Stebarn . . .

[Anonym bruker]

Mente selvsagt ikke BUP, men familievernkontoret.

[malingus]

Ojojoj... Jeg kjenner igjen mye her...

Andre ting ikke i det hele tatt.

Men det å väre stemor/bonusmamma whatever er faen i meg det vanskeligste jeg noengang -og det blir bara vanskeligere og vanskeligere. Jeg elsker elsker min samboer og jeg vil ikke noe heller enn å leve med han for resten av mitt liv!

MEN

Men jeg klarer ikke lengre av familiesituasjonen vår.

Jeg föler at jeg ikke har noen ordentlig familie.... Noen er glad i noen, men ikke i andre, noen elsker noen, men blir ikke elsket tilbake... Jeg takler ikke min stedatters måte å velge ut folk på i familien vår. Jeg veeeeet man ikke kan elske alle og at man ikke kan väre glad i noen på "kommando". Men alt har bare gått galt. Min samboer hörer jo på meg, ser delvis problemene, men klarer ikke ta tak i det. Alt bare bygger seg på og blir värre og värre... Men jeg vet ikke hvordan i helvete jeg skal klare å gi opp min samboer for å slippe denne uutholdelige situasjonen. Vi har i tillegg en sönn sammen, og jeg vil jo så gjerne at han skal få ha sine foreldre sammen.

Jeg hater hater at alt er så bra (ja nesten iallefall) når hans datter ikke er her. Föler meg så slem som sier dette, men det er sånn det er. Min datter elsker sin bonuspappa og stoler på han, han og jeg elsker hverandre, han elsker sin sönn og vi funker bra sammen som foreldre... Men jeg takler ikke dette. Klarer ikke oppföre meg som jeg burde lengre.

Men jeg har virkelig pratet med min samboer om dette sååå mange ganger. I sommer fikk jeg minst 2 mental breakdown og gråt og gråt og prata og prata. Men ingenting SKJER...

 

Unnskyld... Måtte bare få det ut av meg.

"Godt" å höre at det finnes andre som sliter også.

[ms.preggy]

Jeg sliter med ting ifht mannen, men hans barn gjør det ikke lettere. Jeg har en god tone med barnet, men klarer ikke slappe av ordentlig når hun er her. Det betyr at jeg 50% av tiden føler meg fremmed i mitt eget hjem. Noe av det som gjør dette er at jeg føler det som vanskelig å si dwt jeg vil si f.eks. om oppdragelse og verdier jeg også vil lære felles. Dette skaper automatisk en distanse mellom oss. Jeg tenker at jeg vil være her for fellesbarnet, at det er viktigst i livet. Jeg tenker også at om noen år, så blir huset mitt igjen.

[tinemolle]

Hehe, han er nesten TENÅRING og da er det slik det kan være bare vent til gullungen din kommer i den alderen. kanskje du da kan sende barnet ditt pÅ kostskole nÅr du ikke orker mer?

 

Skjønner du hva du ber om? At far sender vekk barnet sitt og du blir valgt over hans eget barn. Tenk om han skulle gjort det samme mot deres felles barn??

 

Jeg er ikke enig med deg! Barnet er ikke akstet ut av hjemmet, men sendes til SIN MOR!!! Denne gutten har rett pÅ Å ha samvær med sin mor. Pluss: dette er til hans beste!!!! At far nekter, kan ha sammenheng med hans beskyttelsesmekanisker. For dette finnes det Meglere pÅ familievernkontoret som kan være til hjelp med en god samværsordning og sikkerhetsplann derosm det skjærer seg hos mor. Men sÅ lenge moren viser stabilitet, fremgang sÅ er det ikke noe fare at barnet øker samvære med sin mor. Barnet har behov for Å være med sin mor ogsÅ, spesielt etter Å ha levd med frykten av Å miste henne!!!!!

 

Det er en helt naturlig reaksjon du har. Du bør ikke føle deg skyldig for det!!!!!!! NÅr situasjonen gÅr ut over den minste i familien sÅ mÅ det skje en endring. Ut i fra det jeg leser er stebarnet veldig frustrert. Dere alle trenger en pause innimellom. Jeg hÅper at stebarnet ditt fÅr god kontakt og samvær med sin mor!

[Mammasomfårdettil]

Til deg som startet "emnet"...

 

Jeg føler det samme som deg, og hvis du har det som meg, syns du det er vanskelig å sette ord på hva som gjør at du føler slik du gjør! Eller tar jeg feil?

 

For det har som regel ikke noe med selve barnet å gjøre, det er SITUASJONEN.

 

Det er at;

 

* en skal ha et annet barn i sitt eget hjem over lengre perioder. Det er ikke slik at du kan sende dette barnet hjem til foreldrene sine etter et besøk...nei, de kommer tilbake og tilbake. De har egne rom, egne rutiner, kommenterer kroppen din når du er naken...og når du kjenner at "fisk og gjester lukter 3 dagen"-følelsen kommer så skal de ikke dra. De skal bli- for alltid!

 

* når en sitter der alene med sitt førstefødte, og far er fullt opptatt med sine særkullsbarn, da kjenner man at ensomheten bare blir større og større....

 

*når alt skal planlegges ut fra når særkullsbarn er tilstede, da føles det som at en ikke er herre i sitt eget liv....men bare sitter å venter på at samboer og ex-kone skal bestemme seg for ferier, og det er greit å bytte en helg, om hvem som skal hente og bringe osv osv

 

*når alle kjekke familieting skal skje i samværsuker, at det er da man skal leke "happy family"...mens avislesing, PC sitting, jobbing og trening er mye kjekkere når det er "min uke" (som jeg kaller det.

 

*når svigerfamilien kommer un på besøk når det er samværsuker. Når det alltid er synd på særkullsbarna...

 

*andre rundt en, og ikke minst en selv forventer at en skal elske disse særbarna like mye som sine egne....noe som skaper en forferdelig dårlig samvittighet når en oppdager at det er umulig.

 

*når en sitter der ENSOM og VENTENDE føler man seg ond ond ond. Ond fordi en vil at disse barna skal slutte å besøke en, en vil ha familien for seg selv. Fordi en klarer ikke elske dem. Fordi en tenker hver dag på om og evt hvordan en kan gå fra mannen.

 

MEN DET ER FøRST OG FREMST EN SORG. En SORG over å ha valgt dette selv, for at en ikke får muligheten til å få den familien en alltid har drømt om, og at en aldri vil være nr 1.

Dette var så trist men så midt i blinken…. 

[Greten]

Hei,

 

ja det er trist. Men det aller tristeste er at jeg ser at jeg skrev dette for 2,5 år siden....og sorgen har bare vokst seg større!

 

Den begynner å bli umulig å bære:-( 

[Anonym bruker]

Hei,

 

ja det er trist. Men det aller tristeste er at jeg ser at jeg skrev dette for 2,5 år siden....og sorgen har bare vokst seg større!

 

Den begynner å bli umulig å bære:-(

Jeg hadde det også lenge sånn som deg, jeg holdt på å bli gal av å måtte stå i situasjonen og ikke se noen vei ut.

Jeg nærmet meg mer å mer å avslutte forholdet, noe jeg også snakker åpent med min samboer om.

Problemet var ikke at følelsene var borte, men at jeg rett og slett ikke taklet å ha andres unger i mitt hjem annenhver uke. Det var/er fortsatt også et problem at jeg ikke klarer å sette pris på personligheten til barnet.

Redningen her ble redusert samvær, noe barnet også heldigvis ønsket selv (vi bor et stykke unna mor og barnet ønsket mer ro, nærhet til venner etc.)

Det ble en helt annen verden for meg da ukessamvær ble avviklet. Barnet har aldri hatt noen interesser/aktiviteter her, og ble gående å drive/mase mens de andre barna i huset gjorde lekser, var på aktiviteter etc. I tillegg har vi to små som må følges opp.

Alle er fornøyd med å ha fått mer ro i hverdagen, og for min del går det helt greit med samvær annenhver helg.

Jeg kan fortsatt føle på den gamle følelsen når det er lengre samvær i ferier etc. (dette er som sagt et veldig intenst barn som klenger på alle familiens medlemmer - barn og voksne), men er da flink til å gi meg selv pusterom. Feks dra avgårde noen timer med bare mine barn, noe samboeren heldigvis har stor toleranse for.

 

Anonymous poster hash: e64d0...b89

[Greten]

Hei,

 

 

 

Hei,

ja det er trist. Men det aller tristeste er at jeg ser at jeg skrev dette for 2,5 år siden....og sorgen har bare vokst seg større!

Den begynner å bli umulig å bære:-(

Jeg hadde det også lenge sånn som deg, jeg holdt på å bli gal av å måtte stå i situasjonen og ikke se noen vei ut.
Jeg nærmet meg mer å mer å avslutte forholdet, noe jeg også snakker åpent med min samboer om.
Problemet var ikke at følelsene var borte, men at jeg rett og slett ikke taklet å ha andres unger i mitt hjem annenhver uke. Det var/er fortsatt også et problem at jeg ikke klarer å sette pris på personligheten til barnet.
Redningen her ble redusert samvær, noe barnet også heldigvis ønsket selv (vi bor et stykke unna mor og barnet ønsket mer ro, nærhet til venner etc.)
Det ble en helt annen verden for meg da ukessamvær ble avviklet. Barnet har aldri hatt noen interesser/aktiviteter her, og ble gående å drive/mase mens de andre barna i huset gjorde lekser, var på aktiviteter etc. I tillegg har vi to små som må følges opp.
Alle er fornøyd med å ha fått mer ro i hverdagen, og for min del går det helt greit med samvær annenhver helg.
Jeg kan fortsatt føle på den gamle følelsen når det er lengre samvær i ferier etc. (dette er som sagt et veldig intenst barn som klenger på alle familiens medlemmer - barn og voksne), men er da flink til å gi meg selv pusterom. Feks dra avgårde noen timer med bare mine barn, noe samboeren heldigvis har stor toleranse for.

Anonymous poster hash: e64d0...b89

 

 

Hei og takk for svar :-)

 

Forstår deg godt at mindre samvær gir mer ro. Men det høres også ut som om du har en mann som forstår, og det er vel så viktig.

 

Min samboer forstår ikke min "sorg". Pluss jeg kan toppe det med at hans foreldre kritiserer meg og har null forståelse. Så har du eksen hans som ihvertfall ikke forstår. Hun sitter å kaster stein og sier at jeg må elske hennes barn like mye som mitt eget, og bruke mer tid med barnet hennes....men hun selv hverken hilser på meg eller mine barn. Så har du min mor, som har den klassiske "syns synd i"....som gir alt av seg selv til barnet og som stiller opp i mormor-rollen....mens den biologiske mormoren, ser stygt på min mor hvis de møtes, og hilser ikke på noen av oss.

 

Så vær glad for at den kjæreste du har, han som skal være din støtte, faktisk forstår og kan ser det fra ditt perspektiv. Jeg er bare ond i alles øyne :-( Og da vet jeg ikke om jeg overlever annehver torsdag til mandag, samt vinterferier, påsker, sommerferier og juleferier....

 

Jeg vil bare ha klare linjer og RO!

 

God helg til alle dere tapre kvinner som er i samme situasjon!

[Mammasomfårdettil]

Hei,

 

 

 

Hei,

 

ja det er trist. Men det aller tristeste er at jeg ser at jeg skrev dette for 2,5 år siden....og sorgen har bare vokst seg større!

 

Den begynner å bli umulig å bære:-(

Jeg hadde det også lenge sånn som deg, jeg holdt på å bli gal av å måtte stå i situasjonen og ikke se noen vei ut.

Jeg nærmet meg mer å mer å avslutte forholdet, noe jeg også snakker åpent med min samboer om.

Problemet var ikke at følelsene var borte, men at jeg rett og slett ikke taklet å ha andres unger i mitt hjem annenhver uke. Det var/er fortsatt også et problem at jeg ikke klarer å sette pris på personligheten til barnet.

Redningen her ble redusert samvær, noe barnet også heldigvis ønsket selv (vi bor et stykke unna mor og barnet ønsket mer ro, nærhet til venner etc.)

Det ble en helt annen verden for meg da ukessamvær ble avviklet. Barnet har aldri hatt noen interesser/aktiviteter her, og ble gående å drive/mase mens de andre barna i huset gjorde lekser, var på aktiviteter etc. I tillegg har vi to små som må følges opp.

Alle er fornøyd med å ha fått mer ro i hverdagen, og for min del går det helt greit med samvær annenhver helg.

Jeg kan fortsatt føle på den gamle følelsen når det er lengre samvær i ferier etc. (dette er som sagt et veldig intenst barn som klenger på alle familiens medlemmer - barn og voksne), men er da flink til å gi meg selv pusterom. Feks dra avgårde noen timer med bare mine barn, noe samboeren heldigvis har stor toleranse for.

 

Anonymous poster hash: e64d0...b89

 

 

Hei og takk for svar :-)

 

Forstår deg godt at mindre samvær gir mer ro. Men det høres også ut som om du har en mann som forstår, og det er vel så viktig.

 

Min samboer forstår ikke min "sorg". Pluss jeg kan toppe det med at hans foreldre kritiserer meg og har null forståelse. Så har du eksen hans som ihvertfall ikke forstår. Hun sitter å kaster stein og sier at jeg må elske hennes barn like mye som mitt eget, og bruke mer tid med barnet hennes....men hun selv hverken hilser på meg eller mine barn. Så har du min mor, som har den klassiske "syns synd i"....som gir alt av seg selv til barnet og som stiller opp i mormor-rollen....mens den biologiske mormoren, ser stygt på min mor hvis de møtes, og hilser ikke på noen av oss.

 

Så vær glad for at den kjæreste du har, han som skal være din støtte, faktisk forstår og kan ser det fra ditt perspektiv. Jeg er bare ond i alles øyne :-( Og da vet jeg ikke om jeg overlever annehver torsdag til mandag, samt vinterferier, påsker, sommerferier og juleferier....

 

Jeg vil bare ha klare linjer og RO!

 

God helg til alle dere tapre kvinner som er i samme situasjonen

Det høres ikke ut som at du har det bra. Har du det bra av og til? I det hele tatt? 

Fordi at dette er først og fremst ditt liv. Ditt liv som skal gi glede. Ikke bare glede, men mye glede og!

Kanskje det er mulig å forandre noe? Du vet, som de sier på fly om oksigenmasker: hjelp deg selv først (!), så kan du hjelpe barnet ditt. Det er akkurat slik livet er - du må ha det bra for at ungen din skal ha det bra. Man kan havne på feil plass, men det finnes også så mange andre plasser - garantert! 

Stor klem til deg:*