Hvorfor velge 50/50 for små barn?

[Anonym bruker]

Hvordan kan man "lære seg å se hvem man skriver til" når alle anonyme ser like ut? Jeg oppfattet også at du var samme person som skrev og svarte på innlegget.

 

Det handler ikke om hvilke foreldre som "fortjener" å se barnet mest og minst (der er du igjen tilbake til å sette foreldrene først), men om at foreldrene bør være så voksne at de ser hva som er best for barnet. Det er slett ikke alltid at det å ha hovedsamvær hos mor er det beste, men det er som regel det beste for de fleste barn å ha ett hjem, en base, og så heller besøke og ha god kontakt med samværsforeldre.

 

Greit, så det blir slutt mellom deg og samboer/mannen, hvem skal ha hovedansvaret for ungen? Og hvordan løser dere det med mammadalt/pappadalt? Uansett hvordan dere fremstiller det, så blir det feil, både for ungen(e) og foreldrene.

La oss si mor får hovedansvaret, 70/30, ungen(e) slår seg etter noen uker vrang, vil ikke dra hjem fra far. Hvordan løser du det? Drar med deg ungen og tvinger h*n med deg hjem?

[Anonym bruker]

Hvordan kan man "lære seg å se hvem man skriver til" når alle anonyme ser like ut? Jeg oppfattet også at du var samme person som skrev og svarte på innlegget.

 

Det handler ikke om hvilke foreldre som "fortjener" å se barnet mest og minst (der er du igjen tilbake til å sette foreldrene først), men om at foreldrene bør være så voksne at de ser hva som er best for barnet. Det er slett ikke alltid at det å ha hovedsamvær hos mor er det beste, men det er som regel det beste for de fleste barn å ha ett hjem, en base, og så heller besøke og ha god kontakt med samværsforeldre.

 

Greit, så det blir slutt mellom deg og samboer/mannen, hvem skal ha hovedansvaret for ungen? Og hvordan løser dere det med mammadalt/pappadalt? Uansett hvordan dere fremstiller det, så blir det feil, både for ungen(e) og foreldrene.

La oss si mor får hovedansvaret, 70/30, ungen(e) slår seg etter noen uker vrang, vil ikke dra hjem fra far. Hvordan løser du det? Drar med deg ungen og tvinger h*n med deg hjem?

 

P.s:

Skrev fortjener, siden begge foreldrene som regel ønsker hoved ansvaret for ungen(e), så hvem skal ha ungen da.. Var derfor jeg skrev fortjener, hadde ikke noe med å sette foreldrene først.

[Anonym bruker]

Hvordan kan man "lære seg å se hvem man skriver til" når alle anonyme ser like ut? Jeg oppfattet også at du var samme person som skrev og svarte på innlegget.

 

Det handler ikke om hvilke foreldre som "fortjener" å se barnet mest og minst (der er du igjen tilbake til å sette foreldrene først), men om at foreldrene bør være så voksne at de ser hva som er best for barnet. Det er slett ikke alltid at det å ha hovedsamvær hos mor er det beste, men det er som regel det beste for de fleste barn å ha ett hjem, en base, og så heller besøke og ha god kontakt med samværsforeldre.

 

Greit, så det blir slutt mellom deg og samboer/mannen, hvem skal ha hovedansvaret for ungen? Og hvordan løser dere det med mammadalt/pappadalt? Uansett hvordan dere fremstiller det, så blir det feil, både for ungen(e) og foreldrene.

La oss si mor får hovedansvaret, 70/30, ungen(e) slår seg etter noen uker vrang, vil ikke dra hjem fra far. Hvordan løser du det? Drar med deg ungen og tvinger h*n med deg hjem?

 

Hva gjør du da når dere er på besøk hos noen og barnet ikke vil hjem??

 

Herregud, for noen teite spørsmål du kommer med..... Skulle tro at noen er i trassalderen her

[Gjest Heartbroken]

Hvordan kan man "lære seg å se hvem man skriver til" når alle anonyme ser like ut? Jeg oppfattet også at du var samme person som skrev og svarte på innlegget.

 

Det handler ikke om hvilke foreldre som "fortjener" å se barnet mest og minst (der er du igjen tilbake til å sette foreldrene først), men om at foreldrene bør være så voksne at de ser hva som er best for barnet. Det er slett ikke alltid at det å ha hovedsamvær hos mor er det beste, men det er som regel det beste for de fleste barn å ha ett hjem, en base, og så heller besøke og ha god kontakt med samværsforeldre.

 

Greit, så det blir slutt mellom deg og samboer/mannen, hvem skal ha hovedansvaret for ungen? Og hvordan løser dere det med mammadalt/pappadalt? Uansett hvordan dere fremstiller det, så blir det feil, både for ungen(e) og foreldrene.

La oss si mor får hovedansvaret, 70/30, ungen(e) slår seg etter noen uker vrang, vil ikke dra hjem fra far. Hvordan løser du det? Drar med deg ungen og tvinger h*n med deg hjem?

 

Det scenarioet du skisserer her, kan man jo selvsagt også få om man velger 50/50 deling, tror du ikke det? Når et lite barn har vært hos mamma en hel uke, og pappa kommer og henter, kan det bli svært opprivende for barnet å vite at nå får jeg ikke se mamma på leeeeenge, og siden det er tilsvarende lenge siden h*n har vært hos pappa, kan det være vanskelig å huske at h*n har det veldig greit der også.

 

Spesielt et av mine barn har vært svært avhengig av forutsigbarhet og har mislikt sterkt enhver forandring. For dette barnet tror jeg det hadde vært svært frustrerende å ha to hjem og stadig måtte bryte opp fra den foreldren h*n var hos.

 

Et samlivsbrudd vil alltid gå ut over barna, uansett hvor riktig det er for foreldrene (og ofte for barna også), og foreldrene PLIKTER å sette sine egne behov til side og sette all fokus på hvordan løse dette på best mulig måte for barna.

 

Om jeg og mannen går fra hverandre, må vi være kreative og finne en uvanlig løsning da far reiser mye og det vil være vanskelig å innføre en fast rotasjon. Da må begge de voksne vise raushet og vilje til å se løsninger med hovedfokus på barnet. Jeg håper og tror med hele mitt hjerte at vi skal unngå en slik situasjon.

[Rivjernet]

Jeg har barn fra et tidligere forhold og har fått klar beskjed på familievernskontoret at for barn 0-3 år er 50/50deling en svært dårlig ide.

Da stoler jeg på det de sier...

[Anonym bruker]

Jeg har barn fra et tidligere forhold og har fått klar beskjed på familievernskontoret at for barn 0-3 år er 50/50deling en svært dårlig ide.

Da stoler jeg på det de sier...

 

Greit nok at FVK sier at 50/50 er en svært dårlig ide, men hvordan få banket det inn i knotten på noen som på død og liv mener at 50/50 er det beste...?

[Gjest lillemor og lillefrøken]

Er ikke i situjonen selv, men hadde jeg kommet i situasjonens så håper jeg for all del at vi hadde kommet ti en enighet som ikke innebar 50/50 ettersom dette ikke anbefales. MEN, hadde vi ikke blitt enige, hva skulle vi ha gjort da? Skjønner at det ender med 50/50 deling i mange hjem når ikke en av foreldrene er villig til å overlate hovedomsorgen til den andre.

[Tauriel]

50/50 har aldri kommet på tale her... men det problemet vil jeg forhåpentligvis aldri få

[khm]

Banke det inn i knotten? Hvorfor skal du absolutt gjøre det? Vil du så gjerne ha meningene dine igjennom at du SKAL få andre til å gjøre det du vet "best"?

Isåfall vil jeg gjerne banke inn i knotten på noen her at de burde ta vaksiner på barna sine ikke la være, jeg skulle gjerne banket poengene inn i knotten på samboeren min når jeg er sint på henne(uansett om hun kansje har rett), jeg skulle gjerne banket ting inn i knotten på alle jeg er uenig med men da hadde jeg ikke kommet så langt.

Så du kan gjerne si det på den måten, men orker ikke ta det så seriøst, for har lest mye om emnet og pratet med familievernkontoret selv. Da er det rart at de ikke kom med samme anbefalinger der. Dessuten er dette emnet mye mer komplekst enn noen her så standhaftig mener, spesielt siden det fint kan gå hvis man samarbeider bra nok, og bor i en rimelig distanse fra hverandre. Mange som på flere tråder henviser til jesper juul, det var der jeg leste at det finnes mange sider av en sak.

Endret 4. juni 2012 av khm

[Den perfekte mor, påan igjen]

50/50 deling forutsetter at foreldrene samarbeider bra, og om argumentene for å ha 50/50 er at foreldrene ikke blir enige så er det dømt til å mislykkes. Jeg er heldigvis ikke i den situasjonen, men har fått med meg at det ikke er anbefalt, og at mange som er voksne nå og vokste opp med den ordningen ikke likte den.

 

Og jada, det var sikkert noen som var fornøyd med den også.

[smiia]

Ok, dere som synes 50/50 er en bra deling, gi meg noen kommentarer på dette:

 

Etter min erfaring så er det som oftes mor som har hovedomsorgen for barna mens mor og far er sammen.

Hun holder orden på alt av tannlegetimer, fotballkamper, møter med skolen etc, hun kjøper og ordner med klær så ungene har passende klær til været samt størrelse, hun ordner med bursdager for barna, hun er den som går ned i stillingsprosent dersom paret har mange barn/små barn, sånn at de skal få kortere dager i barnehagen/følge opp lekser og barna ellers, hun er den som i størst grad holder seg hjemme om kvelden og passer barna mens mannen er med kompiser/trener etc... kunne lage en mye lengre liste.

 

Så går de fra hverandre, ikke skjelden er det nettopp fordi mannen over lengre tid ikke har prioritert familien.

Moren derimot, har gjerne vært der for barna i ett og alt, det er hun som har vært deres hovedomsorgsperson i hverdagen. Men nå skal plutselig far ha 50% av samvær/omsorg, "fordi han fortjerner det/barna fortjener det like mye som mor".

 

Vel, her er det mange ting å kommentere. For å ta barnas perspektiv først, de har vært vant til at moren deres er der hele tiden, mens far er en mer perifer person, og nå skal de plutselig bli fratatt mor 50% av tiden, rettferdig?

 

Har far virkelig "fortjent" å ha barna sine halvparten av tiden ved å prioritere seg selv gjennom mange år? Er han istand til å ta 50% ansvar for barna - kjenner han vennene deres, klarer han å holde styr på rutiner og legetimer, medisiner, klarer han å sørge for riktige klær i barnehagen så de ikke fryser, blir våte, huske bursdagspresanger når de skal i bursdager, utstyret til sporten de trener... etc?

 

Dette bringer meg over på mitt tredje poeng, og det er at mange stemødre blir sittende med ansvaret for stebarna, nettopp fordi far faktisk ikke er istand til å ta halvparten av ansvaret for barna. Han gidder ikke/er ikke i stand til å se hva de trenger av rene klær, leggerutiner, oppdragelse etc, og skyver dette over på stemor mens han fortsetter å prioritere seg selv.

 

Ser veldig mange kaotiske situasjoner der klær og sportsutstyr flyter mellom to hjem, legetimer glemmes, stemor er sur fordi hun blir sittende med oppdrageransvar for bortskjemte unger som har levd på Grandiosa, brus og badeland et par år før hun kom inn i bildet, fortvilte unger som ikke vet om leksebøkene er hos mor eller far, eller som vil være sammen med vennene i klassen men må dra til far etc. etc.

 

Jeg ser at det finnes noen som får det til der ute. Noen voksne ansvarlige Lysbakken-kloninger som virkelig klarer å sette seg selv til side, bor rett ved siden av hverandre, hjelper og støtter hverandre som foreldre, far har vært engasjert i barna siden fødselen etc. Og til dem - kjør på med 50-50. Men å gjøre 50/50 til en allmenngyldig ideologi som skal fremme likestilling, neppe.

Mennesker er ikke så fornuftige og uegoistiske at dette funker, dessuten er det ikke riktig å bruke barns oppvekst som offer for å fremme likestilling.

[Anonym bruker]

Hva gjør du da når dere er på besøk hos noen og barnet ikke vil hjem??

 

 

Idiotisk sammenligning, å være på besøk hos noen, og det å være hos foreldrene er IKKE det samme. Jeg

er ikke samme ano som du svarer her, og jeg ser heller ikke hva som er så forbanna godt med 50/50 delingen folk styrer rundt med til sine små på bare noen få år.

Men du kan jo ikke samenligne det å være på besøk hos noen, og det å være i det ene hjemmet sitt i forhold til det andre hjemmet sitt, altså hos den ene foreldren sin. Dårlig sammenligning altså.

[khm]

Ok, dere som synes 50/50 er en bra deling, gi meg noen kommentarer på dette:

 

Etter min erfaring så er det som oftes mor som har hovedomsorgen for barna mens mor og far er sammen.

Hun holder orden på alt av tannlegetimer, fotballkamper, møter med skolen etc, hun kjøper og ordner med klær så ungene har passende klær til været samt størrelse, hun ordner med bursdager for barna, hun er den som går ned i stillingsprosent dersom paret har mange barn/små barn, sånn at de skal få kortere dager i barnehagen/følge opp lekser og barna ellers, hun er den som i størst grad holder seg hjemme om kvelden og passer barna mens mannen er med kompiser/trener etc... kunne lage en mye lengre liste.

 

Så går de fra hverandre, ikke skjelden er det nettopp fordi mannen over lengre tid ikke har prioritert familien.

Moren derimot, har gjerne vært der for barna i ett og alt, det er hun som har vært deres hovedomsorgsperson i hverdagen. Men nå skal plutselig far ha 50% av samvær/omsorg, "fordi han fortjerner det/barna fortjener det like mye som mor".

 

Vel, her er det mange ting å kommentere. For å ta barnas perspektiv først, de har vært vant til at moren deres er der hele tiden, mens far er en mer perifer person, og nå skal de plutselig bli fratatt mor 50% av tiden, rettferdig?

 

Har far virkelig "fortjent" å ha barna sine halvparten av tiden ved å prioritere seg selv gjennom mange år? Er han istand til å ta 50% ansvar for barna - kjenner han vennene deres, klarer han å holde styr på rutiner og legetimer, medisiner, klarer han å sørge for riktige klær i barnehagen så de ikke fryser, blir våte, huske bursdagspresanger når de skal i bursdager, utstyret til sporten de trener... etc?

 

Dette bringer meg over på mitt tredje poeng, og det er at mange stemødre blir sittende med ansvaret for stebarna, nettopp fordi far faktisk ikke er istand til å ta halvparten av ansvaret for barna. Han gidder ikke/er ikke i stand til å se hva de trenger av rene klær, leggerutiner, oppdragelse etc, og skyver dette over på stemor mens han fortsetter å prioritere seg selv.

 

Ser veldig mange kaotiske situasjoner der klær og sportsutstyr flyter mellom to hjem, legetimer glemmes, stemor er sur fordi hun blir sittende med oppdrageransvar for bortskjemte unger som har levd på Grandiosa, brus og badeland et par år før hun kom inn i bildet, fortvilte unger som ikke vet om leksebøkene er hos mor eller far, eller som vil være sammen med vennene i klassen men må dra til far etc. etc.

 

Jeg ser at det finnes noen som får det til der ute. Noen voksne ansvarlige Lysbakken-kloninger som virkelig klarer å sette seg selv til side, bor rett ved siden av hverandre, hjelper og støtter hverandre som foreldre, far har vært engasjert i barna siden fødselen etc. Og til dem - kjør på med 50-50. Men å gjøre 50/50 til en allmenngyldig ideologi som skal fremme likestilling, neppe.

Mennesker er ikke så fornuftige og uegoistiske at dette funker, dessuten er det ikke riktig å bruke barns oppvekst som offer for å fremme likestilling.

Har bare 1 spørsmål, det er fordi jeg lurer virkelig på hvilke mennesker er det du har erfaring med? Alle mine kompiser bortsett fra 1 har barn, og far er ikke mye en perifer skikkelse der. Du må jo ha venner eller bekjente som henger litt igjen i 50 årene?

Mor er hjemme mens far er å trener eller henger med kompiser? Den må jeg ærlig innrømme jeg ikke klarer å plassere noen jeg kjenner inn i, inkludert meg selv som helt utmerket klarer å følge på med alt som angår datteren min, inkludert handle klær, lage mat, ordne bursdag, div.

Skal ha barn med min nye samboer og jeg hadde oppriktig blitt skuffet hvis jeg skulle ha blitt plassert på siden og ikke kunne fått tatt del i det hele. Hun skal jeg jage ut så hun kan være med venninner, trene og gjøre de tingene hun selv vil. Skal kose meg hjemme da med lillingen.

[Anonym bruker]

Heeelt enig med smiia! Faren til barnet mitt lat, og jeg VET med sikkerhet at det er kjæresten/samboeren hans som står opp med vårt felles barn i helgene hun er hos pappa. Dama hans passer barnet om barnefar velger å dra ut på byen i sine helger etc, lager henne middag +++. Aldri i LIVET om han hadde fått 50% om han så hadde trukket meg til retten for dette! Mitt inntrykk her inne er at mange damer lar seg presse av barnefar fordi han truer med rettsak og et reint helvete om han ikke får viljen sin og ikke får se barnet like forbanna mye som mor..HVORFOR lar folk seg overtale til 50% deling av slike grunner når det er barnets beste det dreier seg om?

[smiia]

Ok, dere som synes 50/50 er en bra deling, gi meg noen kommentarer på dette:

 

Etter min erfaring så er det som oftes mor som har hovedomsorgen for barna mens mor og far er sammen.

Hun holder orden på alt av tannlegetimer, fotballkamper, møter med skolen etc, hun kjøper og ordner med klær så ungene har passende klær til været samt størrelse, hun ordner med bursdager for barna, hun er den som går ned i stillingsprosent dersom paret har mange barn/små barn, sånn at de skal få kortere dager i barnehagen/følge opp lekser og barna ellers, hun er den som i størst grad holder seg hjemme om kvelden og passer barna mens mannen er med kompiser/trener etc... kunne lage en mye lengre liste.

 

Så går de fra hverandre, ikke skjelden er det nettopp fordi mannen over lengre tid ikke har prioritert familien.

Moren derimot, har gjerne vært der for barna i ett og alt, det er hun som har vært deres hovedomsorgsperson i hverdagen. Men nå skal plutselig far ha 50% av samvær/omsorg, "fordi han fortjerner det/barna fortjener det like mye som mor".

 

Vel, her er det mange ting å kommentere. For å ta barnas perspektiv først, de har vært vant til at moren deres er der hele tiden, mens far er en mer perifer person, og nå skal de plutselig bli fratatt mor 50% av tiden, rettferdig?

 

Har far virkelig "fortjent" å ha barna sine halvparten av tiden ved å prioritere seg selv gjennom mange år? Er han istand til å ta 50% ansvar for barna - kjenner han vennene deres, klarer han å holde styr på rutiner og legetimer, medisiner, klarer han å sørge for riktige klær i barnehagen så de ikke fryser, blir våte, huske bursdagspresanger når de skal i bursdager, utstyret til sporten de trener... etc?

 

Dette bringer meg over på mitt tredje poeng, og det er at mange stemødre blir sittende med ansvaret for stebarna, nettopp fordi far faktisk ikke er istand til å ta halvparten av ansvaret for barna. Han gidder ikke/er ikke i stand til å se hva de trenger av rene klær, leggerutiner, oppdragelse etc, og skyver dette over på stemor mens han fortsetter å prioritere seg selv.

 

Ser veldig mange kaotiske situasjoner der klær og sportsutstyr flyter mellom to hjem, legetimer glemmes, stemor er sur fordi hun blir sittende med oppdrageransvar for bortskjemte unger som har levd på Grandiosa, brus og badeland et par år før hun kom inn i bildet, fortvilte unger som ikke vet om leksebøkene er hos mor eller far, eller som vil være sammen med vennene i klassen men må dra til far etc. etc.

 

Jeg ser at det finnes noen som får det til der ute. Noen voksne ansvarlige Lysbakken-kloninger som virkelig klarer å sette seg selv til side, bor rett ved siden av hverandre, hjelper og støtter hverandre som foreldre, far har vært engasjert i barna siden fødselen etc. Og til dem - kjør på med 50-50. Men å gjøre 50/50 til en allmenngyldig ideologi som skal fremme likestilling, neppe.

Mennesker er ikke så fornuftige og uegoistiske at dette funker, dessuten er det ikke riktig å bruke barns oppvekst som offer for å fremme likestilling.

Har bare 1 spørsmål, det er fordi jeg lurer virkelig på hvilke mennesker er det du har erfaring med? Alle mine kompiser bortsett fra 1 har barn, og far er ikke mye en perifer skikkelse der. Du må jo ha venner eller bekjente som henger litt igjen i 50 årene?

Mor er hjemme mens far er å trener eller henger med kompiser? Den må jeg ærlig innrømme jeg ikke klarer å plassere noen jeg kjenner inn i, inkludert meg selv som helt utmerket klarer å følge på med alt som angår datteren min, inkludert handle klær, lage mat, ordne bursdag, div.

Skal ha barn med min nye samboer og jeg hadde oppriktig blitt skuffet hvis jeg skulle ha blitt plassert på siden og ikke kunne fått tatt del i det hele. Hun skal jeg jage ut så hun kan være med venninner, trene og gjøre de tingene hun selv vil. Skal kose meg hjemme da med lillingen.

 

Så bra for deg og for barna dine at du er/føler det på den måten, virkelig

 

Synes likevel det er rart at du virker sjokkert over at jeg kan påstå at dette muligens ikke er normalen..?

 

Ok, jeg er litt gammel, 37 år

Men jeg har barn mellom 6 mnd og 11 år.

I barselgruppen jeg er i nå er det stort sett unge jenter/damer, og vi hadde nettopp en samtale (de som startet den, ikke jeg) om at de gruet seg til å begynne å jobbe så tidlig og at fedrekvoten var så stor som 12 uker.

Det var ikke det at de skulle tviholde på ungen, men gjennomgående var de redd for at ungen skulle ligge for mye for seg selv på gulvet uten å bli stimulert, fordi faren var opptatt med tv/data/egne ting.

Dette er velutdannede og oppegående folk, ikke riffraff

 

Hehe, så jeg tror det er flere enn meg som ser dette, og at jeg ikke er altfor utdatert selv om jeg er eldgammel.

[Anonym bruker]

Ok, dere som synes 50/50 er en bra deling, gi meg noen kommentarer på dette:

 

Etter min erfaring så er det som oftes mor som har hovedomsorgen for barna mens mor og far er sammen.

Hun holder orden på alt av tannlegetimer, fotballkamper, møter med skolen etc, hun kjøper og ordner med klær så ungene har passende klær til været samt størrelse, hun ordner med bursdager for barna, hun er den som går ned i stillingsprosent dersom paret har mange barn/små barn, sånn at de skal få kortere dager i barnehagen/følge opp lekser og barna ellers, hun er den som i størst grad holder seg hjemme om kvelden og passer barna mens mannen er med kompiser/trener etc... kunne lage en mye lengre liste.

 

Så går de fra hverandre, ikke skjelden er det nettopp fordi mannen over lengre tid ikke har prioritert familien.

Moren derimot, har gjerne vært der for barna i ett og alt, det er hun som har vært deres hovedomsorgsperson i hverdagen. Men nå skal plutselig far ha 50% av samvær/omsorg, "fordi han fortjerner det/barna fortjener det like mye som mor".

 

Vel, her er det mange ting å kommentere. For å ta barnas perspektiv først, de har vært vant til at moren deres er der hele tiden, mens far er en mer perifer person, og nå skal de plutselig bli fratatt mor 50% av tiden, rettferdig?

 

Har far virkelig "fortjent" å ha barna sine halvparten av tiden ved å prioritere seg selv gjennom mange år? Er han istand til å ta 50% ansvar for barna - kjenner han vennene deres, klarer han å holde styr på rutiner og legetimer, medisiner, klarer han å sørge for riktige klær i barnehagen så de ikke fryser, blir våte, huske bursdagspresanger når de skal i bursdager, utstyret til sporten de trener... etc?

 

Dette bringer meg over på mitt tredje poeng, og det er at mange stemødre blir sittende med ansvaret for stebarna, nettopp fordi far faktisk ikke er istand til å ta halvparten av ansvaret for barna. Han gidder ikke/er ikke i stand til å se hva de trenger av rene klær, leggerutiner, oppdragelse etc, og skyver dette over på stemor mens han fortsetter å prioritere seg selv.

 

Ser veldig mange kaotiske situasjoner der klær og sportsutstyr flyter mellom to hjem, legetimer glemmes, stemor er sur fordi hun blir sittende med oppdrageransvar for bortskjemte unger som har levd på Grandiosa, brus og badeland et par år før hun kom inn i bildet, fortvilte unger som ikke vet om leksebøkene er hos mor eller far, eller som vil være sammen med vennene i klassen men må dra til far etc. etc.

 

Jeg ser at det finnes noen som får det til der ute. Noen voksne ansvarlige Lysbakken-kloninger som virkelig klarer å sette seg selv til side, bor rett ved siden av hverandre, hjelper og støtter hverandre som foreldre, far har vært engasjert i barna siden fødselen etc. Og til dem - kjør på med 50-50. Men å gjøre 50/50 til en allmenngyldig ideologi som skal fremme likestilling, neppe.

Mennesker er ikke så fornuftige og uegoistiske at dette funker, dessuten er det ikke riktig å bruke barns oppvekst som offer for å fremme likestilling.

 

Du tror vel ikke de som er enige om 50/50 delingen har hatt det slik som du beskriver? Her er det hvertfall ikke slik at jeg gjorde absolut alt, og var heldig om barnefaren gadd å kjøpe med bleier. Her var alt fordelt, den som hadde best med tid, planla barnebursdagen, vi har favoritt ting å gjøre begge to, som den andre synes er helt ok å slippe å gjøre.

 

Om far alene mener han "fortjener" 50/50, så stiller jo saken seg totalt anderledes, spesielt siden han (etter ditt senario) ikke har brydd seg om å delta aktivt med barnet.

 

Når vi brøt, så var det et passe mildt brudd, vi bor bare noen hus fra hverandre, og ungene fikk stortsett bestemme selv (de elste er 7 og 9 år) Minste er 3 år i år, og er også en del av 50/50 delingen som de to eldre ville ha (vi forklarte hva delingene ville bety, da vi gikk fra hverandre for et år siden, de valgte selv 50/50, så her var det ikke noe vi prakket på dem. Lillesøster som da var 1,5 år, ble en del av 50/50, siden det ble så de andre hadde det, for hun ville nok ikke trivdes om det annenhver uke bare var henne og en av oss, mens den andre uken var "fullt hus", og hun synes det er godt å være med storesøster og storebror, hun raser bare hun ikke får være med dem på lekeplassen.

 

Tror nok 50/50 passer for "sånne som oss", siden jeg og faren dems allerede hadde 50% av ansvaret hver oss, klart, i noen settinger hadde jeg litt mer, eller han litt mer. Som første 9 mnd, så ammet jo jeg, men til gjengjeld tok han god del av bleieskift, fastføde matingen, bading osv osv.

Har man allerede en jevn fordeling, så funker det med 50/50 etter bruddet også, men om far/mor ikke har deltatt mer enn 20-40% av tiden, så bør de nok ikke forvente stort mer enn den type fordeling. Og om mor/far ikke har vært tilstedeværene/aktiv hele veien, så tror jeg nok ungene fint klarer seg med helg, eller bare en dag i uka, eller alt ettersom hvorden ståa var før bruddet.

[khm]

Ok, dere som synes 50/50 er en bra deling, gi meg noen kommentarer på dette:

 

Etter min erfaring så er det som oftes mor som har hovedomsorgen for barna mens mor og far er sammen.

Hun holder orden på alt av tannlegetimer, fotballkamper, møter med skolen etc, hun kjøper og ordner med klær så ungene har passende klær til været samt størrelse, hun ordner med bursdager for barna, hun er den som går ned i stillingsprosent dersom paret har mange barn/små barn, sånn at de skal få kortere dager i barnehagen/følge opp lekser og barna ellers, hun er den som i størst grad holder seg hjemme om kvelden og passer barna mens mannen er med kompiser/trener etc... kunne lage en mye lengre liste.

 

Så går de fra hverandre, ikke skjelden er det nettopp fordi mannen over lengre tid ikke har prioritert familien.

Moren derimot, har gjerne vært der for barna i ett og alt, det er hun som har vært deres hovedomsorgsperson i hverdagen. Men nå skal plutselig far ha 50% av samvær/omsorg, "fordi han fortjerner det/barna fortjener det like mye som mor".

 

Vel, her er det mange ting å kommentere. For å ta barnas perspektiv først, de har vært vant til at moren deres er der hele tiden, mens far er en mer perifer person, og nå skal de plutselig bli fratatt mor 50% av tiden, rettferdig?

 

Har far virkelig "fortjent" å ha barna sine halvparten av tiden ved å prioritere seg selv gjennom mange år? Er han istand til å ta 50% ansvar for barna - kjenner han vennene deres, klarer han å holde styr på rutiner og legetimer, medisiner, klarer han å sørge for riktige klær i barnehagen så de ikke fryser, blir våte, huske bursdagspresanger når de skal i bursdager, utstyret til sporten de trener... etc?

 

Dette bringer meg over på mitt tredje poeng, og det er at mange stemødre blir sittende med ansvaret for stebarna, nettopp fordi far faktisk ikke er istand til å ta halvparten av ansvaret for barna. Han gidder ikke/er ikke i stand til å se hva de trenger av rene klær, leggerutiner, oppdragelse etc, og skyver dette over på stemor mens han fortsetter å prioritere seg selv.

 

Ser veldig mange kaotiske situasjoner der klær og sportsutstyr flyter mellom to hjem, legetimer glemmes, stemor er sur fordi hun blir sittende med oppdrageransvar for bortskjemte unger som har levd på Grandiosa, brus og badeland et par år før hun kom inn i bildet, fortvilte unger som ikke vet om leksebøkene er hos mor eller far, eller som vil være sammen med vennene i klassen men må dra til far etc. etc.

 

Jeg ser at det finnes noen som får det til der ute. Noen voksne ansvarlige Lysbakken-kloninger som virkelig klarer å sette seg selv til side, bor rett ved siden av hverandre, hjelper og støtter hverandre som foreldre, far har vært engasjert i barna siden fødselen etc. Og til dem - kjør på med 50-50. Men å gjøre 50/50 til en allmenngyldig ideologi som skal fremme likestilling, neppe.

Mennesker er ikke så fornuftige og uegoistiske at dette funker, dessuten er det ikke riktig å bruke barns oppvekst som offer for å fremme likestilling.

Har bare 1 spørsmål, det er fordi jeg lurer virkelig på hvilke mennesker er det du har erfaring med? Alle mine kompiser bortsett fra 1 har barn, og far er ikke mye en perifer skikkelse der. Du må jo ha venner eller bekjente som henger litt igjen i 50 årene?

Mor er hjemme mens far er å trener eller henger med kompiser? Den må jeg ærlig innrømme jeg ikke klarer å plassere noen jeg kjenner inn i, inkludert meg selv som helt utmerket klarer å følge på med alt som angår datteren min, inkludert handle klær, lage mat, ordne bursdag, div.

Skal ha barn med min nye samboer og jeg hadde oppriktig blitt skuffet hvis jeg skulle ha blitt plassert på siden og ikke kunne fått tatt del i det hele. Hun skal jeg jage ut så hun kan være med venninner, trene og gjøre de tingene hun selv vil. Skal kose meg hjemme da med lillingen.

 

Så bra for deg og for barna dine at du er/føler det på den måten, virkelig

 

Synes likevel det er rart at du virker sjokkert over at jeg kan påstå at dette muligens ikke er normalen..?

 

Ok, jeg er litt gammel, 37 år

Men jeg har barn mellom 6 mnd og 11 år.

I barselgruppen jeg er i nå er det stort sett unge jenter/damer, og vi hadde nettopp en samtale (de som startet den, ikke jeg) om at de gruet seg til å begynne å jobbe så tidlig og at fedrekvoten var så stor som 12 uker.

Det var ikke det at de skulle tviholde på ungen, men gjennomgående var de redd for at ungen skulle ligge for mye for seg selv på gulvet uten å bli stimulert, fordi faren var opptatt med tv/data/egne ting.

Dette er velutdannede og oppegående folk, ikke riffraff

 

Hehe, så jeg tror det er flere enn meg som ser dette, og at jeg ikke er altfor utdatert selv om jeg er eldgammel.

Nei selvfølgelig finnes det slike fedre, men utifra mine erfaringer da er de heller unntaket enn regelen. Men muligens jeg har møtt litt andre enn deg, jeg mente iallefall ikke noe som kritikk mot deg men at jeg ble litt forbauset over de holdningene du fortalte om.

Jeg har min jente 50/50, hun er nå 8 år gammel. Når hun er her er hun mitt ansvar og ikke stemor sitt, men hun er utrolig flink til å være med på alt og gjør det frivillig uansett om det ikke er hennes ansvar. Liker det at de har ett nært forhold, og ville aldri tatt min samboer for gitt bare pga av hun er dame og er her. Noen menn må vel muligens vokse opp litt kan vi vel være enig om, og at de ikke trenger 50 prosent når de ikke viser 20 prosent interesse engang

[VE-G]

dere som er så bestemte på at det beste for barnet er å bo sammen med begge forelrene, og at 50/50 deling ikke er bra for barnet, har dere skilte foreldre? som skilsmissebarn kan jeg lett si at det beste for meg og broren min hadde absolutt ikke vært at mine foreldre skulle bodt sammen! hvis foreldrene ikke er lykkelige sammen lenger, og ikke får det til å fungere lenger, er det bedre at de skilles og er lykkelige hver for seg enn ulykkelige sammen. hvis foreldrene ikke har det bra, smitter det over på ungene. jeg har venner som har foreldre som ikke har hatt det bra, men som har holdt sammen til etter ungene ble store, og de har blitt mye mer påvirka. de hadde det vanskligere hjemme og har i dag dårlig kontakt med ihvertfall en av foreldrene. jeg har kjempe god kontakt med begge mine foreldre. Og når det gjelder 50/50 deling.. er det mulig å få til det, at man bor nære hverandre og sånn er jo det gull. kunne føle at man er hjemme både hos mamma og pappa. få nærhet og tilhørighet begge plassene. desverre var ikke det mulighet for mine foreldre med sånn deling, både pga jobben til pappa og pga avstand. men skulle ønske det hadde vært mulig. for man vokser opp med et savn til den forelderen man ikke ser så ofte, og får dårlig samvittighet hvis man ikke kan komme den dagen som er for eksempel far sin, pga sykdom, bursdag for noen i klassa osv.. når alt dette er sagt, så er det så klart det beste for alle hvis foreldrene er lykkelige sammen og bor sammen! men desverre er det ikke alltid sånn. men jeg kommer til å gjøre alt jeg kan for at jeg og min mann skal holde sammen og ha det bra sammen, og at vi skal kunne leve sammen som en familie med ungene våre.og jeg tror og håper at det kommer vi til å gjøre å! hvis ikke hadde vi jo ikke giftet oss eller valgt å få unge sammen

[Rivjernet]

Jeg har barn fra et tidligere forhold og har fått klar beskjed på familievernskontoret at for barn 0-3 år er 50/50deling en svært dårlig ide.

Da stoler jeg på det de sier...

 

Greit nok at FVK sier at 50/50 er en svært dårlig ide, men hvordan få banket det inn i knotten på noen som på død og liv mener at 50/50 er det beste...?

Det var det som ble utfordringen her også. Barnefaren begynte alle sine setninger med "jeg vil"... Selv om 3forskjellige rådgivere advarte han mot den løsningen.

 

Så jeg blånektet. Snakket med en helsesøster og ei venninne av meg som er psykolog også og alle støttet meg.

 

Til slutt så fant vi et slags kompromiss.

Min eks er vekke annenhver mnd på jobb, så her blir det jo bare samvær 6mnd i året. Regner med at på 3 års dagn til mini blir jeg innkalt til ny megling...