mannen min er rasende på meg

[Gjest @---;-]

Jeg er dessverre blant dem som ikke forstår deg. Jeg har selv en mann som jobber bestandig, og når jeg kommer hjem fra min 100% jobb, gjør jeg ALT med barna og huset. Før jeg setter meg til med jobb igjen når barna er sovende og huset er strøkent og klærne er fikset i elleve-tiden. Jeg liker livet mitt veldig godt selv om det er slitsomt og jeg bare kan glemme me-time. Du hater åpenbart livet ditt. Det er sikkert lite tolerant av meg å dømme deg når vi har så ulikt utgangspunkt, men det er fryktelig vanskelig å bry seg om hva som ligger bak - faktum er at det er helt hårreisende å lese det du skriver, og at hjertet mitt blør for de små barna dine. Fortelle en treåring at mamma ikke vil ha ham??? Hadde jeg vært mannen din, hadde jeg krevet at du ble lagt inn eller at du flyttet ut. Jeg et veldig lei meg for at jeg ikke skriver noe mer trøstende, og jeg håper du finner løsninger. Btw - spa og venninnetid er ikke tilstrekkelig for en som svikter så totalt i det mest grunnleggende.

 

Noe av det første jeg vil påpeke med ditt innlegg er at vi mennesker er heldigvis forskjellige. Dette på godt og ondt. Derfor er grensen når vi er overbelastet og forskjellige.

 

Ære være deg som er såpass perfekt og håndterer din situasjon på en så fantastisk måte. Men, som du leser i HI sitt innlegg så gjør ikke hun det. Når man havner i en slik situasjon må man få hjelp til å komme ut av det.

 

Problemet hennes kan være så mangt, kanskje tvangsinnleggelse er et av alternativene. Hun får da tross alt mulighet til å hente seg inn igjen. Men, et bedre alternativ tror jeg nok er å overlate byrden av og til til han som og er ansvarlig for samme ting som HI. Nemmelig han som er far til disse barna og som og med på å rote hjemme, skitne ut klær og spise maten.

 

Jeg personlig mener ikke dette er for mye for langt av partneren sin. Hva HI velger da å bruke denne tiden til må hun nok selv finne ut hva som er mest effektivt for henne.

 

Dette er ikke en belønning for å behandle barna slemt, men et håp om å komme ovenpå for å fungere i hverdagen igjen.

[Berta_78]

Jeg er dessverre blant dem som ikke forstår deg. Jeg har selv en mann som jobber bestandig, og når jeg kommer hjem fra min 100% jobb, gjør jeg ALT med barna og huset. Før jeg setter meg til med jobb igjen når barna er sovende og huset er strøkent og klærne er fikset i elleve-tiden. Jeg liker livet mitt veldig godt selv om det er slitsomt og jeg bare kan glemme me-time. Du hater åpenbart livet ditt. Det er sikkert lite tolerant av meg å dømme deg når vi har så ulikt utgangspunkt, men det er fryktelig vanskelig å bry seg om hva som ligger bak - faktum er at det er helt hårreisende å lese det du skriver, og at hjertet mitt blør for de små barna dine. Fortelle en treåring at mamma ikke vil ha ham??? Hadde jeg vært mannen din, hadde jeg krevet at du ble lagt inn eller at du flyttet ut. Jeg et veldig lei meg for at jeg ikke skriver noe mer trøstende, og jeg håper du finner løsninger. Btw - spa og venninnetid er ikke tilstrekkelig for en som svikter så totalt i det mest grunnleggende.

 

Noe av det første jeg vil påpeke med ditt innlegg er at vi mennesker er heldigvis forskjellige. Dette på godt og ondt. Derfor er grensen når vi er overbelastet og forskjellige.

 

Ære være deg som er såpass perfekt og håndterer din situasjon på en så fantastisk måte. Men, som du leser i HI sitt innlegg så gjør ikke hun det. Når man havner i en slik situasjon må man få hjelp til å komme ut av det.

 

Problemet hennes kan være så mangt, kanskje tvangsinnleggelse er et av alternativene. Hun får da tross alt mulighet til å hente seg inn igjen. Men, et bedre alternativ tror jeg nok er å overlate byrden av og til til han som og er ansvarlig for samme ting som HI. Nemmelig han som er far til disse barna og som og med på å rote hjemme, skitne ut klær og spise maten.

 

Jeg personlig mener ikke dette er for mye for langt av partneren sin. Hva HI velger da å bruke denne tiden til må hun nok selv finne ut hva som er mest effektivt for henne.

 

Dette er ikke en belønning for å behandle barna slemt, men et håp om å komme ovenpå for å fungere i hverdagen igjen.

Dette er ikke løkken for intern krangel mellom debattantene, så jeg beklager at jeg fortsetter. Men det var unødvendig - jeg skriver ikke noe sted at jeg er perfekt. Jeg skriver at jeg liker livet mitt og at HI hater sitt, altså det samme som deg. Jeg synes det er dumt at HI får svar her om at hun går gjennom noe normalt og at hun bare trenger å gjøre noe annet innimellom, det er ikke normalt ved utslitthet - som vi alle føler på og som gir utslag i ekstreme reaksjoner f.eks overfør en voksen luvspartner - å påføre sine barn den typen belastning.

[Anonym bruker]

Kjære deg!

 

Ser du har fått mye tyn her i dag. Jeg må si at jeg vet så utrolig godt hvordan du har det. Har hatt det ganske så likt som deg...det er så utrolig vondt å ha det slik. Ingenting kan vel rettferdiggjøre å si slike ting til barna sine, men det skjer dessverre.... Jeg har en veldig krevende fireåring og en ettåring. Fireåringen kan virkelig gjøre dagen vanskelig,men for meg var redningen å begynne å jobbe igjen. Jeg tror det er viktig å finne "jeget" sitt igjen,og ikke være bare mamma,hushjelp og kone/samboer. Tror også det er sunt for barna å være noen timer uten mor og far. Sett av tid til deg selv,det er utrolig viktig! Jeg har en frikveld i uka som er bare min. Da er jeg stort sett på trening med hunden min,men gjør også ting med venninner. Jeg har også begynt å trene noe som gir meg mye overskudd. Jeg tok opp problemet med helsesøster på helsestasjonen som ga meg gode råd å ta med på veien...

 

Vi har et stort ansvar i å oppdra barna våre. Det er den største og vanskeligste jobben vi noensinne påtar oss. Ingenting vil gi oss mer glede og sorg. Dette fortalte faktisk presten oss når vi skulle døpe førstemann. Tenker mye på dette når jeg synes det er hardt å være mamma. Ellers har vi denne plakaten hengende på veggen til påminnelse. Ikke for det vi nødvendigvis trenger det,men det setter ting i perspektiv:

 

 

HVIS ET BARN

 

 

Hvis et barn lever med kritikk, lærer det å fordømme.

 

Hvis et barn lever med fiendskap, lærer det å slåss.

 

Hvis et barn lever med spott, lærer det å bli sky.

 

Hvis et barn lever med skam, lærer det å føle skyld.

 

Hvis et barn lever med toleranse, lærer det å bli tålmodig.

 

Hvis et barn lever med oppmuntring, lærer det tillit.

 

Hvis et barn lever med lovord, lærer det å verdsette.

 

Hvis et barn lever med ærlighet, lærer det å verdsette.

 

Hvis et barn lever med trygghet, lærer det å tro.

 

Hvis et barn lever med anerkjennelse, lærer det å like seg selv.

 

Hvis et barn lever med bifall og vennskap,

 

lærer det å finne kjærligheten i verden.

 

 

- Dorothy Law Nolte

 

Håper du kommer deg igjennom dette forstår at mannen din er sint, men han må også ta en del av skylden da det er tydelig at du sitter med mye av jobben alene. Dere er to om disse barna, og det er viktig og ta vare på forholdet og hverandre i tillegg.

 

Lykke til!

[Loglady]

Du er så sliten at du blir motløs, opprådd, og sint. Så sliten at du mister kontrollen og sier ting du angrer på.

En del av grunnen til at du er sliten, er at mannen ikke tar det praktiske ansvaret han burde ta. Det ønsker du forståelse for, og jeg forstår deg.

Jeg synes det er bra at mannen din foreslår en omfordeling av oppgavene - at du jobber og han er hjemme. Kanskje får han da også erfare hva en slik hverdag innebærer, og blir litt mer ydmyk i forhold til din situasjon og følelser.

Selv om man går over grensen med ordbruken sin, er det viktig at man som partnere er obs på den underliggende sammenhengen.

[Gjest @---;-]

Jeg er dessverre blant dem som ikke forstår deg. Jeg har selv en mann som jobber bestandig, og når jeg kommer hjem fra min 100% jobb, gjør jeg ALT med barna og huset. Før jeg setter meg til med jobb igjen når barna er sovende og huset er strøkent og klærne er fikset i elleve-tiden. Jeg liker livet mitt veldig godt selv om det er slitsomt og jeg bare kan glemme me-time. Du hater åpenbart livet ditt. Det er sikkert lite tolerant av meg å dømme deg når vi har så ulikt utgangspunkt, men det er fryktelig vanskelig å bry seg om hva som ligger bak - faktum er at det er helt hårreisende å lese det du skriver, og at hjertet mitt blør for de små barna dine. Fortelle en treåring at mamma ikke vil ha ham??? Hadde jeg vært mannen din, hadde jeg krevet at du ble lagt inn eller at du flyttet ut. Jeg et veldig lei meg for at jeg ikke skriver noe mer trøstende, og jeg håper du finner løsninger. Btw - spa og venninnetid er ikke tilstrekkelig for en som svikter så totalt i det mest grunnleggende.

 

Noe av det første jeg vil påpeke med ditt innlegg er at vi mennesker er heldigvis forskjellige. Dette på godt og ondt. Derfor er grensen når vi er overbelastet og forskjellige.

 

Ære være deg som er såpass perfekt og håndterer din situasjon på en så fantastisk måte. Men, som du leser i HI sitt innlegg så gjør ikke hun det. Når man havner i en slik situasjon må man få hjelp til å komme ut av det.

 

Problemet hennes kan være så mangt, kanskje tvangsinnleggelse er et av alternativene. Hun får da tross alt mulighet til å hente seg inn igjen. Men, et bedre alternativ tror jeg nok er å overlate byrden av og til til han som og er ansvarlig for samme ting som HI. Nemmelig han som er far til disse barna og som og med på å rote hjemme, skitne ut klær og spise maten.

 

Jeg personlig mener ikke dette er for mye for langt av partneren sin. Hva HI velger da å bruke denne tiden til må hun nok selv finne ut hva som er mest effektivt for henne.

 

Dette er ikke en belønning for å behandle barna slemt, men et håp om å komme ovenpå for å fungere i hverdagen igjen.

Dette er ikke løkken for intern krangel mellom debattantene, så jeg beklager at jeg fortsetter. Men det var unødvendig - jeg skriver ikke noe sted at jeg er perfekt. Jeg skriver at jeg liker livet mitt og at HI hater sitt, altså det samme som deg. Jeg synes det er dumt at HI får svar her om at hun går gjennom noe normalt og at hun bare trenger å gjøre noe annet innimellom, det er ikke normalt ved utslitthet - som vi alle føler på og som gir utslag i ekstreme reaksjoner f.eks overfør en voksen luvspartner - å påføre sine barn den typen belastning.

 

Du skriver her at du ikke ønsker noen krangel, men alikavell sender du avgårde slieivspark av typen der du anklager meg for å hate livet mitt. Jeg kan på ingen måte se at jeg har gitt utrykk for dette på noe som helst slags måte, på lik linje med HI.

 

Det vi derimot har gitt utrykk for er at vi begge er slitne. Dette er, på tross av hva du påstår, faktisk veldig vanlig blandt småbarns foreldre.

 

Kommentaren til deg ang din livstil var verken ment som ironisk eller sarkastisk. Det var oppriktig ment fra min side. Jeg skulle virkelig ha ønsket at jeg hadde overskudd til å ta hele belastningen som jeg gjør per dags dato uten å være fullstendig knust. Men, dette klarer jeg desverre ikke. Og derfor må jeg ha både aleine tid kun med meg, og kjæreste tid uten barna mine innimellom. Dette like mye av hensyn til familien min som til meg sjøl.

 

Når det gjelder det verbale åvergrepet HI har gjort ved enkelte episoder overfor sine barn så har jeg ingen aksept eller forståelse for dette. Og det gav jeg og uttrykk for i mitt første innlegg. På lik linje med at jeg prøvde, i motsetting til veldig mange her, å komme med konstruktive råd for hvordan hun kanskje skulle få litt mer orden på livet sitt.

 

Så i stede for å gå til angrep å anklage for ting som er langt fra tillfelle så anbefaler jeg deg å heller prøve å sette deg inn i andres situasjon. Empati heter det vist...

[Gjest yrild]

Her er jeg helt enig med din mann faktisk. Mine barn (uansett hvor sint jeg blir) skal vite at jeg alltid elsker dem og at jeg alltid vil være mammaen deres. Dette tror jeg er utrolig viktig for at de skal bli trygge selvstendige mennesker.

 

Hvis du er utslitt (og det kan man jo skjønne at du er) må dere få hjelp. Hvorfor er ikke barna i barnehage?

[Berta_78]

Jeg er dessverre blant dem som ikke forstår deg. Jeg har selv en mann som jobber bestandig, og når jeg kommer hjem fra min 100% jobb, gjør jeg ALT med barna og huset. Før jeg setter meg til med jobb igjen når barna er sovende og huset er strøkent og klærne er fikset i elleve-tiden. Jeg liker livet mitt veldig godt selv om det er slitsomt og jeg bare kan glemme me-time. Du hater åpenbart livet ditt. Det er sikkert lite tolerant av meg å dømme deg når vi har så ulikt utgangspunkt, men det er fryktelig vanskelig å bry seg om hva som ligger bak - faktum er at det er helt hårreisende å lese det du skriver, og at hjertet mitt blør for de små barna dine. Fortelle en treåring at mamma ikke vil ha ham??? Hadde jeg vært mannen din, hadde jeg krevet at du ble lagt inn eller at du flyttet ut. Jeg et veldig lei meg for at jeg ikke skriver noe mer trøstende, og jeg håper du finner løsninger. Btw - spa og venninnetid er ikke tilstrekkelig for en som svikter så totalt i det mest grunnleggende.

 

Noe av det første jeg vil påpeke med ditt innlegg er at vi mennesker er heldigvis forskjellige. Dette på godt og ondt. Derfor er grensen når vi er overbelastet og forskjellige.

 

Ære være deg som er såpass perfekt og håndterer din situasjon på en så fantastisk måte. Men, som du leser i HI sitt innlegg så gjør ikke hun det. Når man havner i en slik situasjon må man få hjelp til å komme ut av det.

 

Problemet hennes kan være så mangt, kanskje tvangsinnleggelse er et av alternativene. Hun får da tross alt mulighet til å hente seg inn igjen. Men, et bedre alternativ tror jeg nok er å overlate byrden av og til til han som og er ansvarlig for samme ting som HI. Nemmelig han som er far til disse barna og som og med på å rote hjemme, skitne ut klær og spise maten.

 

Jeg personlig mener ikke dette er for mye for langt av partneren sin. Hva HI velger da å bruke denne tiden til må hun nok selv finne ut hva som er mest effektivt for henne.

 

Dette er ikke en belønning for å behandle barna slemt, men et håp om å komme ovenpå for å fungere i hverdagen igjen.

Dette er ikke løkken for intern krangel mellom debattantene, så jeg beklager at jeg fortsetter. Men det var unødvendig - jeg skriver ikke noe sted at jeg er perfekt. Jeg skriver at jeg liker livet mitt og at HI hater sitt, altså det samme som deg. Jeg synes det er dumt at HI får svar her om at hun går gjennom noe normalt og at hun bare trenger å gjøre noe annet innimellom, det er ikke normalt ved utslitthet - som vi alle føler på og som gir utslag i ekstreme reaksjoner f.eks overfør en voksen luvspartner - å påføre sine barn den typen belastning.

 

Du skriver her at du ikke ønsker noen krangel, men alikavell sender du avgårde slieivspark av typen der du anklager meg for å hate livet mitt. Jeg kan på ingen måte se at jeg har gitt utrykk for dette på noe som helst slags måte, på lik linje med HI.

 

Det vi derimot har gitt utrykk for er at vi begge er slitne. Dette er, på tross av hva du påstår, faktisk veldig vanlig blandt småbarns foreldre.

 

Kommentaren til deg ang din livstil var verken ment som ironisk eller sarkastisk. Det var oppriktig ment fra min side. Jeg skulle virkelig ha ønsket at jeg hadde overskudd til å ta hele belastningen som jeg gjør per dags dato uten å være fullstendig knust. Men, dette klarer jeg desverre ikke. Og derfor må jeg ha både aleine tid kun med meg, og kjæreste tid uten barna mine innimellom. Dette like mye av hensyn til familien min som til meg sjøl.

 

Når det gjelder det verbale åvergrepet HI har gjort ved enkelte episoder overfor sine barn så har jeg ingen aksept eller forståelse for dette. Og det gav jeg og uttrykk for i mitt første innlegg. På lik linje med at jeg prøvde, i motsetting til veldig mange her, å komme med konstruktive råd for hvordan hun kanskje skulle få litt mer orden på livet sitt.

 

Så i stede for å gå til angrep å anklage for ting som er langt fra tillfelle så anbefaler jeg deg å heller prøve å sette deg inn i andres situasjon. Empati heter det vist...

 

Skrev ikke at du hater livet ditt... Skrev at HI gjorde det mens jeg liker livet mitt. "altså det samme som deg" betød at vi begge mente det samme - at folk har ulikt utgangspunkt og takler livet ulikt... Jeg vet ingenting om deg, og ville aldri forsøkt å fornærme deg! Beklager at du oppfattet det slik.

[Tired mama]

Åh, kjære deg HI! Du mÅ skaffe deg hjelp!

 

Jeg vet (dessverre) sÅ altfor godt hvordan du har det! Jeg er i samme situasjon som deg. Har tre barn pÅ 6 År, 3 År og en pÅ 10 mÅneder.

 

I perioder har kroppen min rett og slet streiket. Jeg har vært helt EKSTREMT sliten! Nervene har ligget UTENPÅ kroppen, og jeg har rett og slett ikke tÅlt noenting!

 

Det har vært helt jævlig! Har aldri sagt noe veldig sÅrende til barna. Men jeg har kjeftet masse i disse periodene. Det første jeg gjorde da de vÅknet var Å kjefte, og det siste jeg gjorde før de sovnet var Å kjefte. Jeg slet fælt med dÅrlig samvittighet, og grÅt en hel del nÅr jeg var alene.

 

Men jeg klarte ikke annet enn Å irritere meg over den minste ting. Jeg har fryktet at det mÅ feile meg noe. At jeg har ME eller noe annet... For dette kunne jo ikke være normalt, tenkte jeg.

 

Fant ut at jeg mÅtte gjøre noe med livet mitt, aller mest for barnas skyld.

 

Jeg har viet omtrent hele livet mitt til barna siden vi fikk førstemann for 6 År siden. Jeg har satt meg selv til side og latt barna gÅ først. ALLTID!! Jeg mistet meg selv pÅ veien. Jeg følte meg SPIST OPP av dette familielivet. Jeg følte meg mange ganger KVALT! Vi har dessverre ogsÅ all familie langt unna, og har derfor aldri avlastning heller.

 

Jeg har vært sikker pÅ at mentalsykehuset har vært neste stopp MANGE ganger! Jeg har trodd at jeg var pÅ nippet til Å bli sinnsyk!

 

Til slutt mÅtte jeg bare komme meg til legen. Fant ut at jeg har vært deprimert i 1,5 År. Har bare hÅpet at det skulle gÅ over av seg selv. Jeg fikk begynne pÅ antidepressiva, og de har hjulpet meg opp av det sorte hullet jeg befant meg i.

 

I tillegg er ogsÅ permisjonen nettopp over for min del, og jeg har begynt Å jobbe igjen. Jeg har begynt Å prioritere meg selv. Som nÅ i helgen har var jeg ute med venninner bÅde fredag og lørdag. Mannen tok seg av alle barna og leggingen begge kveldene. Jeg har kjøpt meg nye klær og vært hos frisør. Ja, nettopp. Prioritert meg selv!!

 

Og jeg føler meg allerede bedre!

 

Du mÅ bare overse alle de krasse svarene du har fÅtt her. Det er INGEN som kan sette seg inn i din situasjon uten selv Å vite hvor jævlig det er nÅr man er sÅ gjennomsyret SLITEN at man knekker sammen eller klikker bare noen sier "pip"!!

 

Du er bare et menneske! Men du er et menneske som trenger hjelp!

 

Ta gjerne kontakt med meg pÅ PM om du føler for det.

[Tigerpote]

Blablabla, når de to første som svarer hi kritisk og hyler barnemishandling og barnevern, så følger alle andre etter, og kjører vedkommende enda lenger ned.

 

Du trenger hjelp. Jeg tror du er deprimert og utbrent, det kan bli for mye for alle og enhver! Du burde snakke med hs om dette for å få tips og råd til hvordan dere skal løse dette. Du er jo egentlig en god mamma, men du er for sliten til å greie å hanskes med hverdagen på en adekvat måte. Det finnes hjelp! Jeg tror du burde få hvile deg, kanskje kommer deg bort noen dager? Så kanskje gå ut og jobbe litt! Det kan bli for intenst å bare gå hjemme med barna, spesielt med krevende barn. Da blir det gjerne en ond sirkel utav det. Ikke straff deg selv mer, gjort er gjort, og du må finne ut hvordan ting skal løses fra nå av.

 

Lykke til og klem til deg!

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg, men dine barn skal IKKE høre disse ordene fra sin mor. Slik jeg ser det bør du skaffe deg hjelp. Jeg skjønner mannen din kjempegodt, og forstår hvorfor han ble så sint. Men hvis det er slik at din mann ikke hjelper til med barna, må han kanskje begynne å gjøre det.

 

Dere som sier HI ikke fotjener tyn, er jeg både enig og uenig med. Greit nok å ha sympati med henne, men det er absolutt ikke ok at det er barna som blir skadelidende! Derfor mener jeg HI bør skjønne alvoret med sine ord og hva de kan gjøre med barna!

[LittLykkelig]

Hei HI.

Kjenner meg litt igjen. Når min sønn ble født for 2 år siden fikk jeg sjokk. Kunne si forferdelige ting til han når han var baby. Det var en måte å ventilere på. Heldigvis forstod han ikke hva jeg sa. Jeg var rett og slett så sliten og frustrert at jeg av og til hadde lyst til å riste han når han gråt. Det er en forferdelig følelse!

 

Av og til kan det hjelpe å komme seg litt vekk. Omså gå seg en tur. Lufte hodet. Kjenne at man faktisk savner barna sine. Tror du går igjennom en krise- at du føler at du ikke har mulighet til fred og ro. Bare være litt alene.

 

Skjønner at mannen din ble sjokkert og sint. Det gjør nok ondt for han å se at du mister kontrollen og tar det utover det mest dyrebare dere har. Synes du skal ta deg en lang prat med han. Forklare at du trenger en pustepause. Og at du ikke mente det du sa (selv om det skjønner han nok). Be om hjelp av legen eller psykolog hvis du trenger det. Og for all del, ta deg en lang prat med barna dine. Be om unnskyldning. Forklar dem at du selvfølgelig ikke mente det du sa, at du elsker dem, men at du blir sliten av krangel og hyling. Be gjerne om hjelp fra moren din eller noen som kan stille opp til avlastning.

 

ønsker deg lykke til. Og jeg vet av erfaring at slike ord føles forferdelig å ha sagt. Synes du er tøff som tør å snakke ut om det. Mammarollen kan være tøff for noen, og det er viktig at sånt ikke er tabu. Klem til deg.

 

Ps: så lenge du gir barna dine en ordentlig unnskyldning og forklaring (og passer på å ikke komme med lignende i fremtiden) så tror jeg ikke de får noen varige traumer.. Be gjerne mannen din ta over når du befinner deg i sånne situasjoner der du merker at det koker over. Forlat situasjonen før det kommer slike utbrudd.

[Gjest Visten]

Du er så sliten at du blir motløs, opprådd, og sint. Så sliten at du mister kontrollen og sier ting du angrer på.

En del av grunnen til at du er sliten, er at mannen ikke tar det praktiske ansvaret han burde ta. Det ønsker du forståelse for, og jeg forstår deg.

Jeg synes det er bra at mannen din foreslår en omfordeling av oppgavene - at du jobber og han er hjemme. Kanskje får han da også erfare hva en slik hverdag innebærer, og blir litt mer ydmyk i forhold til din situasjon og følelser.

Selv om man går over grensen med ordbruken sin, er det viktig at man som partnere er obs på den underliggende sammenhengen.

 

Jeg signerer loglady. Jeg tror alle skjønner at man ikke skal si slik til barna sine, men jeg har også vært der hvor jeg var så utbrent, oppbrukt og utslitt at jeg sto midt på gulvet og kjeftet på barna i ett kjør. DET tror jeg ikke man kan skjønne før man har opplevd det. Det krevde legetimer, endringer i ansvars- og arbeidsfordeling hjemme, sykemelding fra jobb, mer søvn, flere legetimer og mye mer. Jeg tror en ytring som "du kan finne en annen mamma!" kommer i desperasjon, og mannen din bør kanskje gjøre alvor av å endre arbeidsfordelingen hjemme - i det minste bør ha se litt på hva han kan gjøre for å hjelpe deg slik at du ikke opplever hjemmesituasjonen som uutholdelig. Send meg gjerne ei melding dersom du føler for det.

[Anonym bruker]

Løsning: Du tar deg en ukes ferie, eller en langhelg. Han er hjemme med barna.

Du kan begynne å jobbe litt, og mannen kan jobbe litt redusert.