Jeg ble seksuelt misbrukt av broren min. (langt)

[Anonym bruker]

Da jeg var 7-8 år, var det en periode på ca 6 mnd hvor broren min overtalte/manipulerte meg til sex. Både analt og vaginalt.

Han var 12-13 år da. Jeg er nå 22 år, og har gått til samtaler hos lege i litt over et år, og psykolog i 1 mnd pga sinneproblemer, angst og depresjoner.

Men jeg har ikke nevnt noe om misbruket.

Jeg har "alltid" trodd at dette ikke har gått inn på meg, og at jeg har vært over det. Av en eller annen grunn så har jeg tenkt mye på det de siste ukene, og jeg kjenner at jeg blir sint nå ved tanken, selv om jeg ikke har tenkt noe særlig over det de siste 15 årene.

Og jeg har snakket med samboeren min om dette, og han vil jeg skal si det til psykologen min. Det vil jeg også, men jeg vet ikke hvordan.

Jeg har som sagt alltid trodd jeg var over det, og dermed ikke hatt behov for å snakke om det.

For det første så føler jeg meg så dum som ikke har tatt dette opp før.

Nesten 1,5 år i samtaler, også har jeg aldri sagt noe om det...

 

For det andre kjenner jeg at angsten strammer rundt halsen ved tanken på å fortelle det til andre enn samboer. Jeg blir stressa av å tenke på å fortelle hva som skjedde, når, hvor og spesielt med hvem.

Jeg og broren min prater sammen idag. Ikke ofte, men en gang i blant. Vi spøker og ler som om ingenting har skjedd. Men de siste dagene har jeg kjent etter om jeg egentlig er glad i ham. Det skremmer meg at jeg har kommet frem til at jeg faktisk ikke vil ha ham i livet mitt. Min egen bror... Vi har hatt grei kontakt de siste 15 årene, men etter å ha tenkt, og følt på det, så kjenner jeg at jeg bikker mest mot å sperre ham ute.

 

Neste time hos psykologen er om to uker, og jeg tror jeg skal si det da. Om sambo får fri fra jobben til å bli med, for jeg vil ha ham som støtte. Jeg vil ha noen som kan holde rundt meg, holde meg sammen når jeg skal blottlegge det jeg har holdt inni meg i 15 år. Det jeg har vært redd for å fortelle om, i frykt for at mamma eller pappa skulle få høre om det.

Jeg er pissredd, hjertet truer med å banke seg ut av brystet mitt mens jeg skriver dette siden tankene er fokusert på å fortelle alt til psykologen. Men jeg er så sikker på at ting blir bedre etterpå, at det er verdt det. Sakte men sikkert, er jeg sikker på at det blir bedre...

 

Takk for at du gadd å lese..

[ana baroma]

Fortell det:) Det som deles med andre har en tendens til å bli mindre etterhvert. Jeg tror ikke jeg skal si mer enn akkurat det.... men du har all min støtte og sympati!

[Anonym bruker]

Kloke, store kvinne. Her er det ikke mer å si, du har en flott plan nå og det høres ut som du har og skaffer deg den støtten du trenger og fortjener. Det er godt, siden historien din traff meg i hjertet. Du forteller så objektivt, klart og greit. ønser deg ALT godt!! Det blir bedre.

[Anonym bruker]

forferdelig at du har vært igjennom det her..

men veldig bra at du har tenkt på dette og ser at du trenger å snakke om det. jeg tenker det betyr at du nå er klar for å jobbe med det. og hvis du synes det blir for tøft å si det høyt til psykologen din, kan du alltids skrive det ned og få vedkommende til å lese det, det er en god start så kanskje det blir enklere å snakke om når han har lest hva du har skrevet. uansett så er du kjempetøff!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg litt igjen i tankene dine.. jeg ble misbrukt av onkelen min når jeg var i barneskole-alder og det gikk mange år før jeg sa det til noen.

 

Jeg klarte til og med å fortrenge det lenge, men hadde masse mareritt og diverse som jeg etterhvert forstod grunnen til.

 

Det var forferdelig å fortelle det til noen men det hjalp så mye, for min del hvertfall.

Jeg slet med ting (uten å vite hvorfor) som kunne vært unngått om jeg hadde fått det ut før.

Man blir som oftest påvirket på en eller annen måte, selv om man tror at man ikke blir det.

 

Flott at du har en samboer som støtter deg, dette klarer du!

 

*stor klem*

[E.E.E.]

Så flink du er som vil kjempe deg gjennom det nå. Gjør det. Det vil alltid være der vet du. Så det er like greit først som sist.

Og følelsene dine er helt normale. Man fortrenger det så godt at man tror det ikke betyr så mye. Men plutselig lever man i det. Borte vil det aldri bli, men lær deg å leve med det, og ikke i det. For alt annet vil spise deg opp innenfra.

Syns du er tøff. Masse lykke til og stor klem fra meg.

[Gjest Løvemusene]

Det kommer til å bli bedre, syns du gjør alt riktig nå, fortell det og lett hjertet ditt. Og som de over skriver, alt blir bedre ved å dele det. ønsker deg masse lykke til!

[Anonym bruker]

Kanskje du skal ta dette opp med broren din? Han var også ung, og et barn, da dette skjedde. Hva om noe av det samme har skjedd med ham?

 

Jeg ville uansett ikke lastet et barn for noe som skjedde for så lenge siden og som jeg ikke har tatt opp siden det skjedde. Det blir for dumt.

Du var et barn. Han var et barn. Dere var nysgjerrige og ting skjedde.

[Anonym bruker]

jeg syns du er utrolig tøff som tør og gjøre det.... Jeg ble voldtatt av eksen min for 5 år siden og kun samboern min som vet det.. jeg kjenner meg så igjen av det forteller om hvordan du har det når du skriver om det og at du ahr ett sinne problem og deprimert..

 

jeg har enda ikke tørt og gått til psykolog, for jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle det, jeg er redd for å si det til andre mennesker..

 

ser veldig opp til deg!!! mange gode klemmer =)

[E.E.E.]

Kanskje du skal ta dette opp med broren din? Han var også ung, og et barn, da dette skjedde. Hva om noe av det samme har skjedd med ham?

 

Jeg ville uansett ikke lastet et barn for noe som skjedde for så lenge siden og som jeg ikke har tatt opp siden det skjedde. Det blir for dumt.

Du var et barn. Han var et barn. Dere var nysgjerrige og ting skjedd.

 

 

Det handler da ikke om å ta noen, men å rydde opp i en del følelser og lære seg å leve med dem. Kansje det er en vei å gå for å bevare kontakten med broren, det vet ingen. Poenget er å lære å leve med det.

 

[Anonym bruker]

Kanskje du skal ta dette opp med broren din? Han var også ung, og et barn, da dette skjedde. Hva om noe av det samme har skjedd med ham? Jeg ville uansett ikke lastet et barn for noe som skjedde for så lenge siden og som jeg ikke har tatt opp siden det skjedde. Det blir for dumt. Du var et barn. Han var et barn. Dere var nysgjerrige og ting skjedde.

 

Vi var nysgjerrige?! Om jeg ikke hadde vært redd og usikker, så hadde jeg aldri latt det skje. Det er akkurat pga sånne tankeganger som dine at jeg har vært redd for å si dette høyt tidligere! Selv om jeg "gikk med på det", så betyr det ikke at jeg var nysgjerrig eller noe lignende.

Men ja, jeg skal konfrontere broren min med dette, etterhvert. Hadde det vært en engangshendelse, så hadde jeg kanskje skjønt tankegangen din, men dette var noe som skjedde så å si hver eneste dag i 6 mnd!

Han visste utrolig godt hva det var, og når han enda måtte overtale meg så sier det vel seg selv at jeg ikke syntes noe om det.

 

Jeg var 7-8 år, og drittredd for at foreldrene våre skulle dra ut uten oss, slik at han og min eldste bror ble alene hjemme med meg. Eldste broren min satt alltid på rommet og spilte, så han ante ikke hva som foregikk på stua, rommet mitt om broren min klarte å bryte seg inn eller rommet hans om han lokket meg inn med godter eller leker.

 

Tusen takk til dere andre som har svart.

[nawi]

Hva vet du om dette? Dere var nysgjerringe og ting skjedde? Hvor har du det fra at HI var nysgjerrig? Veldig lite gjennomtenkt å komme med slike kommentarer!

Kanskje du skal ta dette opp med broren din? Han var også ung, og et barn, da dette skjedde. Hva om noe av det samme har skjedd med ham? Jeg ville uansett ikke lastet et barn for noe som skjedde for så lenge siden og som jeg ikke har tatt opp siden det skjedde. Det blir for dumt. Du var et barn. Han var et barn. Dere var nysgjerrige og ting skjedde.

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Kjære HI!

Dette var vondt å lese, starter med å gi deg en goood klem, og vil fortelle deg at jeg er KJEMPESTOLT av deg (selv om jeg ikke kjenner deg !!

 

Du skal ikke være flau over at du ikke har nevnt dette for psykologen din ennå. Skal du få rett hjelp er det viktig å få alle kortene på bordet, ellers kan ikke psykologen tilrettelegge behandlingen din på rett måte. Men det er også viktig at du er klar når du først forteller dette. Det kommer til å bli lange og tøffe dager framover, og det kreves mye jobb og selvinnsats. Men så en dag kommer du til å føle deg som en ny person! Du kommer til å føle en ny glede over livet, og samtidig, skulle det komme en regnværsdag så vil du innen den tid ha fått nytt "verktøy" til å takle utfordringene Jeg har trua på deg

 

Ang broren din , hør med psykologen om hvordan h'n mener du skal forholde deg til han de neste månedene. For når dette først kommer fram så vil det mest sannsynlig blusse opp masse sinne, frustrasjon, avsmak osv. Jeg vil råde deg til, om du klarer, å ikke ta et standpunkt til hvordan forhold du vil ha til broren din akkurat nå, men heller la behandlingen og helbredelsesprosessen komme godt i gang før du tar et valg. Er først da du virkelig kjenner på hva slags følelser du egentlig har for han, og om dette er noe du kan finne i ditt hjerte å tilgi han for. Ja, han var selv et barn, men skaden er skjedd. Dette kan kun du avgjøre, det er du som skal leve med deg selv Men som sagt, dette er noe du kanskje burde spørre terapeuten om, for jeg vil ikke gi deg "feil" råd..

 

Lykke til, vær sterk og tenk på hvor mye lettere du vil føle det etterhvert! Jeg tør driste meg til å påstå at du vil få en helt ny livskvalitet

[Anonym bruker]

Kanskje du skal ta dette opp med broren din? Han var også ung, og et barn, da dette skjedde. Hva om noe av det samme har skjedd med ham? Jeg ville uansett ikke lastet et barn for noe som skjedde for så lenge siden og som jeg ikke har tatt opp siden det skjedde. Det blir for dumt. Du var et barn. Han var et barn. Dere var nysgjerrige og ting skjedde.

 

Er der du tar FEIL.

En 12-13 åring vet utrolig godt at det er FEIL å gjøre slik. Nysgjerrig my ASS.

[Anonym bruker]

Kanskje du skal ta dette opp med broren din? Han var også ung, og et barn, da dette skjedde. Hva om noe av det samme har skjedd med ham?

 

Jeg ville uansett ikke lastet et barn for noe som skjedde for så lenge siden og som jeg ikke har tatt opp siden det skjedde. Det blir for dumt.

Du var et barn. Han var et barn. Dere var nysgjerrige og ting skjedde.

 

Fy faan, dette er det verste drittsvaret jeg hører i incest-sammenheng! "Han var bare et barn", og "dere var nysgjerrige"... Makan til ansvarsfraskrivende møkkaargumenter! Han var 5 år eldre, og STOREBROREN hennes! En 12-åring vet utmerket godt at man ikke skal forgripe seg på søsteren sin. Man kan på ingen som helst måte avfeie vaginal og anal penetrering som "nysgjerrighet".

[Netti***]

Sender deg en stor klem. Det kommer til å bli bra å få snakket med psykologen din om dette. Veldig lurt å ta med samboeren din. Tror du har vokst masse bare de siste ukene og kommer til å lære deg å leve med dette. Broren din har gjort noe veldig veldig galt, å trenger å få høre det. Kanskje han også har problemer meddet han har gjort. Bruk psykologen din til å finne en metode å konfrontere han.

 

Masse lykke til...

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle sammen. Nå gleder jeg meg mer enn jeg gruer meg til å snakke med psykologen. Og sambo har allerede bedt om fri den dagen, så han blir garantert med meg.

[Anonym bruker]

Oj, dette er jo som å lese om meg! Det samme skjedde meg og både jeg og broren min var i akkurat samme alder. Jeg trodde som deg at det ikke preget meg så mye, og til en viss grad hadde jeg fortrengt en hel del av det også.

Men da jeg ble 22-24 år slet jeg skikkelig! Plutselig var det forferdelig vanskelig for meg, alt som hadde skjedd. Jeg fikk flashbacks og det preget meg i stor grad i noen år! Hele hverdagen min besto av tanker og følelser rundt dette. Jeg selv valgte å flytte ganske langt bort og holdt meg der i tre år. Da fikk jeg bearbeidet det hele uten å være så tett innpå broren min og familien min. Men det er naturligvis ikke et alternativ for de fleste.

 

Jeg gikk også til psykolog uten å si noe om det - lenge. Da jeg fortalte det var det egentlig veldig deilig. Jeg kan ikke si at det hjalp noe tror jeg. I største delen kom jeg meg gjennom det på egen hånd, men det var godt at psykologen visste.

 

Masse lykke til! Jeg tror det er bra du tar opp dette med psykologen.

[Anonym bruker]

Pga diverse grunner kan ikke sambo bli med meg på timen i morgen likevel. Jeg har funnet ut at jeg da vil skrive alt ned i et brev eller noe og gi det til psykologen. Men jeg sliter sånn med å starten, vet ikke hvordan jeg skal begynne. Har prøvd å skrive flere ganger nå, men det ender alltid med en halv side med forklaringer på hvorfor jeg ikke har sagt noe før nå, og synes det virker helt rart.

 

Vet heller ikke om jeg burde gi ham det før eller etter timen. Om jeg skal gi ham det før, kunne jeg jo likegodt bare sagt det, noe jeg kjenner at jeg ikke kommer til å klare. Hadde blitt utrolig takknemlig for hjelp, selv om det er jeg som må gjennom dette til slutt... Trøster meg med at det er over om 23 timer.

 

HI

[Anonym bruker]

Tror det er veldig vanlig at pasienter holder igjen. Det er jo også litt derfor du går dit gang etter gang.

 

Når jeg gikk til psykolog så blottla jeg ikke alt i oppveksten med det samme. Mye av det jeg har opplevd har jeg aldri fortalt om.

Jeg tror du har kommet over en kneik i terapien dær du klarer å innrømme det for deg selv og for andre.

 

Vær stolt av deg selv, klapp deg selv på ryggen og si "dette klarer jeg helt fint, jeg er sterk og har et flott liv nå. Selv om broren min gjorde dette mot meg så skal jeg klare meg"

 

Du trenger ikke tenke på broren din engang, hvis du ikke ønsker kontakt med han så har du ikke det. Ingen skal tvinge deg til det og ingen skal si du må tilgi. Alt er opp til deg, du har makten.

[Anonym bruker]

Pga diverse grunner kan ikke sambo bli med meg på timen i morgen likevel. Jeg har funnet ut at jeg da vil skrive alt ned i et brev eller noe og gi det til psykologen. Men jeg sliter sånn med å starten, vet ikke hvordan jeg skal begynne. Har prøvd å skrive flere ganger nå, men det ender alltid med en halv side med forklaringer på hvorfor jeg ikke har sagt noe før nå, og synes det virker helt rart. Vet heller ikke om jeg burde gi ham det før eller etter timen. Om jeg skal gi ham det før, kunne jeg jo likegodt bare sagt det, noe jeg kjenner at jeg ikke kommer til å klare. Hadde blitt utrolig takknemlig for hjelp, selv om det er jeg som må gjennom dette til slutt... Trøster meg med at det er over om 23 timer. HI

 

Gi det før timen. Gå rett inn, si hei og gi han brevet. Så venter du til han tar ordet.

 

Skrive noe sånt som:

 

Jeg har opplevd noe i barndommen som jeg ikke har klart å fortelle om tidligere. Den eneste som vet er min samboer. Jeg forstår nå at dette preger meg i ganske stor grad, og at jeg trenger hjelp til å bearbeide og til å komme meg videre.

 

I en perioden på ca 6 mnd da jeg var 7-8 år, ble jeg utsatt for seksuelt misbruk av min bror som da var 12-13 år.

 

Så beskriver du dette nærmere...............

 

Jeg sliter i dag med....

Jeg vet ikke om jeg klarer å ha kontakt med min bror....

Jeg lurer på om jeg skal ta det opp med min bror....

osv

 

 

Lykke til!

 

Klem

[Anonym bruker]

#20 her.

 

PS: tror psykologen din blir veldig glad om du forteller dette. Han vil se på det som et gjennombrudd i terapien. Og at du først Nå kan begynne å lege sårene.....

[Anonym bruker]

Takk for svar! Hittil har jeg skrevet dette. Ikke for å virke 110% hjelpeløs, men kan noen lese gjennom det...?

 

Jeg har opplevd noe i barndommen som jeg ikke har klart å fortelle om tidligere. Ingen andre enn min samboer vet om det.

Da jeg var 7-8 år, var det en periode på ca 6 mnd hvor den yngste broren min overtalte/manipulerte meg til sex. Både analt og vaginalt. Han var 12-13 år da. Jeg har "alltid" trodd at dette ikke har gått inn på meg, og at jeg har vært over det. Derfor har jeg heller ikke sagt noe til legen min i løpet av samtalene jeg hadde med henne. Jeg hadde planer om å si det på første time hos deg, men jeg kjente at det snørte seg helt sammen de gangene jeg prøvde. Da innså jeg at jeg langt fra har kommet over dette, hvis jeg ikke engang klarer å snakke om det. Min samboer har ikke spurt så mye. Han fikk vite om det i 2009, da vi hadde vært sammen fem år. Han visste at det var noe siden jeg var noe anspent og virket generelt utilpass i begynnelsen av vårt forhold. Vi var inne på temaet for en uke siden, men jeg kjente da også at det snørte seg, jeg ble kvalm og jeg fikk den ekle klumpen i brystet som så altfor fort kan utvikle seg til et angstanfall.

 

Jeg og min bror snakker sammen i dag, selv om det ikke er så ofte. Da spøker og ler vi som de fleste andre søsken. Men jeg kjenner de siste ukene, mer eller mindre siden første time hos deg, at jeg har vært litt ekstra "på'an". Litt ekstra sint. Både jeg og min samboer tror det er for at jeg ikke har fått snakket ut om dette. Det var meningen at han skulle være med meg i dag, og hjelpe meg å få fortalt det, men pga familieproblemer gikk ikke det.

[Heihånåerdetjuligjen]

Kanskje du skal ta dette opp med broren din? Han var også ung, og et barn, da dette skjedde. Hva om noe av det samme har skjedd med ham? Jeg ville uansett ikke lastet et barn for noe som skjedde for så lenge siden og som jeg ikke har tatt opp siden det skjedde. Det blir for dumt. Du var et barn. Han var et barn. Dere var nysgjerrige og ting skjedde.

 

Uff, lite gjennomtenkt svar anonym...:-(

[Gjest marie-s]

Kanskje du skal ta dette opp med broren din? Han var også ung, og et barn, da dette skjedde. Hva om noe av det samme har skjedd med ham? Jeg ville uansett ikke lastet et barn for noe som skjedde for så lenge siden og som jeg ikke har tatt opp siden det skjedde. Det blir for dumt. Du var et barn. Han var et barn. Dere var nysgjerrige og ting skjedde.

 

Jeg undere meg på hva du ville gjort om du oppdaget dette med dine barn? At en eldre bror av dine barn forgrep seg på en yngre søster?