Sitte ved bordet til alle har spist ferdig..

[Anonym bruker]

Krever ikke at 2 åringen skal sitte til alle er ferdig, men bruker ofte lengst tid selv så pleier ikke være noe problem. Fra h*n begynte å spise ordentlige måltider har vi praktisert at man skal sitte ved bordet ved måltidet, dvs nytter ikke å si at man ikke vil ha og så få lov til å ned for å leke. Måtte sitte ved bordet i ca 15 min uansett og etter et par uker har ingen nektet å spise noe, da de vet at de uansett må sitte der så de kan likegodt spise. Tvinger/maser aldri om å spise.

[Gjest Miryks]

Her setter vi oss ned alle sammen, lar ungene spise i eget tempo, krever at de sitter stille uten å tulle og lar de gå når de er ferdige.

[2SmåTroll]

må bare spørre. Dere som lar barna gå når de er ferdige, selv om ikke alle er ferdige. Hvordan går det egentlig? Erfaringsmessig hjemme hos oss, er at hvis eldstemann blir ferdig og spise, så er søren meg minstemann ferdig og vice versa. Uansett hvor mye de har spist.

 

Og er vi i selskap med flere barn, og de kan gå når de er ferdig, så hopper barna mine av stolen og. Uten å få spiste maten sin.

 

Så her fungerer det best å sitte til alle er ferdige, da spiser de middagen sin.

[Guttaboys]

Det problemet har jeg ikke enda, for eldstemann er tre, og minstemann er snart ett. Men når minsten begynner å skjønne greia, så vil jeg nok kreve at de sitter til begge er ferdige. Hittil har jeg bare hatt en meget aktiv treåring, og ikke måttet ta hensyn til søsken eller lignende. Og jeg finner det ikke riktig å tvinge han til å sitte etter han har spist opp. Som skrevet tidligere, det er nok arbeid for både oss og han å fullføre et måltid i fred og ro:) Om jeg hadde gjort det annerledes hvis jeg hadde hatt en rolig unge? Muligens, men det har jeg ikke!

[Guttaboys]

Det problemet har jeg ikke enda, for eldstemann er tre, og minstemann er snart ett. Men når minsten begynner å skjønne greia, så vil jeg nok kreve at de sitter til begge er ferdige. Hittil har jeg bare hatt en meget aktiv treåring, og ikke måttet ta hensyn til søsken eller lignende. Og jeg finner det ikke riktig å tvinge han til å sitte etter han har spist opp. Som skrevet tidligere, det er nok arbeid for både oss og han å fullføre et måltid i fred og ro:) Om jeg hadde gjort det annerledes hvis jeg hadde hatt en rolig unge? Muligens, men det har jeg ikke!

 

Innlegget mitt var ment som svar til 2småtroll

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Nei, det orker jeg faktisk ikke å ta kampen om. Barna spiser i så utrolig ulikt tempo, og så utrolig ulike mengder mat at jeg rett og slett synes det blir mye mer ukoselig å tvinge dem til å sitte ved bordet når de ikke vil (og dermed protesterer, hyler, viser at de kjeder seg osv, osv) enn å bare la dem gå slik at vi andre kan spise videre i ro og mak. Ett barn kan f.eks bruke en halv time på å spise, et annet 3-4 minutter.

 

Vi lærer dem at de må vente på andre barn når de er i besøk, og alltid spørre om å få gå i fra bordet når vi er i besøk,og så har de veldig god bordskikk ellers, så satser på at de ikke går for å være helt uoppdragne likevel

[Anonym bruker]

Har ikkje lest alle innlegga, men ville likevel dele mitt syn.

 

Både heime og i barnehagen er det eit problem dersom eitt av barna går veldig tidlig frå bordet, då det blir oppbruddstemning og alle dei andre barna også vil gå frå bordet - sjølv om dei eigentleg ikkje er ferdige. Ein får med andre ord ikkje noko matro rundt bordet.

 

Så vi jobbar med å sitte ved bordet til alle er ferdige heime hjå oss. Sjølvsagt innanfor rimelegheitens grenser - søndagsmiddagen hjå svigers som varer i 1,5 time er eitt av unntaka. Om dei får gå frå bordet, ønsker eg at dei ikkje masar og kneker/knover på dei som endå et og kosar seg. Mine barn er 2 og 4.

 

Ein annan ting er restauranter o.l., der det ikkje passar at barna går frå bordet og springer rundt i restauranten. Då er det ein fordel om dei er vante med å sitte ved bordet, sjølv om dei er ferdige å spise.

[Himmel og hav]

Nå er jo mine store, men vi har alltid hatt det slik at de, fram til de var en 9-10 år, måtte vente til barna var ferdige, og etter det måtte vente til alle var ferdige. Det var i grunnen aldri veldig vanskelig å gjennomføre, for vi har som regel alltid hatt det moro ved bordet, lekt ordleker, snakket engelsk, pratet om ting. I selskap gikk det også helt greit, så lenge ikke andre barn fikk gå fra. Da ble selvfølgelig våre også rastløse og ville ned.

 

Vi fikk mye tyn fra besteforeldrene for at vi var så "strenge" mens barna var små, for ungene til søstra mi trengte knapt å sitte ved bordet, men fikk løpe til og fra og få puttet inn en skje med mat, eller foreldrene fulgte etter dem rundt i huset med maten. Da var jo våre som mark ved bordet og var "ferdige" etter en bit. Noen få år senere låt det helt annerledes. Da var hele storfamilien på restaurant og våre på 5 og 7 satt fint ved bordet og spiste, pratet og lo, mens søskenbarna på samme alder, løp rundt i restauranten, klatret på stoler og begynte å grine når de måtte sitte ved bordet. Da var vi brått de "flinke" som hadde lært ungene å sitte til de hadde spist ferdig

[Gjest yrild]

Når vi er bare oss får han (3 1/2 år) gå fra når han er ferdig, men er vi med andre barn må de sitte til alle barna er ferdige. Foreløpig har det ikke vært noe problem, men det blir jo flere og flere lopper i blodet virker det som så mulig vi må sluke den kamelen... he he

 

Og ja... svigerinna mi har også fri barneoppdragelse og de måltidene med en 5 åring og en 2 åring kan være en prøvelse...

[Gjest yrild]

Og... min 3 1/2 åring begynner å forstå at det er forskjellig i ulike hjem og sammenhenger. F eks vet han at han ikke får lov til alt det hans søskenbarn får lov til og dette snakker han mye om :-)

[Appelsinpiken]

2,5 år og sitter til jeg og pappan har spist opp maten vår. Når siste bit er puttet i munnen, er det "takk for mat" og kan gå fra bordet. Om vi voksne vli ferdige først, må vi vente til hun er ferdig selvfølgelig.

 

I familieselskap er regelen at barna får gå når alle barna er ferdige.

[Gjest tilda med to små <3]

Her sitter alle ved bordet til alle er forsynt både vi voksne og ungene på 3 1/2 og 5 år. Jeg hadde likt det dårlig om min mann (f.eks.) ble ferdig først og bare gikk. Og det hadde ikke falt meg inn å bare gå ifra om jeg ble ferdig først. Det er rett og slett normal folkeskikk, og det mener jeg barna må lære seg.

 

Så her sitter alle til alle er forsynt, og det har vi gjort siden de var store nok til å sitte ved bordet. Ikke er det noe problem å lære dem det heller om en gjør det sånn fra starten. Da blir jo det den naturlige måten å oppføre seg ved matbordet.

 

Nå har ungene mine god appetitt da, så hvem som blir først ferdig varierer veldig. Vi voksne sitter egentlig og venter vel så ofte som barna må vente. Synes det er koselig å ha måltidene slik i lag, og om man er ferdig med å spise så er det da fremdeles hyggelig å sitte rundt bordet og prate med de andre.

[Anonym bruker]

Vi har en på 5 og en på 2. Han på 5år er stort sett først ferdig med å spise og han må vente til broren er ferdig, da får begge to gå fra. Hvis eldstemann får lov til å gå fra med en gang han er ferdig, så er plutselig 2åringen også ferdig, så det fungerer ikke. De gangene 2åringen er ferdig med å spise først, så får han gå fra med en gang, hvis ikke blir det bare styr og ikke noe koselig for oss andre å spise ferdig.

 

I familieselskap hos oss er det de samme reglene, for de er de eneste barna. Det er flere på vei nå og da kommer nok reglene til å bli at de må vente til alle barna er ferdige med å spise. Sånn er det også når vi er borte hos andre med barn eller har besøk her.

[hval12]

Hvordan får man tenåringer til å spise? Noen vil rett og slett ikke.

[Anonym bruker]

Hos oss praktiserer vi at de som er ferdige med å spise får gå fra bordet. Men døren til spiserommet skal være stengt. Dvs om barna går fra bordet, så får de ikke henge rundt bordet og mase på de som ikke er ferdige ennå, da må de oppholde seg på et annet rom. Da ble det plutselig ikke like populært å gå fra bordet 5 minutter etter at vi hadde satt oss