Om mannen din hadde dødd, hadde du klart deg da?

[Netti***]

Ja. Derfor minste har blitt snart skole jente. Alltid ønsket meg nr. 4. Men måtte la de andre bli så store at jeg vet jeg kan klare 4 barn alene om noe skulle skje min kjære mann...:-(

 

Økonomisk har jeg en kjempe bra jobb og vi er forsikret. Men fy f... Det ville vært tøft å miste den man elsker så høyt.

 

Tror nok hundene hadde blitt plassert bort, det er det eneste jeg ikke ville taklet å hatt i tillegg til ungene.

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd at forloveden min døde og ble sittende igjen med lille babyen vår alene..

Vi klarte oss fint i forhold til bolig, økonomi og alt sånt, men fy søren.. det er og vil nok alltid være, den største psykiske utfordringen jeg noensinne har opplevd.

 

Nå har jeg funnet ny mann, som jeg har vært sammen med ett par år, og ville nok klart oss i forhold til alle de tingene som nevnt, i denne situasjonen også.. men å miste noen så nære for en andre gang, det tørr jeg ikke tenke på engang

 

Det er som du sier, man klarer seg når man plutselig står der med ansvar for barn helt alene.

Jeg ble alene med 5 barn for noen år siden og har fått ny mann og flere barn , men det er ikke sikkert at jeg hadde komt meg igjennom det en gang til med psyken i behold.

Det er tøft fremdeles i perioder når det kommer opp saker som minner enn på tidligere tider.

Man blir veldig skjør og det er mye lettere å ta til tårene når man blir rørt.

[Frøken Ubesluttsom]

Det er vel det jeg frykter aller mest, at min samboer skal dø fra meg. Jeg ville sliti, men skulle nok klart meg. Måtte nok kanskje flytta til en annen leilighet, evt hjem til mamma for en periode. Men uten han hadde jeg forsåvidt ikke hatt noe lyst til å klare meg.

[2 hjertegull :)]

Hvilken type (gjeld/livs) forsikring har dere?

Vår forsikring dekker halve lånet bare, forstår på dere at dere har forsikringer som gjør dere gjeldsfrie?

 

Kan jeg spørre hvilket forsikringsselskap dere bruker, og ca hva dere betaler pr år på en slik forsikring?

 

Så til det Hi spør om; Jeg skulle nok klart meg på et vis. økonomisk tror jeg nok det skulle gå greit. Alt ansvar for hus og hjem også, siden jeg har det pr i dag likevel. Men psyken skulle fått seg en skikkelig knekk! Vil ikke tenke på det engang!

[lille sprelle]

ja. Det hadde selvsagt vært tøft følelsesmessig, men økonomisk hadde jeg klart meg uten problemer.

[Anonym bruker]

Dytter denne.

[eaglebeagle]

Det følelsesmessige orker jeg ikke en gang å tenke på - men økonomisk har vi sikret oss. Dette fordi vi har stor familie med både fellesbarn og særkullsbarn. Jeg anbefaler alle som er i lignende situasjon å sjekke ut hvordan livssituasjonen ville bli ved uførhet/dødsfall.

 

Ved evnt dødsfall, måtte vi løse ut hhv fars-eller morsarven til særkullsbarna, og vi må derfor være sikre på å ha tilstrekkelige midler til det uten å måtte selge huset.

 

Vi har begge gode livs-og uføreforsikringer via jobb - den er såpass solid, at jeg ville kunne løst inn all gjeld og arv til særkullsbarna, fremdeles ville det vært betydelig igjen. I tillegg til denne forsikringen, har vi også skrevet gjensidig livsforsikring på hverandre (slik at det ikke utløser arveavgift). Vi har høyest forsikring på han, da han tjener betydelig mer enn meg. I tillegg til den økonomiske biten, har vi også skrevet viljeserklæringer ift tidligere partnere pga særkullsbarna. Dette gjelder blant annet ønske om å opprettholde kontakt v evnt dødsfall osv. Vi har også orientert annen familie om hvordan vi ønsker barna skal leve om vi begge skulle gå bort samtidig. Dette er jo vonde og vanskelige tanker, men nødvendig når man har ansvar for mange.

Endret 6. juni 2012 av eaglebeagle

[Nordhagenjentene :)]

Har livsforsikringer slik at huslånet blir borte, men jeg måtte byttet jobb for å kunne rekke å levere/hente i barnehagen.

 

Hadde nok solgt huset, trenger ikke så stort alene, så hadde nok klart å betale ned annen type gjeld på det også.

[kaklemor]

ja, ville klart oss økonomisk og praktisk.

 

Psykisk ville jeg slitet.. Bare tanken gjør meg uvel.

[Anonym bruker]

Det verste ville vært og ikke ha en som sier "det går bra",- hver gang jeg krisemaksimerer....Det skjer ofte, gjerne også sånt rent hypotetisk....Altså, tenker det verste om bare, hvis atte.....Snakk om og ta sorger på forskudd...Men igjen, da sier han alltid "det går bra",- og ikke mer enn det.... Og det er etterhvert blitt nok tilat jeg senker skuldrene bittelitt...