Hva skal de unge gjøre?

[Anonym bruker]

http://www.dinepenger.no/bruke/avslaar-flere-boliglaan-oeker-gebyrene/20254719

 

Hva er dere tanker rundt dette emnet?

 

Hva skal unge i dag gjøre for å i det hele tatt komme inn på boligmarkedet?

 

Burde foreldre sette i gang sparing fra fødselen av å gi barna til de skal flytte ut som et bidrag? Eller bør ungdom fra 18 års alder selv ha fullt ansvar for egne veivalg mtp økonomi og huslån?

 

Selv var jeg ikke av de flinke barna som gjorde alt riktig fra ung alder. Jeg reiste, studerte, levde "det glade liv", jeg har relativ høy studiegjeld igjen, og selv om jeg har en god utdannelse og en grei inntekt, hadde jeg ikke spart opp nok midler til å kunne kjøpe bolig.

I mitt tilfelle, var ikke mine foreldre interesserte i å bidra noe, da de mente det var min egen feil - det er muligens en sannhet i det. Men jeg var ikke, og er ikke i dag enig i deres avgjørelse.

 

Det var min manns foreldre som bidro med sikkerhet i deres bolig som gjorde at vi kom oss inn på markedet. Vi hadde lite egenkapital fordi vi har valgt å betale mest mulig ned på studiegjeld og bilgjeld. Men vi var ca 30 år, og dermed altså ingen purunge førstehjemslånere.

 

Heldigvis for oss, kjøpte vi oss inn på riktig tidspunkt, og 1 år senere var boligen økt så mye at vi kunne løse ut hans foreldre og "eie" boligen selv. I dag, 5 år senere, har vi betalt deler av lånet hurtig, og eier 75% selv......ikke nødvendigvis kjempebra siden vi allerede er i midten av tredveårene.....men sånn er det i alle fall.

 

Hvordan har dere andre gjort det? Og skal altså dagens unge gjøre?

[Anonym bruker]

Opps....skrivefeil...mente at vi HAR IGJEN 75%, ikke eier 75%....hadde det vært så vel

 

HI

[Anonym bruker]

Nordmenn er sykelig opptatt av å eie bolig. Skulle tro at den eneste vei til lykken var gjennom hus og gjeld.

 

Jeg sparer ikke til barna. Vil de eie egen bolig så får de jobbe for det selv.

[LillaGorilla♥♥]

For min del er det en selvfølge at jeg skal hjelpe mine barn der det trengs og jeg har mulighet, også økonomisk- men at de samtidig ikke kan KREVE det når de har blitt voksne.

 

Jeg har alltid fått hjelp av mine foreldre om nødvendig, men da absolutt ikke til tant og fjas, men til fornuftige ting- som studier, deler av husleien mens jeg studerte og sparing til bolig for eksempel. Men jeg har aldri vært en person som sløser bort alle pengene mine, driter i regninger og bruker alt på fest og fyll, så de har jo sett at jeg er fornuftig og at den pengehjelpen de har gitt har gått til nødvendige ting.

 

For meg er det naturlig å kjøre samme løp overfor mine barn, de skal få støtte slik at de kan studere det de ønsker og ikke må ta til takke med noe de egentlig ikke vil, og kniper det, skal de aldri behøve å lure på om de greier å skaffe seg mat i magen og tak over hodet. Jeg har også begynt å spare i fond, de pengene har jeg tenkt å dele mellom evt barn og sette inn på hver deres BSU-konto, nettopp med tanke på at de skal få mulighet til å komme seg inn på et tøft boligmarked.

 

Men de vil altså ikke få stukket til seg en masse penger som de kan bruke til akkurat hva de vil, til fest, alkohol og annet fjas.

[Anonym bruker]

Jeg var i slutten av tyve årene da jeg møtte min kjære, og i begynnelsen av tredeveårene når jeg fikk barn. Jeg har studert en rekke fag, og har lang utdanning og svær studiegjeld.

Jeg prioriterte ikke å betale raskt ned på lånekassen, da lån i statens lånekasse er noe av det mest gunstige man kan ha, og valgte heller å ha studielån med mindre avdrag ved siden av boliglånet som vi prioriterte hardest.

 

Vel, vel, jeg ble alvorlig syk, og delvis arbeidsufør. Boliglånet er godt betjent, og studielånet er delvis sletta pga uførhet.

[Anonym bruker]

For det første mener jeg folk bør ta konsekvensene av de valgene de gjør. Om de velger å ta mye studielån uten å få en utdanning som gir bra inntekt, velger å låne penger til bil, feste og reise frem til de er 30 da kan de ikke forvente at foreldrene betaler dem inn på boligmarkedet. Da får de ta til takke med å bo billig på hybel noen år, klare seg uten bil og jobbe så mye ekstra som mulig. Gjør de det klarer de gjerne å legge til side nok penger til egenkapital på en femårs tid.

[VinterSol+2]

Vi fikk fullfinansiert lån til boligen vår, et er jeg glad for i dag, selvom banken egenråtlig er de som eier hhuset. Hvis ikke hadde vi vel aldri kommet inn på boligmarkedet.

 

Foreldrene våre har begge mange barn, og ingen mulighet til å stille sikkerhet eller lignende, og dette er heller ikke noe jeg hadde forventet at de skulle gjøre.

 

Vi sparer ikke til barna, jeg er fremdeles student, og selvom jeg har laaang utdanning, så kommer jeg ikke til p tjene fett. Men jeg mener likevel at yrket mitt er viktig nok samfunnsmessig til at det er verdt det. Penger er ikke alt.

Vi betaler på obosmedlemsskapm da, sånn at den dagen barna vil etablere seg i feks oslo, sp kan vi kanskje hjelpe dem med ansenitet. Det er en form for hjelp det også.

 

 

[Anonym bruker]

Foreldrene skal lære barna verdien av penger ved å gi de lommepenger for utførte oppgaver i hjemmet fra de er 7-8 år gamle. Gi de 20-kroningen i hånda for å kjøpe lørdagsgodt,så ser de enkelt hvor langt pengene rekker. De skal ha sommerjobb fra de er 16. De skal selv spare penger for å ta førerkortet, og evt kan foreldrene plutselig skyte inn med halvparten når testen er bestått, som en gledelig overraskelse.

 

Her er ikke foreldrenes ansvar å spare titusenvis av kroner for å gi til barna. Her er det snakk om å lære barna økonomisk sans, slik at de slipper å sitte med masse kredittkortgjeld og urealistiske forventninger for fremtiden (fet bil, fett hus og fett med cash uten en god utdannelse og hardt arbeid) lenge før de blir 20!

[Anonym bruker]

Det er litt interessant som en av dere skriver at det i Norge er sånn at man "skal og burde" eie bolig.

Rundt om i Europa, ja også i Norden, er det ikke like "plikt" å skulle eie.

 

Som en annen her skriver, så er det jo riktig at studiegjelden er en gunstig gjeld å ha fremfor mange andre ting, men det er nå gjeld like mye, og for vår del, var den samlet sett litt over 500 tusen. Vi mente at det ville gagne oss i det lange løp å bli kvitt det lånet. Nettopp fordi det frigjorde oss for en halv million. Pluss renter.

 

Bil er det nå en del som faktisk er ganske avhengig av. For de som kjenner til kollektivtilbudet, er det ikke alltid praktisk mulig med jobb, bhg, sfo og tidsfrister.

 

Men jeg er selv usikker på hva som er det riktige å gjøre, om det så finnes en fasit på det. Det er kanskje ikke foreldres plikt å bidra nei, og det er kanskje ingen rett å eie heller.

 

Men tendensen i dette landet, bygger jo på å ta solide utdannelser, for så å kjøpe bolig etter at man har vært flink å spare i BSU.

 

Faktum er at det er mange unge som sliter i dagens boligmarked....så jeg lurer på hva dere tenker de skal gjøre?

 

HI

[Anonym bruker]

Er det mange jobber å få som 15-16 - åring da? Og nok til å i det hele tatt betale feks lappen, som fort kan koste 20-25 tusen.

 

Hvordan skal de da samtidig klare å spare til bolig?

 

Tenker bare høyt her...

 

 

HI

[Anonym bruker]

Mange unge bør roe ned forventningene sine. Man må ikke eie bolig i en alder av 19 år eller 23 år.

å ta utdannelse, jobbe og å spare penger er veien til egen bolig.

 

ALT for mange er så sinnsykt utålmodige og presset er alt for stort. Kjenner nesten jeg blir irritert når jeg leser om 19-åringer i avisen som griner fordi de ikke kan kjøpe egen bolig og at det er banken sin feil.

 

Jobb. Spar penger. Kjøp bolig når du har råd!

[Anonym bruker]

Når ungdommen har råd til å bruke flere titalls tusen, og noen opptil hundre tusen, på russefeiring så syns jeg ikke synd på dem en plass.

 

Prioritering og sparing er de magiske ordene.

[Anonym bruker]

Jeg er 34 idag og har ikke egen bolig, som alenemor og syk slik at jeg per dags dato (og muligens aldri igjen) kan jobbe antar jeg at jeg aldri kommer til å få eie noe heller.

 

Jeg sparer ikke til at barna skal ha mulighet til å skaffe bolig når de blir eldre, sier seg selv at jeg ikke har mulighet til det når jeg ikke engang har råd å skaffe en meg og de nå.

Jeg sparer for å ha nok til å takle uforutsette utgifter og ser til at barna får alt de trenger her og nå.

 

Håpet er at jeg skal ha klart å komme meg ut i jobb igjen før de blir større og kunne hjelpe de med bil lappen men om ikke det er økonomi til det så får de klare det selv. Men det som er viktig for meg er at får en av de hjelp skal den andre ha tilsvarende hjelp. Og med at de er like gamle og skal ha dette omtrent på likt er det ikke sikkert jeg får vært så mye til hjelp som jeg ønsker.

 

Selv er jeg minst av 4 søsken, 2 største fikk bil lappen, vi andre fikk ikke for det var ikke mer igjen. Førstemann var mamma og pappa kausjonist slik at hun kom seg inn på boligmarkedet. Derfor kan de ikke stille opp for resten.

Mine foreldre har ikke økonomi til å hjelpe oss alle. (de burde derfor ikke hjulpet noen syntes jeg men det er deres penger og de som bestemmer hva de skal brukes til.)

Vi to yngste måtte ha sommerjobb for å betale for skolebøker på videregående og jeg jobbet som dagmamma på kvelden ved siden av skolen for å dekke opp mine utgifter til klær og alt annet jeg trengte.

 

Sånn det er nå til dags vil skillet mellom barn som mine hvor jeg ikke kan spare for de til bolig og barn med foreldre som har god økonomi bare bli større og større. Norge får nok tydeligere og tydeligere skille mellom fattig og rik. Og slik som leieprisene stiger så er det jo helt umulig å få spart noe av lønna si slik at man senere kan få bolig som er sin om man jobber på gulvet.

 

Jeg kommer til å få mine barn til å ta en høy utdannelse og hjelpe de det jeg kan langs veien slik at de skal ha en god økonomi og klare seg.

Men min tanke er at alle "presser" barna sine til dette i dag. Noe vi gjør fordi vi vil det beste for de.

Men hvem skal ta seg av gamle på sykehjem, barna i barnehagen, hvem skal sitte i kassa i butikken, ta vaskejobbene også videre når alle blir høyt utdannet for å klare å henge med i det økonomiske jaget som er?

[Anonym bruker]

Vi får vel se hva framtida byr på, for alt vi vet kommer det et nytt boligkrakk og dagens unge (som har betalt dyrt for å komme inn på boligmarkedet) må betale prisen. Vi sparer til førerkort, biler, mopeder, skuterlappen, etc, men hussparingen kan de få starte på selv når de blir 18 og gammel nok til å opprette egen bsu.

[Anonym bruker]

Vi har kjøpt oss oppover, og deretter bygget vi hus selv. En del av egeninnsatsen ble sett på som egenkapital. I tillegg hadde vi kausjonist.

 

Vi kommer mest sansynlig til å kjøpe oss inn i boligmarkedet for barna våre om noen år. Så leier vi ut til barna trenger pengene. Da selger vi og de sitter igjen med overskuddet.

[Anonym bruker]

vi sparer til barna. vi skal hjelpe de litt. men de må og spare en del penger slik som det blir nå i markedet.

 

vi har tenkt å gi de en penge sum som vi har mange år å komme frem til,. vi kommer og til å stille som kausjonister om vi må det for å få barna inn på bolig markedet.

 

vi var selv ganske ung når vi kjøpte. jeg fikk forskudd på arv så da var egenkapital summen løst for oss.

 

vi kommer til å hjelpe barna. men skal også lære de seg at utdannelse og sparing er viktig.

 

 

vi gir de ikke alt. men vi skal hjelpe de på vei for å komme et sted hvor de ikke sløser bort penger på leie.

[Clue]

HI, du mener egentlig at dine foreldre burde tatt ansvar for deg som 30-åring, og sørget for at du fikk penger til å kjøpe bolig? Selv om du valgte "det glade liv" i 20-årene, og ikke tenkte på framtida i det hele tatt? Det får da være grenser for hva og hvor lenge foreldre skal måtte ta ansvar!

 

De aller fleste HAR faktisk råd og mulighet til å kjøpe egen bolig i dag, og det vil de ha i fremtiden også.

 

Hvis egen bolig er veldig viktig, så kan man jo flytte på seg. Det er mange rimelige og gode boliger mange steder i landet. Men nå er det jo sånn at de fleste Må bo rundt de største byene, og der er det dyrt. Så klager man da på at bolig har man ikke råd til, og hvem skal hjelpe til med det?

 

Hvis flere velger å flytte til steder med lave boligpriser, vil man få økt bosetting på disse stedene. Det vil på sikt bidra til at det fortsatt bor folk i bygder og på småsteder, istedet for at alle samles i de store byene.

 

Jeg skjønner at mange ikke vil flytte, fordi de har familie og venner der de bor. Men vil de ha egen bolig, så har de jo et valg! Og er nærhet til familie og venner viktigere, ja da får de leie til de har råd til å kjøpe bolig på steder med høye boligpriser.

[Anonym bruker]

Vi har ikke planlagt at vi skal gi barna våre så og så mye når de blir store, eller om vi skal gi dem noe i det hele tatt.

 

Det vi gjør er å jobbe og bruke pengene våre så fornuftig så mulig så vi får spart mest mulig. Vi gjør en ganske stor innsats nå for å være godt økonomisk sikret når vi blir eldre.

Hva eller hvor mye av dette som vil gå til barna våre er umulig for oss å forutse nå. Kanskje blir barna våre millionærer, trolig er boligmarkedet noe helt annet om 20 år, kanskje blir de uføre og fattige... hvor mye vi gir til barna våre kommer helt an på behovet for våre bidrag.

[Snuppelupp1988]

Jeg har ikke fått lillegutt ennå. Men har altid tenkt at jeg skal spare en viss sum i måneden som enten blir øremerka bolig eller som jeg faktisk skal råde over og blir brukt til nebetaling av lån osv.

 

Flyttet selv ut som 16 åring (skole og jobb) og klart meg alene når det kommer til det meste. Men mora mi har altid lagt av penger/spart så hu kunne hjelpe hvis det var noe som trengtes som var nødvendig. Det samme gjør hun for min søster som fortsatt bor hjemme. Evig takknemilig for at jeg har en mor som vil stille opp den måten. Fant også ut ved en "feil" at hun også legger av penger til bryllup til meg og min søster. Har ikke spurt henne om en krone ennå så de har det fint på kontoen.

 

Føler vel ikke at jeg må eie et hus, men så klart er jo drømmen. å kunne ha noe eget og slippe å leie. Så derfor sparer jeg til guttungen så han kan ha noe i bakhånd når den dagen måtte komme uannsett alder, men han skal fint få lov til å spare selv når de dagene kommer....

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Ingen plikt å eie nei, men det blir billigere i lengden. For meg er det å eie leilighet noe som gjør meg trygg og jeg ble faktisk mye lykkeligere etter jeg kjøpte meg en bolig.

 

Jeg sparer hver mnd til Mille på en Fox&Pia konto når hun fyller 14 opretter jeg en BSU konto og flytter alle pengene dit, da kan hu ikke si noe på de tfordi hun er for ung, og kan ikke ta de ut på tull når hun er 18.

Men kommer til å takke meg når hun eier sin første leilighet som tja 19 åring. Om hun vil reise eller studere utelands leier vi ut henens leilighet og nedbetaler gjeld med leie inntekten. Jeg anser meg som ekstremt heldig som eier som 22 åring og som 30 åring er hele mitt ene lån nedbetalt. Det er for meg en ubeskrivelig lykkefølelse og ejg unner Mille akkurat det samme.

[Anonym bruker]

Ingen plikt å eie nei, men det blir billigere i lengden. For meg er det å eie leilighet noe som gjør meg trygg og jeg ble faktisk mye lykkeligere etter jeg kjøpte meg en bolig. Jeg sparer hver mnd til Mille på en Fox&Pia konto når hun fyller 14 opretter jeg en BSU konto og flytter alle pengene dit, da kan hu ikke si noe på de tfordi hun er for ung, og kan ikke ta de ut på tull når hun er 18. Men kommer til å takke meg når hun eier sin første leilighet som tja 19 åring. Om hun vil reise eller studere utelands leier vi ut henens leilighet og nedbetaler gjeld med leie inntekten. Jeg anser meg som ekstremt heldig som eier som 22 åring og som 30 åring er hele mitt ene lån nedbetalt. Det er for meg en ubeskrivelig lykkefølelse og ejg unner Mille akkurat det samme.

 

Ikke særlig smart å spare på BSU før barnet tjener egne penger og skatter av disse. Hun går glipp av mye skattelette dersom du gjør slik som du har tenkt.

[Tired mama]

Jeg er vant med at mine foreldre har stilt opp som kausjonister for både meg og søsknene mine. Hadde det ikke vært for dem, hadde jeg nok aldri kunnet kjøpe egen leilighet i en alder av 21. Men jeg har samtidig vært "flink". Jobbet allerede som 13-åring som avisbud.

 

Foreldrene mine har aldri klart å sette av penger til oss, og de har pushet oss til å tjene egne penger.

 

Så for meg føles det naturlig å stille opp for mine barn når den tid komme. Vi sparer penger til alle barna hver måned, og vi kommer til å stille som kausjonister. Men samtidig kommer vi nok til å kreve litt av dem også. Vil ikke gjøre dem bortskjemte og la dem tro at penger vokser på trær. M

 

De kommer til å ha husly hos oss så lenge de går på skole også, hvis de ønsker det.

 

Jeg synes det er viktig å eie. Det er en trygghet, og man kaster ikke penger ut binduet som jeg føler man gjør når man leier...

 

 

[Anonym bruker]

Det sier litt om velstandsutviklingen i Norge når man forventer å eie leilighet i starten av 20 årene:-)

Jeg har selv utdannelse i et "fritt" yrke, typ kunstner og kjøpte leilighet som 30 åring. De fleste av mine "kolleger" har også kommet seg inn på boligmarkedet på tross av lav inntekt og at mange ikke har fast jobb.(men derimot løse arbeidsforhold)

Så jeg tror nok at de fleste vil kunne komme seg inn på markedet etterhvert, men kanskje ikke i de mest pressede områdene.

Tror foreldre gjør lurt i å spare til barna sine, dette kan gjøres ved å opprette spareavtale, kjøpe leilighet i dag som leies ut, eller ved å nedbetale egen gjeld.

Vi kommer til å gjøre det vi kan for å hjelpe våre barn ut i både yrkesliv og til å få egen bolig. Dette betyr ikke at de får en stor sum penger på 18 års-dagen, men at hjelpen kan komme i form av bidrag til studier og egenkapital til bolig.

Klart det også er grunnleggende å lære barna verdien av eget arbeid og at de selv må stå på for å klare seg best mulig.

Men jeg synes jeg ser at de som får fornuftig hjelp av foreldre kombinert med realistiske krav gjerne er de som klarer seg best i livet. Det er faktisk slik at jo mer ressurssterk bakgrunn man har jo lengre utdannelse tar man.

De som tar solide utdannelse (innenfor noe annet enn kunstfag slik som jeg, ha ha) vil ofte få bedre jobber med høyere lønn osv. På den måten reproduserer forskjellene i samfunnet seg.

[magica fra tryll]

Hva de unge skal gjøre? Jeg har fullstendig tillit til at mine unger kommer til å finne ut det helt fint selv. Foreløpig ser det ut til å gå veldig bra. Mest sannsynlig kommer de til å tjene mer enn meg...hehe

 

Og hvis noen virkelig skulle trenge det, er huset alltid åpent, og hjelp tilgjengelig. Men jeg er absolutt ikke tilhenger av at de skal kunne eie egen bolig når de flytter hjemmefra. Tror ikke nodvendigvis det er det som avgjør om de er lykklige eller ikke heller.

De klarer nok å jobbe seg opp, om det er det de ønsker....Og hvem vet? Når de minste er voksne ser verden kanskje helt annerledes ut;)

[Anonym bruker]

Det alle ser ut til å glemme her er at man ikke nødvendigvis må bo i Oslo. Selv er jeg alenemor og bor en time utenfor. Har akkurat fått kjøpt meg hus med garasje og hage, noe jeg bare kunne ha glemt å i det hele tatt tenke på dersom jeg hadde bodd i hovedstaden. Det er ikke svinedyrt over alt!