Hva tenker dere om de som velger å ta sitt eget liv?

[Anonym bruker]

Alle føler vel forskjellig rundt slikt, og jeg vil gjerne høre deres tanker. Det er jo forferdelig når noen dør uansett..jeg bare synes det er et "interessant" og sterkt tema

[Anonym bruker]

Jeg synes det er fælt, og det er synd i dem! Ja, det var deres valg som mange vil si, men det var kansje ikke deres valg at livet ble slikt det ble Mange sliter med angst, depresjoner, lever i redsel osv, og da er det trist at dem ikke får hjelp. Alle fortjener ett godt liv, og man skal ta vare på de man har rundt seg.

 

Jeg holdt selv på å ta mitt eget liv da jeg var yngre, men heldigvis var det en lærer som oppdaget at jeg ikke hadde det så bra. Den dag i dag er jeg evig takknemlig- selv om noen kanskje mener at det hadde vært mitt valg.

NEI, det var ikke mitt valg at jeg levde slik jeg gjorde. Jeg hadde en far som var alkoholiker og en mor som var totalt fraværende- noe som gjorde at jeg ikke fikk levd mitt eget liv. Alle fortjener hjelp, uansett alder.

Synes det er verst av alle de som sitter her å sier at 16 åringer gjør det på grunn av oppmerksomhet, men det ligger ALLTID en grunn bak. Jeg hadde det ikke lett, og jeg var for ung til å forstå hvordan jeg skulle takle problemene mine alene. Jeg visste ikke hvilke muligheter og rettigheter jeg hadde, for jeg hadde bare fått hørt negative ting om meg selv og at det ikke var noen som brydde seg...

 

Så: de som velger å ta sitt eget liv er det synd i. Man burde stå sammen og ikke gi for lett opp på personene- alle betyr noe!

[Anonym bruker]

Jeg syns det er litt egoistisk for å være ærlig. Skjønner selvsagt at de som gjør det ikke føler de har noen valg. Men så er det også forskjell på de som gjør det pga sykdom (altså dødlig sådan) og de som sliter psykisk. Alle har rett til hjelp som hun sa over her, men de personen som har det så dårlig må ta litt initiativ selv til hjelp og. Det er ikke alle som kan se slike ting.

 

Men det er så mange som kjemper for å leve og når da noen som har en fin fremtid velger å avslutte livet ja da syns jeg det er en smule egoistisk. Selvfølgelig kan livet være tøft til tider, men som regel er det lyse punkt og.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med 18:43. Men jeg forstår også 18:30..

[Anonym bruker]

Jeg syns det er litt egoistisk for å være ærlig. Skjønner selvsagt at de som gjør det ikke føler de har noen valg. Men så er det også forskjell på de som gjør det pga sykdom (altså dødlig sådan) og de som sliter psykisk. Alle har rett til hjelp som hun sa over her, men de personen som har det så dårlig må ta litt initiativ selv til hjelp og. Det er ikke alle som kan se slike ting.

 

Men det er så mange som kjemper for å leve og når da noen som har en fin fremtid velger å avslutte livet ja da syns jeg det er en smule egoistisk. Selvfølgelig kan livet være tøft til tider, men som regel er det lyse punkt og.

 

Tror du noen som har "en fin fremtid" velger å ta livet sitt? Ingen som føler de har "en fin fremtid" tar livet sitt. Hallo???

[Anonym bruker]

Jeg signerer #3, med unntak av <fin fremtid>

[Anonym bruker]

jeg tenker at de som gjør det må ha det utrolig vondt for å kunne gjøre slikt.

har selv prøvd å ta livet mitt. jeg gikk til helsesøter og sa ifra. viste ikke om andre jeg kunne prate med da.

fikk hjelp ganske fort. foreldra mine ble sjokkerte, men de var der ikke for meg. mamma satt bare å lese bøker. kunne aldri spørre henne om noe. og pappa var lite hjemme. og når han først var hjemme så ville han ikke prate om livet mitt og hvor vondt det var.

som liten jente gikk jeg til pappa og fortalte hvordan jeg hadde det.

fikk beskjed om å ta meg sammen. for slik kunne jeg ikke gå rundt å si. jeg kom fra en bra familie og slikt var ikke akseptert.

noe som førte til forsøket jeg hadde.

 

jeg kom under barnevernet. ble fjernet fra hjemmet mitt med engang.

mine foreldre fikk ikke se meg engang. de måtte bare akseptere at de da ikke fikk se eller prate med emg.

 

bodde utenfor hjemmet i ca 1 år,.

kom hjemigjen så var det tilbake til det gammle, men da hadde jeg støtte aperat rundt meg som hjalp meg. foreldra mine skilte seg bare 1 år etter ejg kom hjem igjen.

 

den dag i dag har jeg det utrolig bra med mannen min. prater ofte og ser ofte mamma,. men har ikke prata med pappa på flere år nå. synd men er for det beste.

[Gjest Sekretøsa]

Jeg synes det er egoistisk om man har noen som trenger en...

[Anonym bruker]

Jeg syns det er litt egoistisk for å være ærlig. Skjønner selvsagt at de som gjør det ikke føler de har noen valg. Men så er det også forskjell på de som gjør det pga sykdom (altså dødlig sådan) og de som sliter psykisk. Alle har rett til hjelp som hun sa over her, men de personen som har det så dårlig må ta litt initiativ selv til hjelp og. Det er ikke alle som kan se slike ting.

 

Men det er så mange som kjemper for å leve og når da noen som har en fin fremtid velger å avslutte livet ja da syns jeg det er en smule egoistisk. Selvfølgelig kan livet være tøft til tider, men som regel er det lyse punkt og.

 

Tror du noen som har "en fin fremtid" velger å ta livet sitt? Ingen som føler de har "en fin fremtid" tar livet sitt. Hallo???

 

hvorfor kan de ikke få en fin fremtid? og ja jeg vet om en som tok livet sitt for ikke så lenge siden som hadde en veldig fin fremtid og levde drømmen sin...denne personen tok ikke personlig ting personlig men fremtiden var lys

[Gjest Mentha & Junior]

Jeg får vondt, langt inn i sjelen. Jeg får vondt av den stakkars personen som føler at det ikke er noen annen utvei, og jeg får vondt av at ingen rundt personen har sett/har fått komme innpå/har fått hjelpe vedkommende _før_ det gikk så langt.

 

Og ja, jeg vet det ikke nødvendigvis er lett å se hvem som er potensielle selvmordere, jeg har dessverre nær erfaring med det selv. Men det er likevel noe med det å bare være der for andre. For noen kan det være noe så lite som et smil fra en fremmed som gjør at de kommer seg gjennom akkurat den dagen. Eller et vennlig ord som gjør at de får styrke nok til å be om hjelp.

 

å ta sitt eget liv er ikke noe man gjør med lett hjerte. Så klart, det er tragisk og vondt for de rundt, men jeg synes det er mer synd på den som har hatt en så dyp innvendig smerte at de ikke klarer å møte dagen lenger, og ikke ser noen framtid for seg selv.

[Kyllingbein]

Jeg prøver å leve etter regelen om å ikke dømme noen før man har gått en mil i deres sko.

 

Det er en egoistisk handling, ja kanskje. Men hva vet jeg om hvilke problemer som lå i bunnen.

[Voilà]

Jeg har mistet en god venninne som begikk selvmord, og jeg er overhode ikke sint eller skuffet over valget hun gjorde. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan hun hadde det på slutten (enda jeg vet hva hun slet med, og hvor ikke det faktisk var - møtte henne på psykiatrisk avdeling, og vi delte det meste av tanker)

 

Jeg synes bare det er fortvilende. Jeg husker en smilende og blid jente som alltid fikk andre til å le og føle seg bedre. Hun ba om hjelp, men fikk ikke engang halvparten av det hun ba om, hva hun trengte, og hva hun fortjente. Svikt i helsevesenet, så absolutt.

 

Jeg har selv prøvd, men ble (heldigvis, den dag i dag) funnet såvidt før det ble for sent. Jeg ble fanget opp, og har det mye bedre i dag, men ikke alle er så heldige...

[Anonym bruker]

Kanskje en brannfakkel dette her, men jeg synes det mest egoistiskiske er å mene at noen skal leve i år etter år med en uutholdelig sykdom, bare for at man skal slippe det ubehagelige, men heller ha dem i live som et kjæledyr i bur. Noen uhelbredelige psykiske lidelser gir faktisk like redusert livskvalitet som uhelbredelige somatiske sykdommer!

 

Det er kvalmt å lese at noen her sier "det er jo lyse punkter", eller "de har jo et fint liv foran seg", som om dere vet alt som personens liv. Du bør ikke uttale deg om hva du ville valgt, hvis du tydeligvis ikke vet hvordan det føles å faktisk ikke HA noe valg.

 

Ja, jeg har vært suicidal selv, og de verste jeg visste var folk som skulle KLANDRE meg for det! Egoisme er å velge til sin egen fordel på bekostning av andre. Og hvis du tror noen velger frivillig å være suicidal... Da skjønner jeg at dere også tror man kan bare velge å bli frisk igjen også. Tenk litt på det!

[Virginia.]

Av dem rundt fremstår det nok som en egoistisk handling.

 

For dem som tar livet sitt er det gjerne et resultat av desperasjon og dyp håpløshet, og det fremstår på dem som om de ikke har noen andre muligheter. De fleste som tar sitt eget liv er dessuten overbevist om at de gjør verden og sine kjære en tjeneste som sparer andre for dem og deres problemer.

[Virginia.]

Nettopp slik stigmatisering av dem som har tatt sitt eget liv som man ser her inne, bidrar nok ofte til å gjøre det ekstra hardt for de pårørende...

[Anonym bruker]

For meg som mistet min mor pga selvmord, så gjør det litt vondt å lese endel av svarene her, selv om jeg på mange måter kan forstå hva dere mener.. Jeg er sint og forbanna og av og til så føler jeg at jeg hater henne for det hun har gjort!

 

MEN....

 

Min mor var så deprimert at hun tok livet sitt mens hun var innlagt på psykiatrisk avdeling og mest sannsynlig var i psykose. Veldig bittert å tenke på at det kunne vært unngått om de bare hadde passet på henne!

Hun hadde vært deprimert i 1 mnd, for første gang i livet. Ingen psykiske plager tidligere i livet. Ingen åpenbar årsak. Hadde et godt samliv med min far, kjempegodt forhold til barn og barnebarn, god jobb og god økonomi. INGEN så det komme og det var et kjempestort sjokk som jeg aldri kommer til å komme over. Som sagt, så trodde legene at hun hadde gått inn i en psykose, og rett og slett tatt livet sitt i affekt. Så vær så snill å ikke dømme..

[Skaubinna]

Jeg blir mektig provosert over et par av svarene her inne!

 

Jeg prøver å tenke at disse svarene dreiser seg om uvitenhet og manglende forståelse, men likevel......jeg blir kraftig provosert!!

 

Hvorfor er det slik at vi fremdeles i 2012 skal føle skyld og skam og ikke aksept og forståelse for en psykisk lidelse??

 

Det er ingen som tenker slik rundt fysiske lidelser som MS, KOLS, kreft, diabetes, fibromyalgi osv.

Det er altså ingen som velger å få en psykisk sykdom, og det er ikke slik at man kan bestemme og styre dette selv, om noen skulle tro det.

 

Man KAN selvfølgelig søke hjelp, men fastlegen kan gjøre lite med selve psykiske lidelser, bortsett fra medisinering. Det er opp mot 5 måneders ventetid på en offentlig psykolog her til lands, og dersom det ikke er akutt, må man gjerne vente like lenge på behandling på psykiatriske sykehus.

 

For veldig mange mennesker som lider av diverse psykiske sykdommer, er det en stor skam som kommer på kjøpet. Mange er flaue og føler seg som tullinger, og at folk ikke tar plagene deres seriøst.

 

Man kan gjerne tøyse med feks hypokondere, men for de som virkelig er dette, er det en fryktelig sykdom å leve med, og det samme ulike variasjoner av angst.

 

Det er så hemmende å leve med psykiske plager, skammen, hemmeligholdet at til en ytterst grad, er det for noen sånn at de oppriktig selv mener at de heller vil dø enn å leve en dag mer med alle sine indre smerter.

 

Man burde kunne tenke på hvor svart et menneske har det, dersom det mener at ens egne barn og familie har det bedre om de selv tar livet sitt. For selv er de så syke, ja SYKE, at de mener dette er til det beste for de rundt seg.

 

Jeg har selv jobbet med slike pasienter, min mor gjør det fremdeles og er utdannet innenfor feltet, og er det en ting disse menneskene IKKE er, er det egoister.

 

Men de er syke, og de har mistet evnen til å se lenger forbi sykdommen sin, og jeg kan ikke bare ikke si noe når noen sier at dette er egoister!

 

Dette er så ensomme mennesker at man får vondt i sjelen, de har hatt det så vannvittig vondt og tungt så lenge, og jeg tror man skal være litt forsiktig med å dømme dersom man ikke har kunnskap om emnet.

 

Meninger skal må selvsagt få lov å ha, men jeg håper vi for alle disse plagede menneskene, kan slutte med dette 1940 talls mentaliteten og jobbe mot at psykiske lidelser er en sykdom på lik linje som andre alvorlige sykdommer av fysiologisk art.

 

Vi skal være glad vi er friske tenker jeg, og prøver å leve etter dette så ofte jeg kan.

 

Amen

[kamik]

De færreste av oss vet hvordan det er å være i det svarteste, dypeste hullet som er siste stopp før selvmordet som er utført bestemt, uten nøling, for å være sikker på å ikke mislykkes. Og det skal vi være glade for. En som sto meg nær tok livet sitt for mange år siden, og en annen som også står meg nær fant henne. Hun hadde hengt seg. Vedkommende som fant henne sa etterpå at til tross for det dramatiske og brutale ved det, var det også en fred rundt den døde. Endelig fikk hun fred. Jeg savner henne, det vil jeg alltid gjøre, men jeg har aldri vært sint på henne. Men jeg blir sint, provosert, når folk kaller henne egoist for det valget hun tok.

 

Jeg tror, som ibsenfrue, at i det helvetet de lever i før selvmord, så sees ingen annen utvei, i tillegg til at de mener de gjør verden til et bedre sted ved å forsvinne...

[Anonym bruker]

Jeg kan love dere at den personen som tar livet sitt IKKE mener å gjøre noe vondt mot de rundt seg! At noen ser på det som egoistisk, får være opp til hver enkelt, men da tror jeg ikke dere helt vet hva dere snakker om. (Altså, jeg skjønner tankegangen, men synes fortsatt det blir for teit og lettvint å slenge utav seg noe sånt).

 

Når man kommer så langt ned at man faktisk prøver eller gjennomfører det å ta livet sitt, da er man så langt nede at man ikke enser noe annet enn smerte, tror jeg.

Jeg har selv vært der og hadde det ikke vært for en kompis, så hadde jeg kanskje gjennomført det, selv om jeg hadde verdens nydeligste baby.

Jeg ville IKKE ta livet mitt, men jeg hadde det så vondt inni meg pga noe jeg opplevde, så det var nesten som om noen stod og dytta meg utfor stupet, mens jeg klamret meg fast alt jeg kunne.

 

Nå i ettertid er jeg jo sjeleglad for at noen dro meg tilbake og jeg kunne ALDRI tenkt meg å forlate barna mine, men man klarer ikke alltid kontrollere, tenke, takle eller stoppe det som skjer.

 

Så det eneste jeg føler når jeg hører om noen som har tatt livet sitt (har selv mistet venner og bekjente pga sånt), det er en forferdelig tung klump i magen fordi jeg vet hvor vondt den personen måtte ha hatt det. Stakkars, stakkars mennesker som måtte gå gjennom en sånn smerte og ikke klarte å se noe annen utvei.

[geitemarken]

Jeg tenker at de har vært alvorlig syk på lik linje som de som dør av kreft. Selvfølgelig er det nyanser innenfor dette synspunktet, men stort sett er det det jeg tenker. Jeg synes det er trist at psykiske plager er så stigmatisert i samfunnet at folk ikke tørr spørre om noen sliter eller at den som sliter ikke har noen å hjelpe seg. Å om de moter seg opp og forteller, så blir de satt på ei venteliste i 6 mnd, eller de får akutt hjelp en liten stund for så å måtte klare seg selv etterpå fordi det ikke finnes kapasitet.

Jeg har opplevd mye selvmord på nært hold, og den verste var 11 åringen (!) som valgte den veien pga mobbing.

[Anonym bruker]

Tror de som ikke har opplevd depresjon eller andre psykiske problemer kan klare å sette seg inn i hva dette er. Tror ikke de som ikke har opplevd annet en å være fysisk frisk bortsett fra en forkjølelse eller en barnesykdom kan klare å sette seg inn i hvordan det er. Noen klarer til en hvis grad men veldig mange forstår ikke i hele tatt.

 

Jeg sliter med fysisk sykdom som de ikke klarer å finne ut hva det er og derfor finnes det lite håp om å bli frisk, i tillegg til at man må takle mennesker som ikke tror at man faktisk er syk.

Etter mange år, jeg har vært syk siden barndommen og er over 30 nå, med smerter, konstant sliten og mange plager, og ikke minst ingen mulighet til å snakke om at jeg ikke hadde det godt uten å bli mistrodd endte jeg med også bli kraftig deprimert (noe som også kommer fra overgrep i barndommen og et dårlig ekteskap).

Jeg lever i en verden av konstant smerter, ingen personer rundt meg til ordentlig støtte. (jeg har familie men de er ikke der) ingen venner igjen bare et par bekjente som bor langt unna.

Jeg er alene med barna mine og uten partner (som jeg måtte kaste ut da han plutselig viste voldelige tendenser mot meg og vår ene datter), uten venner og uten familie som er der.

Derfor lever jeg i en verden av ensomhet. Jo flere mennesker som har mistrodd meg, mener jeg er lat for at jeg alltid er sliten, mener jeg ikke er syk fordi legen ikke finner ut hva som er galt. Jo vanskeligere er det å stole på noen og tørre å virkelig åpne seg slik at man kan få venner. hvis din egen mor forteller deg at du er lat, ubruklig, håpløs, uønsket også videre igjen og igjen gjennom barndommen er det ikke lett å tenke selvsagt vil disse være min venner. Når et mennesker du stoler på og ser opp til plutselig blir monstre som bruker deg slik de selv vil, hvordan skal du da stole på et nytt menneske?

Når de du tror er dine venner snur deg ryggen fordi du har det vanskelig hvorfor skal du tro noen andre vil ha noe mer med deg å gjøre?

 

Så tør man til slutt å be om hjelp da, heldig er jeg som endelig fikk en fastlege som virkelig hørte på meg, en ting er de tester hun kan ta der på kontoret, men så skal man ta bilder av kroppen, begynner med røntgen, det gjort er det 6-12 mnd ventetid på neste fordi man har jo ikke noe livstruende. Og sånn er det med alt, ble henvist til revmatolog nesten et års ventetid, psykosomatisk fysio 9 mnd ventetid.

 

Henvist til DPS på grunn av hva legen tenkte var kraftig depresjon.

3 mnd ventetid for å komme inn til samtale for å finne ut om du faktisk får lov å gå der for å få diagnose. Så 2 mnd før jeg fikk første time, Når diagnosen var satt var det normalt 1-2 mnd ventetid for å få time til samtale. Jeg var heldig fikk begynne med en gang for behandleren var nystarta.

Utprøving av medisin som gjorde livet 100 ganger verre å leve for både psykisk og fysisk smerte ble så forsterket. Og selv jeg som er sensitiv til medisiner fikk beskjed om å ta de hjemme uten oppfølging enda det står på pakken at mennesker som sliter med selvmordstanker skal være under oppsyn.

 

Bivirkningene var for store de turte ikke mer medisin, så det ble samtaler og så etter et par mnd så slutter behandler. Alle hans pasienter måtte da enten settes som friske og fastlegen søke de inn på nytt og starte fra starten dette ville igjen ta en 5 mnd. Eller bli videreformidlet for å få ny behandler dette ville ta enda lengre tid før neste gang du får time!

Vil du ha skikkelig hjelp må du prøve å ta livet av deg og se til at noen finner deg slik du blir innlagt..................

 

Man kan ikke bare tenke seg frisk av fysiske eller psykiske problemer, man kan ikke bare tenke seg ut av ensomheten, og selv om man står på for seg selv og ber om hjelp og forlanger hjelp så er systemet så på trynet at det ikke klarer å fange opp og hjelpe mesteparten.

Jeg gikk til legen for et år siden for jeg ikke viste om jeg lengre klarte å holde hodet over vannet og leve.

For jeg har to barn avhengig av meg så jeg vet at jeg ikke bare kan velge det som for meg er den letteste utvei fra et liv som 90% av tiden føles som et helvete.

Jeg har kjempet for barna mine sin skyld på alle måter jeg kan.

Men et år etter er lite forandret annet en at jeg er enda mer sliten på grunn av kampen.

Hadde jeg ikke hatt barna mine så hadde jeg ikke orket å kjempe men på grunn av de har jeg ikke et valg. og selv om jeg elsker barna mine er det ikke det som gjør at jeg kjemper men det at jeg har satt de til verden og derfor føler plikt til å se til at deres liv blir mer beskyttet og bedre en hva jeg har levd med.

 

Hver dag kjenner jeg på den enorme følelsen av håpløshet, og det er lett for andre å si hvis du bare gjør sånn og sånn og sånn så blir det bra for det funker for meg....

Vel for oss som sliter er det ikke slik, det er ikke bare å gå å snakke med nye mennesker for vips har man gode venner. Det er ikke bare å gå til lege så blir alt bra og det er ikke bare å klare å håpe på en bedre framtid når alt er svart og tungt.

 

Mennesker som tar livet av seg gjør det ikke fordi de er egoistiske, mammaer eller pappaer som forsvinner fra barna sine på denne måten tror i den tunge stunden at barna har det bedre uten de.

For man hører mye hvordan barn sliter fordi de har vokst opp med en foreldre som sliter.

For når man er syk kommer gjerne dårlig økonomi med og da går man rundt med dårlig samvittighet for hva man ikke klarer å gi barna av ferier og utstyr slik man føler alle andre får til.

Har man partner har man dårlig samvittighet fordi de må leve med en som er vanskelig å leve med, og man forstår ikke hvordan denne personen kan elske en. Man ser ikke at noen kan trenge en eller ønske en i livet sitt.

Man tror at man gjør ikke bare seg selv men de rundt en en stor tjeneste med å velge bort sitt eget liv.

Da trenger de ikke late som om de bryr seg, da er man ikke lengre en byrde på de, på samfunnet også videre.

 

Sett utenfra kan det ses som en feig handling men i de fleste tilfeller er det snakk om mennesker som ikke føler at de kan gå til noen for hjelp, som sliter så mye og har det så vondt at de ikke lengre klarer å se noen annen løsning, og de tror at det de gjør er til det beste for alle

Og jeg håper ingen her noen gang trenger å føle på den håpløsheten og leve i en verden hvor det ikke finnes enkle løsninger på ting, men alt bare føles som et fjell en ikke ser hvordan en skal klatre over.

[Gjest sommerfuggel i vinterland]

Noen kan kanskje mene det er egoistisk, men vi må ikke glemme at det som oftest ligger en dyp smerte og håpløshet bak et så tragisk valg. Når man treffer bunnen så klarer de aller fleste å komme seg opp igjen, men det er gjerne de som føler de virkelig har noe å kjempe for. De som faktisk gjennomfører det føler ingen håp. De ser på dette som siste utvei. Og ei over her skriver at man må ta initiativ selv til å få hjelp, vel; det er vel litt mer nyansert enn som så.. Den blir for lettvinn. Sliter man med angst, depresjon osv så er man syk, man tenker ikke alltid logisk. Nei, noen som velger å ende livet sitt må ha hatt det FRYKTELIG vondt!!

 

Moren min ringte meg for 5 minutter siden (var derfor jeg gikk inn på denne tråden) og fortalte at en gutt jeg vokste opp med hadde tatt selvmord denne helgen. Det første jeg tenkte var at, herregud, her var jeg i utdrikningslag, festet og hadde det moro, og så satt han "der ute" og hadde det så vondt at han ikke så noen annen utvei enn denne desperate løsningen. Hjertet mitt knuste for den stakkars mannen!

[Virginia.]

Bare halvparten av selvmord antas forresten å skyldes noen form for medfødt eller utviklet psykiske lidelser, i resten av tilfellene er det gjerne en opplevelse av tap og håpløshet som følge av f.eks. personlig konkurs, mobbing, skilsmisse, voldtekt e.l. som ligger bak.

[Anonym bruker]

Jeg mistet mannen min i selvmord for noen år siden.

I tiden etterpå gikk jeg hos en psykolog som jobbet med etterlatte og er spesialist på selvmord, vedkommende hadde laang erfaring og visste naturlig nok mye om dette.

 

Det er forsket på personer som har overlevd forsøk, av typen henging eller de som skøyt seg selv, da gjorde de de for virkelig å dø, ikke 'bare et rop om hjelp' ... Det som gikk igjen var at disse personene fikk et tunnellsyn i dagene før selv forsøket.

De hadde skylapper og greide ikke å se eller tenke på sine nærmeste, de var bare dypt konsentret om det de skulle gjøre, og gjerne også 'glad og lettet' for at de endelig skulle slippe. Hvis de tenkte på sine nærmeste, så var det tanker

som dette er det beste for alle.

 

Jeg har faktisk aldri sett på selvmord som en egoistisk handling, bare en siste

utvei for et menneske som er dypt dypt nede...

[Anonym bruker]

Tenker at det er en utrolig feig og egoistisk handling.Ødelegger livet for mange rundt. Ingen har et enkelt liv hele tiden,men ingen får mere enn de klarer å bære. Viktig å tenke at det finnes alltid noen som har det værre enn en selv. Det er det mest selvsentrerte og egoistiske jeg vet om.