Må mannen be der om lov til å gå ut?

[Anonym bruker]

Både jeg og min mann spør om lov før vi går ut.

 

Flere av dere skriver at mannen deres ikke ber om lov, men at dere forventer at han forhører seg med dere og sjekker at det passer først? Hva er forskjellen på å spørre om det passer og å be om lov? Er ikke det bare to måter å beskrive det samme på?

 

I de aller fleste parforhold med barn er det vel sånn at man har respekt nok overfor hverandre til at man ikke bare går ut uten å forhøre seg om det passer for den andre først.

[LillaGorilla♥♥]

Både jeg og min mann spør om lov før vi går ut. Flere av dere skriver at mannen deres ikke ber om lov, men at dere forventer at han forhører seg med dere og sjekker at det passer først? Hva er forskjellen på å spørre om det passer og å be om lov? Er ikke det bare to måter å beskrive det samme på? I de aller fleste parforhold med barn er det vel sånn at man har respekt nok overfor hverandre til at man ikke bare går ut uten å forhøre seg om det passer for den andre først.

 

Med å spørre om lov mener man vel at man ikke nekter hverandre å gå ut dersom det ellers passer mht barnevakt, andre avtaler etc. Det finnes jo dem som nekter partneren å gå ut sånn generelt. Og det er ikke greit, i mitt hode.

[Anonym bruker]

Både jeg og min mann spør om lov før vi går ut. Flere av dere skriver at mannen deres ikke ber om lov, men at dere forventer at han forhører seg med dere og sjekker at det passer først? Hva er forskjellen på å spørre om det passer og å be oCm lov? Er ikke det bare to måter å beskrive det samme på? I de aller fleste parforhold med barn er det vel sånn at man har respekt nok overfor hverandre til at man ikke bare går ut uten å forhøre seg om det passer for den andre først.

 

Med å spørre om lov mener man vel at man ikke nekter hverandre å gå ut dersom det ellers passer mht barnevakt, andre avtaler etc. Det finnes jo dem som nekter partneren å gå ut sånn generelt. Og det er ikke greit, i mitt hode.

 

Da ligger vel strengt tatt ikke forskjellen hos den som spør, men hos den som svarer?

[LillaGorilla♥♥]

Både jeg og min mann spør om lov før vi går ut. Flere av dere skriver at mannen deres ikke ber om lov, men at dere forventer at han forhører seg med dere og sjekker at det passer først? Hva er forskjellen på å spørre om det passer og å be oCm lov? Er ikke det bare to måter å beskrive det samme på? I de aller fleste parforhold med barn er det vel sånn at man har respekt nok overfor hverandre til at man ikke bare går ut uten å forhøre seg om det passer for den andre først.

Med å spørre om lov mener man vel at man ikke nekter hverandre å gå ut dersom det ellers passer mht barnevakt, andre avtaler etc. Det finnes jo dem som nekter partneren å gå ut sånn generelt. Og det er ikke greit, i mitt hode.

Da ligger vel strengt tatt ikke forskjellen hos den som spør, men hos den som svarer?

 

Joda, men partneren til disse spør vel etterhver om "lov", siden de ikke tør annet..

[Gjest Lykkeliggift_]

Både jeg og min mann spør om lov før vi går ut. Flere av dere skriver at mannen deres ikke ber om lov, men at dere forventer at han forhører seg med dere og sjekker at det passer først? Hva er forskjellen på å spørre om det passer og å be om lov? Er ikke det bare to måter å beskrive det samme på? I de aller fleste parforhold med barn er det vel sånn at man har respekt nok overfor hverandre til at man ikke bare går ut uten å forhøre seg om det passer for den andre først.

Med å spørre om lov mener man vel at man ikke nekter hverandre å gå ut dersom det ellers passer mht barnevakt, andre avtaler etc. Det finnes jo dem som nekter partneren å gå ut sånn generelt. Og det er ikke greit, i mitt hode.

 

Det kan også være greit. Har mannen eller dama historie med utroskap, flørting og tafsing i fylla, så kan et av elementene i tilgivelsen og fortsettelsen av forholdet være å avtale at den utro part ikke går ut eller drikker i en viss periode.

[LillaGorilla♥♥]

Både jeg og min mann spør om lov før vi går ut. Flere av dere skriver at mannen deres ikke ber om lov, men at dere forventer at han forhører seg med dere og sjekker at det passer først? Hva er forskjellen på å spørre om det passer og å be om lov? Er ikke det bare to måter å beskrive det samme på? I de aller fleste parforhold med barn er det vel sånn at man har respekt nok overfor hverandre til at man ikke bare går ut uten å forhøre seg om det passer for den andre først.

Med å spørre om lov mener man vel at man ikke nekter hverandre å gå ut dersom det ellers passer mht barnevakt, andre avtaler etc. Det finnes jo dem som nekter partneren å gå ut sånn generelt. Og det er ikke greit, i mitt hode.

Det kan også være greit. Har mannen eller dama historie med utroskap, flørting og tafsing i fylla, så kan et av elementene i tilgivelsen og fortsettelsen av forholdet være å avtale at den utro part ikke går ut eller drikker i en viss periode.

 

Da er det vel bedre at den personen som holder på sånn skjønner at dette er feil og endrer oppførsel. Hvis de bare holder seg hjemme fordi den andre "nekter" dem, er det vel tvilsomt om noe slikt vedvarer.

[Gjest Lykkeliggift_]

Både jeg og min mann spør om lov før vi går ut. Flere av dere skriver at mannen deres ikke ber om lov, men at dere forventer at han forhører seg med dere og sjekker at det passer først? Hva er forskjellen på å spørre om det passer og å be om lov? Er ikke det bare to måter å beskrive det samme på? I de aller fleste parforhold med barn er det vel sånn at man har respekt nok overfor hverandre til at man ikke bare går ut uten å forhøre seg om det passer for den andre først.

Med å spørre om lov mener man vel at man ikke nekter hverandre å gå ut dersom det ellers passer mht barnevakt, andre avtaler etc. Det finnes jo dem som nekter partneren å gå ut sånn generelt. Og det er ikke greit, i mitt hode.

Det kan også være greit. Har mannen eller dama historie med utroskap, flørting og tafsing i fylla, så kan et av elementene i tilgivelsen og fortsettelsen av forholdet være å avtale at den utro part ikke går ut eller drikker i en viss periode.

Da er det vel bedre at den personen som holder på sånn skjønner at dette er feil og endrer oppførsel. Hvis de bare holder seg hjemme fordi den andre "nekter" dem, er det vel tvilsomt om noe slikt vedvarer.

Veldig enkelt forklart. En jeg kjenner har hatt forhistorie med vold i fylla - han klarer ikke å styre seg og slåss, slår dama osv. Han og dama var av og på i flere år, så ble de sammen igjen, og dama satte ultimatum - hvis de skal bo sammen, gifte seg og få barn, skal han HELT avstå fra alkohol. De hadde sine diskusjoner i begynnelsen, men nå drikker han faktisk aldri en dråpe alkohol, han vet hva som venter hvis han gjør det.

 

Slik det er med ham, er det med mange andre, at de mister hemninger i fylla og ligger med andre selv om de VET at det er galt og VET at de har dame hjemme. Så hvis man har et slik problem er det ikke bare å "forstå" det, noen ganger må man pushes.

 

Veldig merkelig at du blant mange andre råder folk til å sette foten ned hvis mannen ikke gjør husarbeid og tar seg av barnestell, og FORTELLE ham hva som kreves og stille krav, mens noe mye mindre nødvendig som fylleturer på byen skal man holde kjeft om og la mannfolket "forstå" dette selv.

[fikas]

Spørre om lov...!? Man MÅ vel strengt tatt det i ett parforhold hvor det er barn involvert? Men man trenger jo ikke å kalle det for å spørre eller gi lov, det er jo bare enkel og grei kommunikasjon. Om både jeg og mannen min hadde planlagt noe samme kveld uten å "spørre hverandre om lov" så hadde vi hatt ett problem med treåringen - kan jo ikke akkurat være hjemme alene heller altså må man prate sammen og planlegge hverdagen. Jeg blir forøvrig glad og fornøyd hvis han vil tilbringe litt tid ute av huset så jeg kan stulle og stelle og ha full kontroll på dvdspilleren mens han syns det er kjipere å være aleine hjemme å må ha litt tid til å invitere kamerater over hvis jeg skal ut (hele kvelden) uten han faste planer (trening og slikt) trenger man ikke å "spørre om lov" for å gjennomføre - selv om mannen i huset noen ganger glemmer at jeg trener hver mandag og onsdag

 

Så, nei, ingen spør om lov men vi er begge forpliktet til å passe på at det er noen som er hjemme med sønnen. Det være seg han, meg eller andre omsorgspersoner

[Anonym bruker]

Jeg er sammen med en mann som har vært singel i mange år før han traff meg, og festet så å si hver helg da han verken hadde barn, dame eller andre forpliktelser bortsett fra regninger og jobb. Da han begynte sammen med meg, var det et tilfelle han drakk tre helger på rad, og to av dem var ikke avklart med meg - han bare stakk og ringte meg dritings etterpå og sa at han var full. Da satt jeg foten ned og sa at det IKKE er akseptabelt å drikke hver helg når man har familie. Han skjønte det selv, men ikke før etter han ble full. Så nei, ikke alle FORSTåR at de ikke kan drikke så og så mye, og når man kommer i et nytt forhold, skal man avklare mange svært viktige ting, og utelivet er en av dem. Da må det være greit å si NEI, når du har stiftet familie er det IKKE greit å fortsette å feste hver helg.

[LillaGorilla♥♥]

Både jeg og min mann spør om lov før vi går ut. Flere av dere skriver at mannen deres ikke ber om lov, men at dere forventer at han forhører seg med dere og sjekker at det passer først? Hva er forskjellen på å spørre om det passer og å be om lov? Er ikke det bare to måter å beskrive det samme på? I de aller fleste parforhold med barn er det vel sånn at man har respekt nok overfor hverandre til at man ikke bare går ut uten å forhøre seg om det passer for den andre først.

Med å spørre om lov mener man vel at man ikke nekter hverandre å gå ut dersom det ellers passer mht barnevakt, andre avtaler etc. Det finnes jo dem som nekter partneren å gå ut sånn generelt. Og det er ikke greit, i mitt hode.

Det kan også være greit. Har mannen eller dama historie med utroskap, flørting og tafsing i fylla, så kan et av elementene i tilgivelsen og fortsettelsen av forholdet være å avtale at den utro part ikke går ut eller drikker i en viss periode.

Da er det vel bedre at den personen som holder på sånn skjønner at dette er feil og endrer oppførsel. Hvis de bare holder seg hjemme fordi den andre "nekter" dem, er det vel tvilsomt om noe slikt vedvarer.

Veldig enkelt forklart. En jeg kjenner har hatt forhistorie med vold i fylla - han klarer ikke å styre seg og slåss, slår dama osv. Han og dama var av og på i flere år, så ble de sammen igjen, og dama satte ultimatum - hvis de skal bo sammen, gifte seg og få barn, skal han HELT avstå fra alkohol. De hadde sine diskusjoner i begynnelsen, men nå drikker han faktisk aldri en dråpe alkohol, han vet hva som venter hvis han gjør det. Slik det er med ham, er det med mange andre, at de mister hemninger i fylla og ligger med andre selv om de VET at det er galt og VET at de har dame hjemme. Så hvis man har et slik problem er det ikke bare å "forstå" det, noen ganger må man pushes. Veldig merkelig at du blant mange andre råder folk til å sette foten ned hvis mannen ikke gjør husarbeid og tar seg av barnestell, og FORTELLE ham hva som kreves og stille krav, mens noe mye mindre nødvendig som fylleturer på byen skal man holde kjeft om og la mannfolket "forstå" dette selv.

 

Jammen, greia er at man KAN ikke nekte et annet voksent menneske noe som helst, hvis de selv ikke vil høre på det øret. Man kan jo ikke binde dem fast og låse dem inne. Ergo kan mennesker i prinsippet gjøre akkurat som de vil uansett hva den de er sammen med måtte mene.

 

Når det er sagt mener jeg at det er enkelte ting som må være på plass i en velfungerende familie og i et forhold- nemlig at man er klar over hverandres grenser, respekterer hverandre, behandler hverandre skikkelig og tar hensyn. Dette innebærer for meg for eksempel, at man deler på oppgaver, er trofaste og ærlige, tar seg av barna sine, ikke slår og heller ikke raver rundt i fylla hver helg.

For meg er det dette jeg mener med å være et voksent, ansvarlig menneske som tar hensyn til familien sin. Og jeg ser det faktisk som en selvfølge at både kvinner og menn forstår dette.

 

Når man inngår et forhold må man snakke om disse grensene og forventningene, og bli enige om hvordan man skal ha det. Dvs, begge må være enige. Og så lever man etter det.

 

I tilfeller der partneren viser seg som en idiot etterhvert, så ja, da setter man foten ned og forteller denne personen om hvilke grenser man har og hva man forventer, så får DE SELV ta valget om de vil ta hensyn til det, eller ta konsekvensene av å ikke gjøre det. Evt får man ideelt sett inngå kompromiss, slik at ingen føler seg overkjørt.

 

Alle oppegående mennesker skjønner jo at det ikke er greit å fly på byen ørten ganger i uka, slå partneren sin, ligge på sofaen mens den andre slaver hjemme eller å være utro. Det handler om grunnleggende respekt, ikke om å "nekte" hverandre noe, eller "gi lov til" noe.

[Mikkemafian]

Her må både jeg og mannen konferere før vi avtaler ting... Når jeg reiser ut, låser jeg mannen hjemme og omvendt, derfor kan vi ikke bare stikke uten å si ifra.

 

Ingen fengsel her, altså, bare vanlig folkeskikk og 3 unger som ikke kan være alene hjemme:)

[Anonym bruker]

Selvsagt. Han må sende skriftlig søknad (Skjema nr 38) minst 3 uker i forveien.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er normal høflighet å spørre. Jeg spør ham og han spør meg. Han ønsker av og til at jeg skal være hjemme fordi han ikke har sett meg hele uka, føler han, og det tar jeg hensyn til så langt det er mulig (hvis det ikke er noe spesielt jeg skal. Kommer gjerne tidligere hjem da). Selv har jeg ikke stort behov for å ha ham hjemme fordi jeg allerede føler jeg får litt lite alenetid.

 

Hvis man ønsker å være fri og frank så bør man absolutt ikke gå inn i noe seriøst forhold. Det er en ærlig sak om man ønsker mer tid sammen med partneren sin, så jeg synes ikke den eneste legitime grunnen er at man har barn. Selvsagt er ikke det aktuelt når man ser hverandre stort sett hver kveld. Men dette minner altså om eksen min. Han så jeg aldri. Han var ute med kompiser hver kveld, og hvis jeg ble med, ble han irritert, for det skulle jo bare være guttene. Og spurte jeg pent om han kunne være hjemme en kveld, ble jeg beskyldt for å styre hele livet hans. Skikkelig dramatisk mann. Vi bodde ikke lenge sammen og har heldigvis ikke barn sammen.