Holder på å gi slipp på barnet mitt

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så bekymret. Jeg har skrevet et innlegg her tidligere i uken om at bf vil ha 50-50 for barnet vårt på 13,5 mnd, og at vi har vært på fvk. Jeg syns ikke det er riktig å sende et så lite barn mellom to hjem, og nå er jeg på nippet til å gi han hele ansvaret, så kan jeg ta vanlig samvær. Det gjør så forferdelig vondt å vite at jeg ikke skal få se min lille mammadalt hver eneste dag! Det er uaktuelt for han å ha mindre en 50-50, og jeg føler jeg gjør det riktige for barnet.

Jeg har forresten foreldreansvaret alene pr dags dato grunnet at vi ikke var registrert samboere i folkeregisteret selvom vi bodde sammen.

 

Det gjør så vondt om dagene, fordi jeg nå prøver ubevisst å stenge følelsene for barnet mitt ute, så det ikke skal gjøre så utrolig vondt å ikke se henne hver dag.

[Anonym bruker]

Nå må du skjærpe deg.

 

Han får ikke barnet 50 % om ikke du gir han det.

Skaff deg en advokat og stå opp for ungen din.

[Anonym bruker]

sånn kunne jeg aldri ha tenkt... de kunne umulig være enig på fvk?? Uansett, hadde jeg aldri gitt opp ungen min på den måte. Som du selv sier så er ungen mest knyttet til deg, og den er liten...

 

Stå på, du klarer å finne en løsning på dette uten at det må ende slik.

[Gjest UndrendeUllteppe]

Hvorfor er det bedre for deg å se henne bittelitt i stedet for halvparten av tida, fordi du ikke vil være borte fra henne?

 

Skjønner at fokus er det beste for barnet, og da tror jeg ærlig talt det er bedre å få være med mammaen sin annenhver uke, enn bare annenhver helg og en dag i uka...?

[mrsrogaland.]

Jeg mener du gjør galt. Men om det er dette du vil, så kanskje det faktisk er til det beste. Stenge følelsene for barnet ditt ute? DET er egoistisk, og det vil barnet ditt lide av. Visste ikke at det gikk ann en gang jeg...

[Anonym bruker]

Han kan ikke ha hovedansvar uten å ha foreldreansvar.... Så ikke gi han det frivillig, ved å signere papirer for dette. Han får gå til retten og kreve dette. Så vinner du noen år der

 

Og du kan være ganske så trygg på at han ALDRI oppnår 50/50. For INGEN fagfolk anbefaler dette for barn under 7 år.

 

Husk det at familievernkontorets meklere ikke bestemmer en dritt. Og skriver du ikke under på noen avtale der, så har dere ingen avtale.

 

Du setter frem ditt tilbud til samvær for far, basert på barnets beste(husk dette, og gjør det alltid). Og det er ditt tilbud. Hva familievernkontorets meklere og hva far mener, er faktisk uten betydning i det lange løp.

[Anonym bruker]

Bf truer meg med så mye når det kommer til dette med samvær. Jeg er hjemmeværende med barnet, så jeg har ingen penger å bruke på advokat. Om jeg blir stevnet, så kommer han til å fortelle at jeg er en dårlig mor osv. Jeg syns det er så utrolig råtten gjort av han. Både han og familien hans skrøt over hvor flink jeg har vært med henne, og jeg vet at hun ikke kunne hatt det bedre selv. Han er en god far når han gidder å bry seg, og det er ca 30 min om dagen. De på fvk sa at det ikke burde være 50-50 før barnet var 2 år. Jeg syns det er for ungt det óg.

Jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med, det gjør så utrolig vondt dette her! Jeg skal tilbake til fvk om 2 uker og snakke med henne, men jeg føler at jeg trenger noen å snakke med NÅ!

[Anonym bruker]

Bf truer meg med så mye når det kommer til dette med samvær. Jeg er hjemmeværende med barnet, så jeg har ingen penger å bruke på advokat. Om jeg blir stevnet, så kommer han til å fortelle at jeg er en dårlig mor osv. Jeg syns det er så utrolig råtten gjort av han. Både han og familien hans skrøt over hvor flink jeg har vært med henne, og jeg vet at hun ikke kunne hatt det bedre selv. Han er en god far når han gidder å bry seg, og det er ca 30 min om dagen. De på fvk sa at det ikke burde være 50-50 før barnet var 2 år. Jeg syns det er for ungt det óg.

Jeg vet ikke hvem jeg skal snakke med, det gjør så utrolig vondt dette her! Jeg skal tilbake til fvk om 2 uker og snakke med henne, men jeg føler at jeg trenger noen å snakke med Nå!

 

å ha lav inntekt, betyr fri rettshjelp i slike saker Han må betale sin advokat om han har inntekt, men du har for lite inntekt(eller ingen), så da har du rett på fri rettshjelp i en slik sak Bruk det for det det er verdt Fri rettshjelp betyr gratis advokat. Og det at han må betale en advokat, kan faktisk stoppe han, det alene

 

Så kontakt en advokat som har familierett som spesialitet

 

Slutt å hør på barnefar, for han bare bruker det han tror han kan bruke, og som han tenker virker inn på deg. Han vil bare vinne, han. Og ikke sikkert han egentlig vil ha barnet på fulltid eller 50% av tiden, men bare han slår deg og vinner over deg, så har han fått sitt, liksom.

 

Ellers så kan kirkens SOS-telefon være noe. De er flinke og gode å prate med, samme hvilken religion du selv har. De er faktisk nøytrale i samtalen, og gir god trøst.

 

Jeg er ikke spesielt kristen selv, selv om jeg er medlem av statskirken. Men den telefonen har virkelig hjulpet meg flere ganger. Der er bare gode mennesker, uten noe moralpreker.

 

815 33 300 er telefonnummeret. Du er helt anonym der. De får ikke opp hvilket telefonnummer du ringer fra i hele tatt.

[Anonym bruker]

Om han stevner deg så får du vel gratis rettshjelp......eller tar jeg helt feil nå?

 

Hadde aldri gitt meg i en sånn far, vil du virkelig at ungen din skal vokse opp med en sånn egoistisk og lite oppdatert person? Valget hadde vært enkelt for meg, jeg hadde om så flytta langt vekk før jeg ga fra meg noe som helst til en slik person.

 

Og en ting til.......ikke gi slipp på det......KJEMP MED NEBB OG KLøR!

[Gjest Sekretøsa]

Jeg fikk fri rettshjelp når jeg var i retten, og jeg hadde en jobb! Du skal tjene ganske mye før du ikke får det.

Barnefaren skrev en blekke på 10 sider om hvor dårlig mor jeg var, og det med uttalelser fra søstra, en kollega og moren. Alt gikk på hvor uskikket jeg var, at jeg hadde reist på fest og lot barnet være hjemme med han, at jeg jobbet mye på kvelden (ja, for han var jo da hjemme med ungen) osv osv osv.

Var i retten 3 ganger, og gjett hvem som vant.... Og det etter at jeg flyttet langt bort! (Eller, en time unna)

 

Ja, det er mye styr med advokater, møter og besøk av sakkyndig, men det er verdt det! Jeg har vært der du er, og vet akkurat hvordan du har det. Ikke gi opp!

[Gulltopp&Lillebjørn]

Signerer de andre her!

 

Kjemp for barnet ditt!

 

La ordene fra barnefar prelle av deg. Du vet bedre!

 

Ikke gi deg

 

Dette klarer du

[Anonym bruker]

Så lenge du ikke er rusmisbruker, alvorlig ustabil, alvorlig fysisk eller psykisk syk så har ungen din det aller aller best med deg.

Du er hans/hennes primære omsorgsperson og har vært det hele barnets liv. Ungen har det best hos deg.

 

Man gir ikke slipp på ungene sine! Ingen domstol vil bare gi over ansvaret for et lite barn til en så rigid og uansvarlig far ( sier unasvarlig, fordi han tenker mest på seg, og ikke på barnet)

Det er domstolene som bestemmer, ikke familievern kontoret. Han får aldri omsorg for ungen uten at det er alvorlige mangler med din omsorgsevne.

 

Stol på deg selv, kvinn deg opp, å slutt å høre på sånt tull. Ungen har det best hos deg!

[Millea har tre små]

Jeg tenker at det værste du kan gjøre både for deg selv og barnet vil være å gi ham hovedomsorgen, mens du får vanlig samvær. En konsekvens av et samlivsbrudd hvor det er barn inne i bildet, er at foreldrene må innfinne seg med å få mindre tid med barnet. Det er vanskelig å finne en optimal løsning på dette. Et samlivsbrudd får konsekvenser for de barna det gjelder i større eller mindre grad. Det er uungåelig. Det viktigste dere kan gjøre er å samarbeide og sette barnets behov i aller første rekke. Ditt barn har behov for trygghet, stabilitet og omsorg fra begge foreldrene. At den ene velger å "trekke seg ut" vil være en vondere opplevelse i både et kortsiktig og et langsiktig perspektiv for barnet. Jeg vil råde deg til å komme til enighet med faren til barnet, noe som mest sannsynlig vil medføre delt omsorg.

 

Når det er sagt er jeg enig med deg i at det kan være uheldig for et lite barn å være så mye som èn uke borte fra den andre forelderen i slengen. Er det mulig å få til en ordning med et bytte etter tre dager? Altså at dere har barnet tre dager sammenhengende hver? Når barnet blir eldre kan dere begynne å praktisere èn uke hos hver.

[Millea har tre små]

Jeg tenker at det værste du kan gjøre både for deg selv og barnet vil være å gi ham hovedomsorgen, mens du får vanlig samvær. En konsekvens av et samlivsbrudd hvor det er barn inne i bildet, er at foreldrene må innfinne seg med å få mindre tid med barnet. Det er vanskelig å finne en optimal løsning på dette. Et samlivsbrudd får konsekvenser for de barna det gjelder i større eller mindre grad. Det er uungåelig. Det viktigste dere kan gjøre er å samarbeide og sette barnets behov i aller første rekke. Ditt barn har behov for trygghet, stabilitet og omsorg fra begge foreldrene. At den ene velger å "trekke seg ut" vil være en vondere opplevelse i både et kortsiktig og et langsiktig perspektiv for barnet. Jeg vil råde deg til å komme til enighet med faren til barnet, noe som mest sannsynlig vil medføre delt omsorg.

 

Når det er sagt er jeg enig med deg i at det kan være uheldig for et lite barn å være så mye som èn uke borte fra den andre forelderen i slengen. Er det mulig å få til en ordning med et bytte etter tre dager? Altså at dere har barnet tre dager sammenhengende hver? Når barnet blir eldre kan dere begynne å praktisere èn uke hos hver.

Så først nå at du har foreldreansvaret alene. Da har du en sterkere sak. Når det er sagt, så vil alle parter tjene på at dere blir enige. Synes du det vil være greit med delt omsorg når barnet blir eldre? I såfall kan det være greit å si fra om, samtidig som du argumenterer for at en slk ordning vil være uheldig pr i dag ut fra barnets alder.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Jeg er rett og slett veldig redd for hva han kan finne på! Jeg er ikke rusmisbruker, ustabil eller fysisk/psykisk syk. Jeg har hatt mitt å streve med, og gått til psykolog - tom fått anti depressiva under permisjonen, men jeg slapp å fortsette siden de ikke hadde noe effekt på meg. Jeg har slitt myyye denne permisjonen fordi barnet mitt har slitt med å sove, og bf har vært lite forståelsesfull. Men jeg har pinadø kjempet meg igjennom det, selvom jeg har gjort mennesklige feil. Det er altså dette han har tenkt å bruke mot meg, han hadde nok av argumenter sa han.

 

Jeg fikk vite idag av Skatteetaten at jeg har foreldreansvar. Jeg vil ikke lage dårlig stemning mellom oss, men føler at jeg nekter å skrive under felles ansvar som siste kort. Jeg sitter med følelsen av at det kommer til å gå ut over barnet vårt dersom vi ikke klarer å samarbeide, og det syns jeg er j**** synd...

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det værste du kan gjøre både for deg selv og barnet vil være å gi ham hovedomsorgen, mens du får vanlig samvær. En konsekvens av et samlivsbrudd hvor det er barn inne i bildet, er at foreldrene må innfinne seg med å få mindre tid med barnet. Det er vanskelig å finne en optimal løsning på dette. Et samlivsbrudd får konsekvenser for de barna det gjelder i større eller mindre grad. Det er uungåelig. Det viktigste dere kan gjøre er å samarbeide og sette barnets behov i aller første rekke. Ditt barn har behov for trygghet, stabilitet og omsorg fra begge foreldrene. At den ene velger å "trekke seg ut" vil være en vondere opplevelse i både et kortsiktig og et langsiktig perspektiv for barnet. Jeg vil råde deg til å komme til enighet med faren til barnet, noe som mest sannsynlig vil medføre delt omsorg.

 

Når det er sagt er jeg enig med deg i at det kan være uheldig for et lite barn å være så mye som èn uke borte fra den andre forelderen i slengen. Er det mulig å få til en ordning med et bytte etter tre dager? Altså at dere har barnet tre dager sammenhengende hver? Når barnet blir eldre kan dere begynne å praktisere èn uke hos hver.

 

Jeg tror du er splitter pine gal, Millea!

 

Forstår du faktisk rekkevidden av det du her foreslår? Ville du hatt to hjem, hvor du byttet likt mellom dem hver 3. dag, eller hver 7. dag? Og da også å finne deg helt til rette i begge hjem, og klare å kalle dem barndomshjem? Du ville ikke det, så krev det ikke av små barn som faktisk ikke kan si hva de føler og tenker.

 

Alle vet at barn krever stabilitet i hverdagen, for å utvikle seg best mulig. Hvordan klarer man det om barnet ikke engang har en fast base i hjemmet?

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det værste du kan gjøre både for deg selv og barnet vil være å gi ham hovedomsorgen, mens du får vanlig samvær. En konsekvens av et samlivsbrudd hvor det er barn inne i bildet, er at foreldrene må innfinne seg med å få mindre tid med barnet. Det er vanskelig å finne en optimal løsning på dette. Et samlivsbrudd får konsekvenser for de barna det gjelder i større eller mindre grad. Det er uungåelig. Det viktigste dere kan gjøre er å samarbeide og sette barnets behov i aller første rekke. Ditt barn har behov for trygghet, stabilitet og omsorg fra begge foreldrene. At den ene velger å "trekke seg ut" vil være en vondere opplevelse i både et kortsiktig og et langsiktig perspektiv for barnet. Jeg vil råde deg til å komme til enighet med faren til barnet, noe som mest sannsynlig vil medføre delt omsorg.

 

Når det er sagt er jeg enig med deg i at det kan være uheldig for et lite barn å være så mye som èn uke borte fra den andre forelderen i slengen. Er det mulig å få til en ordning med et bytte etter tre dager? Altså at dere har barnet tre dager sammenhengende hver? Når barnet blir eldre kan dere begynne å praktisere èn uke hos hver.

Så først nå at du har foreldreansvaret alene. Da har du en sterkere sak. Når det er sagt, så vil alle parter tjene på at dere blir enige. Synes du det vil være greit med delt omsorg når barnet blir eldre? I såfall kan det være greit å si fra om, samtidig som du argumenterer for at en slk ordning vil være uheldig pr i dag ut fra barnets alder.

 

Jeg har sagt til både bf og fvk på tirsdag at jeg kan godt gå med på en 50-50 ordning når barnet blir eldre, men at jeg ikke syns noe om det nå. Fvk mente at vi kunne prøve med 3 dager om gangen, ettersom barnet ikke burde være vekke mye fra meg i starten. Vi har diskutert 40-60 også, eller at vi ser barnet an i overgangsfase der vi kan komme på middag/ettermiddagsbesøk til hverandre. Men vi må ifølge bf ha noe på papiret, og da syns ikke jeg 50-50 er aktuelt. Jeg blir forbanna fordi han truer meg, og jeg føler at det kun er jeg som tenker over hva som faktisk er det beste for barnet. Jeg vil egentlig foreslå minst 70-30, men jeg vet ikke om han vil gå med på dette..

[C.L.H85]

Tusen takk for svar! Jeg er rett og slett veldig redd for hva han kan finne på! Jeg er ikke rusmisbruker, ustabil eller fysisk/psykisk syk. Jeg har hatt mitt å streve med, og gått til psykolog - tom fått anti depressiva under permisjonen, men jeg slapp å fortsette siden de ikke hadde noe effekt på meg. Jeg har slitt myyye denne permisjonen fordi barnet mitt har slitt med å sove, og bf har vært lite forståelsesfull. Men jeg har pinadø kjempet meg igjennom det, selvom jeg har gjort mennesklige feil. Det er altså dette han har tenkt å bruke mot meg, han hadde nok av argumenter sa han.

 

Jeg fikk vite idag av Skatteetaten at jeg har foreldreansvar. Jeg vil ikke lage dårlig stemning mellom oss, men føler at jeg nekter å skrive under felles ansvar som siste kort. Jeg sitter med følelsen av at det kommer til å gå ut over barnet vårt dersom vi ikke klarer å samarbeide, og det syns jeg er j**** synd...

 

Synes bf rett og slett høres ondskapsfull ut! Det at du har hatt en depresjon/fødseldepresjon er ikke nok til å få medhold... At han kan være så ond mot barnet sitt, for det er det han er nemlig. Han har jo truet deg??!! Hva mer er det som kan starte dårlig stemning? Han er jo tydeligvis en tulling og en stor egoist, huff blir faktisk sinna. Ikke gi deg, kjemp for barnet ditt og gå rettens vei. Han vil bare skremme deg og kue deg. Du er den beste mamman for ditt barn. Ingen og da mener jeg INGEN skulle få holdt meg unna barnet mitt, eller tvunget meg inn i en samværsordning jeg ikke hadde vært enig i. Sånn må du også tenke. Lykke til

[Millea har tre små]

Ja, jeg aner hva det er jeg foreslår. Jeg tviler på at det finnes barn og voksne som ønsker to hjem. Et samlivsbrudd gir ingen optimale løsninger i så måte, og det er vanskelig å vite hvordan hvert enkelt barn håndterer det å ha to hjem. Det jeg ønsker å poengtere er at barn har et behov for å kjenne begge foreldrene (dersom de er antatt å være gode nok omsorgspersoner), og i tillegg vil barnet profitere på at foreldrene ikke er i konflikt. Min mening er at barn kan tilpasse seg det meste, så lenge det ikke blir utsatt for lojalitetskonflikter og uttalte/ikke-uttalte konflikter mellom foreldrene. Barnet har alt å vinne på at foreldrene klarer å opprettholde et anstendig forhold. Jeg mener at HI bør imøtekomme noen av ønskene til barnefaren, slik at konfliktnivået ikke blir for høyt.

 

Jeg er kvinne selv, men har til gode å tenke at jeg er den viktigste i mine barns liv. Ved et samlivsbrudd hadde jeg hatt svært få argumenter for hvorfor JEG skulle fått hovedomsorgen for barna fremfor min mann. å tenke at det er vi kvinner som er mest skikket til å ta vare på barna er gammeldags og ikke i tråd med nyere forskning. Om det er far eller mor som er hovedomsorgsgiver (eller om omsorgen er delt) spiller ingen rolle dersom begge foreldrene gir barnet det det har behov for, både materielt, fysiologisk og psykologisk.

 

å råde denne moren til å "gå til krig" tror jeg bare vil gjøre alt vondt verre. Det lureste HI kan gjøre er å oppføre seg anstendig, være til en viss grad på tilbudssiden og forsøke å etablere et greit samarbeid med barnefaren.

[Anonym bruker]

Ja, jeg aner hva det er jeg foreslår. Jeg tviler på at det finnes barn og voksne som ønsker to hjem. Et samlivsbrudd gir ingen optimale løsninger i så måte, og det er vanskelig å vite hvordan hvert enkelt barn håndterer det å ha to hjem. Det jeg ønsker å poengtere er at barn har et behov for å kjenne begge foreldrene (dersom de er antatt å være gode nok omsorgspersoner), og i tillegg vil barnet profitere på at foreldrene ikke er i konflikt. Min mening er at barn kan tilpasse seg det meste, så lenge det ikke blir utsatt for lojalitetskonflikter og uttalte/ikke-uttalte konflikter mellom foreldrene. Barnet har alt å vinne på at foreldrene klarer å opprettholde et anstendig forhold. Jeg mener at HI bør imøtekomme noen av ønskene til barnefaren, slik at konfliktnivået ikke blir for høyt.

 

Jeg er kvinne selv, men har til gode å tenke at jeg er den viktigste i mine barns liv. Ved et samlivsbrudd hadde jeg hatt svært få argumenter for hvorfor JEG skulle fått hovedomsorgen for barna fremfor min mann. å tenke at det er vi kvinner som er mest skikket til å ta vare på barna er gammeldags og ikke i tråd med nyere forskning. Om det er far eller mor som er hovedomsorgsgiver (eller om omsorgen er delt) spiller ingen rolle dersom begge foreldrene gir barnet det det har behov for, både materielt, fysiologisk og psykologisk.

 

å råde denne moren til å "gå til krig" tror jeg bare vil gjøre alt vondt verre. Det lureste HI kan gjøre er å oppføre seg anstendig, være til en viss grad på tilbudssiden og forsøke å etablere et greit samarbeid med barnefaren.

 

Å gå til krig mot bf er det siste jeg ønsker! Derfor har jeg ikke reagert på truingen hans, selvom det gnager innvendig. Vi snakket om dette senest igår, og jeg sa igjen at jeg kan gå med på en 50-50 avtale når jeg vet at barnet "takler" det uten å ta skade. Jeg har også gitt klar beskjed om at vi skal la barnet vårt bestemme når hun kan, men at vi må være oppmerksom på barnet underveis. Jeg kommer til å strekke meg laaangt for at vi skal kunne bevare freden, uten å ende opp med 50-50.

[ღTyrkiskPepperღ]

Sier det igjen! Hvorfor er det slik at alle mener at moren automatisk skal ha barnet? Er ikke far god nok til å ha barnet alene? Ja han har truet det med rettsak hvis det ikke blir 50-50 % men herregud han kan da være en fantastisk far for det om. Det er vel like vondt for han å kun få se barnet sitt annenhver helg og en dag i uken, som det vil være for deg...

[Anonym bruker]

Jeg hadde ALDRI gått med på 50-50. IKKE gi deg. Det går fint an å nekte i en hyggelig tone, og for all del, SI FRA til ham at det faktisk blir litt lettere for deg og dersom han roer ned cella litt, og at det ikke frister mer å gå med på noe som helst når han skal være så innmari vanskelig.

 

Jeg tror ungen har det best med mora si når den ikke er TO år en gang. Kom an folkens, tenk dere om. To foreldre som er såpass uenige bør ikke ha 50-50, det er min mening.

[*bolla pinnsvin*]

Sier det igjen! Hvorfor er det slik at alle mener at moren automatisk skal ha barnet? Er ikke far god nok til å ha barnet alene? Ja han har truet det med rettsak hvis det ikke blir 50-50 % men herregud han kan da være en fantastisk far for det om. Det er vel like vondt for han å kun få se barnet sitt annenhver helg og en dag i uken, som det vil være for deg...

 

Dersom fordelingen av permisjon har vært slik den pleier å være; at mor har hatt størstedelen, så vil mor for et så lite barn være hovedomsorgsperson. Når barnet kun er 13,5 mnd er det ren galskap med 50/50 og da bør barnet bo mest hos mor, gitt at mine antagelser om permisjonsfordelingen er riktig. Ja, det er vondt for far å se barnet sitt lite, men barnets behov for trygghet, stabilitet og kontakt med sin hovedomsorgsperson må gå foran fars behov i denne situasjonen.

[Anonym bruker]

Hvis det i praksis er du som har stått for den daglige omsorg for barnet så skal jeg like å se den dommer som gir faren hovedomsorgen for en 13,5 mnd gammel baby om saken kommer for retten!

 

Jeg har i min omgangskrets en svært dyktig og mye brukt barnepsykolog, og han understreker at det frarådes på det sterkeste å dele omsorgen for så små barn 50-50, og at det egentlig ikke anbefales som løsning før i 6-7årsalderen. Og jeg vil tro at hvis bf motsetter dette seg på et så spinkelt grunnlag som det du nevner, så har du en sterk sak.

 

Hvis du oppriktig tror at barnet ditt har det bedre hos pappa enn ved delt samvær, så for all del - overlat hovedomsorgen til ham. Men om ikke, så anbefaler jeg at du henter fram løven i deg, og kjemper med nebb og klør for barnet ditt!

[iskaffe ♂ ♀]

Ville aldri gitt fra meg barnet mitt!

DU har foreldre retten ikke han.

Skaff deg advokat.

 

Dere kan jo prøve å være venner for barnets skyld, å spise middag sammen noen dager i uken? så kan han være hos dere til barnet er lagt, leke og tulle sammen med barnet sitt (han steller og legger barnet).

 

Skjønner at det er vondt for begge parter dette her.

 

 

Jeg hadde to hjem og to foreldre som bare kranglet.... DET var vondt det!

kjemp for barnet ditt!