre nå enn de hadde det og fortsett å støtte dem som best du kan.

 

Stor klem herfra!

[Babykilo]

Du og jeg har samme problem med mat. Men årsakene til hvorfor vi har det er ulike. Det er jo interessant, vi vet begge hva som er årsakene til at vi har dette forholdet til mat, allikevel klarer vi ikke å gjøre noe med det. Jeg har gjort noe med det flere ganger, men nissen er med på lasset. Det er noe jeg har skjønt nå. Det dreier seg ikke om verken kunnskap om ernæring og trim, eller viljestyrke, men bryteren i hodet. Jeg kjenner veldig godt til den der bevisstløse søken etter sukker og fett i skapene.

 

På det overflatiske plan: jeg har hatt god hjelp av Grete Roede. Når jeg går på kurs klarer jeg å følge programmet. Det er mye hjelp i å møte folk med samme problem. Dvs jeg tror ingen av de jeg har møtt har helt samme problemet, men de sliter med vekt.

 

Dypere plan: Nå går jeg opp igjen, og jobber med meg selv for å snu hodet mitt. Jeg har vurdert ganske kraftig å oppsøke psykolog, tror det hadde vært lurt. En med peiling på dette, kan kanskje hjelpe med å finne andre utløp for følelser enn å sakte selvdestruere.

 

Du har mange årsaker til å være lei deg, til å være sint. Men å spise vil jo bare gi deg enda flere grunner til å være trist. Hvis du snudde det - faen, jeg skal ikke kaste bort kroppen min! Ved å bli i form, føle at kroppen funker, føle seg vakker og attraktiv, ja da lover jeg at ting vil ordne seg på mange andre fronter i livet også. Ungene dine har ikke forlatt DEG. De har bare tatt en mulighet til å få det bedre i hverdagen, gjør det samme i ditt liv!

 

Lykke til - vi er flere, og vi akter ikke å forgå i majones...

[Anonym bruker]

Først trenger du en klem!

 

Så trenger du motivasjon til å rydde alle skap og skuffer, tømme dem for alt du ikke skal ha - sjokolade, brus, potetgull, alt du tyr til når suget kommer - alt må ut av huset. Lørdag er heretter dagen for litt utskeielser. Da kjøper dere bare så mye som dere spiser den dagen, rester kastes! Dette må også samboeren din være 100% med på.

 

Så kjøper du deg et par skikkelig gode sko, og hver gang du kjenner på suget etter noe å spise tar du deg en tur ut - gå en tur på minimum 15 minutter, gjerne så du blir litt varm i trøya.

 

Dette er noe du kan klare å gjennomføre, det koster nesten ingen ting og det vil gi deg masse ekstra energi etter hvert som formen stiger og vekta reduseres. Og bonusen er at du vil være en enda bedre mamma, for du vil orke mer!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Først trenger du en klem!

 

Så trenger du motivasjon til å rydde alle skap og skuffer, tømme dem for alt du ikke skal ha - sjokolade, brus, potetgull, alt du tyr til når suget kommer - alt må ut av huset. Lørdag er heretter dagen for litt utskeielser. Da kjøper dere bare så mye som dere spiser den dagen, rester kastes! Dette må også samboeren din være 100% med på.

 

Så kjøper du deg et par skikkelig gode sko, og hver gang du kjenner på suget etter noe å spise tar du deg en tur ut - gå en tur på minimum 15 minutter, gjerne så du blir litt varm i trøya.

 

Dette er noe du kan klare å gjennomføre, det koster nesten ingen ting og det vil gi deg masse ekstra energi etter hvert som formen stiger og vekta reduseres. Og bonusen er at du vil være en enda bedre mamma, for du vil orke mer!

 

Lykke til!

 

Jeg skjønner at du prøver å motivere HI, men ut fra svaret ditt ser jeg at du egentlig ikke vet hva du svarer på. Problemet er ikke viljestyrke, det er at hun har en spiseforstyrrelse og det kan ikke all verdens selvdisiplin og gåturer rette på. Hodet må fikses først.

 

Hilsen ei som har vært der selv.

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Kjære hi!

 

For det første, du har ikke forlatt barna dine, ei heller sviktet dem. Du har tatt et uegoistisk valg for at barna dine skal få det bedre i livet. å bli mobbet på skolen ødelegger barnets selvtillit, selvverd/selvbilde, og du sendte fra deg det kjæreste du har FORDI du ønsket å hjelpe dem! Jeg forstår savnet ditt, men å bebreide deg selv, det er det siste du skal gjøre!

 

For det andre, som de andre skriver, du ble mishandlet og sultet i barndommen. Dette har satt dype spor i sjela di. Du har slitt med dette hele livet, og da skal du være veldig viljesterk om du klarer å komme deg opp alene. Mat blir din terapi, din selvmedisinering, og sånn kan du ikke holde på. Du trenger hjelp til å få sortert tankene dine. Be fastlegen din om henvisning til psykolog eller annen form for terapi. For maten er ikke problemet, det har blitt løsningen for deg. Når du klarer å få tankene under kontroll skal du se spisingen din også vil komme under kontroll.

 

Jeg syns du skal bruke oss og denne tråden til å holde motivasjonen oppe. Vi skal hjelpe deg alt vi kan, hi!

 

Stor klem fra meg

[Anonym bruker]

Jeg er enig. Bruk tråden. Gi oppdateringer.

[Anonym bruker]

Du vet årsaken til syklig forhold til mat. Det er så, men at din stemor mishandlet deg er ikke en unnskyldning for at du skal fortsette og mishandle deg selv. ENten din stemor lever eller er død, så kan heller ikke hun skru tiden tilbake og gjøre ting annerledes. ikke en gang om hun vil det. Samme hvor mye du fortsetter og mishandle deg selv, så straffer du ingen andre enn deg selv, og slik gjør du heller ikke fortiden bra.

 

Profesjonell hjelp er en ting, men her har iv faktisk en eprson som VET årsak til sin lidelse, eller bruker hun det som en unnskyldning for ikke gjøre noe med saken? Mins temor mishandlet meg, hun gav meg et vridd syn på mat, hun gjorde meg syk,- ergoe r det ikke MIN jobb og jgør meg frisk..Men desverre. Samme hvor mye traumer, personer eller hendelser i FORTIDEN er åRSAK til ens pyksikse problem, så er det en selv som må hjelpe seg ut.......

 

Jeg er for og bruke psykolog for og finne årsak til lidelser med ukjent opphav, men når man VET årsaken, er kanskje andre fagpersoner og ikke minst familie og venner mer viktig i helelseprossesen? Jeg har egenerfart at psykologer vil finne en "skyldfaktor" for deretter prøve og prate ihjel denne og gjøre pasienten om til et offer for evig og altid,- istedet for og gi et tupp iræva og si..OK; nå har vi åRSAK til dine problem, nå er det DIN jobb og løse problemene du har i dag. Vil du omfavne de, fø de og bygge opp under de, eller vil du kjmepe imot, og fra i dag av ta ansvar for at du har et miserabelt liv og lulle deg inn i en forestilling at det er ting i fortiden din som holder deg psyk..FOr det er DIN feil, alene at du froblir der du er..

 

Selvsagt er ikke dette gjort over natta, det er heller ikke enkelt, men holdningsendring, og ansvarliggjørelse av sine tanker og sitt liv er alfa og omega for og bli frisk. Jeg har sympati for BARNET hi, men ikke sympati for damen som forblir der hun er fordi det er stemoren sin feil at hun ble sånn i utgangspunktet. Det er ikke stemoren som HOLDER enn der hun er idag. For å si det sånn.....

[Gjest fjernet-medlem-1402]

En god klem til deg!

 

Håper du får hjelp slik at hverdagen blir enklere for deg

[Anonym bruker]

Du vet årsaken til syklig forhold til mat. Det er så, men at din stemor mishandlet deg er ikke en unnskyldning for at du skal fortsette og mishandle deg selv. ENten din stemor lever eller er død, så kan heller ikke hun skru tiden tilbake og gjøre ting annerledes. ikke en gang om hun vil det. Samme hvor mye du fortsetter og mishandle deg selv, så straffer du ingen andre enn deg selv, og slik gjør du heller ikke fortiden bra.

 

Profesjonell hjelp er en ting, men her har iv faktisk en eprson som VET årsak til sin lidelse, eller bruker hun det som en unnskyldning for ikke gjøre noe med saken? Mins temor mishandlet meg, hun gav meg et vridd syn på mat, hun gjorde meg syk,- ergoe r det ikke MIN jobb og jgør meg frisk..Men desverre. Samme hvor mye traumer, personer eller hendelser i FORTIDEN er åRSAK til ens pyksikse problem, så er det en selv som må hjelpe seg ut.......

 

Jeg er for og bruke psykolog for og finne årsak til lidelser med ukjent opphav, men når man VET årsaken, er kanskje andre fagpersoner og ikke minst familie og venner mer viktig i helelseprossesen? Jeg har egenerfart at psykologer vil finne en "skyldfaktor" for deretter prøve og prate ihjel denne og gjøre pasienten om til et offer for evig og altid,- istedet for og gi et tupp iræva og si..OK; nå har vi åRSAK til dine problem, nå er det DIN jobb og løse problemene du har i dag. Vil du omfavne de, fø de og bygge opp under de, eller vil du kjmepe imot, og fra i dag av ta ansvar for at du har et miserabelt liv og lulle deg inn i en forestilling at det er ting i fortiden din som holder deg psyk..FOr det er DIN feil, alene at du froblir der du er..

 

Selvsagt er ikke dette gjort over natta, det er heller ikke enkelt, men holdningsendring, og ansvarliggjørelse av sine tanker og sitt liv er alfa og omega for og bli frisk. Jeg har sympati for BARNET hi, men ikke sympati for damen som forblir der hun er fordi det er stemoren sin feil at hun ble sånn i utgangspunktet. Det er ikke stemoren som HOLDER enn der hun er idag. For å si det sånn.....

 

Er du mindre smart?

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Du vet årsaken til syklig forhold til mat. Det er så, men at din stemor mishandlet deg er ikke en unnskyldning for at du skal fortsette og mishandle deg selv. ENten din stemor lever eller er død, så kan heller ikke hun skru tiden tilbake og gjøre ting annerledes. ikke en gang om hun vil det. Samme hvor mye du fortsetter og mishandle deg selv, så straffer du ingen andre enn deg selv, og slik gjør du heller ikke fortiden bra. Profesjonell hjelp er en ting, men her har iv faktisk en eprson som VET årsak til sin lidelse, eller bruker hun det som en unnskyldning for ikke gjøre noe med saken? Mins temor mishandlet meg, hun gav meg et vridd syn på mat, hun gjorde meg syk,- ergoe r det ikke MIN jobb og jgør meg frisk..Men desverre. Samme hvor mye traumer, personer eller hendelser i FORTIDEN er åRSAK til ens pyksikse problem, så er det en selv som må hjelpe seg ut....... Jeg er for og bruke psykolog for og finne årsak til lidelser med ukjent opphav, men når man VET årsaken, er kanskje andre fagpersoner og ikke minst familie og venner mer viktig i helelseprossesen? Jeg har egenerfart at psykologer vil finne en "skyldfaktor" for deretter prøve og prate ihjel denne og gjøre pasienten om til et offer for evig og altid,- istedet for og gi et tupp iræva og si..OK; nå har vi åRSAK til dine problem, nå er det DIN jobb og løse problemene du har i dag. Vil du omfavne de, fø de og bygge opp under de, eller vil du kjmepe imot, og fra i dag av ta ansvar for at du har et miserabelt liv og lulle deg inn i en forestilling at det er ting i fortiden din som holder deg psyk..FOr det er DIN feil, alene at du froblir der du er.. Selvsagt er ikke dette gjort over natta, det er heller ikke enkelt, men holdningsendring, og ansvarliggjørelse av sine tanker og sitt liv er alfa og omega for og bli frisk. Jeg har sympati for BARNET hi, men ikke sympati for damen som forblir der hun er fordi det er stemoren sin feil at hun ble sånn i utgangspunktet. Det er ikke stemoren som HOLDER enn der hun er idag. For å si det sånn.....

 

Jeg vet ikke om du noen gang har gått i terapi, men det har jeg.

 

Og ja, en psykolog ønsker å finne årsaken, men det er da ikke dermed sagt at så fort grunnen er funnet så er du on your own.

 

I terapi får man verktøy til å håndtere problemene. Man får hjelp til å finne veien videre, legge en plan. En psykolog utfordrer tankene dine, og gir deg valg. Velger du det, så skjer det. Velger du sånn, ja da skjer sånn.. Altså, h*n gir deg alternativer til hvordan du kan gripe an problemet, men så er det opp til deg hvordan du gjør det. Alle valg man tar får konsekvenser, så er det opp til deg å velge hvilke konsekvenser du ønsker dette skal få. Men en psykolog følger deg tett opp, og kan gi deg råd og tips, og vet faktisk hva de snakker om. Er lett for oss å si "gjør sånn og sånn", men en terapeut kan sette deg i kontakt med de rette folkene, gi deg oppfølging og konkrete ting man kan gjøre som faktisk funker.

 

Syns du er litt hard mot hi, for selv om det er sant at man selv må finne ut hvor mye fortiden skal få ødelegge fremtiden, så syns jeg ikke dette var et oppmuntrende svar.

[Anonym bruker]

Jeg må i stor grad si meg enig med nr. 10 her, fortida kjenner du, og den har ikke vært lett for deg. Men å bruke det som unnskyldning for å fortsette en destruktiv atferd er lite hensiktsmessig.

 

Det eneste du kan endre på er framtida. Da må du ta et valg, gjerne med hjelp av lege/psykolog/psykiatrisk sykepleier.

 

å dulle med seg sjøl gir sjelden resultater. Det er steintøft å bli frisk, det krever hardt psykisk arbeid i lang lang tid.

 

Hva er viktigst for deg - å bli sett på som et offer det er synd på, eller å bli frisk?

 

Tough love...

 

Lykke til!

Hilsen sykepleier/veileder

[Gjest UndrendeUllteppe]

En person som lider av posttraumatisk stressyndrom pga vold og mishandling i barndommen, vet også årsaken til sine plager, men det er ikke dermed sagt at han ikke trenger profesjonell hjelp til sine plager. Ei heller ei som utviklet anorexi på grunn av en voldtekt som 15-åring. Selv om kan vet årsaken til et problem, vet man ikke nødvendigvis så mye om løsningen.

Endret 1. oktober 2012 av UndrendeUllteppe

[Boulengerina]

Helt enig med undrende ullteppe. Kjenner jeg blir ganske provosert av sykepleier og noen av de andre som har svart. Klart det du knallhardt arbeid! Men mener dere virkelig at hun bør klare seg selv? Jeg tror flere overvektige sliter med psykiske problemer og depresjoner, og tror at dersom flere av dem hadde fått tettere oppfølging på det psykiske plan, så hadde flere klart å slanke seg og holde seg slanke. Å skulle stå alene og klare dette alene når man allerede har sunket ganske kraftig ned i depresjonen, virker umenneskelig spør du meg!

[Anonym bruker]

Jeg skrev i mitt innlegg (men du leste det nok ikke godt nok) at hun må ta et valg selv angående sin framtid, gjerne sammen med lege/psykolog/psykiatrisk sykepleier. Det betyr at hun skal gjøre jobben sammen med dem, ikke at hun skal klare alt alene.

 

Jeg blir mer provosert av alle som svarer at det er synd på henne - hun blir ikke frisk av det.

 

Hilsen sykepleier/veileder

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Helt enig med undrende ullteppe. Kjenner jeg blir ganske provosert av sykepleier og noen av de andre som har svart. Klart det du knallhardt arbeid! Men mener dere virkelig at hun bør klare seg selv? Jeg tror flere overvektige sliter med psykiske problemer og depresjoner, og tror at dersom flere av dem hadde fått tettere oppfølging på det psykiske plan, så hadde flere klart å slanke seg og holde seg slanke. å skulle stå alene og klare dette alene når man allerede har sunket ganske kraftig ned i depresjonen, virker umenneskelig spør du meg!

 

Enig, jeg ble også litt overrasket over at en sykepleier/veileder mener man skal ordne opp i dette selv..

 

Er som jeg skrev over, at problemet ikke er selve spisingen, men maten har blitt løsningen. Det er en grunn til at det kalles "trøste-"spising, man trøster seg med mat. Overvekt kommer OFTE ikke av bare mat, maten er egentlig ikke problemet, men det ligger dypere. På det Psykiske plan. Og da er det faktisk sånn at de aller fleste trenger litt hjelp og veiledning!

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Jeg skrev i mitt innlegg (men du leste det nok ikke godt nok) at hun må ta et valg selv angående sin framtid, gjerne sammen med lege/psykolog/psykiatrisk sykepleier. Det betyr at hun skal gjøre jobben sammen med dem, ikke at hun skal klare alt alene. Jeg blir mer provosert av alle som svarer at det er synd på henne - hun blir ikke frisk av det. Hilsen sykepleier/veileder

 

Joda, vi leste det. Men allikevel syns jeg du virket litt usympatisk i svaret ditt. Og så klart syns vi synd på henne når hun har opplevd det hun har. Og at ting har kommet så ut av kontroll er ikke bare hennes egen skyld. Er det vi prøver å si...

 

Hun måtte gi fra seg omsorgen for barna sine, fordi de ble mobbet på skolen. Er det hennes skyld? Eller barnas? Nei! Men like fullt er det vondt og vanskelig. Og når man har den fortiden HI har, så er det ikke rart hun ikke vet hvordan hun skal håndtere det rett. Hun har fått en vrengt syn på mat, og bruker det til å døyve smerten. Akkurat som noen døyver den med shopping, gambling, alkohol, narkotika.. osv osv.. Hun trenger da HJELP og ikke bli sparket mens hun ligger nede. Du provoserer faktisk litt når du, som sykepleier og veileder, ikke klarer å se dette.

 

Mener ikke å starte en krig med deg, men jeg personlig syns ikke du virket empatisk i svaret ditt. Profesjonell i uttalelsene, kanskje, men ikke veldig medmenneskelig. Bare skyt meg om du vil, men dette er MIN mening om innlegget du skrev...

[Anonym bruker]

15 års erfaring med dette og lignende tema gir meg andre arbeidsredskaper og en annen innsikt enn hva folk flest forholder seg til. Kall det usympatisk, følelseskaldt, umenneskelig - men det gir resultater.

 

Det er ikke gjort i en håndvending. Det er knallhard jobbing for den det gjelder og for de som er med i prosessen.

 

Det er ikke snakk om å fordele skyld for fortida - for fortida kan ikke endres.

 

Det er snakk om å legge nye planer, finne nye verktøy for å bygge en bedre framtid. Sammen med profesjonelle andre. Til eget og sine pårørendes beste.

 

Det var svært forenklet forklart....

 

Jeg forventer forsåvidt heller ikke at folk skjønner dette ...

 

(Og jeg oppfatter det ikke som en krig, men en meningsutveksling, og det er nyttig. HI er dessverre fraværende her, det hadde vært fint om hun kom tilbake med noen tanker om de innspillene hun får, både de som syns synd på og de som sier litt om framtidsaspektet).

 

Hilsen sykepleier/veileder.

[Anonym bruker]

Det høres ut som du er den perfekte pasient til å prøve kognitiv terapi, veldig enkelt forklart betyr det at du vet hvorfor du er som du er, nå må du akseptere fortiden og lære leve best mulig med den i fremtiden.

 

Snakk med fastlegen din om dette, han/hun kan henvise deg videre, spør hva legen mener om kognitiv terapi.

 

Det er ingen tvil om at HI har hatt en tøff barndom, og har opplevd sorger og vanskeligheter også i sitt voksne liv. Men å synes synd på seg selv hjelper jo faktisk ingenting, man bare graver seg enda lenger ned.

 

Det er selvfølgelig lov å sørge, det er lov å gråte og det er lov å bli sint, men kan kan ikke la disse selvdestruktive tankene få ta førersetet. Søk hjelp du, så skal du se det er en vei opp av hengemyra. Håper du får den hjelpen du fortjener, for du fortjener absolutt god hjelp!

[Anonym bruker]

Jeg må i stor grad si meg enig med nr. 10 her, fortida kjenner du, og den har ikke vært lett for deg. Men å bruke det som unnskyldning for å fortsette en destruktiv atferd er lite hensiktsmessig. Det eneste du kan endre på er framtida. Da må du ta et valg, gjerne med hjelp av lege/psykolog/psykiatrisk sykepleier. å dulle med seg sjøl gir sjelden resultater. Det er steintøft å bli frisk, det krever hardt psykisk arbeid i lang lang tid. Hva er viktigst for deg - å bli sett på som et offer det er synd på, eller å bli frisk? Tough love... Lykke til! Hilsen sykepleier/veileder

 

Her burde du ikke undertegne med noen tittel, for på dette området mangler du tydeligvis både innsikt og kompetanse, selv om du sikkert er flink på andre områder.

[Anonym bruker]

Jeg vil bare gi deg en stor klem ...

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle svar. Her var det mange fine mennesker. Jeg syntes ikke synd på meg selv,for fortiden kan j ikke gjøre noe med.Men framtiden er min og den kan j styre selv.. Jeg gikk på trynet idag,overspiste ,og kasta i meg i lefser og alt j fant ;( Ja ,j er ikke stolt over meg selv i det hele tatt. Men j prøver igjen imora,og håper j kan klare det da.Ska til pskologen min på onsdag,og da håper j at hun kan hjelpe meg. Som flere av her nevnte så sliter j med posttraumtatisk stress lidelse,det er det j får behandling for. J klarer ikke å styre meg,må bare ha den maten liksom. Hilsen Hi

[Anonym bruker]

Sommerfugl i vinterland ; Takk du snille menneske..Du virker så snill...Jeg vil så gjerne klare dette..Men det er akkurt som j går i transe for å spise..Hørtes rart ut ja,men slik er det bare. Men j ska jobbe stein hardt for å klare dette..Takk for all støtten j har fått-- Jeg kan skrive litt hver dag,så kan denne dagboken være med å hjelpe meg på veien...

 

 

HI...