15-åringen er gravid :(

[Anonym bruker]

Jeg er helt ifra meg på hennes vegne. Hun kom idag å fortalte at hun var gravid, og jeg klarte rett og slett ikke si noe. Hun er litt over 5 uker på vei, og hun fant ut av dette idag- etter mange graviditetstester. Skal ta henne med til legen imorgen.

 

Nå har jeg tenkt meg mye om, og jeg har bestemt meg for å støtte henne uansett hva hun velger å gjøre.

Vet at det er tidlig, men har ikke samvittighet til å tvinge henne til en abort. Jeg var selv 16 da jeg fikk henne, så vet hvor mye det betyr å få støtte fra de nærmeste. Min mor valgte å ikke støtte meg, og det ødela mye for meg- selv om jeg har klart meg fint! Skjønner god hun var sint og skuffet, men man kommer ingen vei. Jeg er glad hun kan stole på meg, og at hun fortalte det!

Jeg er sammen med faren hennes, men han vet ikke noe enda. Hun vil ikke jeg skal fortelle det med det første, da hun vil at sjokket skal senke seg litt. Jeg vet at hun har nok en tøff tid i vente.

 

Er egentlig tom for ord, og vet ikke hvor jeg vil.

Men, hva er det beste jeg kan gjøre nå?

Er så lei meg, men kan ikke la det gå ut over noen. Vil jo bare hennes eget beste, men jeg vet ikke hva det er akkurat nå!

[BikkjeBisk]

Huff, er ingen råd jeg kan gi deg. Vil bare gi deg en god klem. Synes du er en flott mamma som vil hjelpe henne og støtte uansett hva hun velger.

[FrkKværner]

Gjør det samme du skulle ønske din mor hadde gjort for deg, og det din mor gjorde som evt var bra når du ble gravid. Støtt henne, fortell henne at du er glad i henne uansett. Noen ganger er det ikke alltid man trenger å si noe, noenganger kan en klem si mer enn 1000 ord.

 

Lykke til:)

[Planleggendemamma]

Jeg har selv vært i hennes sko og valgte som 15 åring å ta abort da jeg ikke var klar for ansvaret. Mine foreldre støttet meg igjennom hele prosessen selv om jeg ikke ønsket å snakke om det. Det viktigste du kan gjøre er å være der for henne, støtte henne og hjelpe henne med det du kan. Støtten jeg fikk hjemmefra var helt uvurderlig og det har gjort at jeg har et så godt forhold til mine foreldre idag.. Det er en stor tid i vente og man vet aldri hvordan ting helt vil bli, så masse lykke til til dere

[Isola&Lille+julegave]

Støtt henne uansett. Og fortell om dine erfaringer. Hvordan det er å bli mor i så ung alder, hva hun må forsake. Så hun er lar over det når hun tar sitt valg.

Jeg valgte selv å ta abort som tenåring. Er sååå glad for det!!

[Anonym bruker]

Gratulerer så mye. Spennende tider fremover. Kanskje du blir bestemor i mars

[Anonym bruker]

Bare trist. Bra du støtter henne, men synes det trist når barn får barn. Du blir ikke bestemor, mesr sannsynligvis reservemamma....

 

Klar for småbarn og bleier igjen?

[Anonym bruker]

Tragisk

[Gjest UndrendeUllteppe]

Da er det vel bare å brette opp armene og stå klar, enten som trøst eller støtte, uansett hva hun bestemmer seg for. At alle tenåringer blir dårlige foreldre er bare tull, og jeg har flere bekjente i tjueårene som annenhver dag annonserer at «lillejenta er avlevert hos bestemor/hvem som helst» siden de skal på fest/shopping/grilling/middag/osv.

[anonymemammaen]

Idiotisk å gå ut ifra at hun blir reserve mamma når det ikke trenger å bli slik i det heletatt. Selvfølgelig er hun nødt til å stille opp nå og da med tanke på skole, jobb og slikt, men ærlig talt. Frekt!

[lille sprelle]

Det er trist når barn får barn. Flott at du velger å støtte henne, men samtidig er det på sin plass å prate med henne om hvor dine grenser går i forhold til bistand og hva du forventer at hun skal klare selv. Den praten er vel grei å ta før hun tar et valg om abort eller ikke. Du vet jo hvordan situasjonen er siden du har vært i den selv.

[Anonym bruker]

Og får hun denne ungen skal du se at enste blir mor/far når den er 13-14 år.

 

Du bør i alle fall forklare henne hva virkeligheten av hennes liv vil bli om hun velger å beholde.

[Anonym bruker]

Uff, ikke så ok.

Dette er ikke noe jeg ønsker for mine egene barn, men det fins værre ting her i verden.

 

Og jeg tenker at om det er det værste som skal skje mine barn så er jeg veldig glad.

 

Støtt henne uansett hva hun velger, gjør de tingene du savnet fra din mor, men vær lydhør for hva hun vil du skal blande deg inn i.

[Nissefisen]

Sjokkerer meg noen av svarene du har fått her.....

"Tragiskt" "reservemamma, er du klar?"

 

Det som har skjedd har skjedd og du kan/bør ikke gjøre annet enn å støtte henne ved det valget hun tar.

 

Hadde dette vært jenta mi, for hun er jo bare barnet selv enda.

Så hadde vi tatt oss en kjøretur, evt noe annet der vi hadde vært alene og snakket om fordeler og ulemper ved å få barn i så ung alder.

 

Tenker da mest på økonomi, livs situsjonen, utdanning, ansvar, "ungdomsårene som vil forsvinne"..

Men uansett hva hun enn bestemmer seg for så vær der!

[Gjest yrild]

Jeg ville prøvd å støtte henne i hennes valg, men også gått i meg selv og funnet ut hva jeg var villig til å "ofre" av min egen frihet.

 

Ring til Amathea slik at dere får råd og veiledning.

Hvis hun velger a beholde må dere ha lange samtaler om hva hun er nødt til å ta ansvaret for, hvor mye hjelp du kan tilby etc etc

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Du har jo allerede signalisert at det er ok, ved å få henne når du var 16 år selv. Du har vist henne at det er normalen, at det er lov. Dette må du ta ansvar for. Det er slik at sånne ting ofte går i arv. Unge mødres barn, får barn når de selv er unge. Vel det er i alle fall vanlig.

 

Det er forferdelig tragisk, og en 16 åring er ikke i fullgod stand til å ta seg av et barn. Det er ikke fordi det er noe feil med 16 åringen, det er fordi ingen er i stand til å ta det ansvaret fullt ut når man er 16 år.

[Anonym bruker]

Jeg synes du takler det bra utifra hva jeg leser her. men jeg håper jeg slipper å oppleve det samme. jeg mener at hvis noen er voksne nok til å ta ansvaret med å få barn, så må de bo alene og ta ansvar selv. har sett noe av "teen mom", og det er tydeligvis blitt litt mote å få barn som barn og bo hjemme med foreldrene så de kan fortsette skole, festing etc.. og hvis jeg får barnebarn skal jeg ikke ha de på fulltid. da må faktisk mitt barn ta det ansvaret, flytte ut i egen leilighet, så kan vi besøke hverandre og jeg kan passe i blandt.

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange gode svar, var godt å lese mye av dette!

Har hatt en lang samtale med henne nå, og vi har ledd og grått begge to. Dette er selvfølgelig ikke en situasjon jeg hadde ønsket for henne, men somsagt går det i arv. Min mor var og ung da hun fikk meg, så skal ikke si noe på det.

Jeg har forklart henne at hun kommer til å måtte gå glipp av mye, hun har en tung tid i møte og det kan være veldig utfordrende. Hun har ikke klart å tenkt så mye da det kom som et sjokk, men jeg skal prøve å veilede og hjelpe det jeg kan. Dette skal vi klare å stå sammen om.

 

For dere som sier det er trist og at jeg blir reservemamma: klart det er trist. Ingen ønsker vel at barna skal bli foreldre når dem ikke har startet sitt eget liv enda. Hun skal få bo hjemme til hun er ferdig med ungdomsskolen, og etter det må hun flytte uansett om hun skal gå på vgs- siden den er 1 time unna.

Hun skal få den hjelpen hun trenger når hun bor hjemme, men kommer selvfølgelig ikke til å bli slik at det er jeg som skal løpe oppe om natten og ta alle bleieskiftene.

 

Jeg har bevisst hatt samtaler med henne ofte om det å få barn tidlig, kun fordi jeg selv fikk det. Da har jeg fortalt hvor hardt det har vært, det er trangt med tanke på økonomi, man mister mye av ungdomstiden og det er mye tyngre å få seg en utdannning når man alltid må sette barnet foran.

 

Hun har selv sagt at hun ønsker å beholde, så da får vi støtte henne i det.

Uff, en rar tanke å skal bli bestemor og mamma i en alder av 32 år!

 

HI

[ma(G)ma med to små :)]

Jeg tenker at dette kan gå helt fint, jeg.

 

Det er tydelig at du har gjort en god job som mor, siden din datter er så trygg på deg at hun kom til deg med en gang for å få hjelp i en vanskelig situasjon.

Jeg ventet til jeg var over 12 uker på vei før jeg fortalte det til min mor, og jeg var i begynnelsen av 20-årene da jeg ble gravid med førstemann.

 

Det jeg ofte ser som et problem hos veldig unge mødre, er at de ikke er ferdig utviklet når det kommer til å tenke langsiktig i barneoppdragelsen, og at de ikke forstår viktigheten av tilknytning og trygghet for barnet.

(For eksempel tror de at når barnet avviser mor etter at hun kommer tilbake etter å ha vært lenge borte, betyr det at barnet IKKE har savnet mor, når det motsatte er tilfellet.)

 

Men jeg tenker at det er her du kan gjøre en så viktig jobb.

Hjelp din datter med å se fremover, både når det kommer til utdannelse, jobb, økonomi og barneoppdragelse.

Forklar henne viktigheten av tilknytning, og at det ikke bare er å "sette bort" ungen hvis man vil noe. Ikke fordi det er et problem å få barnevakt, men fordi det ikke er det beste for ungen.

 

Barn trenger trygge rammer, og stabile voksenpersoner rundt seg, men det kan jo du og din mann være til god hjelp med.

 

 

Lykke til! Det er ikke en drømmesituasjon, men det er jammen ikke verdens undergang heller! Og du kjenner vel din datter så godt at du vet om hun kan klare dette eller ikke

[Anonym bruker]

Dere som mener at HI har gjort dattera "bjørnetjeneste" ved å få henne tidlig - mener dere at det hadde vært bedre for datteren hvis HI tok abort og hun ikke var blitt født i det hele tatt?? Selvfølgelig er det ikke optimalt å få barn tidlig, men ikke alle ønsker "ungdomstia" si på samme måte som fletallet, dvs til reiser, puling, festing og drikking. Jeg har selv aldri vært full, pult rundt eller festet masse, har valgt å studere i ungdomsårene og jobbe mye med studiene. Resultatet ble at jeg gikk ut av VGS med toppkarakterer, og kunne velge og vrake utdanning fra øveste hylle. Noe som gjorde at jeg ikke hadde behov for OS eller andre ting da jeg ble alene med mine barn (som jeg fikk helt i starten av 20-årene, mens jeg studerte). Alkohol, mange kjærester og fjas med venninner hver helg er ikke en nødvendig fase man Må gå gjennom for å lykkes her i livet.

[Synne 2007<32012]

Lykke til! Jeg tror det vil bli en tung tid fremover for både deg og henne uansett utfallet...

 

Jeg ble gravid når jeg var 15 også, fant ut av det når jeg var 18 uker på vei, så for meg var det aldri et valg.

Jeg turde ikke å fortelle det til min mor før uke 22, pga jeg var så redd for hva hun ville si/gjøre. Men når jeg sa det ble jeg møtt med omsorg og støtte noe som gjorde at jeg den dag i dag er utrolig takknemmlig for mammaen jeg har :-)

 

For oss så gikk det veldig bra :-) Skolen har jeg fullført, har en fantastisk sønn som er bare helt fantastisk som skal begynne på skolen om et år. Så det jeg vil frem til er vel egentlig at selv om hun bare er 15 og enda bare et "barn" så er sjangsene for at det skal gå bra veldig stor! :-) Jeg vet om jenter som fikk når de var 14, og de fleste vil jeg tro går det ganske bra med :-)

[Liv & Røre]

At datteren din kom og fortalte deg dette med en gang istedenfor å vente halvveis ut i svangerskapet forteller meg at dere har et tett og godt forhold.

 

Og det du skriver høres reflektert og godt ut ifht situasjonen.

 

Med god støtte fra deg og pappaen vil hun med stor sannsynlighet klare å skaffe seg både utdanning og jobb mens hun oppdrar sitt barn hvis det er dette hun velger. Fyll og fest er ikke ensbetydende med å "leve livet" i ungdomsårene.

[Anonym bruker]

Jeg var selv 16 da jeg oppdaget at jeg var gravid, var veldig i tvil om hva jeg skulle gjøre, men jeg fikk mye støtte rundt meg og valgte å beholde. Moren min var en av de første som fikk vite og støttet meg 100%, det var godt! Hadde hun ikke gjort det hadde vi nok ikke hatt et godt forhold lenger. Det er utrolig at noen her inne faktisk tror at en som er 15-16 ikke forstår at man må ta ansvar når man blir forelder! Jeg vokste mye ila svangerskapet og var bevisst ansvaret jeg kom til å få når barnet kom og jeg har klart meg uten hjelp fra mine foreldre! Foreldrene mine er skilt så jeg og barnefar flyttet sammen en stund før barnet ble født, jeg var da 17,5 og han 22.

 

Det er helt opplagt forskjell på tenåringer og deres mentale alder og forståelse, men jeg tror nok at datteren til HI er inneforstått med at livet aldri blir det samme om hun får dette barnet nå og at hun også vil vokse ila svangerskapet og med oppgaven! Mitt beste råd til deg, HI er å støtte din datter 100% og vise at du er der for henne gjennom dette, det hjalp meg å få slik støtte fra familie og venner og jeg har klart meg ganske bra i etterkant.

[mamma.no]

Hun er 5 uker på vei, så dere har heldigvis litt tid til å la henne få tenke litt på dette, om hva hun ønsker. Få belyst situasjonen fra ulike sider, til å få informasjon og råd.

Bruk tiden godt og når hun først har bestemt seg, så støtt henne og gjør det beste ut av det.

Det vil gå bra uansett hvilket valg som blir tatt.

 

ønsker dere lykke til fremover

[Anonym bruker]

Jeg hadde virkelig syns det hadde vært "verdens undergang" om mitt barn skulle bli forelder i en alder av 15 år!

 

Jeg hadde selvsagt støttet valget, enten det innebar abort eller behold, men jeg hadde syns det var en stor krise! Skjønner ikke helt det lettvinte synet om at det går sikkert bra!

 

De aller fleste 15 åringer har mer enn nok med seg selv, og selv om man modnes gjennom et svangerskap er sjansen stor for at tenåringen selv ikke aner hva de skal gjennom.

 

Mine tenåringer har hatt regler å forholde seg til helt til de er 18 år, når det gjelder innetider og alkohol, bl.a. Hvordan håndhever man dette som foreldre/besteforeldre? Det blir jo litt feil å ha innetider til en 17 åring med et barn på 2 år?? Hvordan forklare at h*n er moden nok til å ha ansvar for et annet liv, men at det ikke er greit at h*n drikker vin og røyker??

 

Jeg hadde ikke tvunget min 15 åring til abort, men jeg hadde nok gitt klart uttrykk for at det hadde vært det beste valget i vår situasjon. Barn skal ikke få barn, og selv om det ofte "går bra" ser man like ofte at det slett ikke er bra hverken for den unge moren eller barnet.