Hvordan ser livet ditt ut i dag?

[Anonym bruker]

Hva ville du forandret om du fikk mulighet?

Er livet ditt p.d.d slik du fønsket at det ville bli da du var yngre?

Trives du med jobb,økonomi,famile/mann/kone, hobbyer,fritidsaktiviteter og livsstil?

 

Rett og slett bare meg som er i det filosofiske hjørnet på en søndag ettermiddag

[jeem]

Livet mitt i dag:

Jeg er 24 år gammel,samboer og huseeier.

Vi har begge høyskole/videregående utdanning, og bachelor/autorisasjon innen våre fagfelt.

Dermed tjener vi greit,og klarer oss bra.

Bil har jeg fått av min far som en gave etter at hans bror døde uventet og etterlot seg endel arv. Dermed har vi ikke lån på bil.

Vi har heller ikke lån på studier noen av oss.

 

Huset vårt ligger veldig landlig til,med utsikt over sjøen og opp i fjellene. turterreng rett bak huset,og kort vei til butikk,barnehage og skole.

Vi har litt gjeld/lån på huset, men har arvet dette,noe som gjør at vi kjøpte det for langt under takst. Huset er verdt omtrent 3 ganger det vi ga for det.

Vi er veldig dyrekjære og har både ettpar hunder og en hest. Hundene brukes aktivt på fjellturer og til lydighet og sporarbeid.

Hesten er en god turkamerat,og er også med litt på konkuransebanen for morro. Ja for ikke å glemme alle kjøreturene vi reiser ut på

 

Vi er veldig aktive begge to og veldig friluftlivsengasjert.

Reiser mye på fjell/skog og viddeturer hele året rundt,og har tilbragt mange netter,helger og ferier i telt i jotunheimen,dovrefjell,hardangervidda osv.

 

Jeg storkoser meg med livet mitt, jeg kunne ikke bedt om mer,og føler virkelig at jeg er heldig.

Jeg har en mann som stiller opp for meg på hva det skulle være,som hjelper til med mat og hus,og som er der om jeg trenger og prate.

Vi har sterke meninger begge to og har absolutt vært uenige mer enn 1 gang, men klarer heldigvis å finne ut av ting på en fornuftig og fin måte som vi begge kommer godt ut av.

 

det skal sies at livet mitt ikke alltid har vært like lett,så jeg vet å sette pris på det jeg har

[Anonym bruker]

Livet mitt er bra i dag. Etter å ha belaget meg på et liv som barnløs (fikk beskjed da jeg var 21 at jeg ikke kunne få barn) så har jeg en nydelig datter på litt over 1 år. Skår i gleden er at mannen min, dvs. eksmannen var også veldig innstilt på et liv uten barn, og dro da jeg ble gravid.

Men vi har det fint i dag. Jeg omskolerer meg til nytt yrke, mitt gamle var ikke forenelig som alenemamma til et lite barn, jeg har flyttet til en annen by og har det bra. Skulle selvsagt ønske at jeg hadde fått barn da jeg var yngre (jeg er 35 år nå) og at vi kunne vært en familie, men herregud jeg, JEG, har mot alle odds fått barn og det er det største som har skjedd meg. Resten er bare mindre "bagateller"

[jeem]

Anonym 18.15

Jeg får gåsehud av det du skriver.

Du er en tapper og fantastisk dame og mamma, det er jeg helt overbevist om, å den lille jenta di kunne nok ikke fått en bedre mor!

 

Jeg tror livet har noe fint i vente til oss alle,bare vi vet å sette pris på gledene vi får servert på veien,ved å tåle motgangen som også kommer, noe du er et godt eksempel på.

 

Masse lykke til for deg og jenta di

[Anonym bruker]

Jeg har en bra mann, fantastiske barn og et vakkert hjem. Jeg har en jobb jeg trives med, en flott og støttende familie og gode venner.

 

Like vel skulle jeg ønske at jeg hadde reist mer, at mannen min og jeg var bedre til å kommunisere og finne på ting sammen og at jeg hadde bedre tid til hobbyen min. Jeg har nettopp lagt hobbyen min på hylla for minimum ett år for å være en bedre mor og samboer.

 

Skulle ønske jeg hadde vært bedre på skolen og valgt en annen studievei enn det jeg har.

 

Det er vel alltid slik at selv om man har mye så ønsker man mer.

Likevel kan jeg med hånden på hjerte si at jeg har et bra liv og jeg er generelt sett lykkelig i hverdagen.

[jeem]

18.18:

Hvordan har det seg at du må legge hobbyen på hylla for å ha en forenlig tilværelse som mamma og samboer?

Kan jeg spørre hva denne hobbyen din går ut på?

 

Helt klart har man ofte mange ønsker so er vanskelig å realisere,men min erfaring er at "alt går" bare man satser litt og legger tid og energi til å få endene til å møtes.

[Anonym bruker]

Er stor sett meget fornøyd med livet, mannen i mitt liv og våre fantastiske barn. Men; når jeg skriver dette er jeg fyllesyk de luxe (ikke bare fra alkohol heller....), deprimert, og har angst for at jeg kanskje er gravid.

 

Jadda, mandag blir sikkert en fantastisk dag...

[moota m storebror&lillebror]

Jeg kunne vel aldri i min villeste fantasti noen gang forestille meg at jeg skulle bli syk og ha vært sykemeldt i 1 år når jeg bikka 30. Hadde heller aldri sett for meg at det skulle være så vanskelig å oppdra barna.

 

Utover det har jeg et godt liv. Jeg er glad for at jeg har samboeren min, vi har fått det greit til økonomisk og har det veldig godt sammen

 

Om jeg skulle forandret noe var det vel helsa. Da hadde økonomien heller ikke blitt redusert groteskt nå når jeg går over på aap og da hadde vi hatt god økonomi.

[Anonym bruker]

Jeg er 21 år gammel alenemor til en 2,5 år gammel datter. Leier leilighet, eier ikke bil.

 

Livet er absolutt ikke slik jeg så det for meg for noen år siden. Har fast jobb i et firma jeg aldri hadde trodd jeg skulle jobbe i. Liker en del av jobben min, men en annen del liker jeg ikke. Føler ikke jeg mestrer den delen av min jobb så godt. Har ikke jobbet der lenge, men ønsker allerede å gjøre noe annet. ønsker å begynne på videregående skole (har ikke begynt engang), etter det ønsker jeg å gå på høyskole og få meg en jobb jeg faktisk trives i. Trives absolutt ikke på jobben.

 

Sliter psykisk også, det har jeg gjort i mange år etter noe alvorlig skjedde før jeg fikk barn. ønsker å gå i terapi, bearbeide følelsene.

 

Jeg elsker å være ute i naturen, elsker dyr også. Har hatt hest i mange år, men har ikke nå tid eller råd til å ha hest. Prøver likevel å være mest mulig ute på tur. ønsker nå å ta med jenta mi på første overnattingstur i det fri.

 

Jeg ønsker å være singel, men savner likevel en person å ta avgjørelser sammen med. Datteren min holder på å bli kjent med sin far nå, nok en komplisert situasjon der barnefar ikke ønsket kontakt først, men etterpå angret han seg.

 

Livet mitt ser ikke så veldig bra ut i dag, så jeg håper på å kunne gjøre det jeg ønsker istedetfor å fortsette med dette livet lenge.

[jeem]

18.25:

Huff,det hørtes jammen ut som en hard helg dette her...

Om en eventuell graviditet ikke er ønsket,så håper jeg du slipper å måtte ta en potensielt vanskelig avgjørelse senere,og håper på at du ikke er gravid.

Når det kommer til festing med annet en alkohol så er nok det langt ifra det smarteste du kan gjøre,men det er du vel fult klar over tenker jeg.

 

storesøster&lillebror:

Huff dette hørtes ikke bra ut...

Fryktelig å være syk i så ung alder.

Jeg krysser fingrene for at alt går bedre i tiden fremmover og at hva enn som plager deg slipper taket.

[jeem]

18.29.

Huff... Det er ingen tvil om at livet er fryktelig urettferdig innimellom...

Men jeg håper og tror vi ikke får mer en vi kan takle,og at det kanskje er en mulighet til å komme sterkere ut av en situasjon?

Krysser allefall fingrene for deg i tiden fremmover,både med utdanning,jobb,og kanskje en ny partner etterhvert.

[jeem]

Det er foresten jeg som har laget hele innlegget, men står av en uforklarlig grunn som anonym.

[Anonym bruker]

Jeg har vært gjennom tøffe ting opp gjennom årene så når jeg ser det hele i perspektiv må jeg si livet er bra nå

 

Jeg har slitt med psykisk sykdom i mange år, hatt en tøff oppvekst, ble mor som 15-åring, fikk to barn til ed en mann som var stygg både mot meg og ungene, har vært innlagt på psyk,sykehus to ganger, dødsfall i nærmeste familie.

 

Selv om jeg gjerne skulle hatt en kjæreste snart og kjøpt meg leilighet så er det bare bagateller, for nå har både jeg og barna det godt. Jeg har høyere utdannelse, en sikker jobb jeg trives godt i, friske og glade barn, venner og familie som er glad i meg og jeg kjenner jeg lever igjen!

[Musemorbr /]

Jeg kunne skrevet bøker om mitt liv som hadde fått Knausgaard til å gråte og forstå hva en virkelig kamp er. Jeg er avsindig lykkelig, med drømmemannen, en herlig sønn, og en drømmebolig på den mest idylliske landsbygda. At vi lever stramt på en inntekt, og at jeg har store kroniske smerter, det gjør ikke så veldig mye. Jeg er helt oppriktig når jeg sier at jeg ikke ville turt å forandre noe i min fortid, av frykt for å ikke ha min mann og mitt barn i dag. Alt jeg har vært igjennom har ført meg til dette. Fremtiden er kjærlighet og evig lykke.

[O`Neill]

Hva ville du forandret om du fikk mulighet? Er livet ditt p.d.d slik du fønsket at det ville bli da du var yngre? Trives du med jobb,økonomi,famile/mann/kone, hobbyer,fritidsaktiviteter og livsstil? Rett og slett bare meg som er i det filosofiske hjørnet på en søndag ettermiddag

 

Men jeg ville ikke endret på en eneste ting, for da ville jeg ikke ha blitt gift med min beste venn ei heller vært mamma til den skjønneste ungen som finnes.

 

Butterfly-effect...

[Anonym bruker]

Jeg var 15 år, ble mobbet,hadde blitt mobbet siden jeg var 8 år. Der og da tenkte jeg at jeg bare kunne dø, jeg var overbevist om at INGEN menn ville være sammen med meg, fordi jeg var jo stygg som alle sa, jeg var ekkel,jeg var teit, jeg kunne bare dø sa de...så jeg trodde på det....

 

Nå er jeg 28 år,har 2 nydelige barn og samboer. Stort hus og fin bil. Sliter med psyken, men klarer meg veldig greit som mamma:) Barna er det beste som har hendt meg...hadde aldri trodd jeg kunne få så nydelige barn, men så var jeg vel heller ikke stygg som de andre sa, de sa det bare fordi de måtte ha en å hakke på, og det ble meg...har ødelagt mye

[Anonym bruker]

Tja.... hva skal jeg si.... i øyeblikket er det ikke noe som er slik jeg hadde håpet det skulle være eller som jeg skulle ønske.

 

Har en bakgrunn med barndom med psykisk syk mor og fraværende far som har preget meg. Hadde overformynderiet gjort sin jobb hadde jeg hatt en god økonomi da jeg ble voksen, i steden satt jeg med gjeld. Fysisk skade og ulykke har stjålet flere år av livet mitt i to omganger. Tross dette har jeg aldri gitt opp, utdannet meg og blitt dyktig i det jeg gjør. Men, jeg har også valgt å stole på venner/kolleger som gjorde at jeg plutselig ikke hadde annet valg enn å finne ny jobb, noe som ikke er enkelt. Jobber litt. Tidligere erfaringer med nav har påført meg masse mer gjeld som jeg ikke ser noen vei ut av.

Han jeg trodde var min store kjærlighet gjorde meg gravid i fjor, men lite visste jeg at han lå rundt med alt og alle han kom over. Så nå sitter jeg her med gjeld langt over ørene, for lite jobb, må flytte, har ingen støtte av familie, ingen mann, ingen barn og er snart for gammel om det ikke skjer et mirakel snart.

 

Så i øyeblikket er livet egentlig ganske så for j......lig

[Mamma.til.en.2013]

Jeg er 25 år. Eier rekkehus sammen med en fantastisk snill, god og pen mann som atpåtil tjener godt. Vi har to biler hvorav en av de er en stor, god og dyr familiebil. Vi har begge høyere utdannelse og faste jobber. Jeg er gravid med vårt første barn som var planlagt. Jeg har det bedre enn jeg noen gang turte å drømme om.

 

Dersom jeg skulle klage på noe som helst måtte det være kvalmen og spyingen i svangerskapet som enda ikke viser noen tegn til å gi seg. Er i uke 15 (men med så mye på stell, kan jeg vel ikke klage?)

[Anonym bruker]

18.18: Hvordan har det seg at du må legge hobbyen på hylla for å ha en forenlig tilværelse som mamma og samboer? Kan jeg spørre hva denne hobbyen din går ut på? Helt klart har man ofte mange ønsker so er vanskelig å realisere,men min erfaring er at "alt går" bare man satser litt og legger tid og energi til å få endene til å møtes.

 

Jeg spiller i korps. Dette er da en fast dag i uken, 4 helger i året, mer rundt jul og i mai.

Jeg har en skift jobbende samboer og en helt ny førsteklassing.

Føler at jeg ikke strekker til.

Enten kan jeg ikke gå på øvelse fordi mannen jobber, eller jeg kan ikke delta på ting med familien fordi jeg er på øvelse eller seminar.

Tenkte jeg for første gang i mine barns liv skal tibringe 17. mai sammen med dem.

Kjenner at jeg syne det er tris, at jeg savner den gruppen og det og kunne dyrke noe som bare er mitt og ikke familiens, samtidig som jeg ser at dersom vi skal kunne ha det bra som en familie er jeg nødt til å ta permisjon en stund dessverre.

 

Dette er dog ikke noe som går utover hverdagslykken! Jeg gleder meg over å kunne lage nye rutiner rundt skole og nye aktiviteter for min flotte førsteklassing.

[Mrs. Kaizer]

Skulle gjerne tatt mer utdannelse før jeg giftet meg og fikk unger. Nå er jeg "stuck" i et yrke jeg ikke liker lenger og med 4 unger, huslån o.l er det ikke til å sette seg på skolebenken igjen. Dessuten skulle jeg ønske at jeg og mannen hadde brukt mer tid og penger på reiser før vi fikk unger. Også skulle jeg ønske jeg hadde tatt bedre vare på venner opp igjennom årene. Nå har jeg ingen nære venninner og det synes jeg trist.

 

[Anonym bruker]

Jeg er 22 år og (alene) mamma for verdens nydeligste gutt på tre år. Jeg eier bil og leier en leilighet. Er lærling innenfor et krevende, men kjempe spennende yrket og har under et år igjen.

 

Selv om ting ikke er helt sånn som jeg så for meg at det skulle bli så har jeg det bra. Jeg er ganske så stolt her jeg sitter alene også. Får toppvurderinger, nedbetalt bilen min, leier en liten, men fin leilighet og er en bra mamma for gutten min som fortjener kun det beste =) Vi ser frem mot fremtiden og gleder oss =D

[Gjest fjernet-medlem-1402]

Jeg er kronisk syk og har opplevd mine kamper i livet, men vil si at jeg er lykkelig og vet å sette pris på det jeg har <3

 

Mitt favorittmotto er: Ikke vær slem mot andre, du vet ikke hvilke kamper de kjemper.

[Anonym bruker]

Jeg er veldig fornøyd med livet mitt. Selvsagt ser jeg ting jeg burde gjort annerledes, men jeg er likevel glad i det livet jeg har.

 

Jeg er snart 30 år, nettopp blitt alenemor til to skolebarn. Jeg har ingen utdannelse, men har vært heldig å få en fast jobb der det egentlig kreves fagutdannelse. Planen min er å ta fagbrev etterhvert. Jeg eier bolig og bil (takket være hjelpsomme og snille foreldre, det skal være sagt). Jeg syns livet smiler til meg. Jeg er glad for de små tingene i livet. Jeg har enda ikke fått prøvd ut livet som alenemor i praksis, så nytt er det, men jeg er ikke bekymret.

 

Jeg har aldri hatt noen bestemt tanke om hvordan livet mitt skulle være, så jeg kan ikke sammenligne virkeligheten med drømmene fra jeg var yngre.

[Mandalas]

Mitt favorittmotto er: Ikke vær slem mot andre, du vet ikke hvilke kamper de kjemper.

 

Jeg liker mottoet ditt, og jeg er veldig enig. De siste ni årene har lært meg det gitt. Det er så mye lettere å forstå når man opplever den andre siden, der man faktisk har en hel del kamper å kjempe.

[Maracuya]

Jeg spiller i korps. Dette er da en fast dag i uken, 4 helger i året, mer rundt jul og i mai. Jeg har en skift jobbende samboer og en helt ny førsteklassing. Føler at jeg ikke strekker til. Enten kan jeg ikke gå på øvelse fordi mannen jobber, eller jeg kan ikke delta på ting med familien fordi jeg er på øvelse eller seminar. Tenkte jeg for første gang i mine barns liv skal tibringe 17. mai sammen med dem. Kjenner at jeg syne det er tris, at jeg savner den gruppen og det og kunne dyrke noe som bare er mitt og ikke familiens, samtidig som jeg ser at dersom vi skal kunne ha det bra som en familie er jeg nødt til å ta permisjon en stund dessverre. Dette er dog ikke noe som går utover hverdagslykken! Jeg gleder meg over å kunne lage nye rutiner rundt skole og nye aktiviteter for min flotte førsteklassing.

 

Jeg spiller også i korps, men har ikke lagt det på hylla (enda). Har to barn på 1 1/2 og 4 og øvelsene foregår stort sett etter deres leggetid. Mannen min jobber ikke skift men jobber ofte i helgene og på tidspunkter jeg skulle vært på konserter, seminar osv. Nå er ikke dette et korps med masse høye ambisjoner så det er ikke så stress om jeg dropper en øvelse, men problemet er alt annet en må delta på - loppemarkeder og dugnader, styremøter og slikt. I tillegg er jeg styremedlem i en annen forening som også har en del aktiviteter. Så jeg skjønner deg godt, ofte må en bare si stopp for å kunne ta seg av familien sin. Men jeg håper du får tatt det opp igjen en dag. Hva med å la barna bli aspiranter? Hos oss er det litt greit sånn sett, vi er et generasjonskorps og nesten alle de voksne som spiller der har med barna sine. Så de er jo sammen likevel, også på 17. mai