Jeg har såret en god venn

[Lykke~liten]

Off.. det kan ikke være en lett situasjon for deg nå. Det er helt forferdelig å gå rundt å ha en vond følelse over noe du ikke kan ta tilbake eller føler du kan gjøre så mye med. Jeg tenker at for at du skal komme deg videre må du bare tenke at gjort er faktisk gjort. Det går ikke an å ta det tilbake. Når du innser dette blir det lettere og slutte å tenke på "hva hvis" eller" hvorfor gjorde jeg slik og slik". Det eneste du kan gjøre nå er å vise at du angrer og gjøre det beste ut av situasjonen. Du er tross alt bare et menneske, ingen er perfekt. ALLE gjør feil... Kanskje denne vennen din bare trenger litt tid på å komme over det som har skjedd. Fortell ham hvordan du føler det, at du angrer, er glad i han osv. og gi ham deretter litt tid kanskje? slik at han får tenkt seg om. Tilgir han deg ikke, så kommer det til å gå bra med deg. du kommer over det. Du har vertfall gjort alt du kan, husk ingen er perfekt:)

Slik du beskriver hvordan du har det nå gjør jo at jeg får inntrykk av at du er en empatisk og god person. Husk på alt det gode med deg selv, og sats på at vennen din ser alt det gode over det som skjedde. Lykke til

[Anonym bruker]

Nå har jeg fått mange svar både om at jeg har gjort noe virkelig dumt (noe jeg er fullstendig klar over) og at han burde tilgi meg hvis vi virkelig er venner (noe han antakelig aldri vil gjøre) og at jeg bare må glemme det. Men, det jeg egentlig lurer på er jo hvordan jeg skal klare å komme over det. Jeg klarer ikke å glemme det og er fullstendig knust over at jeg har såret han og ødelagt vennskapet vårt. Jeg er virkelig glad i han, så dette gjør så utrolig vondt. Hvordan skal jeg komme over det?

 

Du må starte med å tilgi deg selv. Før du gjør det får du det ikke bedre og før kommer du ikke videre. Vennskapet er slutt, men kanskje du kan få noe ut av denne situasjon likevel. Nå er du klar over at du kan komme til å såre noe du er glad i -så kanskje du er mer varsom en annen gang.

Hvordan han har det kan du ikke endre på. Du har beklager mange ganger, men han har ikke lyst til å ta det til hjertet. Det er hans valg.

 

Jeg har også mistet en god venn pga dumme misforståelser og selv om det nå er over 10 år siden tenker jeg fortsatt på henne og vårt vennskap. Men gjort er gjort og når ikke det går ann og reparere vennskapet så må man bare forsøke å legge det bort og lære av opplevelsen.

å miste en god venn er jo en sorg som må bearbeides. Især når man selv er årsaken til bruddet.

Du har gjort det du kunne for å forklare og unnskylde, nå må du bare akseptere tingenes tilstand og tilgi deg selv for sorgene du har forårsaket. Med tiden blir det bedre.

 

Klem til deg

[Anonym bruker]

Det høres ut som en klisje, men du må rett og slett bare ta tiden til hjelp. Det er en prosess, det blir som en kjærlighetssorg dette. For hver uke som går så vil smerten og sorgen bli litt mindre, og til slutt vil det bli håndterlig.

 

Har du noengang hatt skikkelig, ordentlig kjærlighetssorg? Sånn at du trodde at du aldri ville bli glad mer, og egentlig nesten ikke skjønte hvordan du skulle klare å leve videre? For det er der du er nå.

 

(Og jeg mener ikke at du har vært forelsket i denne fyren, men et godt vennskap innebærer også kjærlighet, om enn av et annet slag.)

 

Det vil gå over, men det vil også ta tid. Du må nesten bare prøve å tvinge deg selv til å tenke mindre på det, skyve det ut av tankene sine så godt du kan. Tenke at livet går videre.

 

Det finnes ingen rask og lett løsning, sorg er sorg og det tar tid.

 

Ja, jeg har hatt skikkelig kjærlighetssorg før, men dette er så mye verre. Når jeg har hatt kjærlighetssorg har jeg vært lei meg over at forholdet har blitt slutt, men nå er jeg fullstendig knust over at jeg har såret en god venn. Det er ikke bare noe som er over, jeg har forårsaket at en god venn er lei seg, og det kommer jeg ikke over. Hadde det bare vært at vennskapet vårt var slutt, at han ikke gadd å være venn med meg lenger, skulle jeg taklet det greit, det er min rolle i det jeg ikke takler i det hele tatt.

 

Jeg vet også at de gangene jeg har hatt kjærlighetssorg, har det gått over mye raskere enn dette, så dette er definitivt mye verre. Hadde han bare vært en hvilken som helst venn, så hadde det kanskje vært greiere, men jeg har aldri møtt noen som har forstått meg så godt som han gjør, og jeg tror heller ikke at jeg noen gang vil møte noen som forstår meg like godt igjen. Vi er rett og slett veldig like, og fordi vi er så like, så kan jeg utmerket godt sette meg inn i hva han føler nå også, og det tar helt knekken på meg.

[Anonym bruker]

Jeg har skjønt at det ikke går an å ta det tilbake, og jeg har innsett at vennskapet er over, men jeg klarer likevel ikke å tilgi meg selv. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å tilgi meg selv for det, for det er så utrolig vondt å vite at jeg har såret en god venn så mye at han ikke vil ha mer kontakt med meg. Det er lett å si at man må tilgi seg selv, men hvordan?

 

Ja, gjett om jeg har lært utrolig mye av dette... Jeg tror knapt jeg vil tørre å skrive noe til noen igjen. Lærdommen er sikkert nyttig, men jeg skulle virkelig ønske at jeg i det minste hadde fått den lærdommen med en mindre god venn, ikke akkurat han, for han betydde virkelig mye for meg.

 

Jeg skjønner at jeg må komme over det på et vis, men jeg skjønner ikke hvordan.

[Gjest Filifjonka]

Det høres ut som en klisje, men du må rett og slett bare ta tiden til hjelp. Det er en prosess, det blir som en kjærlighetssorg dette. For hver uke som går så vil smerten og sorgen bli litt mindre, og til slutt vil det bli håndterlig.

 

Har du noengang hatt skikkelig, ordentlig kjærlighetssorg? Sånn at du trodde at du aldri ville bli glad mer, og egentlig nesten ikke skjønte hvordan du skulle klare å leve videre? For det er der du er nå.

 

(Og jeg mener ikke at du har vært forelsket i denne fyren, men et godt vennskap innebærer også kjærlighet, om enn av et annet slag.)

 

Det vil gå over, men det vil også ta tid. Du må nesten bare prøve å tvinge deg selv til å tenke mindre på det, skyve det ut av tankene sine så godt du kan. Tenke at livet går videre.

 

Det finnes ingen rask og lett løsning, sorg er sorg og det tar tid.

 

Ja, jeg har hatt skikkelig kjærlighetssorg før, men dette er så mye verre. Når jeg har hatt kjærlighetssorg har jeg vært lei meg over at forholdet har blitt slutt, men nå er jeg fullstendig knust over at jeg har såret en god venn. Det er ikke bare noe som er over, jeg har forårsaket at en god venn er lei seg, og det kommer jeg ikke over. Hadde det bare vært at vennskapet vårt var slutt, at han ikke gadd å være venn med meg lenger, skulle jeg taklet det greit, det er min rolle i det jeg ikke takler i det hele tatt.

 

Jeg vet også at de gangene jeg har hatt kjærlighetssorg, har det gått over mye raskere enn dette, så dette er definitivt mye verre. Hadde han bare vært en hvilken som helst venn, så hadde det kanskje vært greiere, men jeg har aldri møtt noen som har forstått meg så godt som han gjør, og jeg tror heller ikke at jeg noen gang vil møte noen som forstår meg like godt igjen. Vi er rett og slett veldig like, og fordi vi er så like, så kan jeg utmerket godt sette meg inn i hva han føler nå også, og det tar helt knekken på meg.

 

Men nå skal jeg være litt streng med deg også. Det du gjør nå, er å grave deg ned i elendigheten og bruke din dårlige samvittighet til å piske deg selv med. Det er ikke konstruktivt, og det forandrer ikke på noe.

 

Du er nødt til å skyve det ut av tankene. Ja, du har såret ham. Du mente det ikke, men du gjorde det likefullt. Du får ikke endret på det du gjorde, så det tjener ikke til noe at du går og grubler på dette og slår deg selv i ansiktet med det, igjen og igjen.

 

Du gjorde det beste du kunne gjøre i en slik situasjon: Du la deg flat og beklaget, igjen og igjen. Han vil ikke tilgi deg, og det er hans valg.

 

Jeg skjønner at du er lei deg, men alle har et valg. Han kan velge å tilgi deg, men han velger å ikke gjøre det. Du kan velge å grave deg ned i elendigheten, men hva godt vil det føre det til i lengden?

 

Det er ikke konstruktivt. Du må velge din vei videre nå. Jeg foreslår at du står opp for deg selv, og bestemmer deg for at dette var trist, men det er slikt som skjer. For om du går lenger nå i å knuse deg selv, så hjelper det faktisk ikke på noenting. Du får det bare verre, og vennskapet får du ikke tilbake.

 

Martyrer er ikke særlig sjarmerende, jeg vet at det er brutalt å si det til deg, men du må rett og slett heve hodet, ta deg sammen og innse at gjort er gjort. Du får ham ikke tilbake, uansett hvor langt du nå vil grave deg ned i elendighet og ta vare på smerte og sorg som et straffetiltak mot deg selv.

[Anonym bruker]

Da er den einaste utveien KONTAKT HJELP

[Anonym bruker]

Jeg syns nok at den vennen din er altfor streng med deg. Du selv er også for streng mot deg. Folk gjør feil, og når han vet hvor lei deg du er og at du kanskje ikke mente det sånn, så burde han etter min mening tilgi det ganske så enkelt. For det var vel ikke ondskapsfullt ment?

For meg så kan det faktisk virke som om han bruker din dårlige samvittighet og tristhet over dette til å straffe deg.... Og DET er dårlig gjort, da.

Tror det beste du kan gjøre er å prøve å gå videre, og sende han brev/mail til jul og bursdag hvor du skriver at du er lei for det som skjedde, og at du har bedt om tilgivelse, men at du ikke kan gjøre noe med det nå, og at du fortsatt er vennen hans hvis/når han er klar for å gå videre i vennskapet deres. Ikke flere unnskyldninger eller utredninger om hvis fælt du har det.

Jeg gjør meg jo noen tanker om hva som er sagt, og lurer på om denne vennen din kanskje er fra en litt annen kultur enn hva du er, og at det det gjelder er et slags tabu...

Lykke til - det ordner seg nok på den ene eller andre måten.

[Anonym bruker]

Såret en venninne før jul. Tenkte ikke over det der og da, hun ble veldig lei seg.. Og det hadde ikke jeg engang tenkt over. Vi var uvenner i noen uker, og jeg snakket med henne både personlig og over sms og hun tilga meg tilslutt. Er venskapet sterkt nok, så kan man alltids tilgi (nesten iallefall)..

[Gjest lillemor og lillefrøken]

Dette hørtes trist ut. Høres ut som du er alt for streng mot deg selv. I gode vennskap er det vanlig å tilgi, med forbehold selvsagt, jeg aner jo ikke hva som er sagt eller hvordan det er sagt.

 

Vennskapet kan du vel ikke få gjort så mye mer med om ikke vennen din er villig til å tilgi, så da er det sikkert litt tid som skal til for å innfinne seg med den tanken også.

 

Hvis du klarer å tenke objektivt og kanskje etter hvert innse at dere er to parter om å såre (ja det er helt sikkert helt forferdelig det du har gjort/sagt, men det er også sårende å ikke bli tilgitt for å ha gjort en tabbe), innse at du også bare er et menneske og kan såre andre og du har altså gjort en slik erfaring, og slutter å bebreide deg selv, så kanskje du kan klare å legge det litt fra deg. Ting blir bedre med tiden. Og gjør det ikke det, så prat med noen som kjenner deg som du kan betro deg til, og kan bekrefte at du fremdeles er en empatisk og snill person?

Endret 7. juni 2012 av lillemor og lillefrøken

[Gulltopp&Lillebjørn]

Dette hørtes trist ut. Høres ut som du er alt for streng mot deg selv. I gode vennskap er det vanlig å tilgi, med forbehold selvsagt, jeg aner jo ikke hva som er sagt eller hvordan det er sagt.

 

Vennskapet kan du vel ikke få gjort så mye mer med om ikke vennen din er villig til å tilgi, så da er det sikkert litt tid som skal til for å innfinne seg med den tanken også.

 

Hvis du klarer å tenke objektivt og kanskje etter hvert innse at dere er to parter om å såre (ja det er helt sikkert helt forferdelig det du har gjort/sagt, men det er også sårende å ikke bli tilgitt for å ha gjort en tabbe), innse at du også bare er et menneske og kan såre andre og du har altså gjort en slik erfaring, og slutter å bebreide deg selv, så kanskje du kan klare å legge det litt fra deg. Ting blir bedre med tiden. Og gjør det ikke det, så prat med noen som kjenner deg som du kan betro deg til, og kan bekrefte at du fremdeles er en empatisk og snill person?

 

 

Passer jo bra at din status er : Tro ikke alt hva du hører, si ikke alt hva du vet. Da sparer du mange bører på sinn og samvittighet.

 

[Anonym bruker]

Alle kan gjøre en feil! Du har beklaget deg, lagt deg langflat osv osv, da mener jeg at det er din VENN som er en dårlig venn. Alle kan vi gjøre feil. Det handler om å tilgi.

[Gulltopp&Lillebjørn]

To err is human, to forgive is divine

[Gjest ronja røverdatter]

Alle kan gjøre en feil! Du har beklaget deg, lagt deg langflat osv osv, da mener jeg at det er din VENN som er en dårlig venn. Alle kan vi gjøre feil. Det handler om å tilgi.

 

Helt uenig. Det er ikke slik at man kan gjøre dumme ting og mer eller mindre forlange tilgivelse. Det er fint om man kan komme videre, snakke ut og bli venner igjen, men man har ingen grunn til å bli sint og sur på den som ikke vil tilgi. Det er ikke vennen som har ødelagt vennskapet. Men sånne ting kan selvfølgelig føre til at man som VENN vurderer vennskapet og finner ut at den andre, i denne saken HI, ikke er den vennen man trodde.

 

HI du må bare rett og slett ta deg selv i nakken og gå videre, slutt å være for sint på deg selv, slutt å synes for synd på deg selv. Du kan ikke gjøre mer akkurat nå. Selv om jeg høres streng ut, så betyr ikke det at jeg ikke føler med deg eller at jeg tror du er noen dårlig person. Det tror jeg absolutt ikke. Du må la vennen din være i fred og så blir han kanskje blidere etterhvert. Tiden leger mange sår, og kanskje leges hans også. Kanskje får han ting på avstand og finner ut at det faktisk ikke var så ille som han syntes heller. Men da må han få fred slik at det ikke stadig blir tent fyr på bålet.