Trenger hjelp ang terapi, og utro mann.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Hei HI, kan godt forstå deg og dine følelser her.

 

Oppdaget selv en del meldinger på telefonen til samboeren min da jeg gikk gravid nå sist. Mellom han og ene eksen hans. Meldinger om hvor mye han savnet det de hadde sammen osv.

Vi var inne i en tøff periode, hvor han var sliten pga jobb, jeg pga svangerskap og sønnen vår som ikke var gamle gutten (7-8 mnd) osv. Så han fant det vist like greit å flørte med eksen sin, de avtalte å møtes, men møtet fant aldri sted, da han måtte jobbe ekstra.

 

Når jeg oppdaget meldingene, var det fordi han spurte om jeg kunne finne en melding med et nr for han, han satt å kjørte bil. Deler av samtalen var slettet, så det var tydlig at han pleide å slette meldingene etter hvert, han klarte å glemme meldingene som hadde tikket inn sist (takk og lov!)

 

Ble helt fra meg, han merket jeg ble stille, og spurte hva det var for noe, og da kom jo alt for en dag. Inntil den meldingen, så hadde jeg vært lyklig gravid, vi hadde akurat vært på tidlig ultralyd og alt. Føltes som et slag i ansikte, ikke sånn "fiker til deg" slag, men et realt knyttneve slag. Før jeg i det heletatt rakk å si noe til han ble jeg fysisk kvalm, han måtte stoppe opp så jeg fikk ut. Mens jeg var ute av bilen så han jo hvilke melding jeg hadde funnet.

 

Vi fikk en dag med et helvete, jeg avtalte med ei venninne at jeg kunne ta med sønnen vår og flytte inn til henne midlertidlig, han tryglet om at jeg ble, noe jeg gjorde, jeg sa at enten la han ALT på bordet, eller så fikk han vente seg et møte med FVK for å avklare samvær med ungene.

Han fortalte som det var, det var ubeskrivelig vondt å høre om at de hadde blitt presset av hennes mor for å slå opp, de elsket hverandre fortsatt, men han følte seg dratt, for han var sikker på at han elsket meg høyere, og ungen vår, og vårt kommende barn.

 

Det gikk en god del runder for oss, en god del krangel, mistanker, sjalusi osv. Jeg kontaktet henne og spurte om hun kunne fortelle meg hva som hadde hendt, dette gjorde jeg samme dag som jeg oppdaget det, før han fikk sjansen til å ha kontakt med henne. "Historiene" dems samstemte godt, bare at hun viste tegn til mer følelser for han enn han for henne.

Det nærmer seg 1 år siden dette hendte, han fikk total forbud for å ha kontakt med henne, frem til jeg føler meg sikker på forholdet vårt igjen, han vet at han mister både meg og ungene om han strider imot dette. Hun vet også om dette, da jeg informerte henne og håpet hun respekterte dette, etter det har vi ikke hørt fra henne, og ingen tegn til at han kontakter henne.

 

Han deltok på fødselen, da jeg følte jeg ville ha han der, men før den startet, var han klar over at han kunne ende opp med å sitte utenfor å vente, for jeg var usikker på om jeg ville ha han i rommet. Men han var med, da jeg av en merkerlig grunn følte meg tryggere med han der, og han har takket meg sikkert 100 ganger for at han fikk lov til å være med. Tror den vistheten om at jeg ikke følte for å ha han med på fødselen, fikk han til å se hvor alvorlig situasjonen vår var..

 

Nå jobber han så han er borte fra søndagskveld til torsdagsefta/kveld, jeg merker at det tester både meg, han og forholdet, i starten måtte jeg ha konstant bekreftelse fra han, det var utrolig vondt! Det å ikke klare å stole 100% på den man elsker, og vil dele livet med, det er ikke lett, men tillitten har bygget seg opp noe, det gjør den nok for hver dag, men til tross for det, så sitter jeg nok konstant med en dump følelse i magen.

 

Vi har en lang vei igjen til der vi var, om vi noen sinne kan komme tilbake til det vi hadde. Men jeg gjør det jeg kan, og det samme med han. Vi var forlovet før det hele, ringene kom i jula som var nå, men pga alt som har hendt, så ligger ringene i esken sin, håpet mitt er jo at vi en dag skal kunne bruke dem, at vi gifter oss, og beholder familien vi har skapt oss, men det er en beintøff kamp, hvor vi tidt og ofte opplever "tilbakeslag" osv.

 

Men vi jobber hardt for dette. Hadde han ikke vært 100% ærlig om det hele, så hadde ikke situasjonen vært det samme, hadde han utelatt noe, eller løyet, så hadde jeg tatt med ungen(e) og gått fra han.

[mrsrogaland.]

Som engler skriver, så er det vondt å hele tiden skulle måtte ha bekreftelse. Man blir selv "svak", usikker, og mister en del av seg selv. Det et vondt og trist å ikke føle seg bra nok. å bli sviket av den man elsker er grusomt. Min samboer er en utrolig flott mann. Han har så mange egenskaper og kvaliteter som jeg ser opp til. Han er god med meg, og en hengiven og god pappa til gutten vår. Han er ikke så flink til å vise følelser og å vite hvordan han skal gjøre ulike ting for å ordne opp i problemer som utroskap har medført. Men jeg har valgt å fortsette med han. Fordi VI elsker hverandre. Og det vet jeg.

 

Valget du står ovenfor etter utroskap, dra eller bli, er vanskelig. Jeg valgte å bli, derfor er det jeg som desverre nå må jobbe hardt med meg selv. Dette er 1.5 år siden skjedde, og skal jeg bli i forholdet så må jeg også prøve å tigli. Med tiden. Gå videre. Ellers ødelegger jeg forholdet og meg selv. Jeg har ikke klart å stole på min samboer, selv om jeg tror jeg kan det. Det er meg det går på. Han gjør sitt. Han skriver meg av og til et brev, klemmer meg ofte og er flink å gi bekreftelse. Han går ikke ut på byen fordi jeg ikke klarer å stole på han. Han har tatt mye av sin del og har prøvd og prøver enda å skape trygghet i forholdet. For det har jeg sagt til han. Jeg ble ødelagt og at dette kom til å ta tid. Jeg aner ikke når det blir bedre og jeg klarer ikke legge det bort. Så vi må begge jobbe med det på sikt. Den dagen han slutter å prøve, så drar jeg. Det er alt jeg forlanger. At vi samarbeider og å få trygghet i forholdet igjen. At vi prøver. De siste månedene har det bare gått ned. Men den siste lille tiden så har det gått oppover. Det gleder meg.

 

Håper du finner ut hva som er best for deg. Klem