Hvilken "type" var du på videregående?

[Sol Skippertaksdronning]

JEg var rockern som ikke passa inn noe sted..egentlig skoleflink, men ga jamnt faen til slutt. Fikk da krongla meg til studekompetanse likvel. HAdde noen venner, men ingen kjempenære.

Fortsatt har jeg rockern i meg, men nå er jeg en helt annen, som faktisk gidder å bruke evnene mine der jeg vet jeg kan.

Ville ikke hatt videregåendetida tilbake om jeg så hadde fått betalt for det!!

Begynner på høyskolen om et par uker, og gleder meg vilt til det, fordi nå er jeg voksen og ikke den usikre femtenåringen lenger.

[Himmel og hav]

Jeg var litt sånn "midt på treet" type. Skilte meg ikke veldig ut i hverken den ene eller andre retningen. Da vi hadde russejubileum for en tid tilbake fikk jeg høre at jeg var "hun søte", og det stemmer nok. Jeg var søt, blid og grei, venner med de fleste, hadde draget på en del gutter uten å være av de hotteste, markerte meg sånn passe i timene, kantina og på russerevyen, og var egentlig ikke så opptatt av hva alle syntes om meg. Det er jeg fortsatt ikke.

[I scream for icecream!]

Jeg var skoleflink og satte veldig høye krav til meg selv. Lite fravær, gode karakter og veldig "snill" og rolig. Likevel var jeg nok sett på som en freaker; bare svarte klær, mye sminke, nagler og gjerne også hanekam innimellom. Det rare var at jeg var enormt sjenert og veldig ensom. Hadde vanskelig for å få venner, og det førte nok til at jeg gjemte meg litt bak et skummelt ytre. Det hjalp ikke så mye, for å si det sånn. Hata å alltid gå alene, og følte meg veldig utilpass. Jeg ble etterhvert også hekta på internett, så satt som regel og nerda i friminuttene og fikk kjæreste langt unna som jeg pendla til så ofte jeg kunne. Dro derfor sjeldent på fest osv. med de på skolen i helgene. Fikk heldigvis ei god venninne, som er en av mine beste venninner den dag i dag, i 2. klasse, og det redda videregående for meg. Nå er jeg fremdeles veldig pliktoppfyllende og føler meg ganske sosialt awkward til tider, men jeg får lett venner og har mange venner.

[Anonym bruker]

Jeg var den kjempestille jenta som ikke hadde noen å være sammen med hvis ikke mine to venninner var der Gikk endel rundt alene og spesielt siste året skulket jeg endel. Jeg var overhodet ikke komfortabel med meg selv og mislikte sterkt at jeg aldri klarte å prate med noen.

[Anonym bruker]

Jeg kom i klasse med bare ukjente på videregående og havnet derfor litt utenfor jentejengen der de fleste kjente hverandre fra før og ikke var så interessert i nye bekjentskaper.

 

Så da ble jeg hun normale jenta som var venner med "de rare" som ingen andre var venner med. Husker at ei jente spurte meg en gang hvorfor jeg som var så hyggelig var venner med de særingene. Og hun sa vel egentlig det de fleste tenkte. Men jeg hadde det fint med venninnene mine jeg, selv om det ikke ble noe livslange vennskap ut av det.

 

I tillegg var jeg en av svært få jenter som var veldig kompis med gutta, var ganske populær blant dem.

 

Var også den flinkeste i klassen, med best karakterer. Var en person som var trygg på meg selv og lite opptatt av hva andre mente. Var kasserer i russestyret (ganske stor skole med 7 parallelle klasser).

[Anonym bruker]

Jeg var vel en av de med best karakterer, men pga utseende og annen oppførsel, så var det nok ingen som trodde det

 

Jeg har intelligens nok til å lære fort, og trengte å gjøre lite lekser. Samtidig klarte jeg å lære mens jeg skravlet med andre

 

For meg var det nok å høre hva læreren sa, og å gjøre skriveleksen. Leselekser dreit jeg i, for hvordan sjekke det?