Dere "supermum`s" som jobber fulltid ;)

[Anonym bruker]

Er det mange av dere?? Jeg har ei tulle på 14 mnd og har jobbet i snart 5 måneder. Hun har gått i barnehagen i ca 2 nå.. og jeg er sååå sliten! Føles som jeg skal møte veggen snart altså.. Har litt seriøst begynt å tenke på om jeg har råd til å trappe ned litt på jobbinga til f.eks 80%, men er usikker..kan det være bare en overgangsperiode til jeg blir vant?? Synes det er kjempeslitsomt å hver dag stå opp med henne og gjøre alt klart til bhg, matpakke, morgenstell osv og så ETTER dette gå en full dag på jobb Vet jo de fleste (?) greier dette fint så er litt sånn overraska over at jeg sliter.. kanskje har jeg bare en slapp periode..får kanskje begynne med vitaminer eller se på kostholdet.. Er bare så dønn sliten hele tiden.

 

Sukk vet ikke hva jeg vil med dette, kanskje høre om det er flere som har det slik eller å få høre at det blir bedre eller om det fins en hemmelighet som dere gjør????

[Anonym bruker]

Jeg hadde det også sånn i begynnelsen, men hold ut det går bedre! Nå er min 2.5 år. jeg jobber 100% , endel overtid og studerer på BI itillegg. Så bare hold ut til det blir en rutine

[Anonym bruker]

Kan nok tilsynelatende framstå som supermum, men det er på utsiden. Det er nok mann og nærmeste familie (voksne) som får se det som det er, nemlig at alt kan være et strev i blant. Jeg tror de aller fleste har det sånn, og spesielt i det første barnehageåret. Stå på og hent deg inn der du kan, har du noen du kan ta i mot tjenester som barnevakt fra, kanskje?

[Ikkesåallerværst]

Jeg hadde det også sånn. Det gikk bra nesten ett år, men så gikk det i dass. Jeg sov lite også, på grunn av at mini våknet mye på natta og våknet fem. Jeg har fått nr to nå, og kommer ikke tilbake i full jobb. Jeg tror mange har det sånn, flere enn vi tror. Noen er jo overskuddsmennesker, men mange har også mye hjelp fra familie, eller de kan dele mer med mannen (vi kan ikke på grunn av mannens lange reisevei, og han står for 3/4 av inntekten..), eller de har jobber som kun gir overskudd..

 

Tror jeg, da

[Anonym bruker]

Takk for svar, det var det jeg håpet! Tok det lang tid før det ble bedre daaa? hehe.

 

Bare litt slitsomt at det alltid er jeg som må ta jenta på morgenen fordi mannen starter på jobb mye tidligere, barnehagen har ikke åpnet da. Det er stort sett alltid han som henter henne da, men føler det bare har fordeler liksom. Jeg skulle veldig gjerne vært den som hentet istedet, bare ta henne hjem og få ha masse tid sammen, slippe å forberede noe spesielt og slippe å stresse for å rekke alt. Men men, vi har det engang slik Han har ihvertfall enkelte morgener lagd matpakka hennes på forhånd, det hjelper myyye på en travel morgen

[MrsMilla]

Jah!!! har en hemmelighet!!!

 

Trening!

 

Med et par harde økter i uka får man energien til å klare de der umenneskelige dagene.

 

Den andre hemmeligheten er veldig lite hemmelig - vi er dårlige til husvask - den tas heeeelt på kanten av hva som egentlig er ok.

 

Men det er klart vi er slitne i perioder!!

Fredag kan jeg finne på å ta meg et lite glass vin rett etter jobb og sette meg ned i en stol et langt og godt kvarter, forsette med det daglige som skal gjøres og så krasje i sofaen ni.

 

Vi har nå tre og jobber begge minimum hundre prosent.

 

Og- nei, jeg og mannen sitter ikke hjemme på kveldene og ser tv sammen akkurat. men vi har noen gyldne deiter her og der, typisk noen nydelige timer en lørdagskveld med takeaway sushi og hælsikes god vin der vi spiser og prater og koser oss mens ungene sover.

 

Trikset vårt er vel ellers å være ekstremt likestilte. Dermed er begge like våkne/slitne og vi føler at vi jobber sammen om dette.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Akkurat nå jobber jeg "bare" 86% + en del vikartimer så ca 90-95% reelt, men jeg studerer 50% ved siden av da (og er i innspurten på husbygging). Har jobbet 100% tidligere. Det er mest slitsomt i starten og når barna er veldig små. Det kommer seg etterhvert

Endret 24. september 2012 av Alva♂♂♂♀

[Anonym bruker]

Vi har ikke hatt noe særlig barnevakt nei, har ikke noe familie rundt oss så blir vanskelig, men har tenkt mer og mer på dette og å si ja takk til noen venner som har tilbudt seg.

 

ikkesåallerværst: det er det jeg er redd for også, at jeg skal strekke meg og strekke meg og til slutt møter jeg veggen og greier ikke jobbe i det hele tatt, derfor vurderer jeg å heller jobbe 80 istedet for at jeg plutselig ikke greier noe..men så kan det jo hende at jeg blir vant til det også, vanskelig det der, har på en måte ikke råd til at jeg skal jobbe mindre heller..

 

HI

[Anonym bruker]

Takk for svar, det var det jeg håpet! Tok det lang tid før det ble bedre daaa? hehe. Bare litt slitsomt at det alltid er jeg som må ta jenta på morgenen fordi mannen starter på jobb mye tidligere, barnehagen har ikke åpnet da. Det er stort sett alltid han som henter henne da, men føler det bare har fordeler liksom. Jeg skulle veldig gjerne vært den som hentet istedet, bare ta henne hjem og få ha masse tid sammen, slippe å forberede noe spesielt og slippe å stresse for å rekke alt. Men men, vi har det engang slik Han har ihvertfall enkelte morgener lagd matpakka hennes på forhånd, det hjelper myyye på en travel morgen

 

Tips: Jeg lager alltid matpakken på kvelden. skivene pakkes i plast i matboksen før den settes i kjøleskapet, da blir det ikke tørt. Legger også frem klær kvelden i forveien, og planlegger hva som skal spises til frokost. Står også opp 30 minutter før mini slik at jeg får stelt meg ferdig uten å bli stresset.

 

#2

[Anonym bruker]

Jeg har ei på 3 år i bhg og en på snart 9 på skolen. Jeg jobber 100% Heldigvis er det bare han på 9 som har en idrett å være på, turn. Jeg jobber på spesialskole med barn med store atferdsvansker... Det går, men ååååå så sliten jeg er på kvelden blir ikke sene kveldene her altså

[LillaGorilla♥♥]

Hehe, sier som MrsMilla, trikset er å dele på alt- så er man like slitne!

 

Her er det han som henter og kjører i bhg, jeg må ta bussen til jobb før bhg åpner, og han er hjemme mange timer før meg. Så snuppa blir henta kl 14-15 av ham. Da støvsuger han og lager middag, så kan jeg konsentrere meg om å ta med ungen og bikkja ut en tur når jeg kommer hjem.

Jeg sørger for tannpuss og stell og litt kos ved leggetid, så går han inn og sitter med henne litt mens jeg går tur med hunden igjen.

 

Så kollapser man i sofaen og ser en god film eller noe i den duren på kvelden.

 

Helgene er stort sett avsatt til familietid, overskuddet til å fly hit og dit og besøke gud og hvermann eller fyke på byen er sjeldent tilstede..

[Anonym bruker]

MrsMilla JA den hemmeligheten tror jeg på, jeg har vært vant til å trene men nå har jeg bare ikke hatt tid eller ork, selv om jeg vet jeg får det mye bedre hvis jeg gjør det..må vel bare komme i gang igjen og presse det inn i timeplanen et sted. Haha det med husvask - der er jeg på en måte allerede Mannen irriterer seg litt fordi han nesten alltid må ta det meste..men jeg er så sliiiiiten at jeg orker ikke vaske, bare vil sove og synke i sofaen så fort jeg har fri!! litt dårlig samvittighet der også i grunn..

 

Alva godt å høre at det blir bedre..hva mener du med små da, de første ti årene?? hehe.

[Anonym bruker]

Jobber 100% rett og slett for å få mat på bordet og tak over hodet.

Er alenemor.

 

Noen ganger er jeg så sliten at jeg ikke vet opp ned på meg selv. Det har vært mye nattevåk opp til 3 - års alder og i tillegg har jenta mi astma. Så jeg har sittet mye ved sengekanten og lyttet på pusten hennes. Da er det festlig å gå på jobb neste morgen :/ Kjenner at jeg blir litt misunnelig på deg lenger oppe her som kan trene! For en luksus det må være med litt alenetid i løpet av uka!!!

 

Ja, man blir sliten av å ha små barn og jobbe fullt, men man blir vant til å være sliten. Min overlevelsesstrategi er å legge meg tidlig og ikke kreve av meg selv at huset skal være shina til enhver tid.

 

Det gangner ikke ungen at jeg går på en smell...

[Gjest Sekretøsa]

Når begge gikk i barnehage var det jo ikke noe sak! Med en på skolen og ditto fritidssysler, bursdager, foreldremøter, avslutninger osv osv osv...OG med en mann som sover mer borte enn hjemme...ja, jeg er sliten! Og jeg gleder meg til ungene blir så store at de kan klare mere selv!

[Anonym bruker]

Ble alenemor da ungene var hhv 10 måneder og 4 år. Begynte å jobbe igjen omtrent akkurat i det vi flyttet ut og jeg skulle da pusse opp, jobbe fullt, venne meg til nytt liv og alt det var å sette seg inn i av økonomiske ting, pluss at jeg jo skulle klare å ha ungene alene stort sett hele tiden, da vesla ikke var hos pappaen mer enn en natt i strekk fordi hun var så liten. Det var slitsomt, det! Når jeg ser tilbake på det skjønner jeg ikke hvordan det gikk! Men alt går, bare man venner seg til det.

 

På den annen side, har du lyst til å trappe ned litt og dere har råd til det, så gjør heller det istedet for å være sliten hele tiden. Men vit hva du gjør. Pass på så du ikke ender opp med alt husarbeidet mens mannen din jobber ekstra. Dere blir ikke mindre slitne av det.

[Ikkesåallerværst]

Vi har ikke hatt noe særlig barnevakt nei, har ikke noe familie rundt oss så blir vanskelig, men har tenkt mer og mer på dette og å si ja takk til noen venner som har tilbudt seg.

 

ikkesåallerværst: det er det jeg er redd for også, at jeg skal strekke meg og strekke meg og til slutt møter jeg veggen og greier ikke jobbe i det hele tatt, derfor vurderer jeg å heller jobbe 80 istedet for at jeg plutselig ikke greier noe..men så kan det jo hende at jeg blir vant til det også, vanskelig det der, har på en måte ikke råd til at jeg skal jobbe mindre heller..

 

HI

 

Det kan jo sikkert gå seg til! Hva med å jobbe 90? Få mannen til å lage matpakke hver dag . Og kanskje du kan jobbe inn litt timer en dag også gå tidligere neste? Jeg velger å jobbe mindre, men jeg har også et levd liv som gjør at jeg ikke har godt av å henge i stroppen. Siden vi er så heldige å ha muligheten til det, så blir det sånn.

[Anonym bruker]

Uff jeg skjønner jo at det er mange som har det verre enn meg også, som har mange unger, som er alenemor som dere over her, som har barn i skole og tusen fritidssysler...

 

..derfor føles det egentlig enda verre at jeg liksom ikke føler at jeg klarer dette, at det ikke vil gå på sikt :S

 

får vel bare ta meg sammen and do it når alle andre greier det.

 

takk til deg over her for tips om å lage matpakke kvelden før, det skal jeg begynne med

[Edelweis]

Vi har 3 barn og jeg jobber 100% mannen jobber 170%. hehe.. Det er ekstremt slitsomt og jeg kunne tenkt meg å jobbe 80% men får ikke fordi jeg bare har et vikariat! desverre, hvis ikke hadde jeg jobbet redusert altså. greit å få en dag å hente seg inne med husvask, klesvask og forskjellig. barna mine er 6 år, 4 år og 10 mnd. har jobbet nå i 6 mnd, og jeg gleder meg til vikariatet er ferdig neste sommer sånn at jeg kan få meg en jobb som er max 80%. men det går nå her også. dagene humper avgårde. prøver å ta vare på de små øyeblikkene vi har sammen. å så tenker jeg at det er bare for en periode, barna blir større og krever mindre på en måte. gleder meg til de klarer å stelle seg selv og kle på seg selv, slike ting. fordi om ting er slitsomt, så planlegger vi nr 4 i 2014

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Alva godt å høre at det blir bedre..hva mener du med små da, de første ti årene?? hehe.

 

Hehe.. Nei, ikke så lenge Her er vår minste 3 år nå, og jeg synes det har letnet en del nå. Så fra minste er ca 4-5 år ser jeg for meg et helt annet liv

[MrsMilla]

MrsMilla JA den hemmeligheten tror jeg på, jeg har vært vant til å trene men nå har jeg bare ikke hatt tid eller ork, selv om jeg vet jeg får det mye bedre hvis jeg gjør det..må vel bare komme i gang igjen og presse det inn i timeplanen et sted. Haha det med husvask - der er jeg på en måte allerede Mannen irriterer seg litt fordi han nesten alltid må ta det meste..men jeg er så sliiiiiten at jeg orker ikke vaske, bare vil sove og synke i sofaen så fort jeg har fri!! litt dårlig samvittighet der også i grunn.. Alva godt å høre at det blir bedre..hva mener du med små da, de første ti årene?? hehe.

 

Tips til å presse inn trening:

Finn skikkelig bra musikk du liker kjempegodt med litt fart i og dans i stua! Selv tar jeg nå barnevogna med ut på liten gåtur, og når han sover så tar jeg ulike stopp med knebøy, situps, pushups og andre øvelser mens størsta er på skolen og mellomsten i barnehagen.

Kan også finne på å kjefte meg selv ned på treningssenter ni om kvelden - skitsur fordi jeg ikke vil - for så å løfte litt vekter eller ta en runde step.

Fantasien setter grenser her.

 

Når du har kommet i gang - så orker du mer! De første rundene kan være litt hat - bare godta det og gjør det allikevel.

 

Svarer forresten litt for Alva her også - det blir mye lettere når de er sånn tre egentlig. To er heller ikke så veldig ille- kan jo leke mye selv da.

[Anonym bruker]

Hvis jeg var i din situasjon så ville jeg jobbet litt redusert mens ungene var små. Uten tvil!En ting er at man blir mindre sliten og derfor en blidere mamma, men en annen ting er at ungene kan får kortere dager i barnehagen eller en fridag i uka.

 

Trapp ned til 80 % (eller no sånt) med god samvittighet

 

Hilsen alenemoren # 13

[Bondejenta]

Arbeider 100 % både heime og på jobben. å gå på jobb er meir som ei avslapping synest eg! Har fire born og ein mann som aldri er heime. (gardbrukar). Huset er ikkje gullandes reint og klesvasken veks og veks.. Eg er ikkje supermom og har ingen ønskjer om å bli det heller.

Sliten? Ja.

ønskjer eg å jobbe mindre? Nei.

[Cornelianelia]

Husker godt at jeg syntes det var slitsomt første tida med første barnet i barnehage. Men det går seg til etterhvert. Når barnet blir bare bittelitt større blir alt litt enklere og går mer av seg selv. Her jobber vi begge fullt og har en på tre år og en på seks år.

[Anonym bruker]

- smør matpakke dagen i forveien

- finn fram alle klær dagen i forveien, sekk, dress etc - la alt ligge klart i gangen til dagen etter

- jenta di kan evt spise frokost i barnehagen?

- morgenstell, det trenger da ikke ta så lang tid? En kjapp dusj, litt sminke, på med klær til begge, ny bleie? 10-15 minutter?

 

Jeg jobber ikke 100% nå (ikke frivillig, er delvis arbeidsledig pga flytting...), men jeg gjorde det da største var liten. Jeg måtte hente og levere i barnehagen hver eneste dag fordi mannen min hadde mye lengre arbeidsdager enn meg og jobbet mye vakter. Vi hadde INGEN avlastning av noe slag, familien bodde langt unna. Det gikk helt greit, inntil jeg ble gravid igjen og hele kroppen kollapset, hehe. Det er fullt mulig å jobbe fullt og ha ett barn (eller flere, for den del), men du må ha systemene i orden.

[Anonym bruker]

Jaa, jeg er nok en av de derre "supermums"... Og snart tar jobben knekken på meg!

 

Begynte å jobbe 100% i en ny jobb når min tulle var 18 mnd gammel.

 

- Først slet jeg med samvittigheten for at en så liten unge måtte være så mange timer i barnehagen. For jeg kom meg jo aldri fra jobb før 15.45, så var det jo selve reisen til og fra barnehagen også. Det vil si at min datter var minimum 8 timer i barnehagen nesten hver dag. Harde fakta.

 

- Så begynte jeg å slite med at jeg ikke følte at jeg mestret oppgavene på jobben ordentlig. Spurte om hjelp, kurs osv. men ingenting ble gjort. Måtte mase på mine kolleger om det jeg lurte på, og siden vi jobber i en veldig stressende bransje ble dette en belastning for dem (tror jeg ihvertfall) og for meg.

 

- Etterhvert ble jeg også sliten av alt dette og jeg utviklet en tung depresjon (også på grunn av tidligere ting jeg har slitt med, alt ble så forsterket). Min datter var syk mer enn jeg hadde regnet med, og det ble flere overtidskvelder enn jeg trodde først. Var en del borte fra jobb på grunn av sykt barn, og det var alltid like kjedelig å ringe sjefen.

 

- Så fikk jeg refs fordi jeg ikke mestret mine oppgaver ordentlig. En del av jobben får jeg skryt for, mens en annen del mestrer jeg bare ikke. ønsker meg kurs og opplæring, men har enda ikke fått det.

 

Nå har jeg jobbet ett år i samme bedrift og jeg ønsker å slutte. For det første er ikke en del av bransjen noe for meg, og for det andre tar det knekken på meg at jeg ikke har relevant utdanning i det hele tatt. Mistrives på jobb, og slik skal det ikke være. Kan også ha en rot i at min datter fortsatt er ganske liten og at jeg innerst inne ønsker å tilbringe mer tid sammen med henne, og at jeg derfor mistrives. Jeg vet sannelig ikke.

 

Alt jeg vet er at jeg kommer til å slutte senest august 2013, da skal jeg starte en på en annen utdanning jeg lenge har drømt om.

 

Vet ikke om du burde holde ut eller gi opp. Men jeg kan skrive under på at det er knalltøft å jobbe 100% når man er alene med ett barn. Det skal være sikkert og visst.