Min første... hans andre

[HeltAnonym]

Ja man blir nok mer avslappet med nummer to. Så jeg og sambo er kanskje i to forskjellige "stadier". Jeg er på "min spesielle første redd for at noe skal skje med lille" mens han har vært der fra før og ferdig med det. Tror nok dette er noe som jeg ganske lenge vil føle litt sårt.. om ikke alltid føle det litt slik, ettersom jeg ER stemor og blir påmint hans første spesielle og eksen veldig ofte. Men sånn er det, og jeg kan ikke gjøre annet enn å bare akseptere det.. men vil nok innimellom bli litt trist. Håper bare det blir sjelden.

Det vil bli sjeldnere og sjeldnere, spesielt om samboeren din er flink til å ta vare på DEG også Jeg hadde det slik leenge, lenge før vi fikk vår felles også, men nå VET jeg at han er AKKURAT like glad i vårt felles som han er i sine andre barn, også hans førstefødte. Nå var det noen år siden min sambo ble far sist, så mye var nytt for han også og han spør meg om ting, og dermed føler jeg at dette er spesielt for ham også Men om du nå har født ganske nylig, og har fått disse tankene, så kan det ha mye med hormonene og barseltiden din å gjøre, man blir litt ekstra sårbar da, så jeg håper at mannen din tar GODT vare på deg, og VISER hva han syns om både deg og den lille

Det er også lenge siden min samboer hadde baby sist. så det var litt "nytt" for han også på en måte. Heldigvis Vi finner begge ut av ting sammen og på nett. Jeg tviler ikke på at han er like glad i vårt felles. Det er det "første barnet sammen" spesielle, og det båndet han har skrytt sånn av at han og babyen fikk jeg er redd for at han ikke føler nå. Men er som det sies over her.. første gang er første gang. Desverre var ikke det noe vi fikk dele sammen. Er enig.. hormonene hjelper IKKE på med slike tanker!

 

Nei, det er nok bare noe vi må leve med, at den første gang er første gang Men du får bare satse på at når hormonene roer seg, så går det seg til Jeg har iallefall sluttet å tenke på det, det er liksom ikke så mye å gjøre med det

[Gjest <3Barn&Engler<3]

HI:

 

Det å få barn for første gang, er en spesiel hendelse, alt er nytt og skremende, og totalt uvirkerlig.

Kan fortelle deg, at samboeren min var likedann, med første, så gjorde han alt med ungen, flasket, byttet bleier, bar på, badet, sjekket han flere ganger på natt (spratt bokstavelig ut av senga og løp over til guttungens seng. Mens med lillesøster, er det slik du forklarer det, han har gitt meg grunnen: Denne gangen VET han at det er virkerlig, han føler seg tryggere, både på det at han kan det som behøvs, og at ungen har det godt, og tåler ligge litt alene også.

Det betyr ikke at han elske henne mindre, eller har mindre fars følelse for henne, det betyr rett og slett at han føler seg trygg i sin rolle, og vet ungen er der.