Jeg har såret en god venn

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd noe helt forferdelig, som jeg ikke kommer over. Jeg hadde en venn, som er ganske følsom, og jeg tenkte meg ikke om i det hele tatt, og skrev noe som jeg i ettertid skjønner var sårende. Etterpå beklaget jeg mange ganger, ba om tilgivelse, prøvde å oppklare hva jeg hadde ment (som ikke var like sårende som det så ut som) og prøvde på alle mulige måter å få det til å bli bedre, men jeg klarte det ikke. Antakelig virket alle forsøkene på oppklaring enda mer sårende, og vennen min har sagt at han aldri mer vil ha kontakt med meg igjen.

 

Jeg vet at det er min feil, jeg vet at jeg skrev noe jeg aldri burde ha skrevet, men jeg tenkte meg virkelig ikke om, og jeg angrer helt forferdelig. Dette er flere måneder siden, og jeg har det fortsatt utrolig vondt på grunn av dette. Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Vennskapet er over, så det er for sent å gjøre noe med.

 

Nå er det mine egne reaksjoner jeg må prøve å takle på et vis. Jeg tror aldri i mitt liv jeg har såret noen før, og jeg klarer ikke å leve med at jeg har gjort det nå. Det sitter som en vond klump i magen hele tiden, og jeg er så utrolig lei meg fordi jeg frykter at vennen min har det vondt på grunn av det jeg slengte ut uten å tenke meg om. Jeg tenker på dette døgnet rundt, og har det rett og slett forferdelig. Det har vært en grusomt vond opplevelse for meg, og jeg kommer bare ikke videre.

 

Hjelp!

[Bee&Alie]

Skriv et brev! En lang mail! Syng en fin sang! Send en pakke i posten! Gjør alt for å vise hvor mye du angrer.. er vel alt du kan gjøre egentlig. Er vel uansett opp til vennen om han/hun vil tilgi.

[Anonym bruker]

Skriv et brev! En lang mail! Syng en fin sang! Send en pakke i posten! Gjør alt for å vise hvor mye du angrer.. er vel alt du kan gjøre egentlig. Er vel uansett opp til vennen om han/hun vil tilgi.

 

Jeg har skrevet mange mailer og beklaget, men i det siste svaret jeg fikk, ba han meg om aldri å kontakte han igjen, og han skrev at jeg såret han når jeg ikke sluttet å ta kontakt. Jeg tror ikke det nytter, jeg vil jo ikke såre han mer, heller. Problemet er bare at dette er noe jeg vil måtte leve med for alltid, og jeg takler det ikke i det hele tatt, jeg er så utrolig lei meg!

[Himmel og hav]

Denne vennen kan jo ikke være all verdens lett å ha med å gjøre heller da! Når du forklarer at det var en feil, og vedkommende ikke vil ta til seg at det ikke var sånn ment som det så ut, og ikke kan tilgi at venner gjør noe dumt.

 

Er man venner må man også ha rom for at andre gjør dumme, ubetenksomme og også ting som sårer, uten vilje. Uten tilgivelse er det få vennskap som overlever.

 

Så spør deg selv: Var det du skrev virkelig Så graverende? Eller kan det tenkes at den andre parten tar litt vel på vei også, og at ikke alt det som du bærer skyld og anger for nå er din feil?

 

 

 

 

Her måtte det redigeres for skrivefeil, gitt

Endret 7. juni 2012 av "Himmel og hav"

[Gjest fjernet-medlem-1402]

Jeg har selv blitt fryktelig såret av det jeg trodde var ei av mine nærmeste venninner og hvis ho bare hadde kommet til meg i ettertid og forklart hvorfor hun har gjort det hun har gjort og at hun angrer hadde jeg vært villig til å gi henne en sjanse til....

 

Dessverre har ikke jeg opplevd det, men fra egne erfaringer fra den andre siden må jeg bare signere tr.trolla... Vis at du er lei deg uten å påtvinge dine meninger og håp på det beste.

Da vet du hvertfall at du har gjort ditt beste for å gjøre det godt igjen...

[Anonym bruker]

Denne vennen kan jo ikke være all verdens lett å ha med å gjøre heller da! Når du forklarer at det var en feil, og vedkommende ikke vil ta til seg at det ikke var sånn ment som det så ut, og ikke kan tilgi at venner gjør noe dumt.

 

Er man venner må man også ha rom for at andre gjør dumme, ubetenksomme og også ting som sårer, uten vilje. Uten tilgivelse er det få vennskap som overlever.

 

Så spør deg selv: Var det du skrev virkelig Så graverende? Eller kan det tenkes at den andre parten tar litt vel på vei også, og at ikke alt det som du bærer skyld og anger for nå er din feil?

 

 

 

 

Her måtte det redigeres for skrivefeil, gitt

 

Jeg vet ærlig talt ikke om det jeg skrev var så graverende eller ikke. Objektivt sett var det kanskje ikke det, hvis man bare ser på ordene jeg skrev, men sett i lys av hvem jeg skrev det til og hvilken bakgrunn han har, var det antakelig ille. Jeg burde ha skjønt det, jeg vet det, men det er ikke alltid man tenker helt klart og ser alt tydelig i øyeblikket. Jeg visste at han lett kom i forsvar og at han er følsom, så jeg burde aldri ha skrevet det jeg skrev. Samtidig forstår jeg at andre ikke ville ha reagert like kraftig som denne vennen min gjorde, men det hjelper meg ingenting, for jeg må leve med at jeg har såret han og at jeg har mistet en god venn, og det er virkelig hardt. Det er mange måneder siden og jeg kommer ikke over det.

[Anonym bruker]

 

Dessverre har ikke jeg opplevd det, men fra egne erfaringer fra den andre siden må jeg bare signere tr.trolla... Vis at du er lei deg uten å påtvinge dine meninger og håp på det beste.

Da vet du hvertfall at du har gjort ditt beste for å gjøre det godt igjen...

 

Jeg vet rett og slett ikke helt... Når han har sagt så tydelig i fra, og bedt meg om aldri å kontakte han igjen, og sagt at det sårer han at jeg tar kontakt, så føler jeg at det er egoistisk av meg å prøve mer. Jeg har uttrykkelig fortalt hvor utrolig lei meg jeg er, at jeg angrer, at jeg savner vennskapet vårt, jeg har beklaget, sagt unnskyld, bedt om tilgivelse - ja, jeg vet ikke hva jeg ikke har gjort.

 

Bør jeg bare fortsette å prøve? Vil det kunne føre fram? Jeg orker ikke å ha det så vondt lenger.

[Anonym bruker]

Slik du skriver at du har prøvd og forklart og ordna opp i det og han/hun avviser det. Hadde jeg ikkje brytt meg lenger. Du har gjort ditt og den det gjelder ikkje aksepterer det så kan du ikkje gjøre stort meir.

 

Det er somme som ikkje klarer og tilgi samme kva du gjør.

[Anonym bruker]

Slik du skriver at du har prøvd og forklart og ordna opp i det og han/hun avviser det. Hadde jeg ikkje brytt meg lenger. Du har gjort ditt og den det gjelder ikkje aksepterer det så kan du ikkje gjøre stort meir.

 

Det er somme som ikkje klarer og tilgi samme kva du gjør.

 

Nei, jeg vet at jeg ikke kan gjøre noe mer for å få vennskapet tilbake, men jeg selv har det forferdelig vondt på grunn av dette. Det er det jeg ikke skjønner hva jeg skal gjøre med, for jeg klarer ikke å slutte og tenke på hva jeg har gjort. Jeg er så utrolig lei meg for det.

[Gjest fjernet-medlem-1402]

Dessverre har ikke jeg opplevd det, men fra egne erfaringer fra den andre siden må jeg bare signere tr.trolla... Vis at du er lei deg uten å påtvinge dine meninger og håp på det beste.

Da vet du hvertfall at du har gjort ditt beste for å gjøre det godt igjen...

 

Jeg vet rett og slett ikke helt... Når han har sagt så tydelig i fra, og bedt meg om aldri å kontakte han igjen, og sagt at det sårer han at jeg tar kontakt, så føler jeg at det er egoistisk av meg å prøve mer. Jeg har uttrykkelig fortalt hvor utrolig lei meg jeg er, at jeg angrer, at jeg savner vennskapet vårt, jeg har beklaget, sagt unnskyld, bedt om tilgivelse - ja, jeg vet ikke hva jeg ikke har gjort.

 

Bør jeg bare fortsette å prøve? Vil det kunne føre fram? Jeg orker ikke å ha det så vondt lenger.

 

Når du har prøvd så hardt så tror jeg dessverre du må se slaget tapt for dette vennskapet... Man kan ikke styre andres reaksjoner og tanker, men man kan prøve å få de til å se den andre sin side av saken og det har du gjort. Nå er det ikke lenger opp til deg hva utfallet blir...

 

Gi han den tiden og freden han ber om, kanskje han roer seg etter en periode uten kontakt med deg, kanskje han aldri vil tilgi.... Du har prøvd så godt du kan å gjøre det godt igjen og da må du nesten bare prøve å slå deg til ro med situasjonen slik den er nå...

[Anonym bruker]

Skriv et brev! En lang mail! Syng en fin sang! Send en pakke i posten! Gjør alt for å vise hvor mye du angrer.. er vel alt du kan gjøre egentlig. Er vel uansett opp til vennen om han/hun vil tilgi.

 

Jeg har skrevet mange mailer og beklaget, men i det siste svaret jeg fikk, ba han meg om aldri å kontakte han igjen, og han skrev at jeg såret han når jeg ikke sluttet å ta kontakt. Jeg tror ikke det nytter, jeg vil jo ikke såre han mer, heller. Problemet er bare at dette er noe jeg vil måtte leve med for alltid, og jeg takler det ikke i det hele tatt, jeg er så utrolig lei meg!

 

Nå vet jeg jo ikke hva du har sagt men antagelig var du ikke så spesielt for denne vennen din som ikke har interesse av å la deg unnskylde og komme videre. Høres ut i min øyne som han liker at du trygler og har det vondt pga av det som har skjedd.

 

Han har sagt at han vil du skal la han være i fred så gjør det.

Du har bedt om unnskyldning flere ganger er ikke mer du kan gjøre.

Slutt å plag deg selv med det hele og beveg deg framover istedenfor.

[Anonym bruker]

Hva var det du sa til ham da?

[Gjest Filifjonka]

Han (?) høres nå ut til å være både vanskelig og langsint, da... Du har lagt deg flat og beklaget, mange ganger, men han nekter å tilgi, vil ikke høre på forklaringer.

 

Jeg er enig med Himmel og hav: I et vennskap må det være rom for tabber og ubetenksomhet. En viss romslighet. Han har ikke denne romsligheten.

 

Det virker av og til på meg som om enkelte skyver personlighetstrekk og diagnorser foran seg og bruker det som en slags godkjenning for ellers helt uakseptabel oppførsel. I dette tilfelle, han trenger ikke å tilgi eller vise romslighet fordi han er "så følsom".

 

I den virkelige verden vil alle av og til bli utsatt for urett, alle vi gjøre tabber og urett mot andre. Er han virkelig så feilfri at han aldri har sagt, skrevet eller gjort noe som helst som på noen mulig måte kan virke sårende på andre, denne fyren da? Eller er dette sånn litt enveis, at han har lov til å si og gjøre ting, men han selv må behandles på en annen måte fordi han er "følsom"?

 

Jeg blir litt provosert av denne fyren, merker jeg... Nå skal jeg prøve å legge det til side, og svare på det du spør om.

 

Du er lei deg, og har dårlig samvittighet. Det er nokså vanlig, når man har gjort noe dumt. Du kan ikke ta det tilbake, det du skrev, så du har gjort det nestbeste. Du har lagt deg flat og bedt om unnskyldning. Ikke bare en gang, men mange ganger.

 

Det å be om unnskyldning er en vanlig, akseptert måte å ordne opp i problemer på. Han aksepterer det ikke, men det får du ikke gjort noe med. Du må bare gå videre i livet.

 

Det er alltid leit å miste en venn, men han var ikke spesielt storsinnet eller tolerant, denne fyren, vel? Du får prøve å komme over det så godt du kan. Det blir som en kjærlighetssorg, på en måte. Det er forferdelig vondt en stund, men så går det gradvis litt bedre. Smerten og sorgen vil minske.

[Anonym bruker]

Nå vet ikke jeg hva du har sagt, men ut fra det du skriver her vil jeg si at vennen din høres ut som litt av en primadonna. Han høres også ganske manipulerende ut. Jeg ville lagt ballen død, og bare ventet og sett. Kanskje det blir bedre med tiden.

[Gjest ronja røverdatter]

Jeg kan ikke skjønne hvordan folk her kan dømme eller gjøre seg opp en mening om denne vennen som har blitt såret. Vi vet ikke hva HI har sagt og gjort, og selv om hun ikke mente det og det kom feil ut, kan det være utrolig vondt og sårende likevel. Man har ikke tilgivelsesplikt her i verden heller. Kanskje er denne fyren en overfølsom tulling, men ingenting som kommer fram fra HI her gir noen grunn for å påstå det.

 

Det kan jo være motsatt også for den saks skyld. Kanskje HI er en person som lett slenger med leppa og sier / gjør ting som kan såre, kanskje er vennen lei av dette og ikke orker å tilgi mer? Men det har vi heller ingen holdepunkter for å si.

 

Derfor kan ikke jeg se at man kan forholde seg til noe annet enn at HI og vennen er kjekke mennesker hvor den ene har klart å såre den andre så mye at den andre ikke ønsker å opprettholde kontakten.

 

HI - du har driti på draget, for så det på godt norsk. Jeg skjønner godt at du er lei deg, men du må bare forholde deg til at sånn er det. Du kan ikke tvinge vennen din til å bli venner med deg igjen eller til å prate med deg. Han ber deg om å la være å kontakte ham, og det må du bare respektere. Det er tross alt du som har tabba deg ut her, og det må du bare forholde deg til.

 

Plei dine sår, la vennen din være i fred, så kanskje kommer han på andre tanker når hans sår får leget seg også.

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke skrive akkurat hva jeg skrev til han, men jeg skrev at jeg hadde gjettet en type personlig informasjon, som var innenfor et område han tidligere hadde gjort det klart at han ikke ville snakke om. Det var jo fullstendig ufølsomt og håpløst dumt av meg å gjette på det, men jeg var rett og slett utrolig tankeløs, skjønte vel ikke egentlig hvor ille han syntes det var, heller.

 

Hvor perfekt han er, vet jeg ikke, men han har i hvert fall ikke såret meg noen gang. Jeg vet at han har brutt kontakten med andre enn meg tidligere, men jeg vet ikke av hvilken grunn, men jeg kan jo gjette at det kan være noe tilsvarende som dette.

 

Nei, åpenbart tilgir han ikke, og slik er det bare. Problemet nå er vel mest at jeg ikke tilgir meg selv for hva jeg har gjort, og at jeg er så utrolig lei meg, både for at jeg har såret han og for at jeg har mistet en god venn. Jeg er nemlig også følsom... - Og han er definitivt den vennen av alle venner jeg noen gang har hatt, som jeg har hatt lettest for å betro meg til, og den som har forstått meg best av alle jeg kjenner eller noen gang har kjent. Vi er nemlig veldig like, faktisk så like at man ikke skulle tro at det var mulig, med unntak av at jeg ville ha tilgitt han uansett hva han hadde sagt til meg.

[Gjest ronja røverdatter]

Da hadde nok jeg blitt temmelig forbannet også. Om en venn skulle begynne å gjette på noe jeg hadde sagt at jeg ikke ville snakke om.... - og når dette attpåtil blir tatt opp skriftlig og ikke en forsiktig tilnærming ansikt til ansikt, da hadde jeg nok reagert omtrent som vennen din. Og jeg er ikke verken hårsår eller overfølsom, tåler egentlig ganske mye.

 

Men jeg forventer at mine venner respekterer grensene mine. Og når det er skriftlig, så er det liksom ikke noe som bare glipper ut av munnen heller.

[Anonym bruker]

Da hadde nok jeg blitt temmelig forbannet også. Om en venn skulle begynne å gjette på noe jeg hadde sagt at jeg ikke ville snakke om.... - og når dette attpåtil blir tatt opp skriftlig og ikke en forsiktig tilnærming ansikt til ansikt, da hadde jeg nok reagert omtrent som vennen din. Og jeg er ikke verken hårsår eller overfølsom, tåler egentlig ganske mye.

 

Men jeg forventer at mine venner respekterer grensene mine. Og når det er skriftlig, så er det liksom ikke noe som bare glipper ut av munnen heller.

 

Jeg vet det... Det er jo derfor jeg er så utrolig lei meg, og ikke klarer å slutte å tenke på det. Jeg vet så utrolig godt at jeg aldri skulle ha skrevet det, jeg er så vanvittig lei meg for at jeg gjorde det, og jeg er utrolig lei meg for at jeg såret han ved å gjøre det. Jeg har forstått at han ikke tilgir meg, men jeg klarer ikke å tilgi meg selv for det, heller, og fortsetter å ha det grusomt i måned etter måned på grunn av dette. Det er det som er det største problemet nå. Skrevet er skrevet, og jeg kan ikke få gjort noe mer med det enn det jeg allerede har prøvd å gjøre, men jeg klarer ikke på noe vis å glemme at jeg har gjort det heller, bare griner og griner...

[Gjest Filifjonka]

Jeg kan ikke skjønne hvordan folk her kan dømme eller gjøre seg opp en mening om denne vennen som har blitt såret. Vi vet ikke hva HI har sagt og gjort, og selv om hun ikke mente det og det kom feil ut, kan det være utrolig vondt og sårende likevel. Man har ikke tilgivelsesplikt her i verden heller. Kanskje er denne fyren en overfølsom tulling, men ingenting som kommer fram fra HI her gir noen grunn for å påstå det.

 

Det kan jo være motsatt også for den saks skyld. Kanskje HI er en person som lett slenger med leppa og sier / gjør ting som kan såre, kanskje er vennen lei av dette og ikke orker å tilgi mer? Men det har vi heller ingen holdepunkter for å si.

 

 

Nei, vi vet ikke akkurat hva Hi har sagt. Men hun er jo fullstendig knust av dette her selv, og har prøvd å be om unnskyldning og forklare mange ganger. Det tyder da virkelig på at dette ikke er en situasjon hun ofte er oppe i, noe hun vel ville ha vært dersom hun var en type som "lett slenger med leppa og sier/gjør ting som kan såre". Derfor trakk jeg den konklusjonen at hun ikke er den typen som pleier å såre andre, og slenge ufine kommentarer.

 

Hun har lagt seg helt flat og beklaget, og han nekter å tilgi. Neida, det er tross alt ikke tilgivelsesplikt her i verden, men livet kan fort bli temmelig ensomt og kjipt for den som suger på uretten som om det var et sukkertøy som skal vare lenge. Alle møter vi motgang, noen ting oppleves verre enn andre, men dette føles ikke likt for alle. Alle blir ikke like såret av de samme tingene.

 

I et vennskap må det også være en viss forståelse mellom partene for at man er ulike, og at man av og til kan snuble litt i kommunikasjonen og gjøre noe feil. Og visst kan man bli lei seg og såret, men den som går gjennom livet og nekter å tilgi andre - den kan til slutt risikere å stå veldig alene.

 

Jeg kan ikke huske at jeg har kalt fyren en "overfølsom tulling", men jeg blir temmelig provosert av folk som er såå følsomme at de aldri kan tilgi andre for tabber og uheldige uttalelser. Hva slags vennskap er det da, der man må veie sine ord på gullvekt, og vet at om det glipper en eneste gang så er man ute av varmen for godt?

 

Jeg står også ved det at jeg mener det må være rom for en viss tabbekvote i et vennskap, dersom man virkelig skal kunne kalle det et vennskap. Alle har vel en eller annen gang greid å formulere seg skikkelig uheldig, muntlig eller skriftlig, på sms eller mail eller Facebook.

[Anonym bruker]

 

Nei, vi vet ikke akkurat hva Hi har sagt. Men hun er jo fullstendig knust av dette her selv, og har prøvd å be om unnskyldning og forklare mange ganger. Det tyder da virkelig på at dette ikke er en situasjon hun ofte er oppe i, noe hun vel ville ha vært dersom hun var en type som "lett slenger med leppa og sier/gjør ting som kan såre". Derfor trakk jeg den konklusjonen at hun ikke er den typen som pleier å såre andre, og slenge ufine kommentarer.

 

Hun har lagt seg helt flat og beklaget, og han nekter å tilgi. Neida, det er tross alt ikke tilgivelsesplikt her i verden, men livet kan fort bli temmelig ensomt og kjipt for den som suger på uretten som om det var et sukkertøy som skal vare lenge. Alle møter vi motgang, noen ting oppleves verre enn andre, men dette føles ikke likt for alle. Alle blir ikke like såret av de samme tingene.

 

I et vennskap må det også være en viss forståelse mellom partene for at man er ulike, og at man av og til kan snuble litt i kommunikasjonen og gjøre noe feil. Og visst kan man bli lei seg og såret, men den som går gjennom livet og nekter å tilgi andre - den kan til slutt risikere å stå veldig alene.

 

Jeg kan ikke huske at jeg har kalt fyren en "overfølsom tulling", men jeg blir temmelig provosert av folk som er såå følsomme at de aldri kan tilgi andre for tabber og uheldige uttalelser. Hva slags vennskap er det da, der man må veie sine ord på gullvekt, og vet at om det glipper en eneste gang så er man ute av varmen for godt?

 

Jeg står også ved det at jeg mener det må være rom for en viss tabbekvote i et vennskap, dersom man virkelig skal kunne kalle det et vennskap. Alle har vel en eller annen gang greid å formulere seg skikkelig uheldig, muntlig eller skriftlig, på sms eller mail eller Facebook.

 

Ja, jeg er virkelig fullstendig knust av at jeg kunne gjøre noe slikt. Jeg forstår det ikke, for jeg har aldri i hele mitt liv tidligere såret noen eller gjort noen noe vondt, så vidt jeg vet. Jeg har alltid fått høre at jeg tenker altfor mye på andre, og heller burde ta litt mer hensyn til meg selv, og at jeg er veldig empatisk. Det likner ikke meg i det hele tatt å ikke respektere noens grenser, og jeg kan virkelig ikke forstå at jeg kunne finne på å skrive det jeg gjorde. Jeg har grått daglig over dette i flere måneder nå, kan ikke skjønne at jeg kunne gjøre noe slikt, og jeg slutter ikke å være lei meg for det. Det tar ikke slutt. Jeg skjønner virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å slutte å tenke på det hele tiden, for jeg er så utrolig lei meg for det.

[Anonym bruker]

Har du kalt han for homo?

[Anonym bruker]

Har du kalt han for homo?

 

Nei, det er ikke det jeg har sagt.

[Anonym bruker]

Kva slags venn er detta som ikkje kan tilgi deg når du har gjort det du kan.

 

 

DRITTSEKK.

[Anonym bruker]

Nå har jeg fått mange svar både om at jeg har gjort noe virkelig dumt (noe jeg er fullstendig klar over) og at han burde tilgi meg hvis vi virkelig er venner (noe han antakelig aldri vil gjøre) og at jeg bare må glemme det. Men, det jeg egentlig lurer på er jo hvordan jeg skal klare å komme over det. Jeg klarer ikke å glemme det og er fullstendig knust over at jeg har såret han og ødelagt vennskapet vårt. Jeg er virkelig glad i han, så dette gjør så utrolig vondt. Hvordan skal jeg komme over det?

[Gjest Filifjonka]

Det høres ut som en klisje, men du må rett og slett bare ta tiden til hjelp. Det er en prosess, det blir som en kjærlighetssorg dette. For hver uke som går så vil smerten og sorgen bli litt mindre, og til slutt vil det bli håndterlig.

 

Har du noengang hatt skikkelig, ordentlig kjærlighetssorg? Sånn at du trodde at du aldri ville bli glad mer, og egentlig nesten ikke skjønte hvordan du skulle klare å leve videre? For det er der du er nå.

 

(Og jeg mener ikke at du har vært forelsket i denne fyren, men et godt vennskap innebærer også kjærlighet, om enn av et annet slag.)

 

Det vil gå over, men det vil også ta tid. Du må nesten bare prøve å tvinge deg selv til å tenke mindre på det, skyve det ut av tankene sine så godt du kan. Tenke at livet går videre.

 

Det finnes ingen rask og lett løsning, sorg er sorg og det tar tid.