Stebarn . . .

[Anonym bruker]

Det er jo ikke du som ber barnet flytte, det er ikke du som har lansert ideen om at gutten skal bo hos sin mor.

 

Dette er noe gutten og mora har funnet ut sammen. Det er en naturlig utvikling, og det kan være det beste for gutten.

 

Du kan støtte gutten og mora, det betyr ikke at det er du som er ondskapsfull. Du kan faktisk støtte gutten i det som er det beste for han, så det kan være faren til gutten som faktisk bommer på hva som er barnets beste i dette tilfelle.

 

Det er tross alt hans mor, en mor han har hatt kontakt med siden han var født. Det er helt naturlig at han ønsker å bo hos henne nå.

Det er godt mulig at han trenger å forsøke å bo hos hennne.

 

Takk for støtten Det er anonym #20 og 22 her.

Både min kjære og jeg ønsker at han skal bo hos oss, men når mora er så lite samarbeidsvillig så orker jeg ikke mer. Hun blander seg i ett hva vi har til husregler her hos oss. Når ungen vet at han får full støtte hos mora, og hun skjemmer han bort, så velger han selvsagt den lettvinte løsning, nemlig å bo mest hos hun. Han skjønner ikke at vi tenker for hans beste ved å gi han ansvar og plikter. Faktisk er jeg mer rund i kanten for han eller ovenfor min egen unge, og det er jo helt feil!! Selv beste foreldrene syns det er tåpelig. Jeg håper inderlig av hele mitt hjerte at det skal gå bra med han i fremtiden, men akkurat nå ser jeg mørkt på det. Han kommer det nok til å få en kjempe utfordring siden mora hans har sydd puta under armene hans.

[Anonym bruker]

Jeg er stemor selv, og jeg må si jeg synes det er mange egoistiske stemødre her! Tar mann mannen, tar mann hele pakka!!! ... her i huset har jeg og samboeren blitt enige om hvilke regler som gjelder i huset... Blir det krangling mellom meg og stesønn hvis han får beskjed om noe, så får han ikke medhold hos far...

 

#21: Høres ut som om det må ha vært udelt positivt for barnet å ha kommet seg vekk fra dere også...

 

Hvorfor må dere fordømmende mennesker alltid komme med den gamle leksa deres i disse trådene?

Tror dere at dere har en innsikt som vi ikke har? Tror dere ikke vi har hørt frasene deres før?

 

Ofte har dere ikke lest trådene nøye nok, sånn som feks #21, så dere har ikke skjønt hva som er problemet. Eller så har dere ikke selvinnsikt nok til å skjønne at dere befinner dere i en heldig situasjon, der dere og mannen er enige og støtter hverandre - slik som Vimselille eller hva du heter.

 

Tror dere alle menn støtter sine nye partnere i rollen som stemor?

Er alle stebarn hellige kuer som skal skånes for slik styggedom som oppdragelse og forventninger?

 

Et lite tips til dere som sitter på høye hester:

Ikke se på din egen situasjon som om den nødvendigvis skulle ha overføringsverdi til en annen familie. Det er sannsynligvis et hav av forskjell. Du har ingen grunn til å uttale deg med autoritet om et annet menneskes liv og frustrasjoner.

Vær litt ydmyke, litt mindre selvgode, og la oss frustrerte stemødre ha et sted å få lufte våre frustrasjoner uten å bombarderes med dårlig fundamentert og idealistisk propaganda.

[Anonym bruker]

Jeg er dessverre i samme båt som dere. Har også en stesønn, tidligere bodde han mer eller mindre hos oss selv om på papiret er det mora som skal ha 60/40. Etter hvert som han ble større, valgte han å bo mer og mer hos mora, til store gleder for meg, siden denne ungen er rett og slett gørra lat og vri og vende alt det jeg sa til han til hans fordel. I begynnelse prøvde jeg å lære han div. elementere ting som å knytte på skolister, klæ på seg, smøre seg matpakke, dekke på bordet osv, men sannelig meg gikk han til mora og klagde på at jeg var slem mot han som tvingte han til å gjøre ting!?! Det ble skikkelig rabalder. Der og da hadde jeg lyst å bare drit oppi hele greia, og heller leve mitt eget liv, problemet er bare det at jeg ELSKER min mann. Jeg beit derfor tennene sammen siden eksen hans truet med å ta fra han samværet. For min del så ville jeg heller betale full bidrag og ikke se noe til den ungen der. Han er skikkelig mammadalt, eier ikke manere, utakknemlig unge, og bruker foreldrene sine for å få viljen sin. Jeg gjennomskuet det, og tok det opp med min kjære, og han nektet å tro meg i begynnelse da ungen bodde mye hos oss. Etter hvert som han valgte å bo mer hos mora, oppsto det flere situasjoner som gjorde at mannen min våknet opp fra godtroende sinnet sitt. Min kjære prøvde å snakke med sønnen om det, men neida han snudde ryggen til faren og gikk selvsagt til mora og klagde. Og hun tror jo selvsagt på alt han sier. Nå har vi han heldigvis en sjeldent gang, og får å få fred i heimet biter jeg bare tennene sammen og lar det gå. Om 2 år er han myndig, da er det over og ut. Håper bare at han ikke er så slu og søke om utvidet barnebidrag pga skolegang. Hadde jeg fått valgt på nytt, så hadde jeg ALDRI mitt liv gått inn i et forhold med en mann som har en unge eller no fra før av, ALDRI ALDRI. Jeg har i ettertid advart mine venner om det, og heldigvis er det mange som har hørt på meg, og er glad i ettertid for at de fulgte rådene mine..

Høres ut som om det må ha vært udelt positivt for barnet å ha kommet seg vekk fra dere også...

 

Vel, positiv og positiv, det er fordi han har fri oppdragelse hos henne, og hun skjemmer han bort. Gutten er 16 år og kan verken utføre husarbeid, lage enkle middager eller har noe plikter. Det er jo å sy puter under armen til gutten. Vi går jo ikke rundt og kjefter på han eller no som gjør at han ikke vil bo her, men det er plikter han løper fra. Det er helt greit for meg, det er ikke min unge og at han er gørra lat får hun bare streve med i etter tid.

 

Det verste er at han eier verken takknemlighet eller manere lenger, hun har skjemt han så mye bort og gir dyre gaver til han i ett at han setter ikke lenger pris enkle gaver fra besteforeldrene sine. Jeg får faktisk vondt i hjerte på deres vegner, og se hvordan mora har gjort med ungen... Selv foreldrene hennes har reagert hvordan barnebarnet er blitt forvandlet, så det så...

Ja lett å skylde på mora, det er liksom mantraet det...

Når gutten har bodd så mye som dere som han har gjort så har dere vel ikke akkurat gjennomført en hensiktsmessig oppdragerrolle dere heller, når 16-åringen ikke kan lage mat eller gjøre husarbeid.

 

Om jeg så hadde bare hatt helgesamvær med et barn som hadde frie tøyler hos faren, så hadde jeg i hvert fall sørga for at han oppførte seg som folk når han var hos meg og var MITT ansvar.

 

Faren (og du) får jammen meg ta sin del av skylda!

[Schmetterlingling]

Jeg er dessverre i samme båt som dere. Har også en stesønn, tidligere bodde han mer eller mindre hos oss selv om på papiret er det mora som skal ha 60/40. Etter hvert som han ble større, valgte han å bo mer og mer hos mora, til store gleder for meg, siden denne ungen er rett og slett gørra lat og vri og vende alt det jeg sa til han til hans fordel. I begynnelse prøvde jeg å lære han div. elementere ting som å knytte på skolister, klæ på seg, smøre seg matpakke, dekke på bordet osv, men sannelig meg gikk han til mora og klagde på at jeg var slem mot han som tvingte han til å gjøre ting!?! Det ble skikkelig rabalder. Der og da hadde jeg lyst å bare drit oppi hele greia, og heller leve mitt eget liv, problemet er bare det at jeg ELSKER min mann. Jeg beit derfor tennene sammen siden eksen hans truet med å ta fra han samværet. For min del så ville jeg heller betale full bidrag og ikke se noe til den ungen der. Han er skikkelig mammadalt, eier ikke manere, utakknemlig unge, og bruker foreldrene sine for å få viljen sin. Jeg gjennomskuet det, og tok det opp med min kjære, og han nektet å tro meg i begynnelse da ungen bodde mye hos oss. Etter hvert som han valgte å bo mer hos mora, oppsto det flere situasjoner som gjorde at mannen min våknet opp fra godtroende sinnet sitt. Min kjære prøvde å snakke med sønnen om det, men neida han snudde ryggen til faren og gikk selvsagt til mora og klagde. Og hun tror jo selvsagt på alt han sier. Nå har vi han heldigvis en sjeldent gang, og får å få fred i heimet biter jeg bare tennene sammen og lar det gå. Om 2 år er han myndig, da er det over og ut. Håper bare at han ikke er så slu og søke om utvidet barnebidrag pga skolegang. Hadde jeg fått valgt på nytt, så hadde jeg ALDRI mitt liv gått inn i et forhold med en mann som har en unge eller no fra før av, ALDRI ALDRI. Jeg har i ettertid advart mine venner om det, og heldigvis er det mange som har hørt på meg, og er glad i ettertid for at de fulgte rådene mine..

Høres ut som om det må ha vært udelt positivt for barnet å ha kommet seg vekk fra dere også...

Vel, positiv og positiv, det er fordi han har fri oppdragelse hos henne, og hun skjemmer han bort. Gutten er 16 år og kan verken utføre husarbeid, lage enkle middager eller har noe plikter. Det er jo å sy puter under armen til gutten. Vi går jo ikke rundt og kjefter på han eller no som gjør at han ikke vil bo her, men det er plikter han løper fra. Det er helt greit for meg, det er ikke min unge og at han er gørra lat får hun bare streve med i etter tid. Det verste er at han eier verken takknemlighet eller manere lenger, hun har skjemt han så mye bort og gir dyre gaver til han i ett at han setter ikke lenger pris enkle gaver fra besteforeldrene sine. Jeg får faktisk vondt i hjerte på deres vegner, og se hvordan mora har gjort med ungen... Selv foreldrene hennes har reagert hvordan barnebarnet er blitt forvandlet, så det så...

Ja lett å skylde på mora, det er liksom mantraet det... Når gutten har bodd så mye som dere som han har gjort så har dere vel ikke akkurat gjennomført en hensiktsmessig oppdragerrolle dere heller, når 16-åringen ikke kan lage mat eller gjøre husarbeid. Om jeg så hadde bare hatt helgesamvær med et barn som hadde frie tøyler hos faren, så hadde jeg i hvert fall sørga for at han oppførte seg som folk når han var hos meg og var MITT ansvar. Faren (og du) får jammen meg ta sin del av skylda!

 

Da er du heldig som fikk lov til å oppdra gutten. Vi er mange her der faren ikke tillater det - det er der problemet ligger. Med en gang vi sier noe er vi slemme stemødre.....Når fedre overbeskytter sine særkullsbarn fordi de har dårlig samvittighet er det så grotesk at jeg ikke har ord for det.

min minste har 1 eneste gang sagt til stefar 'du er ikke min far!' og den fikk hun en sterk irrettsettelse av meg for. Jeg ga klar beskjed til mine 2 barn at stefar skal respekteres uansett - det er han som er tilstede når du er hos oss, det er han som bidrar med matlaging, vasking, kjøring-henting og alt det måtte være. Han fortjener full respekt for det. Etter dette har det aldri noen gang mer hendt at mine så vidt har forsøkt å stille spørsmål ved noe stefar har sagt eller gjort. Derimot har jeg ikke fått denne posisjonen ovenfor min stedatter, derfor har vi disse evige problemene med at jeg ikke føler med verdtsatt eller respektert av stedatter. Han mener at hun er for gammel til å måtte føye seg til meg og mine ønsker - dermed har ikke jeg posisjonen 'husmoren' fortjener ovenfor alle barna i huset. ....ergo: problemene er en konsekvens av hans håndtering av stedatter.

[Schmetterlingling]

Jeg har det også vanskelig, og jeg klarte i tillegg å få fellesbarn før jeg skjønte noe som helst. Så nå går jeg her og venter på at årene skal gå, at ting blir bedre når stebarn blir voksen. Jeg orker ikke bryte ut og begynne på nytt enda en gang. Det jeg syns er verst er at jeg må stille opp, uten å få sette krav tilbake. Jeg kan ikke bestemme noe som gjelder oppdragelse, bare være der som en serviceperson. To ganger har jeg sagt at det ikke kan komme noen på besøk før rommet er ryddet og støvsugd. Etterpå føler jeg meg ganske streng. Far setter jo ikke slike krav. Han setter ikke krav om noe. Hva er det konkret som gjør at dere har en så vanskelig hverdag?

For min del handler det om at stebarnet har en veldig forskjellig personlighet fra resten av familien (inkludert sin far). Det går både på dårlig oppdragelse og medfødte egenskaper. Resten av oss er en rolig gjeng som omgåes våre medmennesker med smidighet. Stebarnet er intenst og masete, dårlige sosiale antenner på å justere seg etter menneskene det omgåes med (kan være alt fra å mase på meg 10-20 ganger om det samme selv om jeg har gitt klar beskjed, til å sitte og mase på en av de andre ungene mens de prøver å se en film), selvsentrert - vil ha fokus på seg selv 24/7, egoistisk og lite villig til å dele (både på ting og oppmerksomhet), dårlig bordskikk (til og med de andre ungene mister apetitten av griseriet), rotete og lite villig til å ta lærdom av korrigeringer. For å nevne noe. Alle i huset blir mer stresset når stebarnet kommer. Det ville vært til å holde ut annenhver helg, men barnet bor her 50%. Reves, jeg vurderer seriøst å foreslå for samboer å bli særboere, men økonomi er et hinder, samt at jeg vet ikke hvordan jeg skal legge det fram på en skånsom måte, og samtidig ikke sette spikeren i kista for forholdet... for det vil jeg ikke. #7

 

#7, vi har også vært inne på tanken med å bli særboere, men det vil bety slutten på forholdet. Dessuten er det urealistisk å måtte selge en fellesbolig som ingen av oss kan sitte på alene og ta omkostninger og alt som hører med når vi skal ha hver sitt bosted igjen fordi et voksent menneske på 18 og et halvt år (som skal flytte ut om 1-3 år) ikke klarer å føye seg og å oppføre seg. Vi har venner som har vært i denne situasjonen. Der var stedatter 22(!) og stemor måtte flyttet ut! Herregud? skal disse menn leve livene sine med døtrene sine eller?

 

Jeg venter bare til dagen kommer der stedatter får seg en kjærest (noe hun ALDRI har hatt, det forteller sitt) - da kommer hun nok til å slutte med å invadere våre liv. Hun må bli voksen nå. Det er bare helt urealistisk at et så flott forhold skal brytes ned av noen som skal ut av husholdningen om litt uansett. Sint og lei meg.

 

#13 Jeg har kommet like langt i mine tanker der også, blir det brudd skal jeg aldri mer innvolvere meg med en mann som har barn mellom 0-30 år! Det gjør livet bare vanskelig (og de 3% av stemødre som ikke har det som oss er kjempeheldige!)

[aanonym]

Har ikke lest innleggene, men beskrivelsen av 12-åringen kunne vært brukt om min 12-åring. 100% normal, med andre ord. Ditt barn kommer nok til å bli omtrent på samme måten. Bare så du skjønner at det ikke er gutten det er noe galt med, bare din reaksjon.

 

Det er du som har flyttet inn i hans familie. Skal noen flytte får det bli deg. Sorry.

[Schmetterlingling]

Har ikke lest innleggene, men beskrivelsen av 12-åringen kunne vært brukt om min 12-åring. 100% normal, med andre ord. Ditt barn kommer nok til å bli omtrent på samme måten. Bare så du skjønner at det ikke er gutten det er noe galt med, bare din reaksjon. Det er du som har flyttet inn i hans familie. Skal noen flytte får det bli deg. Sorry.

 

 

*skal noen flytte så blir det deg. sorry*??? ...og hva med parforholdet???

 

Hvis jeg forstår det riktigt har ikke du noen stebarn?

Terskelen for hva ens egne barn gjør er høyere enn det en skal måtte tåle fra et stebarn. Blod er tjukkere enn vann - det gjelder uansett....så at du tåler noe fra ditt barn som en stemor ikke synes noe om hos stebarnet skulle bare mangle....

[Anonym bruker]

Jeg er dessverre i samme båt som dere. Har også en stesønn, tidligere bodde han mer eller mindre hos oss selv om på papiret er det mora som skal ha 60/40. Etter hvert som han ble større, valgte han å bo mer og mer hos mora, til store gleder for meg, siden denne ungen er rett og slett gørra lat og vri og vende alt det jeg sa til han til hans fordel. I begynnelse prøvde jeg å lære han div. elementere ting som å knytte på skolister, klæ på seg, smøre seg matpakke, dekke på bordet osv, men sannelig meg gikk han til mora og klagde på at jeg var slem mot han som tvingte han til å gjøre ting!?! Det ble skikkelig rabalder. Der og da hadde jeg lyst å bare drit oppi hele greia, og heller leve mitt eget liv, problemet er bare det at jeg ELSKER min mann. Jeg beit derfor tennene sammen siden eksen hans truet med å ta fra han samværet. For min del så ville jeg heller betale full bidrag og ikke se noe til den ungen der. Han er skikkelig mammadalt, eier ikke manere, utakknemlig unge, og bruker foreldrene sine for å få viljen sin. Jeg gjennomskuet det, og tok det opp med min kjære, og han nektet å tro meg i begynnelse da ungen bodde mye hos oss. Etter hvert som han valgte å bo mer hos mora, oppsto det flere situasjoner som gjorde at mannen min våknet opp fra godtroende sinnet sitt. Min kjære prøvde å snakke med sønnen om det, men neida han snudde ryggen til faren og gikk selvsagt til mora og klagde. Og hun tror jo selvsagt på alt han sier. Nå har vi han heldigvis en sjeldent gang, og får å få fred i heimet biter jeg bare tennene sammen og lar det gå. Om 2 år er han myndig, da er det over og ut. Håper bare at han ikke er så slu og søke om utvidet barnebidrag pga skolegang. Hadde jeg fått valgt på nytt, så hadde jeg ALDRI mitt liv gått inn i et forhold med en mann som har en unge eller no fra før av, ALDRI ALDRI. Jeg har i ettertid advart mine venner om det, og heldigvis er det mange som har hørt på meg, og er glad i ettertid for at de fulgte rådene mine..

Høres ut som om det må ha vært udelt positivt for barnet å ha kommet seg vekk fra dere også...

Vel, positiv og positiv, det er fordi han har fri oppdragelse hos henne, og hun skjemmer han bort. Gutten er 16 år og kan verken utføre husarbeid, lage enkle middager eller har noe plikter. Det er jo å sy puter under armen til gutten. Vi går jo ikke rundt og kjefter på han eller no som gjør at han ikke vil bo her, men det er plikter han løper fra. Det er helt greit for meg, det er ikke min unge og at han er gørra lat får hun bare streve med i etter tid. Det verste er at han eier verken takknemlighet eller manere lenger, hun har skjemt han så mye bort og gir dyre gaver til han i ett at han setter ikke lenger pris enkle gaver fra besteforeldrene sine. Jeg får faktisk vondt i hjerte på deres vegner, og se hvordan mora har gjort med ungen... Selv foreldrene hennes har reagert hvordan barnebarnet er blitt forvandlet, så det så...

Ja lett å skylde på mora, det er liksom mantraet det... Når gutten har bodd så mye som dere som han har gjort så har dere vel ikke akkurat gjennomført en hensiktsmessig oppdragerrolle dere heller, når 16-åringen ikke kan lage mat eller gjøre husarbeid. Om jeg så hadde bare hatt helgesamvær med et barn som hadde frie tøyler hos faren, så hadde jeg i hvert fall sørga for at han oppførte seg som folk når han var hos meg og var MITT ansvar. Faren (og du) får jammen meg ta sin del av skylda!

 

Tror ikke vi har prøvd det?! Du bør lese alle mine innlegg før du kommer med denne antydningen, se # 20 og 22. Orker ikke å gjengi alt på nytt igjen. Han har aldri fått frie tøyler før mora kommer og tar han inn i varmen igjen og skjemmer han bort. Hver gang det er noka som vi prøver å lære han å gjøre her, klager han til mora og hun ringer selvsagt hit og lager en stor sak av det. Vi har et eget liv vi også! Ansvar og plikter har mine unger, og de følger dem uten å lage store spetakkel av det. Bor man i lag så må alle mann trø til og hjelper til.

[Anonym bruker]

Jeg er dessverre i samme båt som dere. Har også en stesønn, tidligere bodde han mer eller mindre hos oss selv om på papiret er det mora som skal ha 60/40. Etter hvert som han ble større, valgte han å bo mer og mer hos mora, til store gleder for meg, siden denne ungen er rett og slett gørra lat og vri og vende alt det jeg sa til han til hans fordel. I begynnelse prøvde jeg å lære han div. elementere ting som å knytte på skolister, klæ på seg, smøre seg matpakke, dekke på bordet osv, men sannelig meg gikk han til mora og klagde på at jeg var slem mot han som tvingte han til å gjøre ting!?! Det ble skikkelig rabalder. Der og da hadde jeg lyst å bare drit oppi hele greia, og heller leve mitt eget liv, problemet er bare det at jeg ELSKER min mann. Jeg beit derfor tennene sammen siden eksen hans truet med å ta fra han samværet. For min del så ville jeg heller betale full bidrag og ikke se noe til den ungen der. Han er skikkelig mammadalt, eier ikke manere, utakknemlig unge, og bruker foreldrene sine for å få viljen sin. Jeg gjennomskuet det, og tok det opp med min kjære, og han nektet å tro meg i begynnelse da ungen bodde mye hos oss. Etter hvert som han valgte å bo mer hos mora, oppsto det flere situasjoner som gjorde at mannen min våknet opp fra godtroende sinnet sitt. Min kjære prøvde å snakke med sønnen om det, men neida han snudde ryggen til faren og gikk selvsagt til mora og klagde. Og hun tror jo selvsagt på alt han sier. Nå har vi han heldigvis en sjeldent gang, og får å få fred i heimet biter jeg bare tennene sammen og lar det gå. Om 2 år er han myndig, da er det over og ut. Håper bare at han ikke er så slu og søke om utvidet barnebidrag pga skolegang. Hadde jeg fått valgt på nytt, så hadde jeg ALDRI mitt liv gått inn i et forhold med en mann som har en unge eller no fra før av, ALDRI ALDRI. Jeg har i ettertid advart mine venner om det, og heldigvis er det mange som har hørt på meg, og er glad i ettertid for at de fulgte rådene mine..

Høres ut som om det må ha vært udelt positivt for barnet å ha kommet seg vekk fra dere også...

Vel, positiv og positiv, det er fordi han har fri oppdragelse hos henne, og hun skjemmer han bort. Gutten er 16 år og kan verken utføre husarbeid, lage enkle middager eller har noe plikter. Det er jo å sy puter under armen til gutten. Vi går jo ikke rundt og kjefter på han eller no som gjør at han ikke vil bo her, men det er plikter han løper fra. Det er helt greit for meg, det er ikke min unge og at han er gørra lat får hun bare streve med i etter tid. Det verste er at han eier verken takknemlighet eller manere lenger, hun har skjemt han så mye bort og gir dyre gaver til han i ett at han setter ikke lenger pris enkle gaver fra besteforeldrene sine. Jeg får faktisk vondt i hjerte på deres vegner, og se hvordan mora har gjort med ungen... Selv foreldrene hennes har reagert hvordan barnebarnet er blitt forvandlet, så det så...

Ja lett å skylde på mora, det er liksom mantraet det... Når gutten har bodd så mye som dere som han har gjort så har dere vel ikke akkurat gjennomført en hensiktsmessig oppdragerrolle dere heller, når 16-åringen ikke kan lage mat eller gjøre husarbeid. Om jeg så hadde bare hatt helgesamvær med et barn som hadde frie tøyler hos faren, så hadde jeg i hvert fall sørga for at han oppførte seg som folk når han var hos meg og var MITT ansvar. Faren (og du) får jammen meg ta sin del av skylda!

Tror ikke vi har prøvd det?! Du bør lese alle mine innlegg før du kommer med denne antydningen, se # 20 og 22. Orker ikke å gjengi alt på nytt igjen. Han har aldri fått frie tøyler før mora kommer og tar han inn i varmen igjen og skjemmer han bort. Hver gang det er noka som vi prøver å lære han å gjøre her, klager han til mora og hun ringer selvsagt hit og lager en stor sak av det. Vi har et eget liv vi også! Ansvar og plikter har mine unger, og de følger dem uten å lage store spetakkel av det. Bor man i lag så må alle mann trø til og hjelper til.

 

En ting til, ja han bodde mye hos oss i begynnelse ja, fra han var 6 år til han var rundt 12 år, etter det tok mora han inn i varmen da. Det var da spetakkel begynte.

[Anonym bruker]

Har ikke lest innleggene, men beskrivelsen av 12-åringen kunne vært brukt om min 12-åring. 100% normal, med andre ord. Ditt barn kommer nok til å bli omtrent på samme måten. Bare så du skjønner at det ikke er gutten det er noe galt med, bare din reaksjon.

 

Det er du som har flyttet inn i hans familie. Skal noen flytte får det bli deg. Sorry.

 

Da har også du en 12 åring som ikke vet å oppføre seg! Din 12 åring er ikke normalen!

[aanonym]

Har ikke lest innleggene, men beskrivelsen av 12-åringen kunne vært brukt om min 12-åring. 100% normal, med andre ord. Ditt barn kommer nok til å bli omtrent på samme måten. Bare så du skjønner at det ikke er gutten det er noe galt med, bare din reaksjon.

 

Det er du som har flyttet inn i hans familie. Skal noen flytte får det bli deg. Sorry.

 

Da har også du en 12 åring som ikke vet å oppføre seg! Din 12 åring er ikke normalen!

 

 

Og det sier du på bakgrunn av ...?

[Anonym bruker]

Det baserer jeg på at jeg og mannen til sammen har hatt tre 12 åringer i hus på ulike tidspunkt, desse har alltid hatt venner på besøk etc. så jeg kjenner veldig godt til hvordan mange tenåringer oppfører seg. Det er ikke slik som HI beskriver sin stesønn.

 

Tolvåringer gjør ofte det de får beskjed på, de er store unger som man kan prate med, og forklare og forstå hvorfor de blir bedt om ting.

 

De fleste unger gjør leksene sine, men jeg vet jo at det er en del foreldre som sliter med å få ungene til å gjøre leksene sine, men jeg kjenner faktisk ingen med denne problematikken. Har mest inntrykk av at det er foreldre med lav eller manglende utdanning som har problemer med å få barna til å være ivrige på skolen.

Hos oss har ingen av barna motsatt seg lekser, og vi har gjort lekser sammen med barna hele deres skolegang.

 

De fleste 12 åringer sitter ordentelig ved bordet. Middagsbordet spesielt er jo i mange familier et samlingssted, der man spiser, prater og får god kontakt med hverandre. Det er ikke bare slik hos oss, men hos både slekt og venner. Med 12 åringer er det jo mye morro med alt de lærer på skolen, mye å diskutere etc.

 

Men det jeg reagerer mest på er at en 12 åring ikke er snill med et så lite barn som en 3 åring, og går å erter på en liten unge til han gråter. Det er virkelig ikke normalt!

Vi har hatt treåringe fellesbarn i hus, med 12 årige halvsøsken, og det er helt unormalt, og det hadde blitt månelyst om noe slikt hadde skjedd. Tror faktisk ikke en normal 12 åring hadde kommet på å oppføre seg slik.

 

Om ditt barn oppfører seg tilsvarende, så vil jeg nok påstå at du må ha bomma på noe i barneoppdragelsen. Men å ikke være stygg med den som er mindre enn en selv, er jo temmelig elementært.

[Anonym bruker]

Du sier mye godt #37

 

Men sånn for å forsvare HI, så er det faktisk ikke bare-bare for henne å holde på oppdragelsen når faren ikke er ordentlig med på notene.

 

Kan godt hende far etterhvert ble enig med HI, men siden det tok tid, og han ganske sikkert i ettertid ikke har tatt en ordentlig fight med gutten for å få han til å lyde de to voksne i huset, så er det ikke mer å få gjort.

 

*Med ordet fight, så mente jeg konsekvenser... Det er tydelig at han har det fint med å oppføre seg som en dritt i huset deres, men det hadde han ikke tenkt om han fikk kjørt seg hardt på å ikke lyde.

 

- Hvorfor får han klærne sine vakset for seg f.eks? Som 16-åring burde han kunne gjøre det selv.

- Hvorfor skifter han ikke eget sengetøy?

- Hvorfor lager han ikke egen mat?

- Hvorfor får han i det hele tatt lov å sitte og spise med dere når han er så stor og ikke oppfører seg?

- Hvorfor får han lov til å være i nærheten av sitt halvsøsken om alt han gjør er å plage?

- Hvorfor tar dere ikke i fra han mobil, data, playstation og alt han digger i hverdagen?

- Hvorfor blir ikke sykkelen hans inndratt? Månedskort han bruker til å komme til venner?

 

Lisat kunne vært mye lengre... Jeg beklager, men her synes jegf det er ganske åpenbart at alt han får av konsekvenser er:

Fy XXXX...

[Greten]

Til deg som startet "emnet"...

 

Jeg føler det samme som deg, og hvis du har det som meg, syns du det er vanskelig å sette ord på hva som gjør at du føler slik du gjør! Eller tar jeg feil?

 

For det har som regel ikke noe med selve barnet å gjøre, det er SITUASJONEN.

 

Det er at;

 

* en skal ha et annet barn i sitt eget hjem over lengre perioder. Det er ikke slik at du kan sende dette barnet hjem til foreldrene sine etter et besøk...nei, de kommer tilbake og tilbake. De har egne rom, egne rutiner, kommenterer kroppen din når du er naken...og når du kjenner at "fisk og gjester lukter 3 dagen"-følelsen kommer så skal de ikke dra. De skal bli- for alltid!

 

* når en sitter der alene med sitt førstefødte, og far er fullt opptatt med sine særkullsbarn, da kjenner man at ensomheten bare blir større og større....

 

*når alt skal planlegges ut fra når særkullsbarn er tilstede, da føles det som at en ikke er herre i sitt eget liv....men bare sitter å venter på at samboer og ex-kone skal bestemme seg for ferier, og det er greit å bytte en helg, om hvem som skal hente og bringe osv osv

 

*når alle kjekke familieting skal skje i samværsuker, at det er da man skal leke "happy family"...mens avislesing, PC sitting, jobbing og trening er mye kjekkere når det er "min uke" (som jeg kaller det.

 

*når svigerfamilien kommer un på besøk når det er samværsuker. Når det alltid er synd på særkullsbarna...

 

*andre rundt en, og ikke minst en selv forventer at en skal elske disse særbarna like mye som sine egne....noe som skaper en forferdelig dårlig samvittighet når en oppdager at det er umulig.

 

*når en sitter der ENSOM og VENTENDE føler man seg ond ond ond. Ond fordi en vil at disse barna skal slutte å besøke en, en vil ha familien for seg selv. Fordi en klarer ikke elske dem. Fordi en tenker hver dag på om og evt hvordan en kan gå fra mannen.

 

MEN DET ER FøRST OG FREMST EN SORG. En SORG over å ha valgt dette selv, for at en ikke får muligheten til å få den familien en alltid har drømt om, og at en aldri vil være nr 1.

[Anonym bruker]

Har ikke lest innleggene, men beskrivelsen av 12-åringen kunne vært brukt om min 12-åring. 100% normal, med andre ord. Ditt barn kommer nok til å bli omtrent på samme måten. Bare så du skjønner at det ikke er gutten det er noe galt med, bare din reaksjon. Det er du som har flyttet inn i hans familie. Skal noen flytte får det bli deg. Sorry.

Da har også du en 12 åring som ikke vet å oppføre seg! Din 12 åring er ikke normalen!

Og det sier du på bakgrunn av ...?

 

Har svart deg

Hilsen # 37

[Schmetterlingling]

Uff uff. Mange like problemstillinger - som jeg kan identifisere meg så godt i. Greten, du har en god oppsumering på alt det innebærer.

 

Hos oss har vi kommet så langt at stebarn nå har flyttet til sin mor, dette til min samboer sin stor fortvilese - og min også. Jeg ønsker ikke ham noe vondt og hadde definitivt vært knekt hvis mine barn hadde valgt slikt. Situasjonen hjemme er ladet.

Jeg kjenner på meg selv at dette er den beste løsningen for alle om livet i hjemmet blir roligere og fordrageligheten i familien bedres - men jeg føler selvfølgelig at det også er min feil.

I en krangel sa jeg at det nok er best om stebarn flytter hjem til mor eller tar seg en hybel - for slik situasjonen var hos oss, var det ikke å bære lenger. Ingen av oss 3 voksne følte seg vel når alle var samlet. De 2 minste har fått med seg spenninger, men har egentlig ikke spurt noe særlig.

 

Nå gjenstår det å forklare til de små at 'storesøster' ikke bor hos oss lenger - noe jeg ikke ville gjøre så lenge intenting er definitivt. :-(

Noen som har tips??? Hva skal jeg nå gjøre? føler meg rådvill og fortvilet!

[Anonym bruker]

Uff uff. Mange like problemstillinger - som jeg kan identifisere meg så godt i. Greten, du har en god oppsumering på alt det innebærer. Hos oss har vi kommet så langt at stebarn nå har flyttet til sin mor, dette til min samboer sin stor fortvilese - og min også. Jeg ønsker ikke ham noe vondt og hadde definitivt vært knekt hvis mine barn hadde valgt slikt. Situasjonen hjemme er ladet. Jeg kjenner på meg selv at dette er den beste løsningen for alle om livet i hjemmet blir roligere og fordrageligheten i familien bedres - men jeg føler selvfølgelig at det også er min feil. I en krangel sa jeg at det nok er best om stebarn flytter hjem til mor eller tar seg en hybel - for slik situasjonen var hos oss, var det ikke å bære lenger. Ingen av oss 3 voksne følte seg vel når alle var samlet. De 2 minste har fått med seg spenninger, men har egentlig ikke spurt noe særlig. Nå gjenstår det å forklare til de små at 'storesøster' ikke bor hos oss lenger - noe jeg ikke ville gjøre så lenge intenting er definitivt. :-( Noen som har tips??? Hva skal jeg nå gjøre? føler meg rådvill og fortvilet!

 

Heisann, jeg har lest noen av innleggene og svarene dine i diverse tråder, og fikk lyst til å skrive litt om hva jeg tenker når jeg leser det du har skrevet.

 

Unnskyld at jeg sier det så direkte, men jeg synes mannen din virker litt ute og kjøre. Jeg sier det ikke for å være stygg på noen som helst måte, og han er sikkert fantastisk på mange måter.

Jeg sier det fordi det virker som om du famler litt og lurer på om det er deg det er noe galt med, noe jeg virkelig ikke synes!

 

Altså, hvis jeg har forstått og husker riktig, så har dere stedatter/datter boende som er over 18 år, som får lov til å bo hjemme så lenge hun vil uten å stilles noen krav til (bidra til husholdningsbudsjettet, lage mat noen ganger i uka, ta sin del av husarbeid etc), og hun har ingen planer om veien videre i sitt voksenliv?

Far vil at du skal være venninne med henne fordi hun ikke har noen venner selv? Ikke bare det, men han nærmest krever at dere skal kose og holde i hånden omtrent?

 

La meg bare si at jeg ikke ser på dette som normalt. Når mine barn kommer i den alderen (dette har jeg gjort meg tanker om da de ikke er så langt unna), så vil jeg fortsette å huse dem under forutsetning av at de bidrar med sin del arbeidsmessig i husholdningen, de har en helge-/kveldsjobb til å dekke inn forbruk. Jeg vil muligens sponse dem med husrom dersom de driver med studier, og ikke sløser rundt med penger - sparer så de kan stille med egenandel til kjøp av leilighet.

Her kommer det ikke til å bli noe kjære mor med eksempelvis lat tenåringssønn som sover til 3-4, jobber et par dager i uka og bruker alle pengene på festing.

 

Virker ikke som om akkurat dette gjelder stedatteren, men hun fremstår gjennom det du forteller iallefall som ganske tafatt og stakkarslig..?

Driver hun med studier, har hun en jobb, har hun mål og retning her i livet?

Ikke minst når det gjelder det sosiale så får jeg en følelse av at det ikke er sunt sånn som faren holder på. Stakkars hun har ikke venner, så det må stemor være? Det hele virker litt klamt og småsykt...

 

Uansett, jeg synes faren virker å være helt på villspor her. Hvis datteren har sosiale problemer og problemer med å finne seg en vei å gå i livet, så er det mye man kan gjøre. Behandle henne som et hjelpeløst lite barn er ikke en av tingene.

 

Her virker det å være en eller annen usunn biding. Hadde selv vært skeptisk til å fortsette i denne familien.

Uansett synes jeg du med god samvittighet kan slutte å liste deg rundt med dårlig samvittighet fordi datteren flyttet. Hvis mannen din går rundt og er sur og anklager deg i forhold til dette, så hadde jeg satt han kraftig på plass og sagt at han og datteren fikk ta en tur til familievernkontoret for å løsne litt på bindingen mellom dem.

[Greten]

Veldig godt svar! det er så trist at det er vi kvinner som går rundt med denne dårlige samvittigheten hele tiden.

 

Far må begynne å ta ansvar. Det er ikke vårt (stemødre´s) ansvar å forme særkullsbarnas fremtid alene. Disse særkullsbarna har sine to foreldre som sammen skal forme barna sine. Hvis jeg var biomor hadde jeg ikke syns det var så stas at en stemor skulle påta seg oppgaven med å ryste mine barn til å takle livet....jeg anser det som min og barnas far sin oppgave.

 

Problemet er at vi får dårlig samvittighet når vi kjenner at vi ikke bryr oss like mye. Gud bedre så dårlig samvittighet jeg har hatt når jeg har skrytt hemningsløst av en tegning våre fellesbarn har laget, mens jeg kun har viet et lite blikk på særkullsbarna sine.

 

Spurte en stefar en gang om han følte det samme. Han skjønte egentlig ikke hva jeg snakket om. Han svarte at "Joda, jeg spiller nå fotball med dem. Kjekke barn! Gå på skoleavsluttning? Stelle i stand til bursdagsfest? Eh...hvorfor burde jeg det?"

 

Så jeg har kommet frem til at det er dette kvinne-omsorgs-genet som spiller inn her!

[aanonym]

#40

Så sterke meninger, men så lite peiling...

[Greten]

He he he...ok!?

 

Ikke peiling på hva?

[Anonym bruker]

Til deg som startet "emnet"... Jeg føler det samme som deg, og hvis du har det som meg, syns du det er vanskelig å sette ord på hva som gjør at du føler slik du gjør! Eller tar jeg feil? For det har som regel ikke noe med selve barnet å gjøre, det er SITUASJONEN. Det er at; * en skal ha et annet barn i sitt eget hjem over lengre perioder. Det er ikke slik at du kan sende dette barnet hjem til foreldrene sine etter et besøk...nei, de kommer tilbake og tilbake. De har egne rom, egne rutiner, kommenterer kroppen din når du er naken...og når du kjenner at "fisk og gjester lukter 3 dagen"-følelsen kommer så skal de ikke dra. De skal bli- for alltid! * når en sitter der alene med sitt førstefødte, og far er fullt opptatt med sine særkullsbarn, da kjenner man at ensomheten bare blir større og større.... *når alt skal planlegges ut fra når særkullsbarn er tilstede, da føles det som at en ikke er herre i sitt eget liv....men bare sitter å venter på at samboer og ex-kone skal bestemme seg for ferier, og det er greit å bytte en helg, om hvem som skal hente og bringe osv osv *når alle kjekke familieting skal skje i samværsuker, at det er da man skal leke "happy family"...mens avislesing, PC sitting, jobbing og trening er mye kjekkere når det er "min uke" (som jeg kaller det. *når svigerfamilien kommer un på besøk når det er samværsuker. Når det alltid er synd på særkullsbarna... *andre rundt en, og ikke minst en selv forventer at en skal elske disse særbarna like mye som sine egne....noe som skaper en forferdelig dårlig samvittighet når en oppdager at det er umulig. *når en sitter der ENSOM og VENTENDE føler man seg ond ond ond. Ond fordi en vil at disse barna skal slutte å besøke en, en vil ha familien for seg selv. Fordi en klarer ikke elske dem. Fordi en tenker hver dag på om og evt hvordan en kan gå fra mannen. MEN DET ER FøRST OG FREMST EN SORG. En SORG over å ha valgt dette selv, for at en ikke får muligheten til å få den familien en alltid har drømt om, og at en aldri vil være nr 1.

 

Jeg startet emnet, og jeg har vært litt fraværende den siste tiden.. Men det er så sant det du skriver! Er veldig vanskelig å sette ord på hva man føler, er nesten umulig. Men alt du skreiv klaffet.

[Anonym bruker]

#40 Så sterke meninger, men så lite peiling...

 

Man fremstår ikke som om man har så veldig god peiling selv, om man ikke spesifiserer og utdyper litt. Fremstår vel heller muligens som fornærmet?

 

Jeg gjentar, det er ikke normal adferd for en 12 åring, det som HI beskriver i sitt hoved innlegg.

 

 

 

Hilsen #37 og #40

[Schmetterlingling]

Til mamma til 2 flotte gutter:

 

Det jeg reagerer på er du kaller deg selv for mamma til 2 *flotte* gutter...husk på at de er flott for deg selv, men det du bør være opptatt av er at de er fordragelig for andre og at det heller burde være andre som sier de er flotte. Beskrivelsen av din 12-åring går inn i kategorien 'ufordragelig'.

[Anonym bruker]

Jeg er dessverre i samme båt som dere. Har også en stesønn, tidligere bodde han mer eller mindre hos oss selv om på papiret er det mora som skal ha 60/40. Etter hvert som han ble større, valgte han å bo mer og mer hos mora, til store gleder for meg, siden denne ungen er rett og slett gørra lat og vri og vende alt det jeg sa til han til hans fordel. I begynnelse prøvde jeg å lære han div. elementere ting som å knytte på skolister, klæ på seg, smøre seg matpakke, dekke på bordet osv, men sannelig meg gikk han til mora og klagde på at jeg var slem mot han som tvingte han til å gjøre ting!?! Det ble skikkelig rabalder. Der og da hadde jeg lyst å bare drit oppi hele greia, og heller leve mitt eget liv, problemet er bare det at jeg ELSKER min mann. Jeg beit derfor tennene sammen siden eksen hans truet med å ta fra han samværet. For min del så ville jeg heller betale full bidrag og ikke se noe til den ungen der. Han er skikkelig mammadalt, eier ikke manere, utakknemlig unge, og bruker foreldrene sine for å få viljen sin. Jeg gjennomskuet det, og tok det opp med min kjære, og han nektet å tro meg i begynnelse da ungen bodde mye hos oss. Etter hvert som han valgte å bo mer hos mora, oppsto det flere situasjoner som gjorde at mannen min våknet opp fra godtroende sinnet sitt. Min kjære prøvde å snakke med sønnen om det, men neida han snudde ryggen til faren og gikk selvsagt til mora og klagde. Og hun tror jo selvsagt på alt han sier. Nå har vi han heldigvis en sjeldent gang, og får å få fred i heimet biter jeg bare tennene sammen og lar det gå. Om 2 år er han myndig, da er det over og ut. Håper bare at han ikke er så slu og søke om utvidet barnebidrag pga skolegang. Hadde jeg fått valgt på nytt, så hadde jeg ALDRI mitt liv gått inn i et forhold med en mann som har en unge eller no fra før av, ALDRI ALDRI. Jeg har i ettertid advart mine venner om det, og heldigvis er det mange som har hørt på meg, og er glad i ettertid for at de fulgte rådene mine..

Høres ut som om det må ha vært udelt positivt for barnet å ha kommet seg vekk fra dere også...

Vel, positiv og positiv, det er fordi han har fri oppdragelse hos henne, og hun skjemmer han bort. Gutten er 16 år og kan verken utføre husarbeid, lage enkle middager eller har noe plikter. Det er jo å sy puter under armen til gutten. Vi går jo ikke rundt og kjefter på han eller no som gjør at han ikke vil bo her, men det er plikter han løper fra. Det er helt greit for meg, det er ikke min unge og at han er gørra lat får hun bare streve med i etter tid. Det verste er at han eier verken takknemlighet eller manere lenger, hun har skjemt han så mye bort og gir dyre gaver til han i ett at han setter ikke lenger pris enkle gaver fra besteforeldrene sine. Jeg får faktisk vondt i hjerte på deres vegner, og se hvordan mora har gjort med ungen... Selv foreldrene hennes har reagert hvordan barnebarnet er blitt forvandlet, så det så...

Ja lett å skylde på mora, det er liksom mantraet det... Når gutten har bodd så mye som dere som han har gjort så har dere vel ikke akkurat gjennomført en hensiktsmessig oppdragerrolle dere heller, når 16-åringen ikke kan lage mat eller gjøre husarbeid. Om jeg så hadde bare hatt helgesamvær med et barn som hadde frie tøyler hos faren, så hadde jeg i hvert fall sørga for at han oppførte seg som folk når han var hos meg og var MITT ansvar. Faren (og du) får jammen meg ta sin del av skylda!

Tror ikke vi har prøvd det?! Du bør lese alle mine innlegg før du kommer med denne antydningen, se # 20 og 22. Orker ikke å gjengi alt på nytt igjen. Han har aldri fått frie tøyler før mora kommer og tar han inn i varmen igjen og skjemmer han bort. Hver gang det er noka som vi prøver å lære han å gjøre her, klager han til mora og hun ringer selvsagt hit og lager en stor sak av det. Vi har et eget liv vi også! Ansvar og plikter har mine unger, og de følger dem uten å lage store spetakkel av det. Bor man i lag så må alle mann trø til og hjelper til.

Har ingenting å si at mora "ringer og lager en stor sak av det". Hvis dere, og spesielt far!, lar mora styre dere så mye, så er det fremdeles deres feil. Når en 16-åring ikke klarer å gjøre helt elementære ting i huset, da er ikke problemet at mora ringer dere og kjefter. Da er det noen som lar seg overkjøre. Og det går til syvende og sist utover gutten.

 

Hvis jeg prøvde å oppdra min unge, og en urimelig pappa ringte og kjefta på meg for å gjøre nettopp det, da hadde det vært MIN JOBB og MITT ANSVAR å gi beng i far og fortsette med oppgaven min.

 

Så nei, du når ikke gjennom med at alt er mors skyld, selv om det sikkert er veldig behagelig for dere begge å skylde på henne.

 

Hvis mor er så tragisk som du sier, så forstår jeg VELDIG GODT at far ikke vil at sønnen skal flytte dit! Man sender vel ikke ungen sin til å bo hos noen man mener ikke er egnet for oppgaven.

[Anonym bruker]

Jeg er dessverre i samme båt som dere. Har også en stesønn, tidligere bodde han mer eller mindre hos oss selv om på papiret er det mora som skal ha 60/40. Etter hvert som han ble større, valgte han å bo mer og mer hos mora, til store gleder for meg, siden denne ungen er rett og slett gørra lat og vri og vende alt det jeg sa til han til hans fordel. I begynnelse prøvde jeg å lære han div. elementere ting som å knytte på skolister, klæ på seg, smøre seg matpakke, dekke på bordet osv, men sannelig meg gikk han til mora og klagde på at jeg var slem mot han som tvingte han til å gjøre ting!?! Det ble skikkelig rabalder. Der og da hadde jeg lyst å bare drit oppi hele greia, og heller leve mitt eget liv, problemet er bare det at jeg ELSKER min mann. Jeg beit derfor tennene sammen siden eksen hans truet med å ta fra han samværet. For min del så ville jeg heller betale full bidrag og ikke se noe til den ungen der. Han er skikkelig mammadalt, eier ikke manere, utakknemlig unge, og bruker foreldrene sine for å få viljen sin. Jeg gjennomskuet det, og tok det opp med min kjære, og han nektet å tro meg i begynnelse da ungen bodde mye hos oss. Etter hvert som han valgte å bo mer hos mora, oppsto det flere situasjoner som gjorde at mannen min våknet opp fra godtroende sinnet sitt. Min kjære prøvde å snakke med sønnen om det, men neida han snudde ryggen til faren og gikk selvsagt til mora og klagde. Og hun tror jo selvsagt på alt han sier. Nå har vi han heldigvis en sjeldent gang, og får å få fred i heimet biter jeg bare tennene sammen og lar det gå. Om 2 år er han myndig, da er det over og ut. Håper bare at han ikke er så slu og søke om utvidet barnebidrag pga skolegang. Hadde jeg fått valgt på nytt, så hadde jeg ALDRI mitt liv gått inn i et forhold med en mann som har en unge eller no fra før av, ALDRI ALDRI. Jeg har i ettertid advart mine venner om det, og heldigvis er det mange som har hørt på meg, og er glad i ettertid for at de fulgte rådene mine..

Høres ut som om det må ha vært udelt positivt for barnet å ha kommet seg vekk fra dere også...

Vel, positiv og positiv, det er fordi han har fri oppdragelse hos henne, og hun skjemmer han bort. Gutten er 16 år og kan verken utføre husarbeid, lage enkle middager eller har noe plikter. Det er jo å sy puter under armen til gutten. Vi går jo ikke rundt og kjefter på han eller no som gjør at han ikke vil bo her, men det er plikter han løper fra. Det er helt greit for meg, det er ikke min unge og at han er gørra lat får hun bare streve med i etter tid. Det verste er at han eier verken takknemlighet eller manere lenger, hun har skjemt han så mye bort og gir dyre gaver til han i ett at han setter ikke lenger pris enkle gaver fra besteforeldrene sine. Jeg får faktisk vondt i hjerte på deres vegner, og se hvordan mora har gjort med ungen... Selv foreldrene hennes har reagert hvordan barnebarnet er blitt forvandlet, så det så...

Ja lett å skylde på mora, det er liksom mantraet det... Når gutten har bodd så mye som dere som han har gjort så har dere vel ikke akkurat gjennomført en hensiktsmessig oppdragerrolle dere heller, når 16-åringen ikke kan lage mat eller gjøre husarbeid. Om jeg så hadde bare hatt helgesamvær med et barn som hadde frie tøyler hos faren, så hadde jeg i hvert fall sørga for at han oppførte seg som folk når han var hos meg og var MITT ansvar. Faren (og du) får jammen meg ta sin del av skylda!

Tror ikke vi har prøvd det?! Du bør lese alle mine innlegg før du kommer med denne antydningen, se # 20 og 22. Orker ikke å gjengi alt på nytt igjen. Han har aldri fått frie tøyler før mora kommer og tar han inn i varmen igjen og skjemmer han bort. Hver gang det er noka som vi prøver å lære han å gjøre her, klager han til mora og hun ringer selvsagt hit og lager en stor sak av det. Vi har et eget liv vi også! Ansvar og plikter har mine unger, og de følger dem uten å lage store spetakkel av det. Bor man i lag så må alle mann trø til og hjelper til.

Har ingenting å si at mora "ringer og lager en stor sak av det". Hvis dere, og spesielt far!, lar mora styre dere så mye, så er det fremdeles deres feil. Når en 16-åring ikke klarer å gjøre helt elementære ting i huset, da er ikke problemet at mora ringer dere og kjefter. Da er det noen som lar seg overkjøre. Og det går til syvende og sist utover gutten. Hvis jeg prøvde å oppdra min unge, og en urimelig pappa ringte og kjefta på meg for å gjøre nettopp det, da hadde det vært MIN JOBB og MITT ANSVAR å gi beng i far og fortsette med oppgaven min. Så nei, du når ikke gjennom med at alt er mors skyld, selv om det sikkert er veldig behagelig for dere begge å skylde på henne. Hvis mor er så tragisk som du sier, så forstår jeg VELDIG GODT at far ikke vil at sønnen skal flytte dit! Man sender vel ikke ungen sin til å bo hos noen man mener ikke er egnet for oppgaven.

 

Etter å ha lest det du har kommentert, så tipper jeg at du er alenemor og har aldri opplevd å være stemor i over lenger tid.

 

Når det gjelder dine kommentarer, i virkelighets verden så er det ikke så enkel som du skriver. Hadde det vært det så hadde vi bonusmødre neppet sittet her og skrevet innlegg etter innlegg for å støtte hverandre.

 

Så tilbake til dine kommentarer at det har ingenting med mora ringer og lager en stor sak av det,at vi lar mora for styre oss så mye. Selvsagt er det ingen ønske situasjon for oss, men til slutt måtte vi dessverre bøye oss for det, hun har jo tross full omsorg for ungen på papiret og truer med å ta fra faren all samvær dersom vi fortsetter og PLAGER (det er hennes egne ord) ungen hennes mer med alt fra husarbeid, plikter og ansvar. Det gikk så langt at hun ringte ungen hver bige dager og "forhørte" han når han var her. Når han skjønte at mora tok hans parti så klagde han høylyd at vi er altfor streng mot han, at han måtte gjøre ditt og datt. Dermed ringte hun til min kjære og klagde hver bidige dag, og ikke bare en tlf, men flere ganger i løpet av kvelden!!! I hver dagene er vi ikke hjemme før 17 tida, og ungene våres tar kvelden allerede kl.19.30, og 20.30, og sønnen deres legger seg rundt 23 tida, og da sier det jo seg selv at vi har lite kvalitetstid i lag med dem. Vi ønsker derfor å bruke den dyrebare tida optimalt, men nei da, hun skal ringe og plage oss for det. Lett å si for henne som er singel, og ikke har noen andre å tenke på de dagene gutten er hos oss.

 

Det gikk så langt at vi til slutt tok kontakt med BUP, siden hun truet å ta alt samværet fra han. Og dette skjedde før ungen fylte 16 år. Vi fikk fullt støtte BUP da alle inkl. sønnen fikk lagt saken på bordet. BUP konsulenten sa også rett ut at det var rett av oss å gi han ansvar og plikter, og oppmuntret mora til å gjøre det samme, men hun sto på sitt at fri oppdragelse var den beste løsningen. Når hun og vi har ulike syn av barneoppdragelse så er det faktisk utrolig vanskelig å samarbeide. Lett for deg å si det du si, men realitetet er noe annet.

 

Hallo?! Tror ikke vi vet at det går syvende sist utover ungen? Og at vi ikke ønsket å sende han til hans uegnet mor?! Har jo gang på gang poenterte det i innleggene mine, men når mora har så stor makt så kan vi ikke gjøre noka. Vi har til og med fått beste foreldrene hans på både fars og mors siden til å ta en alvorsprat med han, men når mora er sånn som hun er, er det utrolig vanskelig å få en 16 årig som er gørra lat til å forstå alvoret i det når mora støtter 100% galskapet hans.