Sønnen min "kaster bort" talentet sitt

[Anonym bruker]

Gutten min har et naturtalent i en lagsport og er i tillegg så heldig å ha en førsteklasses trener tilgjengelig i faren sin som er tidligere landslagsspiller (for å holde litt på anonymiteten har jeg derfor utelatt å nevne hvilken sport). Han er den beste spilleren på laget og har til for litt siden vært overveldende i enhver spillsituasjon. Han er også tatt ut til et talenttreningsopplegg på et av ligalagene som har fattet interesse for ham. Problemet er at han er lat. Det er i alle fall det vi tror. Han virker fornøyd med å være god, og selv om han drømmer om å bli tatt ut på kretslag osv, så gidder han ikke jobbe for det. Han mangler liksom den indre gnisten, motivasjonen for å trene, sette seg mål og bli bedre. Han er liksom bare tilstede på trening, men legger ikke noe spesielt i det. Nå begynner han å bli såpass stor at de som virkelig ønsker å "bli til noe" begynner å gå forbi ham. Heller ikke dette ser ut til å motivere ham, og det blir bare verre med at vi maser, da føler han seg presset.

 

Hvordan kan vi motivere ham på en konstruktiv måte? Det er fullstendig opp til ham om han vil drive med denne idretten og det vet han, så det er ingen som tvinger ham. Det ligger liksom bare ikke for ham å "fighte" for å komme seg frem. Det virker som om han trives veldig godt på trening, og alle på laget er vennene hans, så det er ikke noe gruff i kulissene sånn sett.

 

Det eneste jeg kan komme på som kan være negativt er at faren hans er en av trenerne. Kan det være en form for protest, kanskje? Faren kan være ganske tydelig når han mener gutten har skuffet eller ikke "leverer", men samtidig er han veldig hjelpsom og bruker mye tid og krefter på gutten for å gi ham et godt fundament.

Gutten er ni år.

 

Sedet i øynene. Gutten deres er ikke noe virklig stort talent. Talent er 10% fysisk og 90% treningsiver. La gutten begynne med noe annet og være allsidig. La ham leke og ha det gøy. Kansje øker interessen for å bli god og å trene etter hvert, kansje vil han bruke livet¨på noe helt annet.

[Anonym bruker]

Synes du får litt mye pes, jeg.

 

Jeg har selv en sønn med et talent innen fotball. Dette ble faktisk plukket opp allerede da han 15 mnd gammel hadde en fantastisk ballkontroll. Ingen av oss foreldre er i utgangspunktet et spøtt interessert i fotball, så det var ikke vi som plukket det opp, for å si det slik

 

Han er nå 8 år, og trener opp til 6 ganger i uken. Dette er helt og holdent etter hans eget initiativ og interesse. Han er fast bestemt på å bli fotballproff, og så lenge han også gjør det bra på skolen og sosialt, ser vi ikke noe i veien for å legge til rette for ham. Dersom han plutselig ombestemmer seg, er det hans egen sak. Jeg kommer nok til å oppmuntre ham til å fortsette (alle har vel sine perioder med nedturer), men vil absolutt ikke presse ham.

 

Det vi ser med vår sønn, er at han også har talent innen andre idretter. Han har rett og slett god motorikk kombinert med konsentrasjonsevner og stå-på-vilje. Han er ikke veldig konkurranseinnstilt, og synes kamper de taper kan være like morsome som de de vinner, så lenge laget har hatt fint samspill og alle har hatt det bra. Han er rett og slett genuint interessert i idrett.

 

Kanskje deres sønn kan få prøve seg på noe annet i tillegg til "sin" idrett en stund? Har han først et talent innen en sport, har han det sikkert i andre også. Kanskje det kan være litt godt for ham å prøve seg på noe helt annet enn det pappa driver med, og med andre trenere? Kanskje han da finner ut at han vil drive med noe helt annet, eller han faller tilbake på idretten sin og ser at det er kjekt. Evt kanskje han kan delta på en treningsleir innen sin idrett for å prøve med et nytt miljø?

 

Jeg tror man kan ha så mye talent at det renner ut ørene på en som liten, det hjelper lite dersom man ikke er motivert, og press hjelper i alle fall ikke på motivasjonen. Idrettsgleden er viktig!

[Anonym bruker]

Hjelpes...

 

La nå gutten selv få bestemme hva han vil. Talent eller ikke, han er et BARN.

 

Har selv blitt presset i idrett jeg IKKE hadde noe lyst til å drive med, men med "tydelige" foreldre hadde jeg ikke annet valg. Jeg var ganske god i idretten, men tåler ikke å spille det/se det på TV den dag i dag. Dagen etter jeg flyttet for meg selv i alder av 18 år sluttet jeg tvert på denne idretten. Så ikke press ham! Og enig med dem som mener at det er best å ikke ha trener som er i familien. Siden det kan resultere i sjalusi, diskriminering (at faren er strengere mot ham for å utelukke foran andre at han favoriserer egen sønn osv). La ham drive med det han vil.