Sønnen min "kaster bort" talentet sitt

[Anonym bruker]

Gutten min har et naturtalent i en lagsport og er i tillegg så heldig å ha en førsteklasses trener tilgjengelig i faren sin som er tidligere landslagsspiller (for å holde litt på anonymiteten har jeg derfor utelatt å nevne hvilken sport). Han er den beste spilleren på laget og har til for litt siden vært overveldende i enhver spillsituasjon. Han er også tatt ut til et talenttreningsopplegg på et av ligalagene som har fattet interesse for ham. Problemet er at han er lat. Det er i alle fall det vi tror. Han virker fornøyd med å være god, og selv om han drømmer om å bli tatt ut på kretslag osv, så gidder han ikke jobbe for det. Han mangler liksom den indre gnisten, motivasjonen for å trene, sette seg mål og bli bedre. Han er liksom bare tilstede på trening, men legger ikke noe spesielt i det. Nå begynner han å bli såpass stor at de som virkelig ønsker å "bli til noe" begynner å gå forbi ham. Heller ikke dette ser ut til å motivere ham, og det blir bare verre med at vi maser, da føler han seg presset.

 

Hvordan kan vi motivere ham på en konstruktiv måte? Det er fullstendig opp til ham om han vil drive med denne idretten og det vet han, så det er ingen som tvinger ham. Det ligger liksom bare ikke for ham å "fighte" for å komme seg frem. Det virker som om han trives veldig godt på trening, og alle på laget er vennene hans, så det er ikke noe gruff i kulissene sånn sett.

 

Det eneste jeg kan komme på som kan være negativt er at faren hans er en av trenerne. Kan det være en form for protest, kanskje? Faren kan være ganske tydelig når han mener gutten har skuffet eller ikke "leverer", men samtidig er han veldig hjelpsom og bruker mye tid og krefter på gutten for å gi ham et godt fundament.

Gutten er ni år.

[det er berre mordi]

Ærlig talt.. Her er det dere som må jobbe med dere selv..

 

Sønnen er ikke interessert i å gå samme veien som faren, og da må han få lov til å la vÆre.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

"Faren kan være ganske tydelig når han mener gutten har skuffet eller ikke "leverer""

 

Gutten er 9 år! Han er et barn og la ham være det, la ham nyte barndommen med lek og å ha det kjekt. Streng kan man være med skolen og skolearbeid, men at ungen skuffer er drøyt så si eller gi klart uttrykk for. Hva tror du det gjør med mestringsfølelsen til en liten gutt?

 

La ham spille og ha det kjekt. Press og stress kommer tidsnok. Det trenger ikke å kommer når man er 9 år.

[Gråsonen]

enig med mordi (hehe:P)

[Anonym bruker]

Gutten er NI - vil han bli god så må han jo få leve lenge nok til å OPPDAGE at han vil det først....

[Magia]

For meg høres det kanskje ut som at det ikke er så rent lite press allerede? Selv om du mener han vet at han kan slutte når han vil osv, så er det ikke sikkert han føler det slik når pappa er trener og det snakkes om hvilket stort talent han har? Jeg tror ikke man kan gjøre noe fra eller til for å motivere. Enten vil han det og jobber for det eller så vil han det egentlig ikke og virker "lat" pga det.

 

Dette er bare mine tanker altså. Ingen fasit eller angrep.

[LillaGorilla♥♥]

Hjelpes...

 

La nå gutten selv få bestemme hva han vil. Talent eller ikke, han er et BARN.

[Gjest Heartbroken]

Huffda! Hvorfor er dere ikke fornøyde med at han finner glede i å trene og utføre idretten sin? Om han ikke har nok vinnerinstinkt fra naturens side, vil det nok ikke hjelpe hvor mye dere maser og presser. Alt dere risikerer å oppnå med det er at han får idretten i vrangstrupen og slutter når han blir tenåring.

 

Har du tenkt over hvilket press dere legger på han ved å forvente at han skal være best i en idrett far har vært god i? Det er ikke enkelt for en liten gutt på ni år og leve opp til det.

 

Vi har en sønn som er svært atletisk. Han har prøvd de fleste idretter og vært svært god i de fleste-men han har ikke vinnerinstinkt. Han er kjempefornøyd med å være på trening, konkurranser er ikke viktig i hans øyne. Far i huset har hatt litt vansker med å godta det, spes siden han selv også kom ganske høyt opp i sin idrett. Men vi har innsett at barn må få velge selv, og selv om man selvsagt kan øve lett press for å få de til å delta på de treningene de selv har valgt å starte på, kommer man ingen vei ved å presse.

 

Jeg håper dere respekterer guttens idrettsglede og så kommer konkurranseinnstinktet av seg selv hvis det er sånn han er.

[Lady lovely locks]

Det er akkurat det du sier som er problemet. Han er ikke motivert for dette. La han slippe.

[holahopp]

La han kanskje holde på med en annen type idrett og for å få litt avbrekk. Det kan bli for mye av det og for mye press. Selv kastet jeg bort mitt talent, og det ene alene at det ble for mye press og for mye av denne ene idretten.

 

Det er kjempebra å utforske nye ting så kommer han sikkert tilbake til det han er god på. Men for all del ikke press han for mye..

[RødRev]

Enig med de over her. Dere presser han nok for hardt! Han er altså ni år, og da holder det i bøtter og spann med "ren, skjær treningsglede" . For mye mas dreper initiativet!

[soleia]

Det kan nok bli slitsomt for guten med store forventningar både frå pappaen og at andre samanliknar han med faren.

Kanskje han kunne funne glede, og nytta talentet sitt i ein annan idrett som ikkje var så tett knytt opp til det pappaen har drive med? Det er vanskeleg å skulle fylgje i store forspor, så det kan gjerne fjerne litt av presset om han kan finne noko som kan vere berre hans greie?

Eller kanskje han berre er ein av dei som driv med idrett fordi han trives med det, og ikkje har driven og ambisjonane om å komme på landslaget. Guten er 9 år, og må få lov å vere seg sjølv, ikkje ein kopi av pappaen.

[Gjest lillemor og lillefrøken]

Tror det er veldig fort gjort å havne i fellen der man tror at barnet ønsker det samme som foreldrene. Der foreldrene jobber hardt for at barnet skal få til det de drømmer om, mens barnet henger delvis med på lasset for å tilfredsstille foreldre, og ikke seg selv.

 

Hva med å la gutten få litt "pause" et års tid, for å så evt ta opp idretten igjen etterpå om han da har bestemt seg for å satse?

[***Curious***]

NI ÅR???? Hjelpe meg!!!! Jeg holder selv kurs i barneidrett i min del av landet, og dette er skrekk-eksemplet... La gutten være barn, la han drive med fysisk aktivitet fordi han trives med det, gjerne flere idretter. Allsidighet og glede ved Å utfolde seg fysisk er det som er viktig nÅ. Han er inne i den sÅkalte motoriske gullalderen som betyr at han skal sanke sÅ mye erfaring som mulig pÅ sÅ mange arenaer som mulig.

 

Det er dessuten UMULIG Å snakke om talent i den alderen, for hva er egentlig talent? Det er skjelden de som er best i barne- og ungdomsÅrene som nÅr toppen som voksne, de blir mette og fornøyde, og dÅrligere rustet til Å takle motgang pÅ idrettsbanen senere.

 

BÅde du og denne trener-pappaen bør melde dere pÅ et barneidrettskurs og høre hva idrettsforbundets holdning til dette er.. Tror det vil være en real øyeÅpner for dere begge. Dere bør i tillegg skumme gjennom disse sidene: http://www.idrettsforbundet.no/tema/barneidrett/bestemmelserogrettigheter/barnerettigheter/Sider/default.aspx

 

Deres oppgave er Å være foreldre som støtter opp om barnet, og barnets oppgave skal ikke være Å oppnÅ deres drømmer og mÅl!! HÅper for barnets skyld at dere tenker dere om flere ganger og endrer mÅte Å tenke og oppføre dere pÅ i idrettssammenheng. Dette er uakseptabelt pÅ en idrettsarena!

[Mandalas]

Oj. Så trist for sønnen deres åbli presset slik. Det hørs ganske grusomt ut å føle at man skuffer foreldrene sine bare fordi man ikke er ekstremt opptatt av akkurat det samme som dem.

[Anonym bruker]

Jeg ser tydelig hva dere mener, og er enig selv - det blir nok for mye press selv uten å si så mye. Jeg får gå en skikkelig runde med faren. Jeg har selv foreslått at han kanskje kunne tre til side fra trenerjobben en sesong og se hvordan det går, men han var jo ikke helt lysten på det...

 

Nei, dere har rett, han er bare ni år.

[Anonym bruker]

NI ÅR???? Hjelpe meg!!!! Jeg holder selv kurs i barneidrett i min del av landet, og dette er skrekk-eksemplet... La gutten være barn, la han drive med fysisk aktivitet fordi han trives med det, gjerne flere idretter. Allsidighet og glede ved Å utfolde seg fysisk er det som er viktig nÅ. Han er inne i den sÅkalte motoriske gullalderen som betyr at han skal sanke sÅ mye erfaring som mulig pÅ sÅ mange arenaer som mulig.

 

Det er dessuten UMULIG Å snakke om talent i den alderen, for hva er egentlig talent? Det er skjelden de som er best i barne- og ungdomsÅrene som nÅr toppen som voksne, de blir mette og fornøyde, og dÅrligere rustet til Å takle motgang pÅ idrettsbanen senere.

 

BÅde du og denne trener-pappaen bør melde dere pÅ et barneidrettskurs og høre hva idrettsforbundets holdning til dette er.. Tror det vil være en real øyeÅpner for dere begge. Dere bør i tillegg skumme gjennom disse sidene: http://www.idrettsfo...er/default.aspx

 

Deres oppgave er Å være foreldre som støtter opp om barnet, og barnets oppgave skal ikke være Å oppnÅ deres drømmer og mÅl!! HÅper for barnets skyld at dere tenker dere om flere ganger og endrer mÅte Å tenke og oppføre dere pÅ i idrettssammenheng. Dette er uakseptabelt pÅ en idrettsarena!

 

Takk.

HI

[Anonym bruker]

Jeg ser tydelig hva dere mener, og er enig selv - det blir nok for mye press selv uten å si så mye. Jeg får gå en skikkelig runde med faren. Jeg har selv foreslått at han kanskje kunne tre til side fra trenerjobben en sesong og se hvordan det går, men han var jo ikke helt lysten på det...

 

Nei, dere har rett, han er bare ni år.

 

Fra HI, altså...

[2søtesmåh]

Her vi bor har vi ikke spesialisering før 5. Klasse. Inntil da er det idrettskole/allidrett hvor de har en eller to (spørs på alder) treninger i uka og året er delt mellom alle idrettene tettstedet og idrettslaget vårt tilbyr. Til og være et så lite sted har vi fostret mange gode idrettsutøvere. Ikke på landslagsnivå, men de kommer..... Men vi har rekruttert mange spillere i håndball og fotball til de store 1. Div lagene rundt omkring. Flere enn hva som faktisk kommer da selve byen disse lagene kommer fra. Vi er e flott eksempel på at mangfold er viktig, uansett idrett. Antar det er fotball det snakkes om her? Her spille så og si alle håndball på vinteren og fotball om sommeren selv etter a de spesialiserer seg... (eler ski på vinter, friidrett på sommer)Først i 15-16års alderen de fleste velgerdet ene helårs fremfor det andre. Men ungene går ikke lei allefall. Uansett nivå de er på. Han er bare ni år, og han bør få teste ut andre ting. Hva om han er mer individualist? Kanskje friidrett, karate eller turn er mer for ham?

 

[holahopp]

er faren trener? selvsagt legger han ikke hele hjertet sitt i det. Han føler vel at kanskje faren favoriserer han og som kanskje ikke går så greit med resten av laget?

 

Det er mye bedre å ha en trener som ikke er i familie..det har jeg opplevd selv og det er ikke noe god følelse. Man føler man ikke kan være for god heller spes hvis andre sliter litt..

 

Kanskje prøv han på ett annet lag?

[Anonym bruker]

Fint at du innser selv at dette ikke er noe dere kan styre.

 

En venn av meg var en av de store satsingene innen en friidrettsgren da han var 15 år. Lå an til å bli skikkelig stor. Han holdt ut i ett år, så kuttet han tvert og har aldri villet drive med den idretten igjen. Han sier at presset og fokuset på prestasjon tok fra ham absolutt all idrettsglede. Trist.

[Anonym bruker]

Dersom etternavnet deres slutter på B og dere bor i Lørenskog, så kan guttens far med fordel slutte som trener en sessong. Beklager at jeg sier det dersom det er dere, men den mannen tar bort all gleden fra idretten hos barna og legger opp til et altfor seriøst spill

[Anonym bruker]

Dersom etternavnet deres slutter på B og dere bor i Lørenskog, så kan guttens far med fordel slutte som trener en sessong. Beklager at jeg sier det dersom det er dere, men den mannen tar bort all gleden fra idretten hos barna og legger opp til et altfor seriøst spill

 

Nei, det er ikke oss heldigvis. Trist at dere har en slik situasjon. Hos oss går det bare ut over vår gutt, ingen andre. Håper dere har vett til å si ifra, det fins jo som regel mer enn en trener.

 

HI

[Anonym bruker]

Fint at du innser selv at dette ikke er noe dere kan styre.

 

En venn av meg var en av de store satsingene innen en friidrettsgren da han var 15 år. Lå an til å bli skikkelig stor. Han holdt ut i ett år, så kuttet han tvert og har aldri villet drive med den idretten igjen. Han sier at presset og fokuset på prestasjon tok fra ham absolutt all idrettsglede. Trist.

 

Ja, jeg ser den, klart og tydelig.

Takk.

 

HI

[Gjest sug lut]

Fram til siste setning trodde jeg du snakket om en sytten-attenåring og tenkte at dere bommer stygt på tenåringsoppdragelse når det forventes at han skal bli alt far var og gjerne mer. Når det viser seg at det er et LITE BARN det handler om tipper du bare over i TVNorge-dokumentarland om gale foreldre.