var på jobbintervju idag...

[gale damen]

Jeg ville avvist deg kontant som søker,som følge av din reaksjon på helt greie spørsmål. Hvordan du håndterer sykt barn, og om du har et greit forhold til bf, er indikativt på mye mer enn hvor mye du kommer til å være borte fra jobb. I min jobb har jeg rett og slett ikke bruk for ansatte som sutrer over den minste ting, og er så opptatt av hva de har krav på og hvilke rettigheter de føler er tråkket på at de ikke har tid til å se at andre mennesker finnes. Jeg har bruk for ansatte som gjør det de skal, og leter etter gode løsninger!

Endret 28. august 2012 av galdame

[Gjest Lykkeliggift_]

Jeg ville avvist deg kontant som søker,som følge av din reaksjon på helt greie spørsmål. Hvordan du håndterer sykt barn, og om du har et greit forhold til bf, er indikativt på mye mer enn hvor mye du kommer til å være borte fra jobb. I min jobb har jeg rett og slett ikke bruk for ansatte som sutrer over den minste ting, og er så opptatt av hva de har krav på og hvilke rettigheter de føler er tråkket på at de ikke har tid til å se at andre mennesker finnes. Jeg har bruk for ansatte som gjør det de skal, og leter etter gode løsninger!

 

Så hvis mor ikke har godt forhold til barnefar fordi han er vanskelig/drittsekk, så vil det trekke ned hvis du ansetter? Det er nå måte på hva man skal måtte stå til ansvar for...

[gale damen]

Nei, selvsagt ikke. Men livet er sjeldent så enkelt som at en part er skyldig og drittsekk, og den andre er snill og uskyldsren. Det handler om hvordan du takler en ubehagelig og vanskelig situasjon.

[holahopp]

Jeg ville avvist deg kontant som søker,som følge av din reaksjon på helt greie spørsmål. Hvordan du håndterer sykt barn, og om du har et greit forhold til bf, er indikativt på mye mer enn hvor mye du kommer til å være borte fra jobb. I min jobb har jeg rett og slett ikke bruk for ansatte som sutrer over den minste ting, og er så opptatt av hva de har krav på og hvilke rettigheter de føler er tråkket på at de ikke har tid til å se at andre mennesker finnes. Jeg har bruk for ansatte som gjør det de skal, og leter etter gode løsninger!

 

Jeg sutrer ikke over den minste ting og du har ikke snøring på hvorgan jeg er. Du har ikke peiling på hva slags person jeg er men fordi jeg reagerer på å bli spurt på om hva slags forhold jeg har til bf som er ikke eksisterende for han ønsker det og hvordan jeg vil løse sykt barn...så vidt jehova vet har også de som i går sykt barn hvorfor må jeg finne andre løsninger enn dem fordi jeg er alene? Å bli spurt om høyst private spørsmål til og med min sivilstatus og om jeg planer om å flytte sammen med noen...dette sa jeg ikke her før nå men det syns jeg er veldig galt.

[holahopp]

Nei, selvsagt ikke. Men livet er sjeldent så enkelt som at en part er skyldig og drittsekk, og den andre er snill og uskyldsren. Det handler om hvordan du takler en ubehagelig og vanskelig situasjon.

 

utroskap er begges skyld ja vel....og at han ikke godtar at han har barn er vel igjen min feil og skjønner godt at det skal gjøre slik at jeg ikke kan bli ansatt

Endret 28. august 2012 av holahopp

[Anonym bruker]

Jeg var på jobbintervju en gang hvor intervjueren sa rett ut at de ikke ansatte folk med barn. Barn er ofte mye syke, og i en liten bedrift som det var det ikke rom for sykefravær. Måtte jo fortelle at jeg hadde barn da, han ble ikke blid. Hadde vel ikke kalt meg inn til intervju om han visste det.

[Anonym bruker]

Nei, selvsagt ikke. Men livet er sjeldent så enkelt som at en part er skyldig og drittsekk, og den andre er snill og uskyldsren. Det handler om hvordan du takler en ubehagelig og vanskelig situasjon.

 

utroskap er begges skyld ja vel....og at han ikke godtar at han har barn er vel igjen min feil og skjønner godt at det skal gjøre slik at jehova ikke kan bli ansatt

 

Hva har jehova med dette å gjøre??

[holahopp]

Nei, selvsagt ikke. Men livet er sjeldent så enkelt som at en part er skyldig og drittsekk, og den andre er snill og uskyldsren. Det handler om hvordan du takler en ubehagelig og vanskelig situasjon.

 

utroskap er begges skyld ja vel....og at han ikke godtar at han har barn er vel igjen min feil og skjønner godt at det skal gjøre slik at jehova ikke kan bli ansatt

 

Hva har jehova med dette å gjøre??

 

autocorrect på telefonen Hehe

[Anonym bruker]

Nei, selvsagt ikke. Men livet er sjeldent så enkelt som at en part er skyldig og drittsekk, og den andre er snill og uskyldsren. Det handler om hvordan du takler en ubehagelig og vanskelig situasjon.

 

I enkelte situasjoner er det så enkelt. Min eksmann var utro i månedsvis før jeg kastet ham ut av huset. Han ga meg ultimatum: enten kommer jeg tilbake til ham og fortsetter å godta at han knuller andre og slenger dritt, eller kutter han ut all kontakt med barna. Han tok med seg alt vi har kjøpt mens vi var gift, slik at jeg satt fullstendig på bar bakke (heldigvis hadde jeg jobb og mulighet for å bruke kredittkort for å kjøpe seng, bord og alt det nødvendige). Han truet meg med barnevernet og alt mulig rart, selv om han selv ikke ville ha omsorg for ungene, kun fordi han "tapte ansikt" da jeg dumpet ham.

 

Hvordan skulle jeg ha taklet situasjonen mener du? Jeg tilbød ham å dekke alle utgiftene ved samvær, selv om vi etter loven skulle dele på dem, og hente/bringe barna 1 gang i måneden (han flyttet på ganske lang avstand). Han nektet å godta slik ordning og sa at han kunne kun ha samvær hjemme hos meg, der han kunne slippe husarbeid, middagslaging, få avlastning mens han hadde samvær med sine egne barn og sikker prøve å få seg litt mus. Da jeg avviste hans forslag, kuttet han ungene helt ut (og da mener jeg HELT, null kontakt, telefoner, brev, julegaver eller noe som helst over flere år). Noen løsning på hva jeg skulle gjøre? Gå tilbake til ham og godta at han var nedlatende og fløy rundt med andre damer?

[Anonym bruker]

Nei, selvsagt ikke. Men livet er sjeldent så enkelt som at en part er skyldig og drittsekk, og den andre er snill og uskyldsren. Det handler om hvordan du takler en ubehagelig og vanskelig situasjon.

utroskap er begges skyld ja vel....og at han ikke godtar at han har barn er vel igjen min feil og skjønner godt at det skal gjøre slik at jeg ikke kan bli ansatt

 

Selvfølgelig! Du gikk sikkert ikke med på analsex og andre pervogreier han ønsket, var ikke slank nok og pen nok, og vartet ham ikke opp nok, slik at du dyttet ham i armene på den andre damen! Og selvfølgelig skulle du ha tatt abort med en gang, visste du ikke hvor vanskelig det var for ham å være far da? *ironi slutt*

[Anonym bruker]

Nei, selvsagt ikke. Men livet er sjeldent så enkelt som at en part er skyldig og drittsekk, og den andre er snill og uskyldsren. Det handler om hvordan du takler en ubehagelig og vanskelig situasjon.

I enkelte situasjoner er det så enkelt. Min eksmann var utro i månedsvis før jeg kastet ham ut av huset. Han ga meg ultimatum: enten kommer jeg tilbake til ham og fortsetter å godta at han knuller andre og slenger dritt, eller kutter han ut all kontakt med barna. Han tok med seg alt vi har kjøpt mens vi var gift, slik at jeg satt fullstendig på bar bakke (heldigvis hadde jeg jobb og mulighet for å bruke kredittkort for å kjøpe seng, bord og alt det nødvendige). Han truet meg med barnevernet og alt mulig rart, selv om han selv ikke ville ha omsorg for ungene, kun fordi han "tapte ansikt" da jeg dumpet ham. Hvordan skulle jeg ha taklet situasjonen mener du? Jeg tilbød ham å dekke alle utgiftene ved samvær, selv om vi etter loven skulle dele på dem, og hente/bringe barna 1 gang i måneden (han flyttet på ganske lang avstand). Han nektet å godta slik ordning og sa at han kunne kun ha samvær hjemme hos meg, der han kunne slippe husarbeid, middagslaging, få avlastning mens han hadde samvær med sine egne barn og sikker prøve å få seg litt mus. Da jeg avviste hans forslag, kuttet han ungene helt ut (og da mener jeg HELT, null kontakt, telefoner, brev, julegaver eller noe som helst over flere år). Noen løsning på hva jeg skulle gjøre? Gå tilbake til ham og godta at han var nedlatende og fløy rundt med andre damer?

I et sånt tilfelle kan du jo bare svare at forholdet ikke er det beste men at dere har funnet en løsning dere kan leve med eller at dere ikke har kontakt. Det vil være nok for de fleste. Ofte stilles slike spørsmål mer for å se hvordan du reagerer og forklarer deg enn for å få vite noe om selve forholdet.

[holahopp]

Jeg ville avvist deg kontant som søker,som følge av din reaksjon på helt greie spørsmål. Hvordan du håndterer sykt barn, og om du har et greit forhold til bf, er indikativt på mye mer enn hvor mye du kommer til å være borte fra jobb. I min jobb har jeg rett og slett ikke bruk for ansatte som sutrer over den minste ting, og er så opptatt av hva de har krav på og hvilke rettigheter de føler er tråkket på at de ikke har tid til å se at andre mennesker finnes. Jeg har bruk for ansatte som gjør det de skal, og leter etter gode løsninger!

 

Men jeg kan si deg at jeg ble mer provosert da jeg var ferdig med intervjuet, men jeg svarte at jeg ville gjort det samme som de som er 2. Svarte på alle spørsmål at jeg har en familie rundt meg, eier eget hus, har stort nettverk rundt meg. Så ja jeg er veldig løsningsorientert, men syns noen spørsmål kan man spare seg for for når man ikke vet situasjonen rundt en person. Har selv intervjuet og ansatt folk men ville aldri stilt de spørsmålene jeg fikk for de var ikke relevante til jobben. Men når man sier man har ett barn som akkurat har begynt i barnehagen så regner jo de fleste med at barnet er sykt, men bare pga at jeg er alene så må jeg finne andre løsninger hvis barnet mitt er sykt syns jeg blir feil..

[gale damen]

Nei, selvsagt ikke. Men livet er sjeldent så enkelt som at en part er skyldig og drittsekk, og den andre er snill og uskyldsren. Det handler om hvordan du takler en ubehagelig og vanskelig situasjon.

I enkelte situasjoner er det så enkelt. Min eksmann var utro i månedsvis før jeg kastet ham ut av huset. Han ga meg ultimatum: enten kommer jeg tilbake til ham og fortsetter å godta at han knuller andre og slenger dritt, eller kutter han ut all kontakt med barna. Han tok med seg alt vi har kjøpt mens vi var gift, slik at jeg satt fullstendig på bar bakke (heldigvis hadde jeg jobb og mulighet for å bruke kredittkort for å kjøpe seng, bord og alt det nødvendige). Han truet meg med barnevernet og alt mulig rart, selv om han selv ikke ville ha omsorg for ungene, kun fordi han "tapte ansikt" da jeg dumpet ham. Hvordan skulle jeg ha taklet situasjonen mener du? Jeg tilbød ham å dekke alle utgiftene ved samvær, selv om vi etter loven skulle dele på dem, og hente/bringe barna 1 gang i måneden (han flyttet på ganske lang avstand). Han nektet å godta slik ordning og sa at han kunne kun ha samvær hjemme hos meg, der han kunne slippe husarbeid, middagslaging, få avlastning mens han hadde samvær med sine egne barn og sikker prøve å få seg litt mus. Da jeg avviste hans forslag, kuttet han ungene helt ut (og da mener jeg HELT, null kontakt, telefoner, brev, julegaver eller noe som helst over flere år). Noen løsning på hva jeg skulle gjøre? Gå tilbake til ham og godta at han var nedlatende og fløy rundt med andre damer?

I et sånt tilfelle kan du jo bare svare at forholdet ikke er det beste men at dere har funnet en løsning dere kan leve med eller at dere ikke har kontakt. Det vil være nok for de fleste. Ofte stilles slike spørsmål mer for å se hvordan du reagerer og forklarer deg enn for å få vite noe om selve forholdet.

 

Takk - du forklarer det bedre enn jeg:-)

Endret 28. august 2012 av galdame