Mammapermisjon er kjedelig!

[Anonym bruker]

Ikke for å være frekk eller ufin - jeg blir bare så innmari nysgjerrig: hvorfor får man barn hvis man gleder seg til å sende de vekk? Dette er ikke ment som en provokasjon ...

Du er aldri sliten av nattevåk, bleieskift, skriking osv hele dagen? Du elsker hver lille bæsj og gulp, kolikk er fryd osv? Forstår du ikke at mange SLITER med brystbetennelse, konstant mas, dårlig søvn, null avlastning og null hvile?

 

Hehe, er det ikke det som er å være forelder da?

[Gjest Kira bjeffer!]

Jeg synes det var kjedelig med førstemann. Hun kom i september, og vi hadde en lang og kald vinter det året. Var ikke alltid like morsomt (eller enkelt) å komme seg ut av huset da. I tillegg var det ikke så mange av mine venninner som hadde barn.

 

Denne gangen har jeg kost meg mye mer. Han ble født i februar, og det er herlig å gå våren og sommeren i møte med en liten baby. Nå er også omkring 5 eller 6 av mine venninner i permisjon, og det hjelper veldig.

Var innom jobben forrige dagen, og etter en stund måtte alle haste inn til et møte. Det var en utrolig deilig følelse å bare kunne spasere ut sammen med junior, mens alle andre stresset rundt meg på jobben

 

Men når det er sagt, så må jeg innrømme at jeg generelt sett ikke er så glad i babytiden. Synes det er mye mer stas når barna blir litt eldre, og man kan kommunisere på et annet nivå.

[Anonym bruker]

Ikke for å være frekk eller ufin - jeg blir bare så innmari nysgjerrig: hvorfor får man barn hvis man gleder seg til å sende de vekk? Dette er ikke ment som en provokasjon ...

Du er aldri sliten av nattevåk, bleieskift, skriking osv hele dagen? Du elsker hver lille bæsj og gulp, kolikk er fryd osv? Forstår du ikke at mange SLITER med brystbetennelse, konstant mas, dårlig søvn, null avlastning og null hvile?

Hehe, er det ikke det som er å være forelder da?

 

Jo, men Må man elske feber, brystbetennelse, bæsjebleier og null søvn på 6 måneder? neppe.... Og nei, ikke alle sliter med de samme tingene. Min venninne har jevngammel datter med min sønn, og hun sov opptil 20 timer i døgnet det første leveåret, spiste godt og var "snill". Jeg fikk en kolikkunge uten like som skrek hele døgnet nesten i 4 måneder, fikk 2 ganger brystbetennelse og slet med en hel del andre ting. Så nei, det som er å være forelder er individuelt for hver enkelt menneske.

[me_87]

Når jeg var i åpen barnehage så lå han ikke i vognen,da hadde jo vitsen vært vekke!

Poenget var jo at han skulle få omgåes med andre barn,å det var jo veldig populært at det var nye leker der som han ikke hadde hjemme.

Jeg satt heller ikke holdt på han hele tiden men la han ned på enten teppe eller matte.

[me_87]

men ser jo at ikke åpen barnehage er ett alternativ som alle liker,å det respekterer jeg selvfølgelig.

Jeg bare kom med forslag

[Mø schæl!]

Ingen moraliserende pekefinger fra meg, for vi er alle forskjellige (og godt er det!)!

 

Men samtidig synes jeg det virker litt trist når man mistrives med å gå hjemme i permisjon. Dette er disse månedene man får alene sammen med barnet før "systemet" tar over med barnehage og senere skole. Selv elsker jeg det - vel vitende om at jeg skal tilbake i jobb tidsnok om noen måneder. Ser ikke for meg at jeg kunne ha gått hjemme alene med barn i åresvis, men de månedene jeg får gå hjemme og bli kjent med lille snupp er bare herlige. Jeg synes også det er godt å ha god tid om morgenen, få sendt storesøster på skolen en time senere enn da jeg måtte på jobb (hun får lengre og koseligere morgener), laget ok middager (blir litt for ofte Grandiosa her i huset når begge foreldrene kommer møkkaslitne hjem fra jobb, dessverre... jada, dårlig planlegging, I know) - og daffing i sofaen mens jeg ser på klisseprogrammer med snuppa i fanget eller mens hun sover. Hadde aldri i livet orket å se på "Say yes to the dress" hver eneste dag i seks år framover (til skolestart), men for en periode synes jeg det er deilig å få "koble ut hodet" litt.

 

Ta bussen til byen, trille til senteret, ut å sitte i sola mens baby sover - privilegier jeg vanligvis ikke får mens jeg er på jobb og kommer sent hjem på ettermiddagen.

 

Skrev dette bare for å illustrere min hverdag med permisjon, men har full respekt for de som ikke koser seg like mye.

 

Håper det ordner seg for deg, hovedinnlegger!

[Gjest Heartbroken]

Jeg har vært hjemme i 12 uker, og det er 6 uker for lenge, minst! Pga den lange permisjonen blir det bare ett barn her i huset.

 

Du vet at permisjon er et tilbud, ikke et krav? Du står helt fritt å begynne i jobb 6 uker etter fødselen.

[Anonym bruker]

Ingen moraliserende pekefinger fra meg, for vi er alle forskjellige (og godt er det!)! Men samtidig synes jeg det virker litt trist når man mistrives med å gå hjemme i permisjon. Dette er disse månedene man får alene sammen med barnet før "systemet" tar over med barnehage og senere skole. Selv elsker jeg det - vel vitende om at jeg skal tilbake i jobb tidsnok om noen måneder. Ser ikke for meg at jeg kunne ha gått hjemme alene med barn i åresvis, men de månedene jeg får gå hjemme og bli kjent med lille snupp er bare herlige. Jeg synes også det er godt å ha god tid om morgenen, få sendt storesøster på skolen en time senere enn da jeg måtte på jobb (hun får lengre og koseligere morgener), laget ok middager (blir litt for ofte Grandiosa her i huset når begge foreldrene kommer møkkaslitne hjem fra jobb, dessverre... jada, dårlig planlegging, I know) - og daffing i sofaen mens jeg ser på klisseprogrammer med snuppa i fanget eller mens hun sover. Hadde aldri i livet orket å se på "Say yes to the dress" hver eneste dag i seks år framover (til skolestart), men for en periode synes jeg det er deilig å få "koble ut hodet" litt. Ta bussen til byen, trille til senteret, ut å sitte i sola mens baby sover - privilegier jeg vanligvis ikke får mens jeg er på jobb og kommer sent hjem på ettermiddagen. Skrev dette bare for å illustrere min hverdag med permisjon, men har full respekt for de som ikke koser seg like mye. Håper det ordner seg for deg, hovedinnlegger!

 

Joda, jeg også gjorde som deg i permisjonen, de samme aktivitetene.

 

Det er bare det at jeg blir så innmari lei av de tingene etter et par uker. Senter, bytur, sofa, tv, trilletur osv. Noen synes det er ok 1 års tid eller lenger, jeg synes det er ok i 2 uker...

 

Fint å få være sammen med barna mine, absolutt! Men litt for ensformige og lite utfordrende dager i lengden.

[Lettie]

Dra i åpen bhg, skaff deg nye venner, be de hjem på lunsj, finn på ting med de Jeg begynte i åpen bhg med en gang jeg var kommet til hektene etter fødsel.

[Anonym bruker]

HI var jo ikke intressert i åpen barnehage.

Hun hadde visst ikke behov for å snakke med andre voksne.

Hun er for opptatt med å sitte hjemme å sutre fordi hun må tilbringe tid med sitt eget barn.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Helt til dere må levere de små fra dere i b.hagen. Da skulle dere ønske at dere kunne vært lengre hjemme og kost dere mere den tiden dere hadde...

 

Det der er bare tull! Jeg har fire barn som jeg elsker over alt på jord. Jeg liker å være med dem, men jeg egner meg ikke for å være hjemmeværende av den grunn. Jeg har "hatet" permisjonstiden min (har selvsagt storkost meg med babyene, men settingen generelt), og synes det var helt nydelig å levere dem i bhg når den tid kom. De har heller hatt korte dager og noen fridager i starten, men savnet permisjonstiden? Aldri så mye som et brøkdel av et sekund! Ikke alle er like vet du, selv om DU savner noe, så betyr det ikke at andre gjør det...

 

Og de som lurer på hvorfor man får barn når man ikke liker å gå hjemme med baby... Vel ikke alle får barn fordi de elsker babytiden, mange får barn fordi de trives aller best med eldre barn (Som jo også er en vesentlig mye lenger periode enn den veldig korte babytiden).

Endret 23. august 2012 av Alva♂♂♂♀

[Anonym bruker]

Dokke som syter og klager ved og vere heime i permisjonen. Kva om mannen i huset tar den ?

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Dokke som syter og klager ved og vere heime i permisjonen. Kva om mannen i huset tar den ?

 

Det kommer jo an på hva som passer. Med nr 2 og 3 var det mannen som tok all permisjonen bortsett fra mine 6 uker. Men i praksis var jeg jo hjemme mye jeg også (han tok sine uker 50% over dobbelt tid) siden jeg studerte og hadde lite oppmøteplikt. Med nr 1 og 4 passet det ikke at far tok permisjon og jeg måtte ta alt.

[Honningmelon]

Godt vi er forskjellige. Jeg elsker å være hjemme med barna, og kunne greit sklidd inn i rollen som en hjemmeværende husmor på 50-tallet.