Trenger hjelp ang terapi, og utro mann.

[Anonym bruker]

For å kunne klare å gå videre, tilgi,å komme lenger med terapien, trenger jeg å vite nøyaktig hva som har hendt mellom dem. Han er altfor feig til å fortelle hele sannheten. Det vet jeg.

Kan jeg sende henne en melding å spørre?

[Anonym bruker]

opp

[Anonym bruker]

Tror du det blir bedre av det da? Og hva får deg til å tro at hun vil fortelle sannheten?

[Anonym bruker]

La nå henne være. Selv om det er umoralsk, har ikke HUN noe forpliktelser overfor deg, det har mannen. Og hva får du ut av å finne ut hva de gjorde? Blir det lettere for deg å tilgi ham om du finner ut at de lå i 69 eller doggy style? Virkelig?

[Anonym bruker]

Hvorfor vil du bli hos en du ikke kan stole på?

[magica fra tryll]

Hvis han er for feig til å fortelle sannheten, tror jeg du har et problem!

[Gjest Lykkeliggift_]

Men hvorfor vil du vite alle detaljer? Hva er vitsen med å pine seg selv? Han var utro. Dere går i terapi. Enten tilgir du ham, eller ikke. Poenget med å lire alle detaljer om sexen deres ut fra elskerinna da?

[magica fra tryll]

Ja, det spørs jo hva du mener med "nøyaktig"! Når det gjelder detaljer rundt sexen osv er jeg enig i at det ikke er godt for noe!!

[Anonym bruker]

Nei det er ikke detaljer om sex jeg vil ha. Men om de i det hele tatt kom så langt at de hoppet til sengs. Jeg vet mye har hendt, men at de har hatt sex benekter min mann. Jeg tror han ikke.

 

HI

[Anonym bruker]

Om du mener hvor lenge de har hatt kontakt, hvor mange ganger de har møttes for sex og når, hvem som startet det hele også videre skjønner jeg godt det er informasjon du trenger. Og det hadde jeg sagt til mannen at Jeg må vite om jeg skal kunne fortsette.

 

Om det er snakk om hvilke stillinger og slikt så tror jeg det ikke er godt for deg å vite, slike bilder i hodet gjør det ikke lettere å glemme selv om man kan tro det før man får det servert

[magica fra tryll]

Ja, da hadde jeg ikke gitt meg før jeg hadde alt på bordet. Det går nok ikke an å komme videre på en ordentlig måte uten det. Slik var det for meg ihvertfall...

[mammakatten]

Si til mannen din du ikke kan tilgi og jobbe videre med forholdet hvis ikke tilliten bygges opp igjen, og for å bygge tillit må du få svar på dine spørsmål.

[Anonym bruker]

Ja har gjort det. Har sendt henne en melding, så får hun velge om hun vil svare eller ikke.Det er riktignok en hyggelig melding, det er jo ikke hennes feil- men min manns. Jeg kjenner det at å kun ha han å "tro" på går ikke. Dette spiser meg opp innvending kjenner jeg. Håper virkelig hun svarer, men har mine tvil

 

Når vi var hos terapauten i går spurte han jo hvordan jeg kunne vite at ikke det og det hadde skjedd. Eneste svaret var at han hadde fortalt meg det og det, og følte meg rimelig dum da. Så på terapauten at han også hadde sine tvil. Men min mann nektet jo, men skalv som et aspeløv da terapauten stillte han spørsmålet.........

[Anonym bruker]

Det er sikkert ikkje den fyste han har knafsa i.

 

Sett heller spørsmålet korfor ville han vere utro

[Anonym bruker]

Min mann var ikke utro, men han løy til meg om en dame han hadde truffet bak min rygg. I mitt tillfelle var det snakk om først facebook- meldinger, deretter lange telefonsamtaler daglig for så å møtes personlig et par ganger. Jeg fant det selv ut, og ble svært skuffet og lei meg. I mine øyne var dette begynnelsen på et forhold.

 

Jeg måtte ha alle kortene på bordet for å klare å gå videre. Min største frykt var at eg tilgav han og vi klarte å gå videre, for så å få vite at det hadde skjedd mer enn hva han hadde innrømmet.. Alle små detaljer måtte frem, og han gav meg fullt spillerom til å spørre og grave alt jeg ville den første tida! Hver gang det dukket opp et nytt spørsmål fikk jeg lov å spørre, og han svarte da så ærlig og godt som han kunne. Dette selv om han til tider så jeg ble lei meg og skuffet over svaret. Jeg fikk passord til facebook, hotmail, telefonkonto på nett osv, så jeg hadde også full kontroll på hvem han ringte og sendte meldinger med i etterkant.

 

Dette var del 1 en av "avtalen" vi inngikk da vi bestemte oss for å prøve videre. Del 2, og dette er like viktig, er at etter en viss periode MåTTE jeg slutte å spørre spørsmål og slutte å tenkte på det og fokusere fremover. Det klarte jeg faktisk og, men kun fordi han var så ærlig og åpen.

[Anonym bruker]

Så cluet er å kontrollere mannen og sjekke hver eneste melding han sender og får? Seriøst? Jeg trodde at det å tilgi handlet om å komme over det og gå videre, ikke leke spion i lang tid etterpå!

[Anonym bruker]

I en periode var det det jeg trengte for å klare å komme videre, ja. Hadde ikke hatt sjans på å komme over det om ikke han var helt ærlig med meg. Men dette var våres valg, hvordan du eller HI velger å gjøre det er helt opp til dere. Det funket for oss, forholdet vårt kom faktisk sterkere ut av det hele.

 

#15

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte som deg *15, jeg må spørre å grave- jeg kan ikke bare tilgi som en idiot som ikke vet hele historien. Det er nogenlunde samme historie her, men de har møttes ofte, og snakket om allt, han er/var forelsket i henne. Og min største frykt er også å tilgi- og om et par mnd kommer det ut "ny informasjon"-som vil knuse meg igjen. Det klarer jeg ikke.

 

Jeg har også full tilgang på hans tlf/mail/fb osv, men hva hjelper det når han sletter mld fra henne etterhvert. Heldigvis er han så dum at han ikke slettet loggen på tlf sin. Og jeg fikk også sett noen "juicy" mld før de ble slettet :/

 

 

Og ja- jeg synes også dette er den passende måten å få forholdet opp å gå igjen. Skal man bare tilgi, lukke øynene, og ikke vite om han fortsetter som før?

Skal man bare tilgi, uten å få all informasjon, og aldri prate om det igjen? Da tror jeg ikke du 16* har vert i lignende situasjon. For det er forferdelig tøft.

HI

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte som deg *15, jeg må spørre å grave- jeg kan ikke bare tilgi som en idiot som ikke vet hele historien. Det er nogenlunde samme historie her, men de har møttes ofte, og snakket om allt, han er/var forelsket i henne. Og min største frykt er også å tilgi- og om et par mnd kommer det ut "ny informasjon"-som vil knuse meg igjen. Det klarer jeg ikke.

 

Jeg har også full tilgang på hans tlf/mail/fb osv, men hva hjelper det når han sletter mld fra henne etterhvert. Heldigvis er han så dum at han ikke slettet loggen på tlf sin. Og jeg fikk også sett noen "juicy" mld før de ble slettet :/

 

 

Og ja- jeg synes også dette er den passende måten å få forholdet opp å gå igjen. Skal man bare tilgi, lukke øynene, og ikke vite om han fortsetter som før?

Skal man bare tilgi, uten å få all informasjon, og aldri prate om det igjen? Da tror jeg ikke du 16* har vert i lignende situasjon. For det er forferdelig tøft.

HI

 

Jeg har levd med en utro mann og det å vite detaljer gjorde ikke ting bedre. Tro meg. Hilsen #16. Jeg valgte forresten å gå. Er mannen forelsket i noen andre, så kan hun vær så god og bare ta ham. Trenger ikke en mann som forelsker seg i andre og dyrker denne forelskelsen.

[Anonym bruker]

Jeg lurer på en ting til, jeg har termin om 2 uker med nr 3, er det urimelig å si at jeg ikke vil ha han med på fødselen? Jeg føler det blir så kunstig, da jeg vet han sitter å tenker på en annen dame menst jeg føder..orker det ikke.. Hva synes dere om det?

[Anonym bruker]

Syns ikke du trenger å ha han med slik situasjonen deres er. Hans ønsker/behov må vike for dine.

[Anonym bruker]

Du skal ikke ha han med for hans skyld. Her er det bare dine ønsker som betyr noe. Han får komme straks barnet er født.

[mrsrogaland.]

Jeg ville ikke hatt med mannen på fødselen. Vil ikke ha en mann som ikke står meg nær med på noe så intimt. Og jeg forstår deg.. Håper ting ordner seg for deg, og føler med deg. Men jeg ville gått. Mannen din forandrer seg mest sansynlig aldri.

[Anonym bruker]

Takk for gode svar. Da blir det nok alenefødsel på meg tror jeg. Kjenner jeg gruer meg til å si det til han- han blir nok sinna. Ja jeg heller mot å gå, sitter å ser på leiligheter. Men synes det er fryktelig vanskelig. Ser at han vil virkelig prøve å få forholdet opp å gå- men så har han sviktet meg noe så enormt dette sv.skapet. Jeg klarer ikke tilgi han, har begynnt i parterapi som sagt, men føler nesten det gjør ting verre. Da kan jeg ikke bare "gjemme" tankene og følelsene bak i hodet. Da må det frem. Er skikkelig deprimert kjenner jeg. Jeg tror aldri han forandrer seg heller.. Han er en egoistisk drittsekk, desverre har jeg barn med han og sliter med samvittigheten ovenfor barna også

[mrsrogaland.]

Sjalusi ødelegger deg på sikt. Skal du gå- så gå på en god måte. Tenk på barnet ditt! Jeg har vært i et forhold hvor sjalusien etter utroskap bare vokste, selvbildet ble ødelagt og usikkerheten ble større. Det ødela meg. Etterhvert vokste også et slags hat mot min samboer. Jeg så på han med andre øyne. Syntes han var svak og feig.

 

Det er DIN fødsel. Du skal være naken, føde ditt barn, vise deg sårbar, DU skal gjøre en stor jobb, som står deg nært i hjertet. Din man har sveket det så hardt han kunne ha gjort. Han fortjener ikke være med på noe slik.

 

Uansett utroskap, så er det fælt. Men din mann hadde tusen muligheter til å stoppe det. Det foregikk ikke over et sekund, men en lengere periode. Han tenkte ikke og var egoistisk.

 

Nå er det fin tur å tenke på deg selv. Og vit, selv omd et ikke føles slik nå, du klarer deg selv og alene, og trenger ikke være avhengi av din mann. Om du ikke tror mannen din forandrer seg noengang, så dra.. Jeg har følt på det, og vurdert det. Jeg er så glad i min samboer, men jeg ser hår.. Noen ganger føles det så håpløst. At jeg aldri kan stole på han. At jeg aldri blir bra nok. Jeg har blitt sveket flere ganger, og det tærer på meg. Det er alltid med meg, og kommer fram i mange ulike situasjoner gjennom hverdagen. Det har blitt en del av den jeg er. En alt for stor del. Jeg skulle ønske jeg kunne få tilbake en nær, trygg, og uendelig følelse med min samboer. Vi har det bra ilag og elsker hverandre, men jeg skulle ønske vi bare kunne ha det trygt og godt. Noen ganger har jeg hatt lyst til å gå. Fordi jeg fortjener bedre. Jeg har alltid hatt en prinsipp om at utroskap tilgis aldri. Jeg tilga ikke. Men jeg klarer ikke legge det bak meg, men gikk alikevell videre. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å stole på min samboer. Ikke vet jeg om han kommer til å forandre seg og har forandret seg. Han er fantastisk og en veldig flott mann på mange måter, men har har vært egoistisk mot tidligere kjærester, og også mot meg. Men jeg blir, fordi jeg håper og ønsker å tro at vi klarer å ordne opp i våre problemer. Og fordi jeg er uendelig glad i han.

 

Lykke til! Stor klem.