derfor er det IKKE greit med aktiv dødshjelp

[nasse nøffen]

Hadde ikke sykehuset gått med på å stoppe behandling så hadde han fått en helt grusom død og han falt i koma på en torsdag og døde 4 dager etterpå. Han lå 4 dager og sultet, hjernen hans var død, var bare hjerte hans som slo og ja det hadde vært mye bedre om han hadde fått en sprøyte den dagen han falt i koma.

men om hjernen hans var død , merket han hverken sult eller smerte, så det er jo da ingen tema med aktiv dødshjelp,,, om han skulle fått aktiv hjelp etter han falt i koma 1 gang er en annen sak. men det hadde jo da vært ett valg dere tok over hans hode da... du skriver han så tv og hadde dødsangst, så han hadde ett følelseliv. han hadde vel noen gleder disse åra også.. han hadde jo familien og sikkert barnebarn... det er en vanskelig diskusjon. Men jeg er redd en lov som ga rett til aktiv dødshjelp ville være bra for noen, og negativ for mang

[Anonym bruker]

Hva med alle damene som hyler at de vil dø under fødselen? Skal vi ta livet av dem? Hvor går grensen og hvem skal bestemme?

 

Fullstendig unødvendig og flåsete kommentar.

 

Det syns ikke jeg. Selv om det er satt veldig på spissen!

 

Det er jo satt så til de grader på spissen at man ikke kan det seriøst! Det er jo ikke sånn at dersom man innfører aktiv dødshjelp, så er det bare å troppe opp på sykehuset og be om en sprøyte fordi man ikke vil leve lenger. Synes at diskusjonen rett og slett mister sin verdi når man skal dra den ned på dette nivået. Det blir bare for dumt, rett og slett.

[*Miss Flua*]

Poenget var jo at man vil ha forskjellige grunner til å dø, hvert tilfelle vil være unikt. Hvem skal bestemme at min grunn er god nok? Eller ikke god nok? Noe som jeg synes er helt forferdelig kan det hende at du hadde taklet helt fint. Hvem skal fortelle hva som er god eller ikke god livskvalitet?

[Anonym bruker]

Hva med alle damene som hyler at de vil dø under fødselen? Skal vi ta livet av dem? Hvor går grensen og hvem skal bestemme?

Fullstendig unødvendig og flåsete kommentar.

Nei, deter faktisk ikke det. Det er en selvfølge at hun ikke drepes selv om hun ber om det, men hvor går grensen, hvorfor skal man ikke høre på hennes uttrykte ønske, men på andre? Hvordan vet du at folk virklig mener det når de ber om å få dø?Hvem skal settes til å bestemme dette?

Selvsagt er det en unødvendig og flåsete kommentar, fordi alle skjønner utmerket godt at det ikke er slike situasjoner man snakker om her, så hvilken verdi har dette innlegget i debatten? Null.

Men så forklar hvor grensen skal gå og hvem som skal ta avgjørelsen da!

 

Hva om jeg forteller deg om min bestemor.

Hun var 85. Hadde levd et aktiv godt liv men fikk ødlakte hofter og ble helt pleietrengende. Hun hatet å være til byrde for noen og skrev viljeserklæring om at hun ønsket å dø. Så fikk hun tarmslyng og noen tilleggskomplikasjoner. Hun gråt av smerte og etter å få dø i flere dager. Burde hun fått en sprøyte og fått sovnet stille inn da?

[Magia]

Mange syke mennesker føler seg til en byrde for de rundt seg. Ovenfor familien sin, hjemmesykepleien, sykehus. De føler de maser og det er en stor belasting å vite at særlig familien har bekymringer og må bruke mye av sin tid til dem... De ønsker ikke dø for sin egen skyld men for andres. Om man gir de valget at de kan få dø ,vil tanken på hva de rundt slipper av belastning veie stort. .

 

Men hvorfor er det ikke en legitim grunn å ønske å dø for å slippe å være en byrde? Hva mener du med å ønske å dø for sin egen skyld? Vi er jo sosiale vesener som alltid tar valg delvis basert på hvordan det går utover andre, hva andre mener og syns, hvordan det kan bli best for flest mulig. Vi er ikke 100% egoistiske, og om man ønsker å dø for å slippe at alle rundt en lider, og man uansett ikke har lenge igjen, så ser jeg ikke at det er feil. ønsket om å dø er der jo like fullt.

[nasse nøffen]

Det vil jo være ulike mennesker som skal ta disse avgjørelsene også, som skal godkjenne eller avslå et ønske om å dø... å disse menneskene har ulike synspunkt og ulik bagasje, som vil gjøre at de tar avgjørelser deretter...

 

en lege som har sittet ved sin mor i store smerter vil si ja, en som ikke har kjent det på kroppen vil si nei.... nei jeg tror ikke dette kan gjennomføres, og bli gjort riktig... Det er ikke helsepersonell sin jobb å velge mellom hvem som får leve hvem som får dø...

[Mamma`n til Will& Ailo]

Hadde ikke sykehuset gått med på å stoppe behandling så hadde han fått en helt grusom død og han falt i koma på en torsdag og døde 4 dager etterpå. Han lå 4 dager og sultet, hjernen hans var død, var bare hjerte hans som slo og ja det hadde vært mye bedre om han hadde fått en sprøyte den dagen han falt i koma.

men om hjernen hans var død , merket han hverken sult eller smerte, så det er jo da ingen tema med aktiv dødshjelp,,, om han skulle fått aktiv hjelp etter han falt i koma 1 gang er en annen sak. men det hadde jo da vært ett valg dere tok over hans hode da... du skriver han så tv og hadde dødsangst, så han hadde ett følelseliv. han hadde vel noen gleder disse åra også.. han hadde jo familien og sikkert barnebarn... det er en vanskelig diskusjon. Men jeg er redd en lov som ga rett til aktiv dødshjelp ville være bra for noen, og negativ for mang

 

Jeg vet at han syns det var uverdig å ligge sånn og at han hadde fortrukket å dø med en gang. Selv om han hadde dødsangst. Han gikk fra å være veldig ren og pen i tøyet(han var veldig nøye på det), spille golf hver dag,elsket å kjøre bil osv, til å sitte med bleie på et pleiehjem. Han syns det var flaut og lite verdig. Det hadde vært best om han døde første gangen og han han vist hvilket liv han hadde fått han han ikke kjempet så hard første gangen.

 

Man hadde aldri latt en hund som var så syk fått leve i 4 dager uten tegn til bevissthet. Da hadde man anklaget for dyremisshandling.

[nasse nøffen]

Mange syke mennesker føler seg til en byrde for de rundt seg. Ovenfor familien sin, hjemmesykepleien, sykehus. De føler de maser og det er en stor belasting å vite at særlig familien har bekymringer og må bruke mye av sin tid til dem... De ønsker ikke dø for sin egen skyld men for andres. Om man gir de valget at de kan få dø ,vil tanken på hva de rundt slipper av belastning veie stort. .

Men hvorfor er det ikke en legitim grunn å ønske å dø for å slippe å være en byrde? Hva mener du med å ønske å dø for sin egen skyld? Vi er jo sosiale vesener som alltid tar valg delvis basert på hvordan det går utover andre, hva andre mener og syns, hvordan det kan bli best for flest mulig. Vi er ikke 100% egoistiske, og om man ønsker å dø for å slippe at alle rundt en lider, og man uansett ikke har lenge igjen, så ser jeg ikke at det er feil. ønsket om å dø er der jo like fullt.

dette er ett tema på høgskolene , så det er klart det er ett problem. hvis jeg var alvorlig syk, mye smerter. Og min mann og mine barn ikke kunne reise til syden, kose seg på stranda, dra til legoland, fordi de følte de måtte være hjemme å stelle meg, eller gjøre ting sammen med meg, som jeg orket... ja da kunne tanken å dø sikkert fristet da, for å lette ting for de, for jeg visste jo at ungene heller ville vært på hytte i danmark, enn på sykebesøk hos mor som fikk cellegift, og uansett ville dø iløpet av noen få år.... men om smertene mine var uutholdelige, fryktelige, jeg hadde ingen familie, eller hadde en veldig nær familie, som jeg visste ikke så på meg som en byrde, at avgjørelsen var MIN uten påvirkning fra andre.

 

Det umulig for fagpersoner å bedømme hvem som skal få dø eller hvem som ikke skal få lov...

[Anonym bruker]

Hadde ikke sykehuset gått med på å stoppe behandling så hadde han fått en helt grusom død og han falt i koma på en torsdag og døde 4 dager etterpå. Han lå 4 dager og sultet, hjernen hans var død, var bare hjerte hans som slo og ja det hadde vært mye bedre om han hadde fått en sprøyte den dagen han falt i koma.

men om hjernen hans var død , merket han hverken sult eller smerte, så det er jo da ingen tema med aktiv dødshjelp,,, om han skulle fått aktiv hjelp etter han falt i koma 1 gang er en annen sak. men det hadde jo da vært ett valg dere tok over hans hode da... du skriver han så tv og hadde dødsangst, så han hadde ett følelseliv. han hadde vel noen gleder disse åra også.. han hadde jo familien og sikkert barnebarn... det er en vanskelig diskusjon. Men jeg er redd en lov som ga rett til aktiv dødshjelp ville være bra for noen, og negativ for mang

Jeg vet at han syns det var uverdig å ligge sånn og at han hadde fortrukket å dø med en gang. Selv om han hadde dødsangst. Han gikk fra å være veldig ren og pen i tøyet(han var veldig nøye på det), spille golf hver dag,elsket å kjøre bil osv, til å sitte med bleie på et pleiehjem. Han syns det var flaut og lite verdig. Det hadde vært best om han døde første gangen og han han vist hvilket liv han hadde fått han han ikke kjempet så hard første gangen. Man hadde aldri latt en hund som var så syk fått leve i 4 dager uten tegn til bevissthet. Da hadde man anklaget for dyremisshandling.

Men ville DU tatt avgjørelsen om at han skulle dø første gangen, da du ikke viste hvordan livet hans kom til å bli? Hvordan hadde det vært å leve med vissheten om at faren din kansje kunne hatt mange gode år?

[nasse nøffen]

Hadde ikke sykehuset gått med på å stoppe behandling så hadde han fått en helt grusom død og han falt i koma på en torsdag og døde 4 dager etterpå. Han lå 4 dager og sultet, hjernen hans var død, var bare hjerte hans som slo og ja det hadde vært mye bedre om han hadde fått en sprøyte den dagen han falt i koma.

men om hjernen hans var død , merket han hverken sult eller smerte, så det er jo da ingen tema med aktiv dødshjelp,,, om han skulle fått aktiv hjelp etter han falt i koma 1 gang er en annen sak. men det hadde jo da vært ett valg dere tok over hans hode da... du skriver han så tv og hadde dødsangst, så han hadde ett følelseliv. han hadde vel noen gleder disse åra også.. han hadde jo familien og sikkert barnebarn... det er en vanskelig diskusjon. Men jeg er redd en lov som ga rett til aktiv dødshjelp ville være bra for noen, og negativ for mang

Jeg vet at han syns det var uverdig å ligge sånn og at han hadde fortrukket å dø med en gang. Selv om han hadde dødsangst. Han gikk fra å være veldig ren og pen i tøyet(han var veldig nøye på det), spille golf hver dag,elsket å kjøre bil osv, til å sitte med bleie på et pleiehjem. Han syns det var flaut og lite verdig. Det hadde vært best om han døde første gangen og han han vist hvilket liv han hadde fått han han ikke kjempet så hard første gangen. Man hadde aldri latt en hund som var så syk fått leve i 4 dager uten tegn til bevissthet. Da hadde man anklaget for dyremisshandling.

en hund er ett dyr og ikke menneske, så det kan ikke sammenlignes. Og for pappaen din hadde det sikkert vært det best om han fikk sluppet. men hvem skulle tatt den avgjørelsen...? Ville du sagt at de bare skulle la han dø, uten å gjøre mer?? Hva med uvissheten om han kunne bi bedre, og ha god livskvalitet?? nei det er kjempe vanskelig å diskutere...

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Men hvor skal man sette grensen da? Skillet mellom aktiv og passiv dødshjelp er et komplisert felt. Om du ser noen som skal hoppe fra ei bro, skal du ikke stoppe dem da? Skal vi slutte å bry oss? De har kanskje et ønske om å dø akkurat der og da. Skal vi la dem også dø, ved å være passive? Dette er et svært komplisert etisk tema, ikke noe som kan løses ved en liten avstemning. Jeg forstår at det for enkelte ville vært den beste utveien, å bli spart for mye smerte. Problemet er bare at når man forst åpner for noe sånt, blir det svært vanskelig å sette tydelige grenser.

 

Hadde tenkt å svare det samme som deg.

 

Blir helt absurd å sammenligne det å "ønske å dø" under en fødsel fordi riene er helt forjævlige kontra det å f.eks være hjernedød og bli holdt kunstig i live over en lang tid uten håp om forbedring. Tror noen i denne diskusjonen gjør seg dummere enn de er.

 

Jeg har null problemer med å forstå hva du mener, hi, og jeg er enig med deg. Men jeg er også enig med de som er "for". Det er vel nettopp fordi dette er et komplisert tema at det ikke er lov pr i dag. Alle har forskjellige syn og erfaringer rundt dette til at man blir enige om hva som er rett og galt.. Eller?..

[Mamma`n til Will& Ailo]

Hadde ikke sykehuset gått med på å stoppe behandling så hadde han fått en helt grusom død og han falt i koma på en torsdag og døde 4 dager etterpå. Han lå 4 dager og sultet, hjernen hans var død, var bare hjerte hans som slo og ja det hadde vært mye bedre om han hadde fått en sprøyte den dagen han falt i koma.

men om hjernen hans var død , merket han hverken sult eller smerte, så det er jo da ingen tema med aktiv dødshjelp,,, om han skulle fått aktiv hjelp etter han falt i koma 1 gang er en annen sak. men det hadde jo da vært ett valg dere tok over hans hode da... du skriver han så tv og hadde dødsangst, så han hadde ett følelseliv. han hadde vel noen gleder disse åra også.. han hadde jo familien og sikkert barnebarn... det er en vanskelig diskusjon. Men jeg er redd en lov som ga rett til aktiv dødshjelp ville være bra for noen, og negativ for mang

Jeg vet at han syns det var uverdig å ligge sånn og at han hadde fortrukket å dø med en gang. Selv om han hadde dødsangst. Han gikk fra å være veldig ren og pen i tøyet(han var veldig nøye på det), spille golf hver dag,elsket å kjøre bil osv, til å sitte med bleie på et pleiehjem. Han syns det var flaut og lite verdig. Det hadde vært best om han døde første gangen og han han vist hvilket liv han hadde fått han han ikke kjempet så hard første gangen. Man hadde aldri latt en hund som var så syk fått leve i 4 dager uten tegn til bevissthet. Da hadde man anklaget for dyremisshandling.

en hund er ett dyr og ikke menneske, så det kan ikke sammenlignes. Og for pappaen din hadde det sikkert vært det best om han fikk sluppet. men hvem skulle tatt den avgjørelsen...? Ville du sagt at de bare skulle la han dø, uten å gjøre mer?? Hva med uvissheten om han kunne bi bedre, og ha god livskvalitet?? nei det er kjempe vanskelig å diskutere...

 

Det kunne vi aldri ha vist og det er noe jeg måtte ha levd med. Men det blir det samme som de som tar abort pga av alvorlige skader på fosteret.

[Anonym bruker]

Sier da bare en ting jeg:

Er et husdyr sykt, eller blitt for gammel, så tar vi de med til vetrinæren og gir de en sprøyte, sørger over den gode hunden, hesten, katten, kua vår, og fortsetter livet, ingen har spurt dem om når de føler for å dø, mens vi mennesker skal høyt heves, og aktiv dødshjelp blir et ENORMT dillema.. Spør bare jeg, hva gjør oss så mye høyere hevet enn dyrene? Bare fiordi vi bygger oss hus og snakker, og jobber, så er vi "guds gave til jorden"?!

[fikas]

Mange syke mennesker føler seg til en byrde for de rundt seg. Ovenfor familien sin, hjemmesykepleien, sykehus. De føler de maser og det er en stor belasting å vite at særlig familien har bekymringer og må bruke mye av sin tid til dem... De ønsker ikke dø for sin egen skyld men for andres.

 

Om man gir de valget at de kan få dø ,vil tanken på hva de rundt slipper av belastning veie stort. Jeg er sykepleiestudent, og læreren min hadde med en kronikk fra aftenposten som het :

 

JEG LOVER, JEG SKAL SKYNDE MEG å Dø .... den var fra en gammel dame som følte sterk på kroppen det å være avhengig av andre. Hadde hun hatt valget og kunne fått hjelp til å dø, hadde hun gjort det, men ikke for at hun absolutt ville, men for at hun var så sliten av å være til bry.

 

Jeg tror svært få mennesker faktisk ønsker å dø, jeg har sett kreftsyke mennesker på siste del av livet, kjempe og ha håp fremdeles. Jeg tror aktiv dødshjelp vil være ett skritt i feil retning.. Man kan jo ikke pålegge leger/ sykepleiere å "ta livet" av mennesker heller... Men det er absolutt et etisk dilemma. Noen ønsker jo faktisk sterkt å dø, for sin egen skyld.. Det er jo ikke vanskelig å ta sitt eget liv om man ønsker det heller, om man ikke er lam og sengeliggende...

 

Dette kommer jo heeeelt an på situasjonen! Jeg har jobbet noen år med gamle, syke mennesker! Og når de gang på gang får en sykdom som i teorien burde ført til døden og de overlever gang på gang, svakere og dårligere for hver gang. Hvor det eneste ønsket er å slippe mer smerte, men familien ikke klarer å gi slipp, men ønsker fortsatt medisinsk hjelp når sykdom er ute... Er det riktig?

 

Når det eneste som holder en i live er medisiner, livsforlengende sådan. En eller annen gang må man dø. Og hvis jeg blir 96år, har vær sengeliggende i flere år med store smerter så håper jeg at noen ser at det ikke er riktig!

 

Jeg e for å avslutte behandling på eldre tidligere enn man gjør idag, det er noe med å ha livskvalitet også. Men så er det jo millioner av andre situasjoner som er vanskelige å sette seg inn i. Derfor tror jeg ikke man kan ha en generell holdning til aktiv dødshjelp - der må man se på enkelttilfellene

[Anonym bruker]

Stor forskjell på å avslutte behandling og å aktivt drepe et menneske.

[lioness*]

Mange her som blander kortene litt. Aktiv og passiv dødshjelp er ikke det samme.

 

Man avslutter behandling av terminalt syke pasienter hver eneste dag i Norge, fordi det bare vil forlenge lidelse. Dette er passiv dødshjelp - man tillater feks pasienten å nekte å ta til seg næring eller livsnødvendige medisiner.

 

Aktiv dødshjelp er det samme som assistert selvmord.

 

Jeg synes dette er et vanskelig spørsmål, og jeg har sett min egen mamma visne bort og ha et veldig vanskelig slutt på livet så jeg snakker ikke uten erfaring.

 

Jeg har to hovedproblemer med aktiv dødshjelp: Det er vanskelig å definere en grense for hvem som skal "få" og ikke (ofte vil store smerter kunne nøytraliseres av medisinsk personell, og da står man i stor grad igjen med den psykiske lidelsen; kanskje det finnes andre måter å håndtere denne på?)

 

Ved et assistert selvmord må dessuten en lege eller sykepleier utføre handlingen, dvs. ta livet av et menneske. Det kan være etisk vanskelig å pålegge noen dette.

[<3 mine søte små<3]

jeg husker godt fra vgs hjelpepleier et dikt som heter "legen og døden".

jeg vil påstå at dersom en person ønsker å hjelp til å dø, er terminal. er liten sjangs for å overleve eller dersom sykdom bare forverrer seg, bør personen bli hørt.

det er tross alt denne personen sitt liv.

[Anonym bruker]

Jeg er for tilstrekkelig smertelindring og en verdig død. Tror det er det er det området mange mener aktiv dødshjelp skal dekke? at man f.eks. ikke skal ha store ulidelige smerter, ha massiv dødsangst eller det å få sondeernæring når man uansett vil dø i løpet av få dager.

 

Jeg gir gjerne morfin til døende selv om det kan forkorte livet deres (og også faktisk være med på at hjertet stopper) fordi de trenger den smertelindringen og den beroligende effekten. Men den dagen jeg som helsepersonell skal stå med dødssprøyta og med viten og vilje ta livet av et annet menneske, da slutter jeg på dagen. Jeg er ikke en morder, og for meg er det å sette en sprøyte kun for å avlive noen et mord. Så derfor er jeg for en verdig død, og hva man legger i det ordet er sikkert forskjellig for hver enkelt.

[Anonym bruker]

Ved et assistert selvmord må dessuten en lege eller sykepleier utføre handlingen, dvs. ta livet av et menneske. Det kan være etisk vanskelig å pålegge noen dette.

 

Jeg mener også dette må være frivillig å utføre av helsepersonell. Det er ikke dermed sagt at ingen er villige til å gjøre det.

[lioness*]

Ved et assistert selvmord må dessuten en lege eller sykepleier utføre handlingen, dvs. ta livet av et menneske. Det kan være etisk vanskelig å pålegge noen dette.

Jeg mener også dette må være frivillig å utføre av helsepersonell. Det er ikke dermed sagt at ingen er villige til å gjøre det.

 

 

Det er et godt prinsipp, men da må man ha et stort antall leger som er villige for å klare å forvalte "tilbudet" i hele landet...

[Magia]

Mange syke mennesker føler seg til en byrde for de rundt seg. Ovenfor familien sin, hjemmesykepleien, sykehus. De føler de maser og det er en stor belasting å vite at særlig familien har bekymringer og må bruke mye av sin tid til dem... De ønsker ikke dø for sin egen skyld men for andres. Om man gir de valget at de kan få dø ,vil tanken på hva de rundt slipper av belastning veie stort. .

Men hvorfor er det ikke en legitim grunn å ønske å dø for å slippe å være en byrde? Hva mener du med å ønske å dø for sin egen skyld? Vi er jo sosiale vesener som alltid tar valg delvis basert på hvordan det går utover andre, hva andre mener og syns, hvordan det kan bli best for flest mulig. Vi er ikke 100% egoistiske, og om man ønsker å dø for å slippe at alle rundt en lider, og man uansett ikke har lenge igjen, så ser jeg ikke at det er feil. ønsket om å dø er der jo like fullt.

dette er ett tema på høgskolene , så det er klart det er ett problem. hvis jeg var alvorlig syk, mye smerter. Og min mann og mine barn ikke kunne reise til syden, kose seg på stranda, dra til legoland, fordi de følte de måtte være hjemme å stelle meg, eller gjøre ting sammen med meg, som jeg orket... ja da kunne tanken å dø sikkert fristet da, for å lette ting for de, for jeg visste jo at ungene heller ville vært på hytte i danmark, enn på sykebesøk hos mor som fikk cellegift, og uansett ville dø iløpet av noen få år.... men om smertene mine var uutholdelige, fryktelige, jeg hadde ingen familie, eller hadde en veldig nær familie, som jeg visste ikke så på meg som en byrde, at avgjørelsen var MIN uten påvirkning fra andre. Det umulig for fagpersoner å bedømme hvem som skal få dø eller hvem som ikke skal få lov...

 

Det er et stort dilemma, men det er ikke en umulig oppgave. Jeg forstår deg slik at du i prinsippet ikke er imot aktiv dødshjelp som sådan, men at du ser at det blir vanskelig å fastslå hvilke regler som skal gjelde rundt det, hvem som skal utføre det, hvem som skal "få". Tar jeg helt feil? Isåfall så er vi jo ganske enige, selv om vi er uenige i om hvor grensa skal gå for hvem som skal få lov til å dø.

 

Det er vanskelig å sette en grense og sette regler for hvem dette skal gjelde, men det er ikke umulig. Så vil det alltid være noen som er uenig med reglene, men da skulle det da gå an å reservere seg mot å motta "hjelpen". Det er jo f eks mange som er imot abort, både antall uker det er lov, og om det i det hele tatt burde være lov, og jeg ser ikke at denne problemstillingen er så veldig annerledes.

 

Det ville uansett aldri vært noe alle leger eller alle sykepleiere måtte utføre som del av jobben sin. Det praktiseres i enkelte andre land, og vi nordmenn er nok ikke laget av noe annet enn mennesker i disse landene, og det finnes da noen som vil utføre dette der.

[Anonym bruker]

Ved et assistert selvmord må dessuten en lege eller sykepleier utføre handlingen, dvs. ta livet av et menneske. Det kan være etisk vanskelig å pålegge noen dette.

Jeg mener også dette må være frivillig å utføre av helsepersonell. Det er ikke dermed sagt at ingen er villige til å gjøre det.

Det er et godt prinsipp, men da må man ha et stort antall leger som er villige for å klare å forvalte "tilbudet" i hele landet...

 

Hvorfor må man det? Noe sånt burde ikke være overlatt til gud og hvermann på alle lokalsykehus. Det bør opprettes egne spesialavdelinger for akkurat dette på kun et fåtall steder i landet.

[Anonym bruker]

Du trenger vell strengt tatt ikke så mye utdanning for å gjøre jobben med å ta livet av pasienten. Det er jo ikke så vansklig. Det finnes sikkert dem som vil trives med den jobben. Det virklig vansklige er å avgjøre hvem som skal bli tatt livet av. Den avgjørelsen bør ikke kunne tas av hvem som helst.