Hvordan ser livet ditt ut i dag?

[Anonym bruker]

Jeg må vel si at jeg ikke er fornøyd med livet mitt. Trives ikke i forholdet til min samboer, trives ikke i huset vi eier, pga samboer har jeg fått stor gjeld, jeg har slitt psykisk i flere år og er nettopp ferdig med en utdannelse som jeg har funnet ut at jeg ikke vil jobbe innen fordi jeg egentlig alltid har ønsket noe annet, men tok dette valget på grunn av livssituasjonen.

Jeg har bestemt meg for å forlate samboeren min. Jeg tror det på mange måter kan gjøre meg lykkeligere.

[LuksusLiv]

Det går i ett føler jeg. Hvis det var noe jeg ville gjort annerledes så var det å ikke ha sånn hast med å bli voksen. For voksenlivet er jammen oppskrytt.

 

Men joda, jeg trives. Har alt jeg trenger og mer til, nydelige barn og en mann jeg forguder og som elsker meg herfra og til månen og tilbake, kan vel ikke klage da vel. I tillegg har jeg en jobb jeg elsker og som gir meg masse, utenom god lønn. Et fint hus, gode naboer, fine venner og en stort sett ok familie.

[Anonym bruker]

Livet mitt er alt annet enn hva jeg trodde det kom til å bli. Husker ikke helt hva jeg drømte om som liten, da store deler av barndommen er "borte". Alikevell hadde jeg en grei barndom, men da jeg kom i 12-års alderen begynte moren min å ruse seg og ble narkoman. Jeg fulgte hakk i hel og har hele tiden trodd at dette var mitt eget valg. Nå i dag ser jeg at slik var det faktisk ikke. Moren min introduserte meg for både narkotika og prostitusjon.

Som sagt så husker jeg ikke helt hva jeg drømte om som liten, men...

For fire år siden bodde jeg på gata, var sprøytenarkoman og prostituert. I dag har jeg et barn på 3 år og er kommet godt i gang med utdannelse. Jeg bor riktignok i en leid leilighet og er alenemor, men har det bra. Skulle ønske jeg var kommet lenger i livet på enkelte vis, men merkelig nok er jeg også litt "glad" for at ting har vært som de har vært. Savner ikke å ha en kjæreste, har det veldig fint alene. Er takknemlig for at mitt tidligere rusmissbruk ikke synes på utsiden og at jeg har kommet såpass langt som jeg har. Tenker aldri på rus, er bare glad jeg har fått et liv, og ikke minst har gitt liv til et lite nytt menneske her på jord. Det takker jeg gud for hver kveld. Føler jeg bare må folde hendene mine å fortelle noen "der ute" at jeg priser meg lykkelig for å ha kommet tilbake til det normale uten for mange arr.

[Soveposen]

Jeg er 20 år, forlovet med min beste venn og sammen har vi ei lita jente på 7 måneder. Vi bor i vår egen leilighet i Oslo på 40 kvadratmeter, min kjære har fast jobb, mens jeg er hjemmeværende og skal være det til neste høst. Da begynner sykepleiestudiene for min del, mens han skal studere grafisk design. Vi har god økonomi, råd til å kose oss, kjøpe det vi trenger og litt til. Snart begynner min nye tilværelse som dagmammma - det gleder jeg meg veldig til.

 

Jeg er lykkelig. Jeg føler meg så høyt elsket og verdsatt - trodde ikke det var mulig at et forhold kunne være så bra. Men det er det:D Jeg storkoser meg med min lille familie, nyter mammatilværelsen og det å være stormforelsket i min elskede.

 

Det eneste som tynger for min del, er at min snille, gode bestefar er dødssyk og har ikke lenge igjen. Jeg elsker bestefaren min og har då mange gode minner sammen med han. Det plager meg at jeg bor så langt borte fra han (jeg i Oslo, han i Lofoten). Men det er livets gang - døden er den mest naturlige delen av livet. Han har levd et langt og godt liv, og er ikke redd for døden. Det synes jeg er godt.

[Soveposen]

Jeg er 20 år, forlovet med min beste venn og sammen har vi ei lita jente på 7 måneder. Vi bor i vår egen leilighet i Oslo på 40 kvadratmeter, min kjære har fast jobb, mens jeg er hjemmeværende og skal være det til neste høst. Da begynner sykepleiestudiene for min del, mens han skal studere grafisk design. Vi har god økonomi, råd til å kose oss, kjøpe det vi trenger og litt til. Snart begynner min nye tilværelse som dagmammma - det gleder jeg meg veldig til.

 

Jeg er lykkelig. Jeg føler meg så høyt elsket og verdsatt - trodde ikke det var mulig at et forhold kunne være så bra. Men det er det:D Jeg storkoser meg med min lille familie, nyter mammatilværelsen og det å være stormforelsket i min elskede.

 

Det eneste som tynger for min del, er at min snille, gode bestefar er dødssyk og har ikke lenge igjen. Jeg elsker bestefaren min og har då mange gode minner sammen med han. Det plager meg at jeg bor så langt borte fra han (jeg i Oslo, han i Lofoten). Men det er livets gang - døden er den mest naturlige delen av livet. Han har levd et langt og godt liv, og er ikke redd for døden. Det synes jeg er godt.

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Akkurat nå er jeg veldig fornøyd og har godtatt det livet jeg har. Men jeg har gått en veldi lang og kronglete vei som ungdom. Jeg ble voksen fort, jeg har mange erfaringer som er med

På å definere meg som person. Jeg blir innimellom sår når je ser uønsket og skulle ofte ønske jeg gikk samme vei som strømmen.

 

Men jeg har jobbet mye med meg selv og forsonet meg med min ungdomstid. Je fikk også barn ung, og det var et veldig ønsket barn, men jeg fikk sjokk f ble deprimert de første mnd av livet hennes. Vi fikk en tung start. Jeg brukte lang tid på å forsone meg med mitt nye liv. Nå derimot er jeg super fornøyd med hvor styrket jeg kom ut av dette. Jeg har oppnådd mye på mine få år og lever et godt og stabilt liv.

Jeg sliter en del ens dårlig samvittighet av flink pike syndrom, pg ikle minst for hvordan jeg følte det var da Mini var nyfødt.

 

Men valgene jeg har tatt har vært vanskelige, men har gjort meg til et menneske jeg trives med å være. Jeg er jevnt over lykkelig og veldig glad jeg fikk datteren min.