Mannen til ei her er utro..

[Anonym bruker]

Muligens flere.. Har dere tenkt på det? Påstår ingenting, men har tenkt på det før, og alle damene her inne sier at de tror mannen ALDRI kunne vært utro. Men statestikken sier noe annet. Uansett hvor mye du tror mannen din ikke kunne vært utro, så er noen faktisk det. Ikke alle. Noen.

 

Jeg leste også en intervju der menn svart epå hvorfor de ER utro. De sier av damene vet ingenting. Konene. Oss. Vi damer. Horer, hoteller, reiser.. Det er utrolig mange utro menn der utro (også damer), men poenget mitt her er at om Så mange menn er/har vært utro, så er sannsynligheten veeeldig stor for at noen av de mennene tilhører oss. Det er både uhyggelig og skremmende å tenke på. Tenk at noen av oss mest sansynlig har en utro mann uten å vite det. Alle damer sier jo de ALDRI kunne trodd noe slik og ble sjokkert. Hvorfor er det noe anderledes for oss.. Ble litt rotete dette innlegget. Har selv sett alle slags menn være utro mot kvinner, og jeg blir så lei meg på kveinnenes vegne. Som jeg vet sitter hjemme uten å vite noe.

 

For et år siden var jeg ute og traff en fyr jeg visste etterhvert som jeg ble kjent med han at han var godt respektert, kjekk, snill og veldig ordentlig.

Vi møttes tilfeldig flere ganger, og han ga meg stadig komplimenter og flørtet. På et nash spurte han om å få numret mitt så vi kunne trffes igjen. Jeg sa nei, fordi var ikke veldig interresert. Noen mnd senere fant jeg ut at han nettopp hadde giftet seg. Han var nygift når han begynte å prøve seg på meg. Det gjorde meg kvalm, og jeg mistet respektet. Litt håp også. Det er trist når menn du trodde var bedre, ender opp med å skuffe. Da føles det som om alle kan være det. Uansett. Vi ser stadig utro menn, med gud vite at det kan ikke være en av våre menn?

 

Så, hvem av våre menn

[Anonym bruker]

Noen her inne har kreft uten å vite det. statisk sett vill 3 av 10 bli direkte rammet av kreft iløpet av livet. Jeg var på et seminar i regi av kreft foreningen. Det er utrolig ekkelt å tenke på at akkurat du som leser dette kan ha kreft uten å vite om det. Noen kreft typer er forresten veldig vanskelig å oppdage, og de fleste som får kreft sier " jeg trodde ikke dette kunne henne meg?!"

[Anonym bruker]

Vi får lage et merkesystem som vi merker mennene med. Slik at alle som har dame\kone\mann må gå med det, for å i det hele tatt slippe ut av døren.

 

NB: Mennene selv må ikke skjønne dette.

 

 

Foreslår en grønn spritusj merke i nakken på de man skal holde seg unna.

[Anonym bruker]

Oisann. Når jeg leste over innlegget mitt ser jeg at det var en del skrivefeil. Overse det.

[Gjest Heartbroken]

Mannen min kan være utro, jeg kan få kreft, barna våre kan bli narkomane og himmelen kan dette i hodet på oss.

 

Man får neppe et bedre liv om man går og tenker på det verste som kam skje til enhver tid, så jeg velger å leve livet ut fra det jeg vet i dag og ta sorgene når de kommer.

 

Og er det utroskap som er dagens tema altså? Hvorfor starte ørten innlegg om det samme egentlig?

[Anonym bruker]

Man skal ikke gå rundt og tro det verste, men man kan gå rundt og være forberedt på det.. ALtså, at man ikke gjør seg avhengig av mannen for og greie og ta vare på barna, tenker da både økonomisk og oppfølgingsmessig...At man ikke er avhengig av mannen for og ha bil og komme seg frem i eller hus og bo i....

 

Da er man forberedt på og stå på egne ben, for fakta er at brudd, dødsfall, sykdom gjør at det er godt over 50% sjans for at man må det en eller annen gang i livet. Men man trenger ikek gå og deppe og tro det verste for det. Er man forberedt på at slike ting kan skej, så får man iallefall ikke annet en emosjonelle sår, hele livsgrunnlaget blir ikke revt fra en iallefall...

[Gidder ikke!]

Jeg blir helt kvalm og uvel av å tenke på det, selvfølgelig er det en sjanse for at mannen min er utro og jeg merker at de gangene jeg tenker tanken helt ut, føler jeg meg ulykkelig og blir livredd.

 

Så hvorfor gå rundt å tenke på noe jeg ikke kan gjøre noe med? Jeg prøver heller å stole på han jeg deler livet med og ha det bra, så får heller realitetene bite meg i rumpa HVIS det skulle skje...

[Anonym bruker]

Jeg mener ikke å skremme noen, eller beskylde alle menn for å være utro. Og heller ikke at vi skal tenke på det hele tiden. Jeg er enig i dere. men ville bare lufte de tankene og den frykten hos meg..

[Sweetpea]

Er nok forskjell på hva man tror/frykter og hva man sier..........hvis ingen noen gang frykter at partneren er utro hvorfor blir da mange sjalu? Er man så sikker på trofastheten forsvinner vel også sjalusien?

 

Kan ikke gå rundt å tenke det verste, man får gjøre sitt beste for å ha et åpent og ærlig forhold med nærhet og kjærlighet, tanken må jo være at om forholdet fungerer og man trives så er man heller ikke utro?

[*bolla pinnsvin*]

Det er vel ikke så mange som er så naive at de sier at mannen ALDRI kunne vært utro?

[LillaGorilla♥♥]

Igjen- dette er et valg man må ta. Man kan ikke gå rundt å tenke vondt om alle mennesker man har i livet sitt, man må se på hvordan de ellers oppfører seg, og så velge om man vil stole på dem eller ikke.

Dette gjelder jo også andre veien, for alt min mann vet kan jo jeg også være utro (jeg er i kke det altså, men det kan _han_ ikke vite 100% ).

 

Man trenger ikke være naiv, for all del, men man kan altså ikke gå rundt å mistro alle og enhver, det kommer det ingenting godt utav.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg tenker at man ofte har en viss anelse om det er en fare for det eller ikke. Det kommer jo mye an på hvilken type forhold man har. Jeg har jo sett mange ganger her inne at mange tydeligvis mangler mye kommunikasjon, med det mener jeg at de spør om ting her inne som jeg aldri har tenkt over at er noe jeg ikke skulle spurt/snakket med min mann om. Jeg går f.eks ikke rundt og lurer på om mannen min liker det eller det innenfor sex, da spør jeg bare i stede. Jeg går ikke rundt og lurer på om mannen min føler slik og slik, jeg spør ham rett ut. På den måten snakker vi om alt mulig, og vi unngår det meste av konflikter, mistro, hakking osv.

 

Om man har den grad av kommunikasjon, kjenner hverandre så veldig godt, aldri er redd for å spørre partneren sin om noe, og generelt sett har et svært godt forhold, da tenker jeg også at man til en viss grad kan vite noe om hvor sannsynlig det er at partneren er utro eller ei. I tillegg kommer jo hva den andre har mulighet til. Er partneren aldri bortreist alene, aldri jobber overtid, omtrent aldri går ut på byn osv, så minsker jo også mulighetene for utroskap sånn sett Joda, men kan vel aldri være 100% sikker på noe, men man kan være 99,99999 osv% sikker, og det er jeg. Nettopp fordi vi har det forholdet vi har.

[Anonym bruker]

Jeg tenker at man ofte har en viss anelse om det er en fare for det eller ikke. Det kommer jo mye an på hvilken type forhold man har. Jeg har jo sett mange ganger her inne at mange tydeligvis mangler mye kommunikasjon, med det mener jeg at de spør om ting her inne som jeg aldri har tenkt over at er noe jeg ikke skulle spurt/snakket med min mann om. Jeg går f.eks ikke rundt og lurer på om mannen min liker det eller det innenfor sex, da spør jeg bare i stede. Jeg går ikke rundt og lurer på om mannen min føler slik og slik, jeg spør ham rett ut. På den måten snakker vi om alt mulig, og vi unngår det meste av konflikter, mistro, hakking osv. Om man har den grad av kommunikasjon, kjenner hverandre så veldig godt, aldri er redd for å spørre partneren sin om noe, og generelt sett har et svært godt forhold, da tenker jeg også at man til en viss grad kan vite noe om hvor sannsynlig det er at partneren er utro eller ei. I tillegg kommer jo hva den andre har mulighet til. Er partneren aldri bortreist alene, aldri jobber overtid, omtrent aldri går ut på byn osv, så minsker jo også mulighetene for utroskap sånn sett Joda, men kan vel aldri være 100% sikker på noe, men man kan være 99,99999 osv% sikker, og det er jeg. Nettopp fordi vi har det forholdet vi har.

 

Skjønner hva du mener, og er enig i det du sier, men likevell så har mange bedratte kvinner sagt akkurat det du sier nå..

[Anonym bruker]

mannen min kan være utro ja. men utifra hva jeg kjenner han som, så har han ikke hjerte eller samvittighet til å være utro.

jeg kan aldri garantere om mannen er utro eller ikke. samme han kan ikke garantere at jeg ikke er utro. men jeg har heller ikke hjerte til det.

 

vi begge jobber faste tider. henter og leverer i bhg. spiser middag sammen.

koser oss med barna.

 

mannen og jeg er ute alene med venner og.

 

men jeg stoler på mannen. vi har et åpent forhold hvor vi forteller om alt.

vi kan prate om alt.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Skjønner hva du mener, og er enig i det du sier, men likevell så har mange bedratte kvinner sagt akkurat det du sier nå..

 

Det er godt mulig. Forskjellen er bare at jeg mener det

 

Neida, men jeg er litt usikker på om man har ulike preferanser likevel på hva et godt forhold og god kommunikasjon er. Jeg ønsker ikke å trekke fram noen konkret, men kan nevne at jeg har en del jeg kjenner som har påstått at de snakker med mannen sin om alt, har det så bra osv, men samtidig sier og gjør mange ting som forteller meg at deres oppfatning av å snakke om alt og har det så fint sammen overhode ikke stemmer overens med min oppfatning. I ettertid har de også innrømmet at de ikke hadde det så bra på slutten likevel, men at de synes det var vanskelig å innrømme det, ikke minst ovenfor seg selv, og dermed prøvde å få forholdet til å framstå som bedre enn det var (ja, i de tilfellene gikk de fra hverandre av ulike grunner)

 

Jeg vet ikke jeg, men jeg er faktisk blitt helt trygg på mannen min. Kanskje fordi jeg har kjent ham i halve livet mitt og vi har vært sammen i så veldig mange år nå at vi føler som vi kjenner hverandre ut og inn? Kanskje fordi jeg vet, og alle som kjenner ham vet, at han kan rett og slett ikke lyve? Kanskje fordi jeg ikke kjenner noen andre i hele verden som har så høy moral som det han har? Skulle vi komme til et punkt i forholdet vårt der vi overhode ikke har det bra sammen, nesten slutter å ha sex osv, så ville jeg nok begynt å bekymre meg mer, men nå er det ikke tilfelle.

 

Og ja, jeg innser at jeg kan virke både skrytende og naiv i dette innlegget, men det er vanskelig å forklare hvorfor man kan ha håp og være trygg uten å bruke seg selv om eksempel og da trekke fram det som er bra

[Magia]

Jeg er også veldig sikker på at samboeren min ikke er utro. Han er kanskje verdens mest stabile vanedyr, irriterende trofast på en måte. Hehe. Kunne ikke falt meg inn å mistenke det. Jeg ser ikke hvor han skulle fått tiden til det fra, eller hvordan han og elskerinna kommuniserer med hverandre. Det kan jo være han sender røyksignaler når han sier han skal ut for å klippe gresset, men det er lite sannsynlig

 

Jeg mener ikke at han aldri kan være utro, det kan vi alle, men per nå er jeg helt sikker på at han ikke er det.

[Anonym bruker]

Jeg kan komme med et eksempel på kontakt/kommunikasjon jeg hadde med en mann (som var gift og hadde barn) foregikk en helt normal dag - hvor vi ikke møttes:

 

*Fikk sms om morgenen

*Han hadde hjemmekontor og ringte flere ganger fra 08-15, eller vi møttes på skype/msn/++ får å "sees".

*Sendte sms av og til etter å ha hentet barna - etter middag - utover kvelden

*Ringte om det var mulig sent på kvelden etter barna hadde lagt seg (hvor han skulle sitte i rommet ved siden av til de sovnet)

*Fikk nattamld like før de la seg 23tiden.

 

Det er fult mulig at mannen har mye kontakt med elskerinna si, uten at kona får vite noe. Synes det er synd at alle er så naive og stoler så fult på mannen - det er lov å være skeptisk å. Kanskje det kan redde forholdet om man bryr seg litt mer/sjekker ut og er interressert?

[Gjest UndrendeUllteppe]

Vi får lage et merkesystem som vi merker mennene med. Slik at alle som har dame\kone\mann må gå med det, for å i det hele tatt slippe ut av døren.

 

NB: Mennene selv må ikke skjønne dette.

 

 

Foreslår en grønn spritusj merke i nakken på de man skal holde seg unna.

 

[Gjest Miryks]

Jeg er så naiv at jeg stoler på gubben når han sier at han slår heller opp enn å være utro.

Mora hans var utro, og han så hva det gjorde med faren og resten av familien. Han vil ikke være skyld i like mye smerte og faenskap. Har han sagt.

[Anonym bruker]

Enig med HI. Dette er ekkelt. Men hva skal en gjøre da? Man stoler på mannen, og om man ikke gjør det så gnager det kanskje samvittigheten hele tiden?

 

Mange, alt for mange er utro. Tror det er kommet for å bli. Man må vel akseptere det på et vis. Man kan ikke blande seg inn i andre sine forhold. Men ta godt vare på sitt eget og få det til å fungere beste mulig.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg kan komme med et eksempel på kontakt/kommunikasjon jeg hadde med en mann (som var gift og hadde barn) foregikk en helt normal dag - hvor vi ikke møttes: *Fikk sms om morgenen *Han hadde hjemmekontor og ringte flere ganger fra 08-15, eller vi møttes på skype/msn/++ får å "sees". *Sendte sms av og til etter å ha hentet barna - etter middag - utover kvelden *Ringte om det var mulig sent på kvelden etter barna hadde lagt seg (hvor han skulle sitte i rommet ved siden av til de sovnet) *Fikk nattamld like før de la seg 23tiden. Det er fult mulig at mannen har mye kontakt med elskerinna si, uten at kona får vite noe. Synes det er synd at alle er så naive og stoler så fult på mannen - det er lov å være skeptisk å. Kanskje det kan redde forholdet om man bryr seg litt mer/sjekker ut og er interressert?

 

Men hvordan mener du man skal gjøre det? Nekte mannen å gå ut, overvåke mobil, nettbruk og det hele? 3.grads forhør hver dag?

Da kan jeg nesten garantere deg at den andre parten ikke orker mer til slutt..

 

Det er dette jeg mener med å VELGE å stole på den andre. Man kan rett og slett ikke ha det sånn at man overbåker hverandre, stenger hverandre inne eller er sykelig sjalu.

 

åpne øyne, ja. Følge med på endringer, ja. Ikke finne seg i hva som helst, ja. Men å stadig mistro, mistenke, beskylde og være hysterisk, det kommer det ikke noe godt ut av uansett hvordan man vrir og vrenger på det.

Hvis man ikke greier stole på den man er sammen med såpass at man kan ha et godt forhold, så må man nesten vurdere om det er bedre å leve alene.

[Anonym bruker]

Jeg kan komme med et eksempel på kontakt/kommunikasjon jeg hadde med en mann (som var gift og hadde barn) foregikk en helt normal dag - hvor vi ikke møttes: *Fikk sms om morgenen *Han hadde hjemmekontor og ringte flere ganger fra 08-15, eller vi møttes på skype/msn/++ får å "sees". *Sendte sms av og til etter å ha hentet barna - etter middag - utover kvelden *Ringte om det var mulig sent på kvelden etter barna hadde lagt seg (hvor han skulle sitte i rommet ved siden av til de sovnet) *Fikk nattamld like før de la seg 23tiden. Det er fult mulig at mannen har mye kontakt med elskerinna si, uten at kona får vite noe. Synes det er synd at alle er så naive og stoler så fult på mannen - det er lov å være skeptisk å. Kanskje det kan redde forholdet om man bryr seg litt mer/sjekker ut og er interressert?

Men hvordan mener du man skal gjøre det? Nekte mannen å gå ut, overvåke mobil, nettbruk og det hele? 3.grads forhør hver dag? Da kan jeg nesten garantere deg at den andre parten ikke orker mer til slutt.. Det er dette jeg mener med å VELGE å stole på den andre. Man kan rett og slett ikke ha det sånn at man overbåker hverandre, stenger hverandre inne eller er sykelig sjalu. åpne øyne, ja. Følge med på endringer, ja. Ikke finne seg i hva som helst, ja. Men å stadig mistro, mistenke, beskylde og være hysterisk, det kommer det ikke noe godt ut av uansett hvordan man vrir og vrenger på det. Hvis man ikke greier stole på den man er sammen med såpass at man kan ha et godt forhold, så må man nesten vurdere om det er bedre å leve alene.

 

åpne øyne, ja. Følge med på endringer, ja. Ikke finne seg i hva som helst, ja.

Riktig! Men han kan ha gjort det her i mange år - å er god på det, så er ikke bare å se etter raske endringer...

[Anonym bruker]

Glatte og kalkulerende menn er nok flinkest.

Den vanlige og enkle mannen som trakker i salaten i fylla er nok ikke den som har elskerinne.

 

Men sex-chat, sex-live greiene på Internett. DET tror jeg det er mange som grisler med. Ikke bra.

[*bolla pinnsvin*]

Det å gå og bekymre seg over hva som kan skje her i livet gangner ingen verdens ting. Det beste vi kan gjøre er å ha god kommunikasjon med partneren og velge å stole på han vi er glad i.

 

Jeg velger å tro at kjæresten min er tro mot meg, at han mener det når han sier han elsker meg og jeg er hans livs kjærlighet. Det vil ikke si at jeg ikke tror han noensinne kunne funnet på noe tull, det vil si at jeg velger å vise mannen jeg elsker tillit.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg kan komme med et eksempel på kontakt/kommunikasjon jeg hadde med en mann (som var gift og hadde barn) foregikk en helt normal dag - hvor vi ikke møttes: *Fikk sms om morgenen *Han hadde hjemmekontor og ringte flere ganger fra 08-15, eller vi møttes på skype/msn/++ får å "sees". *Sendte sms av og til etter å ha hentet barna - etter middag - utover kvelden *Ringte om det var mulig sent på kvelden etter barna hadde lagt seg (hvor han skulle sitte i rommet ved siden av til de sovnet) *Fikk nattamld like før de la seg 23tiden. Det er fult mulig at mannen har mye kontakt med elskerinna si, uten at kona får vite noe. Synes det er synd at alle er så naive og stoler så fult på mannen - det er lov å være skeptisk å. Kanskje det kan redde forholdet om man bryr seg litt mer/sjekker ut og er interressert?

Men hvordan mener du man skal gjøre det? Nekte mannen å gå ut, overvåke mobil, nettbruk og det hele? 3.grads forhør hver dag? Da kan jeg nesten garantere deg at den andre parten ikke orker mer til slutt.. Det er dette jeg mener med å VELGE å stole på den andre. Man kan rett og slett ikke ha det sånn at man overbåker hverandre, stenger hverandre inne eller er sykelig sjalu. åpne øyne, ja. Følge med på endringer, ja. Ikke finne seg i hva som helst, ja. Men å stadig mistro, mistenke, beskylde og være hysterisk, det kommer det ikke noe godt ut av uansett hvordan man vrir og vrenger på det. Hvis man ikke greier stole på den man er sammen med såpass at man kan ha et godt forhold, så må man nesten vurdere om det er bedre å leve alene.

åpne øyne, ja. Følge med på endringer, ja. Ikke finne seg i hva som helst, ja. Riktig! Men han kan ha gjort det her i mange år - å er god på det, så er ikke bare å se etter raske endringer...

 

Ja, men igjen, da handler det om valg. Vil du stole på den du er sammen med eller ikke? Det er et valg du må ta.

Du må rett og slett gjøre det for din egen sjelefred.

 

Selv velger jeg, utifra hvordan min mann ellers oppfører seg, både mot meg og andre, å stole på ham. Det er fint lite annet jeg kan gjøre.

Jeg kan uansett ikke binde ham fast til sofaen her hjemme og nekte ham å gå ut døra.