Jeg skal ta abort...

[Anonym bruker]

Jeg har akkurat bestemt meg for å ta abort. Nå har jeg fortalt mannen det og han sa ikke så mye.

Vi ble uplanlagt gravide og har et eldre kull. Jeg syntes det var veldig kjekt å skulle få en liten en i huset og mannen kom etter etterhvert. Vi har fortalt det til barna og de gleder seg også.

 

Saken er den at hormonene tar livet av meg! Jeg er så deprimert! Jeg er rasende på mannen som kan leve sitt eget liv mens jeg må sette mitt på vent. Jeg gråter og raser om hverandre. Får ikke sove om natten fordi jeg er så sint og blir så sint at tårene fosser!

 

Jeg er redd for at dette kan påvirke forholdet vårt og forholdet til barna. Jeg er som et stort troll, jeg vet det selv, men jeg klarer ikke å gjøre noe med det. Har vært sånn med alle de andre også, men denne gangen er det myye værre. Skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom resten av svangerskapet.

 

Desverre er det ikke noe å gjøre med hormonproblemet mitt.

 

Noen gode råd til en knust dame? Og vær så snill, ikke døm meg!

[Anonym bruker]

Kanskje du skal ta dette opp med broren din? Han var også ung, og et barn, da dette skjedde. Hva om noe av det samme har skjedd med ham? Jeg ville uansett ikke lastet et barn for noe som skjedde for så lenge siden og som jeg ikke har tatt opp siden det skjedde. Det blir for dumt. Du var et barn. Han var et barn. Dere var nysgjerrige og ting skjedde.

 

Vi var nysgjerrige?! Om jeg ikke hadde vært redd og usikker, så hadde jeg aldri latt det skje. Det er akkurat pga sånne tankeganger som dine at jeg har vært redd for å si dette høyt tidligere! Selv om jeg "gikk med på det", så betyr det ikke at jeg var nysgjerrig eller noe lignende.

Men ja, jeg skal konfrontere broren min med dette, etterhvert. Hadde det vært en engangshendelse, så hadde jeg kanskje skjønt tankegangen din, men dette var noe som skjedde så å si hver eneste dag i 6 mnd!

Han visste utrolig godt hva det var, og når han enda måtte overtale meg så sier det vel seg selv at jeg ikke syntes noe om det.

 

Jeg var 7-8 år, og drittredd for at foreldrene våre skulle dra ut uten oss, slik at han og min eldste bror ble alene hjemme med meg. Eldste broren min satt alltid på rommet og spilte, så han ante ikke hva som foregikk på stua, rommet mitt om broren min klarte å bryte seg inn eller rommet hans om han lokket meg inn med godter eller leker.

 

Tusen takk til dere andre som har svart.

 

Jeg personlig er imot abort med mindre det står om livet til moren eller at barnet ikke vil kunne overleve utenfor livmoren.

 

Men vil ikke dømme noen, som ung skulle jeg og ta abort men mistet barnet i sa før aborten skulle skje, så måtte inn til utskrapning.

Og ifjor gikk jeg igjennom en senabort pga lille babyen vår ikke ville kunne overleve utenfor livmoren..

[ღTyrkiskPepperღ]

Jeg tror at du vil angre hvis du tar abort bare pga hormoner. Hvis du har eldre barn så går det an å forklare de at du er slik pga graviditeten, din mann burde også ha forståelse for det. Dømmer deg

Ikke, men synes det er ett veldig tynt grunnlag for å ta abort.

 

[2 hjertegull :)]

Hva med å prøve antidepressive medisiner? Jeg slutta da jeg ble gravid, og gikk til samtaler, men siste kontroll på sykehuset før fødsel så informerte overlegen på gyn pol om at jeg hadde kunnet bruke cipralex under svangerskapet.. Jeg hadde en psykisk tøfft svangerskap, så det irriterer meg litt at jeg gikk til en vel forsiktig turnuslege uten den erfaringen..

 

Jeg bare deler dette så du er oppmerksom på at det går an hvertfall. Synes du skal prate med legen din

God bedring. Det finnes nok håp.

[Anonym bruker]

Jøss - jeg vet jammen ikke hva man kan si til sånt. Det er hvertfall en sjelden grunn til abort du har...

 

Det må da være mulig å få orden på hormonene, enten med medisin eller terapi. Det er jo bare for en kort periode.

 

Hvordan har du tenkt å forklare og forsvare dette ovenfor barna dine da? De har fått vite at de skal få et søsken, men så ble det plutselig ikke sånn likevel, fordi mor blir så sint av å gå gravid?

 

Hva med å tenke på alt mannen din går glipp av mens han lever sitt liv som vanlig? Han går glipp av å kjenne det første tegn på liv, han går glipp av vissheten om at det vokser et lite individ inni seg og han går glipp av å sette et nytt mirakel til verden...

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke noen som ikke har vært i mine sko skal prøve å dømme meg. Ja, det er kanskje et tynt grunnlag for dere som ikke sliter med dette.

Tenk å være så helvetes urimelig at det gjør vondt langt inni sjelen og likevel ikke kunne gjøre noe med det. Det er ikke bare snakk om litt sinne. Det er snakk om alt du kan tenke deg og litt til.

 

Angående antidepressiva, så bruker jeg det allerede. Og ja, jeg vet at jeg kommer til å angre på aborten resten av livet. Men jeg får rett og slett klaustrofobi av å tenke på å sitte der om noen måneder og ikke ha mulighet til å komme meg ut av situasjonen.

 

Og hva mannen går glipp av. Jeg hadde gladelig gått glipp av det om jeg slapp å gå sånn som dette. Jeg er kvalm av meg selv fordi jeg er så slem og vanskelig!

 

HI

[Gjest fjernet-medlem-1402]

jeg blir sånn som du forklarer når jeg skal ha mensen, og jeg skjønner hvor vanskelig og vondt det er, men har du prøvd homeopati, akupunktur, hypnose eller andre ting som kan hjelpe på humøret? Mange som merker bedring av dette altså.

 

Lykke til uansett hva du velger.

[Anonym bruker]

#2 her.. aner IKKE hvor denne sitatet over hang seg på.. ting er ikke helt på grep ang dataen..

[Anonym bruker]

Hva skal du gjøre med hormonene i overgangsalderen??

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt, jeg var også et hormontroll under sv og noen mnd etter. Kunne bli sint av bare småting og var super stresset. Kjente meg ikke igjen i det hele tatt! Det var så utrolig deilig når jeg kjente at det ga seg, litt etter litt. Dette var nok litt av grunnen til at bf ikke orket å leve mer med meg, og det er veldig synd... Jeg har faktisk tenkt at jeg er nødt å få kontroll på hormonene om jeg skal ha flere barn senere.

[Anonym bruker]

Hadde det som deg, både når jeg var gravid og ved mens. Jeg begynte på akupunktur og prøvde, som en over her nevner, hypnose.

 

Jeg hadde god effekt av dette og anbefaler det gjerne:)

[Netti***]

Dette er du voksen nok til å avgjøre. Skjønner ikke hvorfor du skriver her inne engang. Du viste nok at de fleste svarene ville være "ikke gjør det".

 

Har du tenkt godt igjennom det og du vet best så gjør du det. Ingen skal ta valget for deg. Lykke til..,

[Tira]

Dømmer ingen jeg, men er du virkelig sikker på at du vil ta vekk barnet på DET grunnlaget? Det går over en gang vet du og jeg tror nok mann og barn kan følge med i svingene noen korte mnd av livet sitt for å få ett nytt familiemedlem.

 

Jeg også er ett helvete å ha med å gjøre for tida. Det er helt drøyt faktisk. Gubben er helt enig, men skjønner jo hvorfor og mener at det nok er verst for meg selv... og det kjennes jo ganske fælt ut når det står på som verst. Føler meg som det rasshølet i mangel på ett bedre ord. Om dere ønsker dere dette barnet er det kanskje greit å tenke seg skikkelig grundeig om før du tar en abort pga hormonplager under svangerskapet. Tenk på hvor kort ett år av livet ditt er og hvor fort tiden går. Ett svangerskap er over på 9 korte mnd og du har vel minimum kommet 4 uker siden du vet du er gravid. Ergo er det 8 mnd igjen... Lykke til uansett hva du bestemmer deg for. Valget skal være riktig for DEG, ikke for alle andre.

[Tira]

Grundeig??? Skulle vel ikke være ei bakeoppskrift dette her da... Grundig kanskje;)

[Anonym bruker]

Jeg har tatt abort på grunn av tynt grunnlag før, noe som samsvarer med ditt grunnlag for abort.

Kjenner igjen når du skriver at du får helt panikk av tanken om å ikke kunne komme deg ut av situasjonen dagen da barnet er født.

 

Nå skal ikke jeg sitte å belære deg om hva som er grunn nok for abort og ikke. Vi har heldigvis fritt frem for valget frem til 12. svangerskapsuke i Norge. Men, jeg vil fortelle deg at selv om jeg var ung den gangen er det ingen ting annet i verden jeg angrer mer på, en den klossete avgjørelsen på å ta abort.

Du har barn fra før av, en mann osv.. Hormonene vil antageligvis roe seg ned etterhvert uansett.. de stiger voldsomt i 1 trimester og stabiliseres i 2. før det sees en liten stigning frem mot fødsel igjen.

 

Hvorfor ikke komme i kontakt med en psykiatrisk sykepleier? En du kan snakke med, kanskje har de muligheten til å ta deg inn 1 dag i uken til og med.

[Eeniemeenie]

Skjønner ikke helt.. du SKAL ta abort grunnet at du er hormonell? Men dere hadde fortalt det til ungene deres at dere skal beholde? whaaaat... Har man et stabilt hjem, økonomi og trygt parforhold ser jeg ikke grunnen til abort, sorry to say it.

[gutt11spire12]

Man tar ikke livet av noen pga at man blir hormonell. Ta deg sammen. Hormonene er ille, det vet jeg, men ærlig talt!!!!

 

Det er det verste grunnlag for abort jeg har hørt på lenge!!!!

 

Hilsen en som ble truet på livet til å ta abort, men ikke gjorde det!

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg dømmer deg ikke, men vil bare fortelle deg min historie. På nyåret tok jeg en provosert abort. Som jeg har angret på hvert sekund siden!!! Er godt gift, har to små herlige barn og et fantastisk liv, men ble uplanlagt gravid. Jeg ble utrolig hormonell og dårlig, og ikke minst gikk jeg rett i en depresjon. Følte at livet endelig var begynt å gå videre etter småbarnsfasen, og så ingenting positivt i å være gravid igjen, kun negative tanker! Var veldig usikker, og endte med provosert abort. Angret egentlig straks avgjørelsen var tatt og metoden utført, men dessverre ingen vei tilbake. Dette må jeg leve med resten av livet, og kommer bestandig til å angre. ønsket om barn ble så sterkt umiddelbart etterpå, og det førte til at jeg sitter her gravid igjen idag. Denne gangen føler jeg virkelig er en gave å være gravid, og er så utrolig takknemmlig for det livet jeg bærer, og at jeg får oppleve det en gang til på tross av hva jeg nettopp har gjort. Jeg elsker dette barnet over alt på jord. Aborten vil dessverre være en bør jeg må bære med meg for resten av livet, tanken på det livet som kunne ha vært.

 

Tenk nøye igjennom hva du er i ferd med å gjøre. Ikke gjør som meg ihvertfall, angre på avgjørelsen. Dessverre får jeg det aldri ugjort...

[Anonym bruker]

Man tar ikke livet av noen pga at man blir hormonell. Ta deg sammen. Hormonene er ille, det vet jeg, men ærlig talt!!!! Det er det verste grunnlag for abort jeg har hørt på lenge!!!! Hilsen en som ble truet på livet til å ta abort, men ikke gjorde det!

 

Abort er ikke å ta livet av noen! Sånne usaklige innlegg bidrar ikke til noe positivt for noen!

 

Det som var rett for deg, trenger ikke være rett for andre!

 

Abort opp til uke 12 er lovlig, mord er ulovlig. Selv du skjønner vel forskjellen på det???

 

Skjerp deg!

[Anonym bruker]

Virker som et rop om hjelp, og at du er i tvil? Hadde ikke tatt abort men vært åpen og ærlig ang reaksjonene i forhold til graviditeten. Som jeg sa til min samboer, er jeg som verst, gi meg en klem. Mulig det ikke funker for deg, men er det noe du vet kan hjelpe deg med humøret så bruk det.

[Mrs. Kaizer]

Dette er jo helt grusomt!! Du vil ta livets rett fra babyen din pga hormoner??? Altså, hallo? Et svangerskap varer i 9 mnd, dvs at om 6-7 mnd (alt etter hvor langt du er på vei) så er det jo over. Da blir du deg selv igjen. Det synes jeg du må klare å holde ut altså. Snakk med legen din og hør om det er noe legemiddel som kan hjelpe? Og hva har du egentlig tenkt å si til de som skal bli storesøsken? Som antakelig er full av forventing og gleder seg til babyen skal komme? Nei, av meg får du ingen sympati. Jeg håper dette er et trolleinnlegg, for jeg kan ikke tro at noen tenker slik som deg!

[Anonym bruker]

Jeg dømmer deg ikke, men jeg kan si ut fra egen erfaring at du kommer aldri over det. Ikke nesten engang.

Jeg tok abort som 18 åring fordi eksen min gjentatte ganger utøvde grov vold mot meg og drev med sterke rusmidler. Mange vil si at det er et sterkt grunnlag for å ta abort, ettersom både ungen og mora vil være i fare så lenge en slik type mann er faren.

Jeg følte ikke at jeg hadde noe valg, men hadde jeg fått noe støtte i det hele tatt av venner og familie, hadde jeg aldri gjort det.

Når jeg ser på den nydelige sønnen jeg har i dag, går det sjelden en dag uten at jeg savner hun eller han som jeg aldri fikk.

Ville de lignet på hverandre? Le av de samme tingene, delt på lekene sine. Han skulle hatt en storebror eller søster.... Jeg føler meg rett og slett som en morder. Og jeg føler meg sviktet som kvinne. Ingen ga meg alternativer. Jeg var ung, hadde hele livet foran meg, kunne få flere barn senere, måtte utdanne meg først, feste fra meg, reise litt mer o.s.v....argumentene fra andre for at jeg skulle ta bort barnet hadde ingen ende. Jeg var altfor ung og usikker til å vite bedre. Desverre....

 

På den andre enden av skalaen har jeg en barndomsvenninne som har tatt abort 4 ganger på litt mer enn et år med samme fyren. De har vært sammen i flere år og han ønsker seg sterkt et barn, det gjør ikke hun og det er visstnok "stress" med prevensjon. Så alle kjenner ikke likt på det å ta abort.

 

Mener virkelig ikke å gi deg dårlig samvittighet, så ikke ta det slik. Du vet hva som er best for deg. Men hva er verst å leve med? Et hormonhelvette uten sidestykke i noen lange mnd, eller savnet og sorgen over barnet du aldri fikk og aldri får i gjen?

 

 

Lykke til uansett hva du velger.

[Anonym bruker]

Siden du skriver at du er et "stort troll" tar jeg det som et hint på at dette faktisk også er et "trolleinnlegg" som det så fint kalles her inne om noen skriver tull. Men svarer likevel...

 

Om du allerede har fortalt det til barna så er du antakeligvis ganske langt i svangerskapet, dvs må ha senabort evt? Det er jo også en del annerledes enn abort før 12. uke. Det jeg da kan si til deg er at dere ikke burde ha sagt det før dere var sikre på å beholde det! Og når dere har sagt det, så er jo ikke akkurat det noe der bør trekke tilbake... ikke glem at det vil kunne brukes mot deg for alltid fra dine barn.

 

Skjønner at hormoner kan klusse med hjernen... men ærlig talt. Hva skulle du gjort om abortmuligheten var over da? Få heller hjelp, gå til akutt psykiatrisk/psykologisk behandling e.l. Tipper, om dette er et ekte problem, at den avgjørelsen om abort som du fortalte om, er like flyktig som hormonene, at du aldri kommer til å gjøre det. Det er trossalt et stort skritt å ta.

[Anonym bruker]

Er ditt valg. Du eller mannen bør iallfall sterilisere dere etter aborten. Å riskikere Å bli gravide igjen er kanskje ikke ønskelig....

Hadde prøvd Å snakket med legen min før jeg hadde gjennomført dette.

[ღTyrkiskPepperღ]

Man tar ikke livet av noen pga at man blir hormonell. Ta deg sammen. Hormonene er ille, det vet jeg, men ærlig talt!!!! Det er det verste grunnlag for abort jeg har hørt på lenge!!!! Hilsen en som ble truet på livet til å ta abort, men ikke gjorde det!

 

Abort er ikke å ta livet av noen! Sånne usaklige innlegg bidrar ikke til noe positivt for noen!

 

Det som var rett for deg, trenger ikke være rett for andre!

 

Abort opp til uke 12 er lovlig, mord er ulovlig. Selv du skjønner vel forskjellen på det???

 

Skjerp deg!

Men folk har forskjellig syn på dette må du da skjønne anonym. Noen mener det er helt greit å ta abort og ser ikke på det som å ta livet av noen, mens andre igjen som meg, mener at det er ett liv fra befruktelsen. Og at å fjerne det er å ta livet av det. For det er jo ett liv inni der, og når man tar

Abort så tar man livet av det. Selvom det ikke kan sammenlignes med å ta livet av ett menneske som er født.

Alle har forskjellige meninger og syn på dette.