Der kom den endelige beskjeden jeg har grudd meg for.

[Anonym bruker]

Mamma er syk. Det synes ikke utad, men hun har en hjernesvulst som har kommet tilbake for n'te gang nå, og i går kveld fikk jeg vite at det er et glion, altså en ondartet svulst som er terminal - uansett. Forventet levetid for pasienten er maks 5-6 år i 95% av tilfellene, og mamma har nå hatt dette i fem år. Med andre ord er det etter all sannsynlighet ikke lang tid igjen.

Jeg gruer meg til jul. Jeg gruer meg til neste sommer, og jeg er livredd for det faktum at barna mine ikke kommer til å huske mormor.

Ingen av oss vet hvor lenge vi har henne her, men svulsten viser en hissighet og en hyppighet som ikke kan være noe godt tegn. Og jeg tenker, hvor mye kan en kropp tåle? Etter flere runder med hjernekirurgi, stråling, cellegift og gudene vet hva, så er det ikke mye igjen av mammaen min som jeg husker henne. Men likevel er hun jo nettopp det, mammaen min. Og jeg føler meg rådvill og usikker, omtrent som da jeg var liten og søkte råd og hjelp hos mamma. Men nå kan jeg ikke gjøre det. Det er mamma som trenger meg. Hvordan skal jeg klare å holde ut, være sterk og være den støtten hun trenger? Og hvordan skal man takle vissheten om at en av de aller viktigste personene man har kjent hele livet snart skal forsvinne fra en - for alltid?

 

Uff, måtte lufte tanker, klarer ikke sortere hodet akkurat nå.

[MrsMilla]

Bare et lite tips, jeg kan veldig lite om å være pårørende eller ha svulst.

 

Hvor i landet bor du?

 

På st.olavs i trondheim har de ei maskin som heter sonowand som er veldig presis å bruke i hjerneoperasjoner. LLettere å få ut hele svulsten og unngå viktige blodårer.

 

Vet dette fordi det firmaet jeg jobbet i før lager denne maskinen. Den brukes vel bare på st.olavs så vidt jeg vet, samt på store og godt utstyrte sykehus i utlandet.

[Musemorbr /]

Jeg har dessverre ikke noen gode råd, men jeg har gode tanker og medfølelse å gi deg. <3

[Gjest uni kum]

For det første, veldig trist å høre om din mor! Det er alltid vondt når ens nære og kjære blir syk.

 

Du finner styrken til å være der for din mor gjennom dette, det er jeg ganske sikker på.

 

Ikke gå inn som en pleier. La andre ta den delen, ikke slit deg ut på slike ting. Du har nok med å stå i det psykisk, og takle din, dine barns sorg og din mors sorg. Ikke vær redd for å si fra til evt pleiepersonalet, om dere er hjemme, på velferdssenter eller sykehus, si fra om din mors behov, om du føler de ikke forstår henne helt. Gå heller i en dialog med de rundt henne, fremfor å bruke energi på å irritere deg eller være bekymret for at de ikke gjør som dere ønsker.

 

Ta inn andre samtalepartnere ved behov, det være seg prest, sosionom eller annet. En prest trenger ikke komme for å prate om Gud og Jesus, men kan for mange fungere som en god samtalepartner, der man kan prate om ting man kanskje ikke vil "spare" andre for, uansett behov... Det gjelder både din mor og dere rundt henne.

[Appelsindyret]

Uff så uendelig trist vennen min! Kan ikke annet enn å sende deg mange gode og varme tanker! <3

[LillaGorilla♥♥]

*klem*

[Anonym bruker]

Tusen takk for varme ord alle sammen.

Hun har gått til spesialister på området i flere år, og reist rundt i landet for å få behandlinger spesialtilpasset hennes tilfelle, så de har virkelig gjort det de kan.

Så langt fungerer hun normalt, bor hjemme og klarer seg stort sett selv med litt hjelp fra pappa, så vi er veldig heldige sånn. Man kan ikke se på henne at hun er dødelig syk om man bare treffer henne på gata. Så det er egentlig litt surrealistisk, for jeg forventer nesten å treffe en pleiepasient hver gang jeg ser henne når jeg hører om alt hun går gjennom og hvor dårlig hun faktisk er.

 

Men ser for meg at det neste halvåret gir dramatiske forverringer ettesom den mest effektive delen av behandlingen nå gis for siste gang, kroppen hennes har fått det den tåler i så måte, og de kan ikke fortsette. Svulsten er også plassert rett ved personlighetssenteret, så hun kan få litt tourettes-lignende utbrudd, og i dårlige perioder kan hun bli en helt annen enn den hun vanligvis er. Det krever litt omstilling og er vanskelig å venne seg til for oss rundt - hun som alltid har vært den vennligste og varmeste personen mot alle rundt seg.

 

Nei, vet virkelig ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Må bare blåse ut litt, så takk for at dere er så gode.

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal sette deg ned med din mor alene og si at du syns dette er vanskelig og at du er redd. Snakk med henne om hva hun ønsker og hva du ønsker. Om dere begge går på tå hev for dere er redde for å ta opp det dere tenker eller er redde for så blir den siste tiden dere har sammen ikke så bra som den kunne ha blitt.

 

Da min farfar ble syk og det ikke gikk ann å gjøre noe mer hadde vi en slik samtale. Han er en person som ikke har vært den veldig sosiale fyren, han har vært der men sjeldent vært en jeg har pratet mye med. Vi tok denne praten på sengekanten på sykehuset, noe jeg grudde meg veldig til men veldig glad for at jeg tok. Den siste måneden han levde så fikk han sine største ønsker oppfylt, og det har gitt meg veldig mye i å vite at jeg har fått lov å gi han det. Det er bare små ting, men for han kjempe store ting. Slik som å bli bedre kjent med oldebarna, han hadde ett veldig godt forhold til de fra før av, men det ble ett tettere forhold nå. Jeg har tatt masse bilder av de sammen, og jeg har skrevet ned veldig mye av historiene han fortalte til barna. og det har jeg satt sammen i albumet til ungene. Så nå titter vi i albumene sammen og minnes den siste tiden vi hadde sammen på en god måte. Jeg viste han kunne dø når som helst, det skjønte også ungene etterhvert men de skjønte jo ikke hva kjøttetende bakterier gjør med kroppen.

 

Jeg hadde en far som var så syk at vi ikke viste hvordan det skulle gå i lang tid. Meg, min søster, mor og far hadde en samtale som min pappa ville ha. Han viste ikke hvordan det ville ende, men han ville leve så normalt som mulig men han bestemte seg for å nyte hvert minutt. Fra å være en pappa som hadde tusen prosjekter i luften, jobb og politikk som frarøvet han det meste av fritiden så gjorde han ett valg om at vi i familien skulle nyte livet sammen som om det skulle være den siste dagen hver dag.

Nå er det snart 15år siden han fant ut at han er syk, og vi lever igrunn ganske så likt nå som i tiden etter. Vi nyter tiden vi har sammen og verner om familieen og tiden vi har sammen. Vi er en veldig sammensveiset familie, selv om vi er ulike som natt og dag. Det har kommet mange barnebarn de siste åra, og det har gjort oss enda tettere. Min far har blitt en skikkelig tussete bestefar som setter barnebarna forran absolutt alt, det er de som gir livet mening. Han har også kuttet ut all medisinering og behandling, for han vil heller leve kortere enn å leve lenger men redusert pga medisiner og behandling han må ta. Vi andre er ikke like enig i den avgjørelsen, men det er hans valg og jeg skjønner han også. Nå er han nesten som sitt gamle jeg igjen, og det syns jeg han fortjener å nyte når det er det han selv ønsker.

Dødsdommen henger over han, men for oss er det ikke noe vi tenker over lenger. Skulle han plutselig dø, så vil det være tungt men ikke så tungt som om vi ikke hadde vært så sammensveiset som vi har blitt eller at jeg viste han ikke fikk leve slik han selv ønsket. Det kan ikke være det enkleste å vite at jeg kommer til å dø, og de månedene legen først ga har passert, så året, så de 5åra som en annen lege gav. En lever nesten på lånt tid og en ser menneskene rundt en er lei seg og forandrer seg, lever litt på tå. Men det er ikke så lenge siden han sa at skulle han dø nå, så vil han dø med ett smil om munnen. "Men dere blir ikke kvitt meg med det første!"

Bilder har vi i haugevis, og det har vi av alle familiemedlemmer igrunn. For jeg har blitt veldig bevist på å ta bilder og ta vare på minner slik at vi har for ettertiden. Og mine barn setter veldig stor pris på bildene vi har. En oldemor som bare det eldste barnet møtte en gang, men ikke husker siden hun var så liten har det blitt tittet mye på. Bare det å se på hva de gjorde sammen, smil og latter.

 

Jeg vil råde deg til å ta en prat med din mor. Snakk om hva dere begge føler og hva dere ønsker. Ikke minst hvor mye dere ønsker at sykdommen skal dominere hverdagen deres fremover, skal sykdommen eller samholdet og gleden dere har sammen være det som dominerer?

[LillaGorilla♥♥]

Jeg syns du skal sette deg ned med din mor alene og si at du syns dette er vanskelig og at du er redd. Snakk med henne om hva hun ønsker og hva du ønsker. Om dere begge går på tå hev for dere er redde for å ta opp det dere tenker eller er redde for så blir den siste tiden dere har sammen ikke så bra som den kunne ha blitt. Da min farfar ble syk og det ikke gikk ann å gjøre noe mer hadde vi en slik samtale. Han er en person som ikke har vært den veldig sosiale fyren, han har vært der men sjeldent vært en jeg har pratet mye med. Vi tok denne praten på sengekanten på sykehuset, noe jeg grudde meg veldig til men veldig glad for at jeg tok. Den siste måneden han levde så fikk han sine største ønsker oppfylt, og det har gitt meg veldig mye i å vite at jeg har fått lov å gi han det. Det er bare små ting, men for han kjempe store ting. Slik som å bli bedre kjent med oldebarna, han hadde ett veldig godt forhold til de fra før av, men det ble ett tettere forhold nå. Jeg har tatt masse bilder av de sammen, og jeg har skrevet ned veldig mye av historiene han fortalte til barna. og det har jeg satt sammen i albumet til ungene. Så nå titter vi i albumene sammen og minnes den siste tiden vi hadde sammen på en god måte. Jeg viste han kunne dø når som helst, det skjønte også ungene etterhvert men de skjønte jo ikke hva kjøttetende bakterier gjør med kroppen. Jeg hadde en far som var så syk at vi ikke viste hvordan det skulle gå i lang tid. Meg, min søster, mor og far hadde en samtale som min pappa ville ha. Han viste ikke hvordan det ville ende, men han ville leve så normalt som mulig men han bestemte seg for å nyte hvert minutt. Fra å være en pappa som hadde tusen prosjekter i luften, jobb og politikk som frarøvet han det meste av fritiden så gjorde han ett valg om at vi i familien skulle nyte livet sammen som om det skulle være den siste dagen hver dag. Nå er det snart 15år siden han fant ut at han er syk, og vi lever igrunn ganske så likt nå som i tiden etter. Vi nyter tiden vi har sammen og verner om familieen og tiden vi har sammen. Vi er en veldig sammensveiset familie, selv om vi er ulike som natt og dag. Det har kommet mange barnebarn de siste åra, og det har gjort oss enda tettere. Min far har blitt en skikkelig tussete bestefar som setter barnebarna forran absolutt alt, det er de som gir livet mening. Han har også kuttet ut all medisinering og behandling, for han vil heller leve kortere enn å leve lenger men redusert pga medisiner og behandling han må ta. Vi andre er ikke like enig i den avgjørelsen, men det er hans valg og jeg skjønner han også. Nå er han nesten som sitt gamle jeg igjen, og det syns jeg han fortjener å nyte når det er det han selv ønsker. Dødsdommen henger over han, men for oss er det ikke noe vi tenker over lenger. Skulle han plutselig dø, så vil det være tungt men ikke så tungt som om vi ikke hadde vært så sammensveiset som vi har blitt eller at jeg viste han ikke fikk leve slik han selv ønsket. Det kan ikke være det enkleste å vite at jeg kommer til å dø, og de månedene legen først ga har passert, så året, så de 5åra som en annen lege gav. En lever nesten på lånt tid og en ser menneskene rundt en er lei seg og forandrer seg, lever litt på tå. Men det er ikke så lenge siden han sa at skulle han dø nå, så vil han dø med ett smil om munnen. "Men dere blir ikke kvitt meg med det første!" Bilder har vi i haugevis, og det har vi av alle familiemedlemmer igrunn. For jeg har blitt veldig bevist på å ta bilder og ta vare på minner slik at vi har for ettertiden. Og mine barn setter veldig stor pris på bildene vi har. En oldemor som bare det eldste barnet møtte en gang, men ikke husker siden hun var så liten har det blitt tittet mye på. Bare det å se på hva de gjorde sammen, smil og latter. Jeg vil råde deg til å ta en prat med din mor. Snakk om hva dere begge føler og hva dere ønsker. Ikke minst hvor mye dere ønsker at sykdommen skal dominere hverdagen deres fremover, skal sykdommen eller samholdet og gleden dere har sammen være det som dominerer?

 

Vil bare si at dette var veldig fint skrevet. Klem til deg også

[Anonym bruker]

#8 du skriver så fint at jeg føler en slags ærbødighet når jeg leser innlegget ditt. Det må være vanskelig å leve som dere har gjort de siste årene, som du sier omtrent på lånt tid, men på samme tid må hver dag være en berikelse. Jeg beundrer dere for å ha klart å gjøre det meste og det beste ut av en vanskelig tid!

Du treffer spikeren på hodet, jeg skal absolutt få snakket med mammaen min om hva som foregår. Hun må jo ha det vanskelig og vondt selv, og er sikkert redd, og så sitter jeg her og er egoistisk og tenker på mine egne følelser. Huff. Har sittet og sett i kalenderen nå og satt av en lengre periode hvor jeg kan være sammen med henne.

Jeg har også hatt fokus det siste året på bilder av henne og barnebarna, siden vi tross alt har hatt det litt i bakhodet at vi ikke vet hvor lenge vi får beholde henne. Men en ekstra sorg i oppi alt det andre er jo at mine barn ikke vil huske henne, med all sannsynlighet. Men det får man ikke gjort noe med dessverre, annet enn å vise bilder og fortelle historier.

 

Stor klem til deg, og tusen takk for fine og vekkende ord. ønsker deg og familien din alt godt videre.

 

HI

[Anonym bruker]

Finnes noen mennesker som har klart å redusere str på kreftsvulster ved å kutte ut karbohydrater siden svulster etter sigende må ha det for å vokse, ikke vet jeg altså....jeg bare syns det høres så ufattelig vondt og trist ut at jeg tenker det kan være verdt å nevnt... kunne neppe skade å undersøke det kanskje. Uff, for en vond situasjon. Jeg klarer ikke å sette meg helt inn i det engang men må bare si at jeg føler skikkelig med deg og familien din!

 

Det var noe med å kutte ut karber og kunstige søtningsmidler, men det blir jo litt "alternativt" kanskje. Finnes litt om det rundt på nettet ihvertfall. Lykke til med alt!

[Anonym bruker]

Finnes noen mennesker som har klart å redusere str på kreftsvulster ved å kutte ut karbohydrater siden svulster etter sigende må ha det for å vokse, ikke vet jeg altså....jeg bare syns det høres så ufattelig vondt og trist ut at jeg tenker det kan være verdt å nevnt... kunne neppe skade å undersøke det kanskje. Uff, for en vond situasjon. Jeg klarer ikke å sette meg helt inn i det engang men må bare si at jeg føler skikkelig med deg og familien din! Det var noe med å kutte ut karber og kunstige søtningsmidler, men det blir jo litt "alternativt" kanskje. Finnes litt om det rundt på nettet ihvertfall. Lykke til med alt!

'

 

 

Jeg tror nok ikke en stor hjernesvulst forsvinner av å leve på lavkarbo. Klem til HI. Men hva med å undersøke mulighetene for behandling i utlandet? Det er mange pasienter som har reist til Tyskland og USA og blitt friske, da legene i Norge sendte dem hjem for å dø. Ulempen er at man må betale hele greia selv, belånet huset over pipa, men det er verdt det hvis det finnes behandling som faktisk virker. Lykke til! Håper at det tross alle prognoser går mye bedre, og dere får ihvertfall beholde din mor i lengre tid enn legene gir henne.

[Anonym bruker]

Hei!

Det er en grusom beskjed dere har fått, jeg føler med deg!

Mitt råd er å bare fortsette å være datteren hennes. Hun er fortsatt moren din, og det vil hun være så lenge hun lever. Det forholdet dere har i dag er det som er naturlig for dere, og hvis det endres fordi hun er syk (at du inntar en "pleiende" rolle, eller på andre måter går ut av datter-rollen"), så kan det gjøre fokuset på sykdommen og døden større. Det er skremmende for alle, men de rollene og det forholdet dere har er trygt og kjent.

 

Moren min døde av kreft i fjor høst. Vi fikk beskjed om at de ikke kunne gjøre mer i fjor sommer. Vi snakket om det, men ikke veldig mye, der det falt seg naturlig. Mamma kunne komme med små kommentarer eller hint som ikke nødvendigvis førte til en samtale, og jeg kunne gjøre det samme. Andre ganger satt vi bare og gråt litt sammen. Vi skjønte begge to hva den andre tenkte på, og det holdt der og da. Av og til tenker jeg at jeg skulle ønske jeg sa oftere hvor glad jeg er i henne, men jeg VET jo også at hun visste det. Jeg pleiet og hjalp henne litt, og jeg gjorde det fordi jeg ville og fordi jeg følte meg trygg, ikke fordi jeg følte at jeg måtte. Det tror jeg var lurt.

Sorgen begynner jo lenge før personen dør når man får en sånn beskjed, men for oss var det viktig å være naturlige i forholdet vårt, og å være sammen.

 

Tidligere har jeg tenkt at jeg ikke forstår hvordan noen kan leve med en sånn visshet, hvordan man kan holde seg oppe i hverdagen, hvor man får styrken fra. I dag ser jeg at det vi gjorde var ikke å holde oss oppe, men å holde sammen. Jeg ser også at det var den desidert tøffeste men også fineste perioden vi hadde sammen, fordi vi rett og slett bare var sammen.

 

Lykke til med tiden som kommer! Vær sterk, men ikke for sterk, og vær datteren til moren din!

[Anonym bruker]

Synes du har fått mange fine ord og gode råd her - mange gode damer her inne

 

Du skriver at du synes det er trist at barna dine kanskje ikke vil huske din mor, og det fikk meg til å tenke på da min tante døde. Hun prøvde desperat å holde ut til hennes første barnebarn skulle bli født, men måtte gi tapt en uke før barnet ble født. Dette var noe hun slet forferdelig med og greide liksom ikke gi slipp selv om de ikke lenger hadde smertelindring å tilby henne. Siste gangen jeg gikk inn til henne, kanskje en time før hun døde, var jeg alene der. Jeg sa at jeg visste at hun kjempet pga barnebarnet... og lovte henne at jeg skal fortelle barnebarnet alt jeg kan om sin bestemor, at barnet skal få høre alt om sin fantastiske bestemor og at hun ikke vil bli glemt. Da fikk min tante et fredelig drag i ansiktet og stresset i øynene hennes forsvant og hun greide såvidt å smile til meg.

Det er noe du også kan forsikre din mor om at du vil gjøre. Hun fortsetter å leve gjennom deg og dine barn.

 

For både din del og dine barns del, så bruk litt tid til å få moren din til å fortelle om sin barndom, ting du ikke visste fra før. Hvordan var hun som barn, hva tenkte hun, hvilke drømmer hadde hun. Hva husker hun av sine slektninger som døde før du ble født osv. Var det spesielle sanger hun likte som liten, var det en spesiell aftenbønn som ble brukt, navnet på første kjæledyr osv. osv. Skriv ned det hun forteller deg (når du kommer hjem, samme kveld) slik at du har det for ettertiden. Da kan du også lage en liten bok til barna dine som gjør at de "husker" henne enda bedre, og det blir enda mer spennende for dem hvis de også får et lite innblikk i henne når hun var på barnas alder (etter hvert som de vokser)

 

Jeg skulle ønske jeg hadde brukt mer tid på sånt med mine besteforeldre, men håper jeg får til noe lignende med mine foreldre. Mamma og pappa er jo nå "eldste generasjon" og de som husker generasjonene før oss, når de går bort går også noe av denne informasjonen bort.

 

Jeg mener ikke at du skal gjøre et stort prosjekt ut av dette, for det viktigste er å bare være sammen den tiden dere har. Men tenk litt gjennom om det er ting du aldri har visst om din mor, er det ting du alltid har hatt lyst til å spørre om, hvordan var hennes forhold til hennes foreldre og besteforeldre, hva følte hun da hun gikk gravid med deg, er det noe spesielt hun vil at du skal formidle til barnebarna osv. osv.

 

Men det viktigste er som hun over her skriver, vær sterk, men ikke for sterk - og mest av alt bare vær datteren til moren din!

 

Stor klem til deg!

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Ville bare sende deg en god klem!

Jeg vet ikke hva du går gjennom og kan heller ikke sette meg inn i det. Jeg kan tenke tanken, og den tanken er grusom vond.

 

Det eneste jeg ville hatt fokus på ville vært å bevare minner, ha lange gode samtaler og bruke ekstra tid. Ikke ekstra tid som pleier, men ekstra tid som datter og la barnebarna være der. Helt til hun blir sliten, da kan det være godt å trekke seg tilbake, kanskje mannen din kan ta barna mens du bruker litt tid på å rydde.

Jeg tror heller ikke (iallefall min mor) ville at jeg skulle tatt helt over - ifh til dette med at hun ikke får lov til å gjøre noe og bare blir plassert i en stol. Men, da ville jeg heller plassert henne i en stol, med mening. F.eks gi henne en bok hvor hun kan skrive noe i, sette inn bilder.. Bare for å bevare minnene og la henne få ta del i det.

 

Det er en stor sorgprosess for alle sammen.

Kanskje den største sorgprosessen for din mor - som vet hun en gang skal forlate dere. Men, at hun kanskje fikk lov til å delta litt og "bestemme" hva hun vil barnebarna skal huske - kan også være fint. Hennes tanker og følelser om deg, mannen din og barna deres. Hennes tanker om familien, oppveksten hennes og din (deres om du har søsken), hennes liv.

 

Men, da tror jeg det er viktig å snakke sammen først og spørre om hun vil.

 

DU har fått mange gode og fine svar. Sender deg en klem.

Noe annet kan ikke jeg gjøre.

[kei80]

Kjære deg!

Jeg kjenner på smerten din ved hvert ord jeg leser av innlegget ditt. Jeg har mistet mamman min og blir veldig rørt av innlegget ditt. Synes du skal snakke med henne. Klem henne mye og bruk all den tiden du kan med henne:) Sender deg alle gode tanker og en klem.

[Anonym bruker]

Tusen takk alle sammen. Jeg er overveldet over fine svar og varme tanker Kei80, å miste mannen din må ha vært ubeskrivelig vondt, jeg føler virkelig med deg, og sender deg en god klem! Kan ikke engang forestille meg hva du har gått igjennom.

 

#13, jeg tar virkelig til meg alt du skriver. Det er som å lese om mine egne tanker og frykter, og jeg forstår at jeg kanskje leter etter styrke på feil steder. Det er veldig leit å lese at du har mistet moren din til sykdommen, og jeg håper bare jeg kan være den datteren jeg leser at du har vært når det blir behov for det. Jeg tror du har mye rett i det du skriver om å hente styrke bare fra å være sammen, og ikke nødvendigvis å snakke bare om sykdom og døden. Heller sette pris på den tiden vi har igjen sammen og de minnene vi enda kan skape sammen.

 

Jeg har virkelig fått mange tanker og ideer av alt dere har skrevet, og nå sitter jeg og ser på videokameraer. Skal kjøpe et og dokumentere på film både tid med mamma og barnebarn, historier fra jeg var liten og før jeg ble født, og andre ting som vi kommer på. Synes det virker mer "nært" enn å skrive det, og så er det lettere å vise til barna når de blir større.

 

Det gjør på en måte at sorgprosessen føles litt lettere, for nå har jeg en oppgave og et ansvar overfor både mine barn og mammaen min, nemlig å sørge for at de får minner av hverandre og at det blir bevart også i framtiden. Jeg bor ganske langt unna mine foreldre, men nå har jeg fått satt av god tid, i alle fall et par uker om ikke mer, på å reise til de og være sammen med de. Mannen er heldigvis fantastisk og ordner opp så jeg kan reise uten dårlig samvittighet for hva som skjer hjemme.

 

Vi har faktisk vært innom både lavkarbo og krefthemmende supermat, men mamma syntes det var mye styr, og ville heller fokusere på å ha det bra med seg selv og kose seg, og så sette sin lit til leger og forskning. Hun lever imidlertid karboredusert, og tar både supermat og annet ved siden av. Tror nok hun helst ikke vil tenke så mye på det som skjer, og jeg klandrer henne ikke for det.

Ang utenlandsbehandlinger, så tror jeg nok legen hennes ville opplyst om det dersom det var noen muligheter og håp ved å dra utenlands. Det er en fantastisk lege hun har, og en av landets ypperste kirurger og spesialister på hennes type sykdom. Heldigvis.

 

Igjen, tusen takk for råd og støtte, det varmer uendelig mye i en tung tid!

 

HI

[Anonym bruker]

Hei.

 

Ville bare sende deg en klem. For ett par år siden holdt jeg min bror i hånda da svulsen tok livet hans. Han hadde den i 8 år før den ble for stor. 3 flotte små barn hadde han også.

 

Vi var heldige på en måte, det gikk fort på slutten. Bare 10 uker før han døde kjørte han bil, jobbet og hadde barna. Han selv viste da at han hadde kort tid igjen. På 2 mnd mistet han tale, balanse, følsomhet i armer og bein. Og ikke minst hukommelsen. Så for meg ble det viktig å ha det morsomt med han, ikke masse prat. Vi tok oss en siste fest i lag en mnd før. Det ble hans siste fest, men samboeren fortalte i ettertid at han hadde flirt så godt da jeg og ett par andre dro på byen. Han hadde en topp fest med oss. Det varmer i ettertid.

 

Siden dere har så lite tid må dere finne ut fort om dere vil prøve noe alternativ eller reise til utlandet. Kina er jo et hett tema ang. hjernesvuls.

Mine søsken sliter ennå med at de føler for lite ble gjort, både av oss pårørende med å sende han verden rundt og av det norske helsevesenet. Jeg har slått meg til ro med at min bror ikke ønsket dette og heller ikke trodde nok på det. Slik at min sorgprosess virker på meg som lettere. Jeg er ikke bitter slik de er. Sier heller ikke at verden er urettferdig, for hvem som helst kan bli rammet.

 

Nå passer jeg på å ha barna hans mye hos meg, samt snakke åpent om pappaen deres. Fokusere på da han var frisk, fortelle de hvordan det var å ha han som storebror. Hvordan han lurte meg mange gang, hjalp meg og beskyttet meg. Men også hvordan han kunne plage vette av meg.

 

Dette er ikke lett, og sorgprosessen blir så lang når det kommer til slike sykdommer. Håper dere finner styrken sammen, både deg, din mor og andre involverte.

 

Sender deg en stor klem.

[Anonym bruker]

#18, tusen takk for at du delte din historie. Den var både vakker og tragisk på en gang. Det må være en forferdelig tragedie å miste broren sin, men jeg synes det var fantastisk å lese om hvordan dere tilbragte den siste tiden sammen, og hvordan dere holder minnene i live for dere selv og overfor barna. Sånn sett så forsvinner ikke de vi er glad i helt likevel? Liker å tenke det i alle fall.

Det er utrolig trist å lese om alle som mister nære og kjære til sykdom, men på en måte er det litt godt å se at det faktisk går an å komme seg gjennom det, selv om det er forferdelig vondt og vanskelig, og å se at det fortsatt går an å ha fine opplevelser sammen, trass i en dårlig prognose fra legene. Og ikke minst at man kan leve videre på minner og gode opplevelser fra et liv sammen.

En stor takk til dere som har delt deres historier!

 

Klem fra HI

[Ennai]

Dette var ikke morro lesning. Å få høre hvordan pårørende har det når man har alvårlig sykdom i nermeste familie. nå vet jeg mye om hbordan mine nermeste har det ift meg...

Jeg har selv gått igjennom fjerning av en hjernesvulst for 1 1/2 uke siden. Jeg sitter fremdeles å venter på svar om den var godartet eller agressiv.. jeg er 24 år og det hele virker så surrealistisk og forferdelig hbis det skal vise seg at den var ondartet..

 

Min største medfølelse for deg og din familie, og alle de pårørende som har skrevet slike fantastiske svar til deg!

Det var en stor tankevekker til meg og dette..

[Anonym bruker]

Stor klem til deg M med gutt10! Det må være helt forferdelig å være hovedpersonen i en sånn situasjon, og jeg kan ikke engang prøve å sette meg inn i hvordan du har det nå

Kan bare sende deg masse varme tanker, og håpe det viser seg å være godartet. ønsker deg også god bedring og håper du kommer deg fort etter operasjonen. Alle gode ønsker fremover til deg og dine!

 

Klem fra HI

[Ennai]

Takk for det hi:-) legene er positive, men med min flaks tørr jeg ikke å være 100% sikker på positivt resultat før jeg får telefon fra legen..

 

men jeg skal ikke kapre tråden din:-) men jeg vet med meg selv om jeg skal få samme beskjed som din mor, hadde jeg prøvd å tadd masse bilder og skape mange minner med sønnen min slik at han skal vite hvor glad jeg er i han og at samboer har gode minner om meg å fortelle til sønnen min.

håper du får en flott tid med din mor og får skapt mange gode minner som blir verdifulle siden!:-)

[Anonym bruker]

Takk for det hi:-) legene er positive, men med min flaks tørr jeg ikke å være 100% sikker på positivt resultat før jeg får telefon fra legen.. men jeg skal ikke kapre tråden din:-) men jeg vet med meg selv om jeg skal få samme beskjed som din mor, hadde jeg prøvd å tadd masse bilder og skape mange minner med sønnen min slik at han skal vite hvor glad jeg er i han og at samboer har gode minner om meg å fortelle til sønnen min. håper du får en flott tid med din mor og får skapt mange gode minner som blir verdifulle siden!:-)

 

Tusen takk. Det er godt å høre at legene er positive, da må du bare leve i troen du også

Jeg har vært og kjøpt videokamera i dag, og neste uke reiser jeg med barn og mann for å bli en stund sammen med mamma og familien.

 

Jeg skulle gjerne vist deg respekten ved å signere med nicket mitt, men føler jeg har utlevert mammaen min såpass nå at jeg signerer som anonym likevel, for hennes skyld.

Krysser fingrene for deg og for at alt går bra med deg framover. Lev i håpet, se framover og tenk positivt!

 

Stor klem fra HI

[Ennai]

Du viser meg stor respekt bare med å svare hi:-) men hvis du ikke vil utlevere nick er du velkommen til å sende pm:-) er ikke typen til å avsløre hvem/hva/hvor om du skjønner. Er greit å kunne sette ord på følelser uten at alle her vet hvem du er:-)

 

jeg er her om vil snakke:-)

[Anonym bruker]

Det setter jeg stor pris på, og jeg skal huske det, absolutt. Tusen takk!

 

Vil gjerne returnere tilbudet, hvis du vil snakke, så send en melding på tråden her, så skal jeg sende deg pm. Akkurat nå føler jeg det er så ferskt alt sammen, så alle mine forsvarsmekanismer slår inn og prøver å innbille meg at det er et mareritt, en syk fantasi eller noe slikt. Det er rart hvordan man reagerer.

 

HI