Barnas beste - ser dere på?

[Gjest ronja røverdatter]

Jeg er også enig i at barnevernet virker pysete i denne saken og at fostermoren ikke skjønner eller vil skjønne sin rolle. Hvor det er best for Rainer å være, vil jeg ikke ta standpunkt til, men barnefaren har vært på banen her siden gutten var 6 måneder, så fosterforeldrene har i lang tid nå visst at barnet kan tilbakeføres til far og fosterforeldre bør vite at det er det som alltid er målet med fosterbarn som har foreldre som er i stand til å ta vare på dem med hjelp.

 

Fosterforeldre bør også vite at barnevernet på dag 1 ikke kan love at de får beholde barnet.

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke skjønne at de fleste av dere mener det vil være best for Rainer å bli overført til sin biologiske far. Vet dere hvor viktig tidlig tilknytting er? Denne tilknyttingen har Rainer fått til sine fosterforeldre. Han har bod hod de siden han var nyfødt. For Rainer er de hans mamma og pappa. Han har søsken, hund og bor landelig i en stor enebolig med stor uteplass. Rainer hører til her akkurat som mine barn gjør ho meg. Det ville være grotesk å røske han ut av sin trygge tilværelse for å bo hos sin far.

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke skjønne at de fleste av dere mener det vil være best for Rainer å bli overført til sin biologiske far. Vet dere hvor viktig tidlig tilknytting er? Denne tilknyttingen har Rainer fått til sine fosterforeldre. Han har bod hod de siden han var nyfødt. For Rainer er de hans mamma og pappa. Han har søsken, hund og bor landelig i en stor enebolig med stor uteplass. Rainer hører til her akkurat som mine barn gjør ho meg. Det ville være grotesk å røske han ut av sin trygge tilværelse for å bo hos sin far.

 

Jeg mener ikke at han absolutt skal overføres til sin far på full tid, men at gutten får samvær med pappa'n sin på samme måte som barn får ved samlivsbrudd.

 

Jeg har en nevø som aldri har bodd sammen med pappa siden forholdet var slutt før han ble født, men han har samvær annenhver helg pluss en dag i uken på vanlig måte og det er fantastisk å se hvor god kontakt far og sønn har.

 

Mener du at denne kontakten ikke er viktig for barn? Så lenge far viser at han er godt skikket til å ha samvær, syns jeg det er feil av fosterfamilien å legge så mange hindringer i veien for far og sønn.

[Anonym bruker]

Men har ikke barnevernet hjemmel til å tvangspålegge henne samarbeid?

 

Det mest aktuelle tvangstiltaket er i tilfelle tilsynsfører, som skal overvåke hjemmet.

Jeg får inntrykk av at Bv har fått en utredning fra sakkyndig, som er fellende i nemnda. Mora har dermed mistet barnet på grunn av "psyko-babbel", om at hun og sønnen har et samspill som ikke slipper til andre mennesker. Sikkert at mora er for bundet til sønnen. Dette må jo en sakkyndig psykolog ha uttalt, for at det skal være fellende i retten.

 

Nesna Bv fikk tydeligvis panikk da mora sa nei til hjelpetiltak, og flyttet til Sverige. Ifølge episode nr 1, tok Nesna Bv da kontakt med Interpol og svensk Bv.

Svensk Bv kan derfor ha fått informasjon fra norsk Bv.

 

Fostermora til Rainer overreagerer med tanke på at hun tydeligvis har "en haug" med egne barn fra før. Kunne forstått reaksjonen bedre hvis hun hadde vært ufrivillig barnløs i 15 år, og endelig fått en baby rett hjem fra sykehuset. Da kunne noen og enhver blitt desperat... Men nå er det ikke slik, og hun burde kunne føle mer med faren til Rainer, som sier han har drømt om å få barn hele livet.

[Nikamo]

Nå har jeg endelig fått sett denne serien på nett-tv (takket være trådene her inne), og jeg er ikke sikker på om hjertet mitt tåler å se fortsettelsen...

 

Jeg blir altså så sint og fortvila over å se dette! Jeg synes fostermoren til lille Rainer er totalt uegnet som fostermor; hun har jo misforstått sin rolle fullstendig! Det virker som om hun tror hun har fått seg en baby helt uten å gå gravid og føde, og han skal hun få beholde som sin sønn resten av livet. Hun ser jo overhodet ikke at hun skal fungere som en omsorgsperson på vegne av foreldrene, og at hun nå må trå til side en smule for å la far få slippe til i guttens liv.

 

Far virker som en oppegående mann (jovisst har han både tatoveringer og en ulekker bart, men sist jeg sjekket virket ikke noe av dette inn på omsorgsevnene), og han ønsker inderlig å få ta del i sønnens oppvekst. Han er jo oppriktig glad i gutten sin! Tårene rant her når han måtte levere tilbake Rainer etter endt samvær - for ikke å snakke om når han ikke fikk ha overnattingssamvær. Men jeg synes hans måte å ta den beskjeden på var beundringsverdig; han er rolig og fattet, men skuffet. Fostermor derimot, er aggressiv og ufin mot barnevernsrepresentanten. (Hun gir på ingen måte noe sympatisk inntrykk!) Dessuten har hun jo fullstendig feil fokus; hadde hun virkelig forstått sin rolle, så hadde hun sett at hun skal jobbe for barnets beste - ikke hva som er bekvemt for henne og familien!

 

Synes dessuten at barnevernet er veldig feige i denne saken; de velger å trenere overnattingssamvær ved å dekke seg bak at barnet kanskje ikke er klar. Nei, for det er jo mye bedre å kjøre tilsammen 26 mil på en dag... Ikke rart gutten er sliten og sovner i bilen da! Samværet ville jo blitt en mye roligere og positiv opplevelse for gutten dersom han fikk legge seg til vanlig tid hos far, for så å ta den lange bilturen hjem dagen etter...

 

Synes også at hun Randi er svak; det virker ikke som om hun våger å ta avgjørelser på egen hånd. Greit at hun tar opp saken i teamet, men det virker også som om hun blindt følger det sjefen hennes mener. Virker som de synes det er enklere å tekkes fostermor enn å tenke på det beste for barnet.

 

Ja, for jeg mener at det beste for gutten vil være å på sikt få være hos far! Jeg har ikke helt visst hva jeg skal mene bare av å lese det dere har skrevet her inne; jeg ser dette med tidlig tilknytning, og jeg forstår at Rainer ser på fosterforeldrene som mamma og pappa. Men når jeg ser hvordan far og sønn har det sammen, så virker det definitivt som om gutten trives godt sammen med far! Dette er ikke en "fremmed" mann som kommer og tar han med en dag i mnd...

 

Kjenner at jeg blir helt fortvilet over å ikke kunne gjøre noe for å innvirke i denne saken...

 

Når det gjelder denne gutten som ble flyttet til Sverige, så synes jeg det vanskelig å ta noen stilling. I følge mors papirer så har psykologen strøket diagnosen hennes. Har dette blitt en prestisjesak for barnevernet i Nesna kommune?

Også her er bredskapshjemmet noe pussig... Beredskapsmor nekter å tenke på hva som skal skje med gutten og nekter å forholde seg til mor... Synes det er merkelig jeg da, med tanke på at beredskapshjem er en midlertidig løsning.

Synes forresten det er uproft av barnevernets representant å si at dersom det går slik de håper, så blir ikke barnet ført tilbake til mor... (Til beredskapsmor.)

 

Uff, dette ble fryktelig langt... Beklager!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner fostermor godt, og jeg synes absolutt at hun har "barnets beste" i tankene. Rainer har aldri visst om noe annet. For han er de mamma og pappa, hans hund, hans hus, hans søsken. Biologi spiller ingen rolle for han. Han hører hjemme et sted, og trives der. Faren er sikkert en flott kar, men jeg er helt med på den trenden som kommer nå, der det biologiske prinsipp må vike for tilknytning. Hvem som er de genetiske foreldrene bør rett og slett ikke veie så tungt . Det eneste som bør bety noe i slike saker er hva som er best for barnet.

 

Mange av dere argumenterer for det oppover i tråden, men sier i samme åndedrag "stakkars pappa'n". Det er å velge side for en forelder mer enn for barnet. Barnet har et hjem. Det trenger ikke to, og det trenger ihvertfall ikke å flyttes selv om det er fra et godt hjem til et annet. Rotløse barn vokser opp til å bli rotløse voksne.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner fostermor godt, og jeg synes absolutt at hun har "barnets beste" i tankene. Rainer har aldri visst om noe annet. For han er de mamma og pappa, hans hund, hans hus, hans søsken. Biologi spiller ingen rolle for han. Han hører hjemme et sted, og trives der. Faren er sikkert en flott kar, men jeg er helt med på den trenden som kommer nå, der det biologiske prinsipp må vike for tilknytning. Hvem som er de genetiske foreldrene bør rett og slett ikke veie så tungt . Det eneste som bør bety noe i slike saker er hva som er best for barnet. Mange av dere argumenterer for det oppover i tråden, men sier i samme åndedrag "stakkars pappa'n". Det er å velge side for en forelder mer enn for barnet. Barnet har et hjem. Det trenger ikke to, og det trenger ihvertfall ikke å flyttes selv om det er fra et godt hjem til et annet. Rotløse barn vokser opp til å bli rotløse voksne.

 

Er det ikke til barnets beste å ha kontakt med faren sin da (og gjerne mer enn en dag i mnd)? Det vil jo ikke fostermoren, så hun tenker jo ikke bare på barnets beste...

[Major HotLips Houlihan]

Jeg må si at jeg undres på hvordan dere som dømmer fostermoren nord og ned her ville vært som fosterforeldre? Hun har blitt forespeilet at gutten skal være hos dem for resten av livet og elsker han som sin egen sønn, hun har åpnet sitt hjerte og hjem for denne gutten og nå må hun kanskje gi han fra seg. Hvordan ville dere reagert hvis noen skulle ta fra dere deres barn? Jeg ville blitt livredd, rasende og antagelig helt ut av mitt sinn, og jeg er sikker på at dere ville det samme. Tenk etter og kjenn litt på de følelsene, det er ganske sterke krefter. Så hvorfor skal ikke hun ha disse følelsene? Bare fordi hun er fostermor? For henne selv og for gutten så er hun mor, det står ikke foster foran.

 

Det fortvilende for fosterforeldre er nettopp det at det forventes at du skal ta inn et barn i ditt hjem og elske det som ditt eget, men du har overhodet ingen rettigheter. Du er fullstendig prisgitt det barnevernet finner ut er best for barnet, enda du kjenner barnet best og vet hva det trenger, slik som tilfellet er her. Selvfølgelig har hun fortsatt en jobb å gjøre for barnet skal kjenne sin far og det er viktig uansett hvor han ender opp til slutt. Hun skal samarbeide med barnevernet og med faren slik at de sammen kan gjøre det beste for gutten, men jeg forstår den frustrasjonen hun føler når alt hun er blitt forespeilet er blitt snudd på hodet.

 

Jeg håper den lille gutten fortsetter å bo med sine fosterforeldre og har samvær med faren sin. I guttens hode så er det der han hører hjemme og til syvende og sist så er det kun det som teller.

[HeltAnonym]

Jeg må si at jeg undres på hvordan dere som dømmer fostermoren nord og ned her ville vært som fosterforeldre? Hun har blitt forespeilet at gutten skal være hos dem for resten av livet og elsker han som sin egen sønn, hun har åpnet sitt hjerte og hjem for denne gutten og nå må hun kanskje gi han fra seg. Hvordan ville dere reagert hvis noen skulle ta fra dere deres barn?

 

Jeg skjønner at hun reagerer på dette, og ja hun har blitt forespeilet at hun skal ha ham resten av livet, men hun er fostermor og ikke adoptivmor. Når man er fostermor så er der alltid en mulighet for at barnet må flytte til foreldrene sine igjen, og det hadde vel kanskje vært bedre å ha samarbeidet litt bedre med barnevernet for å gjøre overgangen litt lettere for barnet. Rainer merker jo på fostermor at hun ikke er komfortabel med at han skal være sammen med faren sin, og det gjør noe med et barn det også, jeg mener hun burde være litt mer samarbeidsvillig for å gjøre det litt lettere for Rainer, for det er nå slik det er, at han har en far, og da skal han ha kontakt med far så lenge far er dugendes til å være far.

 

Klart det er en vanskelig situasjon, og som mor kan jeg ikke forestille meg å måtte gi fra meg ungen min, men når man er fosterforeldre, så er der alltid en mulighet for at barnet ikke kan være der resten av livet, selv om de har blitt forespeilet det.

 

Jeg mener ikke at far skal overta Rainer på fulltid, men jeg mener at han burde få mer og mer samvær, slik at Rainer får lære pappaen sin å kjenne, kanskje vanlig samvær (annenhver helg og en dag i måneden evt).

[Anonym bruker]

Jeg må si at jeg undres på hvordan dere som dømmer fostermoren nord og ned her ville vært som fosterforeldre? Hun har blitt forespeilet at gutten skal være hos dem for resten av livet og elsker han som sin egen sønn, hun har åpnet sitt hjerte og hjem for denne gutten og nå må hun kanskje gi han fra seg. Hvordan ville dere reagert hvis noen skulle ta fra dere deres barn? Jeg ville blitt livredd, rasende og antagelig helt ut av mitt sinn, og jeg er sikker på at dere ville det samme. Tenk etter og kjenn litt på de følelsene, det er ganske sterke krefter. Så hvorfor skal ikke hun ha disse følelsene? Bare fordi hun er fostermor? For henne selv og for gutten så er hun mor, det står ikke foster foran. Det fortvilende for fosterforeldre er nettopp det at det forventes at du skal ta inn et barn i ditt hjem og elske det som ditt eget, men du har overhodet ingen rettigheter. Du er fullstendig prisgitt det barnevernet finner ut er best for barnet, enda du kjenner barnet best og vet hva det trenger, slik som tilfellet er her. Selvfølgelig har hun fortsatt en jobb å gjøre for barnet skal kjenne sin far og det er viktig uansett hvor han ender opp til slutt. Hun skal samarbeide med barnevernet og med faren slik at de sammen kan gjøre det beste for gutten, men jeg forstår den frustrasjonen hun føler når alt hun er blitt forespeilet er blitt snudd på hodet. Jeg håper den lille gutten fortsetter å bo med sine fosterforeldre og har samvær med faren sin. I guttens hode så er det der han hører hjemme og til syvende og sist så er det kun det som teller.

 

Da synes jeg de burde slutte å ta betalt for det. De får ca 15 000 kr mnd får å ha ham. Det er sett på som en jobb, men der fosterforeldrene må gi mer av seg enn i en vanlig jobb selvsagt. Mor kan ha jobb utenom også.

Greit de ble forespeilet å ha ham helt til 18, men det å jobbe som fosterforeldre innebærer å hjelpe barn, om så i en periode.

 

Forstår staten, de vil føre tilbake biologiske barn også pga økonomi, den dagen gutten må flytte til far, opphører en del utgifter som knyttes til dette barnet. Far får ikke betalt for å ha sitt eget barn.

 

Men jeg mener biologi bør vike i mange tilfeller. I dette tilfellet tror jeg at jeg ville ha gitt far større mulighet for å ha gutten over en periode(år) til gutten har blitt så stor at han selv vil flytte til pappaen sin.

Men kanskje vanskelig når fosterforeldene heter mamma og pappa allerede..

[Anonym bruker]

Jeg må si at jeg undres på hvordan dere som dømmer fostermoren nord og ned her ville vært som fosterforeldre? Hun har blitt forespeilet at gutten skal være hos dem for resten av livet og elsker han som sin egen sønn, hun har åpnet sitt hjerte og hjem for denne gutten og nå må hun kanskje gi han fra seg. Hvordan ville dere reagert hvis noen skulle ta fra dere deres barn?

Jeg skjønner at hun reagerer på dette, og ja hun har blitt forespeilet at hun skal ha ham resten av livet, men hun er fostermor og ikke adoptivmor. Når man er fostermor så er der alltid en mulighet for at barnet må flytte til foreldrene sine igjen, og det hadde vel kanskje vært bedre å ha samarbeidet litt bedre med barnevernet for å gjøre overgangen litt lettere for barnet. Rainer merker jo på fostermor at hun ikke er komfortabel med at han skal være sammen med faren sin, og det gjør noe med et barn det også, jeg mener hun burde være litt mer samarbeidsvillig for å gjøre det litt lettere for Rainer, for det er nå slik det er, at han har en far, og da skal han ha kontakt med far så lenge far er dugendes til å være far. Klart det er en vanskelig situasjon, og som mor kan jeg ikke forestille meg å måtte gi fra meg ungen min, men når man er fosterforeldre, så er der alltid en mulighet for at barnet ikke kan være der resten av livet, selv om de har blitt forespeilet det. Jeg mener ikke at far skal overta Rainer på fulltid, men jeg mener at han burde få mer og mer samvær, slik at Rainer får lære pappaen sin å kjenne, kanskje vanlig samvær (annenhver helg og en dag i måneden evt).

 

Hun er fotermor ja og ikke adoptivmor. I Norge blir nesten ingen barn adoptert nettopp fordi de biologiske foreldrene har så sterke rettigheter. Mener du at fosterforeldre derfor ikke skal bli å glad i barna? At de ikke skal kjempe for dem?

 

Er noe riv ruskende galt med fosterhjempolitikken i Norge. Tenk hvordan det er for disse barna og fosterfamiliene som alltid har det hengende over seg at de biologiske foreldrene en gang i året kan søke om å få barna tilbake.

 

ære være fosterfamilien til Rainer som kjemper for han, som elsker han og som er livredde for å miste han. Unner alle fosterbarn å komme til slike hjem. Håper de får lovbestemt at Rainer skal bo hos dem. Da blir det sikkert lettere for dem at faren skal ha samvær, når de ikke lenger frykter å miste han.

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke skjønne at de fleste av dere mener det vil være best for Rainer å bli overført til sin biologiske far. Vet dere hvor viktig tidlig tilknytting er? Denne tilknyttingen har Rainer fått til sine fosterforeldre. Han har bod hod de siden han var nyfødt. For Rainer er de hans mamma og pappa. Han har søsken, hund og bor landelig i en stor enebolig med stor uteplass. Rainer hører til her akkurat som mine barn gjør ho meg. Det ville være grotesk å røske han ut av sin trygge tilværelse for å bo hos sin far.

Jeg mener ikke at han absolutt skal overføres til sin far på full tid, men at gutten får samvær med pappa'n sin på samme måte som barn får ved samlivsbrudd. Jeg har en nevø som aldri har bodd sammen med pappa siden forholdet var slutt før han ble født, men han har samvær annenhver helg pluss en dag i uken på vanlig måte og det er fantastisk å se hvor god kontakt far og sønn har. Mener du at denne kontakten ikke er viktig for barn? Så lenge far viser at han er godt skikket til å ha samvær, syns jeg det er feil av fosterfamilien å legge så mange hindringer i veien for far og sønn.

 

Skrev jeg noe sted at Rainer ikke burde ha samvær med faren? Det mener jeg absolutt han burde. Jeg skrev at jeg mener faren ikke burde få hovedomsorgen for Rainer. Det er det faren ønsker og det er tydeligvis mange her inne som mener det er riktig. Det klarer jeg ikke å forstå.

[Nikamo]

Hun er fotermor ja og ikke adoptivmor. I Norge blir nesten ingen barn adoptert nettopp fordi de biologiske foreldrene har så sterke rettigheter. Mener du at fosterforeldre derfor ikke skal bli å glad i barna? At de ikke skal kjempe for dem? Er noe riv ruskende galt med fosterhjempolitikken i Norge. Tenk hvordan det er for disse barna og fosterfamiliene som alltid har det hengende over seg at de biologiske foreldrene en gang i året kan søke om å få barna tilbake. ære være fosterfamilien til Rainer som kjemper for han, som elsker han og som er livredde for å miste han. Unner alle fosterbarn å komme til slike hjem. Håper de får lovbestemt at Rainer skal bo hos dem. Da blir det sikkert lettere for dem at faren skal ha samvær, når de ikke lenger frykter å miste han.

 

Så er det også en kjensgjerning at mange av fosterfamiliene som får tilbud om å adoptere fosterbarn, avslår fordi de da ikke lengre vil få oppfølging (og økonomisk støtte)...

[Isola&Lille+julegave]

Jeg kan ikke skjønne at de fleste av dere mener det vil være best for Rainer å bli overført til sin biologiske far. Vet dere hvor viktig tidlig tilknytting er? Denne tilknyttingen har Rainer fått til sine fosterforeldre. Han har bod hod de siden han var nyfødt. For Rainer er de hans mamma og pappa. Han har søsken, hund og bor landelig i en stor enebolig med stor uteplass. Rainer hører til her akkurat som mine barn gjør ho meg. Det ville være grotesk å røske han ut av sin trygge tilværelse for å bo hos sin far.

 

ENIG!!!!!

[HeltAnonym]

Jeg må si at jeg undres på hvordan dere som dømmer fostermoren nord og ned her ville vært som fosterforeldre? Hun har blitt forespeilet at gutten skal være hos dem for resten av livet og elsker han som sin egen sønn, hun har åpnet sitt hjerte og hjem for denne gutten og nå må hun kanskje gi han fra seg. Hvordan ville dere reagert hvis noen skulle ta fra dere deres barn?

Jeg skjønner at hun reagerer på dette, og ja hun har blitt forespeilet at hun skal ha ham resten av livet, men hun er fostermor og ikke adoptivmor. Når man er fostermor så er der alltid en mulighet for at barnet må flytte til foreldrene sine igjen, og det hadde vel kanskje vært bedre å ha samarbeidet litt bedre med barnevernet for å gjøre overgangen litt lettere for barnet. Rainer merker jo på fostermor at hun ikke er komfortabel med at han skal være sammen med faren sin, og det gjør noe med et barn det også, jeg mener hun burde være litt mer samarbeidsvillig for å gjøre det litt lettere for Rainer, for det er nå slik det er, at han har en far, og da skal han ha kontakt med far så lenge far er dugendes til å være far. Klart det er en vanskelig situasjon, og som mor kan jeg ikke forestille meg å måtte gi fra meg ungen min, men når man er fosterforeldre, så er der alltid en mulighet for at barnet ikke kan være der resten av livet, selv om de har blitt forespeilet det. Jeg mener ikke at far skal overta Rainer på fulltid, men jeg mener at han burde få mer og mer samvær, slik at Rainer får lære pappaen sin å kjenne, kanskje vanlig samvær (annenhver helg og en dag i måneden evt).

Hun er fotermor ja og ikke adoptivmor. I Norge blir nesten ingen barn adoptert nettopp fordi de biologiske foreldrene har så sterke rettigheter. Mener du at fosterforeldre derfor ikke skal bli å glad i barna? At de ikke skal kjempe for dem? .

 

Nei det er ikke det jeg sier, selvfølgelig blir man glad i barnet, men når man er fosterfamilie, så er det faktisk slik at det kan skje at barnet skal tilbake til sin biologiske familie! Hadde han vært adoptert inn i den familien, hadde saken blitt en helt annen.

 

Og adopsjon er en helt annen diskusjon igjen, da dette handler om fosterhjem.

[C.L.H85]

Ser at det er svært vanskelig å "ta side", men siden bv i Sverige også hadde tenkt å ta gutten i fra mor, så tror jeg at det er en del som ikke kommer frem. Bv har jo ikke lov til å si noe om mor som hun ikke har godkjent... Regner med at taushetsplikten gjelder på tv- program og Ganske sannsynlig at mor kun viser det som kan gagne henne i forhold til sympati?

 

Uansett en veldig bra dokumentarserie der vi får se hvordan bv jobber

[Anonym bruker]

Rainer må flytte fra fosterfamilien sin til slutt. Syns litt synn i gutten! Det er jo fosterfamilien han vikelig føler som familien.

[BareMas]

Søren.. jeg har glemt å se på idag.. Skjedde det noe nytt med han lille gutten idag?

Han fikk ikke sove over hos pappaen sin Og hun fostermoren klikket når bv sa at far måtte få lov til å komme å hjelpe til med mating,stell og legging. Hun skjelte ut saksbehandleren så hun saksbehandleren begynte å gråte når hun hadde lagt på røret.

Syntes oppriktig synd på saksbehandleren ett øyeblikk der ja. Fostermor snakket veldig om å bli overkjørt, men lurer virkelig på hvem som overkjører hvem der. Hun snakket også hele tiden om "det beste for Rainer", og det som slo meg er at kanskje det beste(i og med at det ikke ble overnattingsbesøk) vil være å komme hjem med gutten tidligere, og at far kunne få avslutte besøket der, med litt kveldsmat og slikt før han kjører hjem igjen?! Det var visst ikke aktuelt.

[Anonym bruker]

Rainer må flytte fra fosterfamilien sin til slutt. Syns litt synn i gutten! Det er jo fosterfamilien han vikelig føler som familien.

 

åh blir det slik altså? Jeg tenkte ikke det ble slik, da jeg så facebookprofilen til faren. Bilde av han og dama.

 

Flott av far å ikke utlevere barnet offentlig!

[Tabitha]

Fosterforeldrene har vel fått barnetrygden også, tenker jeg...

I en del fosterhjem står barna på bar bakke når de er 18 år, når fosterforeldrene ikke lenger får betaling for dem.

 

Det er sikkert sånn at noen fosterhjem stiller opp for fosterbarna hele livet, men neppe alle. Leste om ei jente som var bekymret fordi fostermora var enslig, og nå hadde skaffet seg et nytt fosterbarn fordi den eldste jenta var godt oppe i tenårene. Fostermor hadde dermed ikke så mye tid til henne mer, og jenta lurte på om hun skulle si ifra om at hun følte seg tilsidesatt.

 

Så på lengre sikt er det viktig å ha god kontakt med sine biologiske foreldre, og annen slekt. Hvis faren må igjennom så store påkjenninger for å få gutten, kan det tenkes at han trekker seg tilbake og denne muligheten er tapt.