Når andre har meninger om oppdragelsen...

[Anonym bruker]

Hvor mye skal andre få lov til å mene og styre når det gjelder oppdragelse?

 

Her er det et nært familiemedlem som ikke har barn selv, men har både erfaring og utdannelse ift barn som mer enn gjerne sier sine meninger om oppdragelse og nærmest beordrer oss til å gjøre det hun mener.

 

Dette har vært i forhold til barnesikring (vi barnesikrer tydeligvis for mye- må lære seg å ikke røre skap/skuffer), at vi har for lite dilldall som står fremme (får ikke øvd seg på å la ting stå), at vi må ha mat/kaker/godt stående fremme (øve seg på at barnet ikke kan få alt/ikke kan få mer). Jeg er ikke uenig i at dette er noe som må læres, men mener at det ikke har vært nødvendig ENDA. Har utsatt det pga at barnet ikke viser tendesnser til å bli lei av å få "nei", og vi har vært slitne foreldre. Nå er barnet 17 mnd og dette har pågått lenge. Og barnet har aldri vært av den typen som godtar et "nei", vet ikke hvor mange ganger vi allerede sier nei i løpet av en dag. Og barnet er også slik at vi har mange skrike/hyle/trassituasjoner per dag pga at ikke ting går slik som barnet hadde sett for seg (slik har det også vært lenge).

 

Jeg kjenner jeg får nok av bedrevitende meninger fra noen som ikke står i situasjonen selv. En ting er hva som man ideelt skulle ha gjort, en annen ting er hva som skjer i praksis. Av og til har jeg bare vært så sliten og lei av et krevende barn som spiser meg opp, at dette rett og slett har blitt nedprioritert. Er det noe jeg har lært av å få barn, så er det å ikke dømme andres valg ift familie/barneoppdragelse (så lenge det ikke er omsorgssvikt eller grenser til dette). Skulle ønske at denne personen kunne være litt mer ydmyk og la oss gjøre ting på vår måte, for hun aner ikke hvordan det er å gå i mine/våre sko.

 

Hva tenker dere om de tingene jeg nevner her ift oppdragelsen? Og hva tenker dere om at personer som absolutt skal mene og nesten beordre enn til å gjøre ting?

[Tira]

Jeg tenker det er gode idéer i utgangspunktet men ungen din er ikke så veldig gammel ennå, så når du/dere ønsker å øke på mengden regler må dere jo se an selv. Vi har ikke skuff/skapsikring noe sted og vi har ikke fjernet noe nips og greier (annet enn det vi er veldig knyttet til). Kaker og godis har vi derimot ikke stående fremme, for det hadde vi ikke vane for å ha i huset før han ble født så jeg tenker litt at det blir kunstig for vår del å ha det nå. Vår er 14 mnd nå.

 

Tenker det viktigste poenget egentlig er at dette er DERES barn som DERE skal oppdra. Om hun er veldig hypp på å prøve sin"oppdragelsesmodell" får hun kanskje skaffe seg egne barn å teste ut på? Det er det jeg sier til mor og svigermor ihvertfall. Dere har hatt deres barn, nå er det vår tur!

[soleia]

Me har og hatt ein unge som ikkje skjønte meininga av ordet "nei", han oppfatta det mest som ei utfordring.

Me rydda vekk og barnesikra. Har ikkje behov for å springe etter ungen og seie "nei" heile tida. Godteri kan me ikkje har ståande framme heile tida, for då hadde mor og far rulla

Dama får prøve ut sine eigne teoriar når/om ho får eigne ungar. Ingen er betre på barneoppdragelse enn dei som ikkje har eigne barn.

[Gjest Filifjonka]

Jeg er enig med Tira. Vil denne personen absolutt fronte "sin måte" i bbarneoppdragelsen så får hun få sine egen barn å praktisere det på.

 

Barneoppdragelse og barnesikring handler også om å finne skjæringspunktet mellom det ideelle, det mulige og det punktet man kan overleve med.

 

Man må også ta i betraktning at unger er forskjellige. Noen unger respekterer at man sier vennlig nei EN gang, deretter prøver de aldri på den tingen igjen noensinne. Andre vil stange huet i grensene gang etter gang etter gang, for å finne ut om foreldrene virkelig mener det og om de kan finne en lite sprekk å smette gjennom.

 

Jeg er helt uenig med det hun foreslår at dere skal la kaker og godis stå framme for å friste barnet. Det er slemt gjort. Hvis noen satte en skpl med sjokoladebiter foran meg, og så kom og tok vekk hånden min og sa nei hver gang jeg prøvde å ta en bit, da ville jeg blitt direkte sur.

 

Barnet er 17 måneder, det er fortsatt veldig lite. Dere har rikelig med tid på dere til å lempe på sikringstiltakene. Enn så lenge synes jeg det høres fornuftig ut, det dere gjør.

 

Selv er jeg tilhenger av å redusere antall nei så mye som mulig, for at barnet skal slippe å høre nei, nei, nei, overalt hvor det beveger seg i sitt eget hjem.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

En jeg kjenner hadde en gutt som din og meninger som ditt familiemedlem, og jeg synes det hele var veldig trist da guttens første ord var "nei" og "fy" (med viftende finger). Moren bare kjeftet og sa nei og fy hele dagen og løpe etter gutten fra morgen til kveld. Jeg tenker at det kan jo ikke være kos for noen?

 

Jeg har også sta og plukkete unger, så vi gjorde som deg. Tok vekk ting og barnesikret da de var små, og så har ting gradvis kommet fram igjen og barnesikringer blitt fjernet. De rører/plukker ikke mer enn andre unger nå, de forstår godt hva ordet "nei" betyr, men vi slapp å stresse opp både barna og oss selv med å måtte løpe etter dem hele dagen for å passe på alt mulig. Det er jo bare en periode uansett fra ca 8-10 mnds alder og fram til ca 20 mnd- 2 års alder.

[Småtorsk]

Min personlige mening er at utprøvende og sta unger, eller unger i utprøvende og sta faser, kan ha godt av å bli mødt med mindre "nei" og " fy", ikke mere!

 

Altså er det logisk å barnesikre og flytte unna, noe annet blir jo nærmest å lage feller for barnet.

 

Min personlige erfaring er at dette er mye mer behagelig for oss forelde, og vi har ikke fått noen utprrega uoppdragen unge i hvertfall. Med nok positiv forsterkning på det som er ønsket adferd har han nærmest oppdratt seg sjøl... ;-)

 

Men det viktigste er jo at det er deres unge, dere kjenner ungen deres best. Det finnes ikke en oppskrift som passer på alle barn, og ikke en oppskrift som passer for allle foreldre heller.

 

Bestem sjøl, og folk får lære seg å la være å komme med ubedte råd. Man bryr seg hvis det er omsorgssvikt, hvis ikke skal man være pokkerq så tolerant ovenfor alt man synes er "rar" eller feil oppdragelse.

[Mamma_til_2]

Det er et ordtak som beskriver dette " Du skal ikke lære andre og være foreldre, før du har prøvd det sevl"

[Netti***]

Dere må stole på dere selv. Ble tidligmamma og min søster skulle alltid ha en mening. Håper ikke du blir en sånn derre sliten mamma osv.. Barneoppdragelse hadde hun mye mere kunnskap om mente hun enn meg, hun hadde jo tross alt utdannelsen. Jobbet med barn og virkelig forsto seg på alt sammen. I dag er det hun som ser ut som hun er en sliten to barnsmor, vi ler ofte av dette. Da hun selv ser at jeg aldri med mine 3 ser så sliten ut som henne, hun fatter ikke at jeg får det til.

Hun innrømmer også glatt nå at hun virkelig ikke hadde peiling på barneoppdragelse men trodde hun hadde det. Så vikan ofte le av ting hun rådet meg til og ikke minst råd hun ga i jobben sin.

 

Så stol på dere selv, dere kjenner barnet best. Har man allerede mange nei i løpetav dagen hvorfor legge til rette for ennå mere???

[Anonym bruker]

Uff jeg skjønner hva du mener..,men det er ofte lettere å være den som står utenfor og``ser på``. Søsteren min er 5 år eldre enn meg og har 2 jenter.Jeg er selv førskolelærer og har et barn. Jentene hennes er verdens søteste men desverre uforskammet,bortskjemte,ikke høflige eller snille mot andre voksne og barn.Blir så utrolig oppgitt av å se hvordan hun ubevisst skaper 2 monstre..hele familien synes det er forferdelig når vi alle er samlet og de 2 jentene er med.De griner og slår moren for så å få viljen sin,er slue og snakker skikkelig stygt.Har ingen respekt for mennesker eller dyr.De krever full hotell-service hele døgnet og sover kun 5 timer om natten.Søsteren min løper rundt fra morgen til kveld for å tilfredstille de 2 prinsessene.Jeg har ikke sagt noe fordi jeg synes det er svært vanskelig.Men greia er at hun jo klager hele tiden på de selv og skjønner ikke hva hun kan gjøre.De er begge to helt fullstendig utslitt og rådville.Så nå har jeg begynt å komme med små tips på en hyggelig måte når vi er sammen.Hun står midt oppe i et helvete som hun sier selv og trenger seriøst hjelp.Nå er de jentene små,men gruer meg til de blir 14.. vanskelig å blande seg inn..men nå er det værre å faktisk ikke hjelpe til.Søsteren min synes konstant synd på barna,vil at de skal være glade hele tiden og er redd for de når de blir sinte.Det er jo helt sinnsykt..

[Anonym bruker]

Hvor mye skal andre få lov til å mene og styre når det gjelder oppdragelse?

 

Her er det et nært familiemedlem som ikke har barn selv, men har både erfaring og utdannelse ift barn som mer enn gjerne sier sine meninger om oppdragelse og nærmest beordrer oss til å gjøre det hun mener.

 

Dette har vært i forhold til barnesikring (vi barnesikrer tydeligvis for mye- må lære seg å ikke røre skap/skuffer), at vi har for lite dilldall som står fremme (får ikke øvd seg på å la ting stå), at vi må ha mat/kaker/godt stående fremme (øve seg på at barnet ikke kan få alt/ikke kan få mer). Jeg er ikke uenig i at dette er noe som må læres, men mener at det ikke har vært nødvendig ENDA. Har utsatt det pga at barnet ikke viser tendesnser til å bli lei av å få "nei", og vi har vært slitne foreldre. Nå er barnet 17 mnd og dette har pågått lenge. Og barnet har aldri vært av den typen som godtar et "nei", vet ikke hvor mange ganger vi allerede sier nei i løpet av en dag. Og barnet er også slik at vi har mange skrike/hyle/trassituasjoner per dag pga at ikke ting går slik som barnet hadde sett for seg (slik har det også vært lenge).

 

Jeg kjenner jeg får nok av bedrevitende meninger fra noen som ikke står i situasjonen selv. En ting er hva som man ideelt skulle ha gjort, en annen ting er hva som skjer i praksis. Av og til har jeg bare vært så sliten og lei av et krevende barn som spiser meg opp, at dette rett og slett har blitt nedprioritert. Er det noe jeg har lært av å få barn, så er det å ikke dømme andres valg ift familie/barneoppdragelse (så lenge det ikke er omsorgssvikt eller grenser til dette). Skulle ønske at denne personen kunne være litt mer ydmyk og la oss gjøre ting på vår måte, for hun aner ikke hvordan det er å gå i mine/våre sko.

 

Hva tenker dere om de tingene jeg nevner her ift oppdragelsen? Og hva tenker dere om at personer som absolutt skal mene og nesten beordre enn til å gjøre ting?

 

Jeg har jobbet med barn i 10 år før jeg ble mor, og jeg har utdannelse innen dette.

Men jeg har også nok vett til å skjønne at om jeg ikke blir bedt om råd så skal jeg heller ikke gi det...

Jeg har 2 barn hvor største nå er 5, jeg har aldri hatt dill dall stående framme, aldri hatt duker på bordene (annet en til jul) skuffer barna har klart å åpne har bare inneholdt ting som ikke er krise om de drar utover.

Jeg har heller litt gamle møbler og er litt rund i forhold til lek i møbler her hjemme (men de får selvsagt ikke lov borte) rett og slett fordi jeg ikke orker å si nei nei nei hele tiden, det blir lite koselig for unga og for meg å måtte være kjeftemamma hele tiden.

 

Og oppdaget at etter å ha tømt skuffene 3-4 ganger så sluttet de å gå i de også videre så det viste seg en grei nok måte å handtere ting på.

 

Søsteren min gjør det motsatt og har masse ting i høyde som kan nås, når vi er på besøk der syntes jeg til tider at jeg ikke hører annet en ikke rør og nei. Og det er ikke mine barn som rører men hennes eget. Så jeg tenker med meg selv at det muligens gjør det mer spennende å ta på ting når det er en måte å få oppmerksomhet fra mor eller far hver gang.

Men jeg tenker det , jeg sier det ikke det er ikke mitt sted å si noe om hun ikke spør min mening

 

Dere må gjøre det dere syntes er best, det er viktig å huske at hva som passer for et barn eller en familie ikke er beste løsningen for en annen.

Og det er veldig lett å være bedreviter når man ikke har hatt barn selv samme hvor mye erfaring man har.

Når man bare jobber med barn så har man ikke helt evnen til å sette seg inn i hvordan det er å ha barna der hele tiden, eller det følelsemessige med å være foreldre i forhold til å se etter barna i et ansettelseforhold.

Og barn forholder seg anderledes og forandrer oppførsel noe med fremmede ovenfor de som er "tryggheten!

[Anonym bruker]

Hvor mye skal andre få lov til å mene og styre når det gjelder oppdragelse?

 

Her er det et nært familiemedlem som ikke har barn selv, men har både erfaring og utdannelse ift barn som mer enn gjerne sier sine meninger om oppdragelse og nærmest beordrer oss til å gjøre det hun mener.

 

Dette har vært i forhold til barnesikring (vi barnesikrer tydeligvis for mye- må lære seg å ikke røre skap/skuffer), at vi har for lite dilldall som står fremme (får ikke øvd seg på å la ting stå), at vi må ha mat/kaker/godt stående fremme (øve seg på at barnet ikke kan få alt/ikke kan få mer). Jeg er ikke uenig i at dette er noe som må læres, men mener at det ikke har vært nødvendig ENDA. Har utsatt det pga at barnet ikke viser tendesnser til å bli lei av å få "nei", og vi har vært slitne foreldre. Nå er barnet 17 mnd og dette har pågått lenge. Og barnet har aldri vært av den typen som godtar et "nei", vet ikke hvor mange ganger vi allerede sier nei i løpet av en dag. Og barnet er også slik at vi har mange skrike/hyle/trassituasjoner per dag pga at ikke ting går slik som barnet hadde sett for seg (slik har det også vært lenge).

 

Jeg kjenner jeg får nok av bedrevitende meninger fra noen som ikke står i situasjonen selv. En ting er hva som man ideelt skulle ha gjort, en annen ting er hva som skjer i praksis. Av og til har jeg bare vært så sliten og lei av et krevende barn som spiser meg opp, at dette rett og slett har blitt nedprioritert. Er det noe jeg har lært av å få barn, så er det å ikke dømme andres valg ift familie/barneoppdragelse (så lenge det ikke er omsorgssvikt eller grenser til dette). Skulle ønske at denne personen kunne være litt mer ydmyk og la oss gjøre ting på vår måte, for hun aner ikke hvordan det er å gå i mine/våre sko.

 

Hva tenker dere om de tingene jeg nevner her ift oppdragelsen? Og hva tenker dere om at personer som absolutt skal mene og nesten beordre enn til å gjøre ting?

 

Jeg har jobbet med barn i 10 år før jeg ble mor, og jeg har utdannelse innen dette.

Men jeg har også nok vett til å skjønne at om jeg ikke blir bedt om råd så skal jeg heller ikke gi det...

Jeg har 2 barn hvor største nå er 5, jeg har aldri hatt dill dall stående framme, aldri hatt duker på bordene (annet en til jul) skuffer barna har klart å åpne har bare inneholdt ting som ikke er krise om de drar utover.

Jeg har heller litt gamle møbler og er litt rund i forhold til lek i møbler her hjemme (men de får selvsagt ikke lov borte) rett og slett fordi jeg ikke orker å si nei nei nei hele tiden, det blir lite koselig for unga og for meg å måtte være kjeftemamma hele tiden.

 

Og oppdaget at etter å ha tømt skuffene 3-4 ganger så sluttet de å gå i de også videre så det viste seg en grei nok måte å handtere ting på.

 

Søsteren min gjør det motsatt og har masse ting i høyde som kan nås, når vi er på besøk der syntes jeg til tider at jeg ikke hører annet en ikke rør og nei. Og det er ikke mine barn som rører men hennes eget. Så jeg tenker med meg selv at det muligens gjør det mer spennende å ta på ting når det er en måte å få oppmerksomhet fra mor eller far hver gang.

Men jeg tenker det , jeg sier det ikke det er ikke mitt sted å si noe om hun ikke spør min mening

 

Dere må gjøre det dere syntes er best, det er viktig å huske at hva som passer for et barn eller en familie ikke er beste løsningen for en annen.

Og det er veldig lett å være bedreviter når man ikke har hatt barn selv samme hvor mye erfaring man har.

Når man bare jobber med barn så har man ikke helt evnen til å sette seg inn i hvordan det er å ha barna der hele tiden, eller det følelsemessige med å være foreldre i forhold til å se etter barna i et ansettelseforhold.

Og barn forholder seg anderledes og forandrer oppførsel noe med fremmede ovenfor de som er "tryggheten!

 

Og jeg snakket meg helt bort og fikk ikke svart på spørsmålet ditt hehe,

Jeg lar ikke andre blande seg i min barneoppdragelse, når noen prøver sier jeg klart fra at det er mitt hjem og mine barn og så lenge jeg ikke gjør noe som kvalifiserer til omsorgsvikt eller setter barna i fare så trenger de ikke komme med råd og meninger uten at jeg ber om det.

 

Neste gang hun kommer med formaninger om at ting skal gjøres anderledes en dere gjør så si fra til henne at dere velger å gjøre det på deres måte

[Rivjernet]

I akkurat dette temaet er jeg enig med deg. Pakk bort rubbel og bit, velg dine kamper.

 

Hvis vi skal diskutere hvorvidt familie og venner skal få uttale seg om oppdragelsen din, så mener jeg at ja det kan de.

 

Reagerer på at mange tar seg selv så på alvor at de nekter å lære av andre. I min familie er vi veldig åpen med hverandre og går slettes ikke rundt grøten. Min mor har oppdradd 4 barn og min bror er pedagog uten barn. Selvfølgelig kan han lære meg mye selv om han ikke har barn selv! Selvfølgelig kan min mor med 30års foreldreerfaring lære meg mye!

 

Barn kommer ikke med fasit og jeg mener det grenser til arroganse "at jeg vet best selv!" Men til syvende og sist er det du som må ta avgjørelsene og det må respekteres.

[Anonym bruker]

Veldig godt med litt støtte!

 

Hva kan jeg si uten å såre vedkommende? Dette er en dame vi har mye med å gjøre, som er et fantastisk menneske på alle andre omrder enn akkurat dette om å prøve å påvirke oppdragelsen. Hun vil nok aldri få barn selv desverre, så vil selvsagt ikke si noe for å støte henne da hun aldri får mulighet til å oppdra egne barn.

[Anonym bruker]

I akkurat dette temaet er jeg enig med deg. Pakk bort rubbel og bit, velg dine kamper.

 

Hvis vi skal diskutere hvorvidt familie og venner skal få uttale seg om oppdragelsen din, så mener jeg at ja det kan de.

 

Reagerer på at mange tar seg selv så på alvor at de nekter å lære av andre. I min familie er vi veldig åpen med hverandre og går slettes ikke rundt grøten. Min mor har oppdradd 4 barn og min bror er pedagog uten barn. Selvfølgelig kan han lære meg mye selv om han ikke har barn selv! Selvfølgelig kan min mor med 30års foreldreerfaring lære meg mye!

 

Barn kommer ikke med fasit og jeg mener det grenser til arroganse "at jeg vet best selv!" Men til syvende og sist er det du som må ta avgjørelsene og det må respekteres.

 

Jeg synes ikke det er galt med et råd i ny og ne, som en positiv oppfordring. Det som kanskje er litt av problemet her, er ikke at det kun er et enkelt råd som gies, men det er mer en formaning eller ordre om hvordan vi skal gjøre ting, og hun gir seg heller ikke, det forblir et tema om vi ikke gjør slik hun mener. Og det dukker som regel opp noe nytt med jevne mellomrom... HI

[Gjest yrild]

Jeg ville tatt alt med en klype salt av råd som en uten barn kommer med utdannelse eller ikke. Man vet ikke hva det er før man har barn selv.

Ville bare smilt og sagt: ja vi gjør det litt anderledes vi, blir nok folk av våre barn også :-)

[Rivjernet]

I akkurat dette temaet er jeg enig med deg. Pakk bort rubbel og bit, velg dine kamper.

 

Hvis vi skal diskutere hvorvidt familie og venner skal få uttale seg om oppdragelsen din, så mener jeg at ja det kan de.

 

Reagerer på at mange tar seg selv så på alvor at de nekter å lære av andre. I min familie er vi veldig åpen med hverandre og går slettes ikke rundt grøten. Min mor har oppdradd 4 barn og min bror er pedagog uten barn. Selvfølgelig kan han lære meg mye selv om han ikke har barn selv! Selvfølgelig kan min mor med 30års foreldreerfaring lære meg mye!

 

Barn kommer ikke med fasit og jeg mener det grenser til arroganse "at jeg vet best selv!" Men til syvende og sist er det du som må ta avgjørelsene og det må respekteres.

 

Jeg synes ikke det er galt med et råd i ny og ne, som en positiv oppfordring. Det som kanskje er litt av problemet her, er ikke at det kun er et enkelt råd som gies, men det er mer en formaning eller ordre om hvordan vi skal gjøre ting, og hun gir seg heller ikke, det forblir et tema om vi ikke gjør slik hun mener. Og det dukker som regel opp noe nytt med jevne mellomrom... HI

Da ville jeg reagert slik:

"Du er hjertelig velkommen til å dele din kunnskap med meg, men siden det er jeg som er moren her i huset er det jeg som må avgjøre reglene her. Dette forventer jeg at du respekterer."

 

Når jeg sier at man burde ta andres innspill med i betraktningen betyr ikke det at man blindt skal gjøre som man får beskjed om!

 

Tror mye kan ordnes med en god prat jeg! Det er ikke sikkert hun forstår hvordan du opplever henne engang?

Endret 3. juni 2012 av Stinkerbell82

[Anonym bruker]

Tja... Jeg har et barn med alvorlig grad av ADHD og Tourette's, blant annet. Og så har jeg et barn uten slike diagnoser.

 

Jeg har aldri fjernet noe nips, men setter det som tåler litt nederst og innen rekkevidde. Likevel så har det fått stå i fred.

 

Jeg har alltid hatt planter stående på gulvet, med alle de fristelser det medfører. Mine barn har aldri plukket på dem.

 

Jeg har aldri hatt barnesikringer noe sted i huset. Ikke noe som helst, annet enn trappegrinder.

 

Samtidig har jeg vært dagmamma(da ungen med alle diagnosene var liten) til en liten gutt som hadde for lite grenser hjemmefra, og som aldri klarte å la noe være. Han måtte ha veldig klare og greie beskjeder, og jeg måtte jobbe med han lenge, for å få han til å forstå reglene. Som det med jord og blomsterpotter og planter.

 

Tror faktisk du skal høre litt på venninna di. For som du selv sier - barnet ditt hører ikke på "nei" i hele tatt. Kan det være at dere trenger litt veiledning? Jeg sier ikke at din venninne vet så mye bedre, men faktisk kommer hun med en del gode råd. Men så kommer det an på hvordan du takler slike råd, og hvordan de blir lagt frem av henne Ikke sikkert hun klarer å gjennomføre sine egne råd når hun selv får barn, heller

 

Tenk over rådene til din venninnne, og kanskje du finner noe brukbart der, som kan tilpasses deg, barnet ditt og din familie?

[Anonym bruker]

Tja... Jeg har et barn med alvorlig grad av ADHD og Tourette's, blant annet. Og så har jeg et barn uten slike diagnoser.

 

Jeg har aldri fjernet noe nips, men setter det som tåler litt nederst og innen rekkevidde. Likevel så har det fått stå i fred.

 

Jeg har alltid hatt planter stående på gulvet, med alle de fristelser det medfører. Mine barn har aldri plukket på dem.

 

Jeg har aldri hatt barnesikringer noe sted i huset. Ikke noe som helst, annet enn trappegrinder.

 

Samtidig har jeg vært dagmamma(da ungen med alle diagnosene var liten) til en liten gutt som hadde for lite grenser hjemmefra, og som aldri klarte å la noe være. Han måtte ha veldig klare og greie beskjeder, og jeg måtte jobbe med han lenge, for å få han til å forstå reglene. Som det med jord og blomsterpotter og planter.

 

Tror faktisk du skal høre litt på venninna di. For som du selv sier - barnet ditt hører ikke på "nei" i hele tatt. Kan det være at dere trenger litt veiledning? Jeg sier ikke at din venninne vet så mye bedre, men faktisk kommer hun med en del gode råd. Men så kommer det an på hvordan du takler slike råd, og hvordan de blir lagt frem av henne Ikke sikkert hun klarer å gjennomføre sine egne råd når hun selv får barn, heller

 

Tenk over rådene til din venninnne, og kanskje du finner noe brukbart der, som kan tilpasses deg, barnet ditt og din familie?

 

Det er ikke mangel på grenser her i huset, som sagt sier jeg mye nei, og tror ikke vi trenger veiledning på det... går ganske greit, men jeg har valgt mine kamper som noen over her nevner. Men poenget er, at så lenge det ikke er så veldig viktige ting det er snakk om, så lurer jeg på hvor mye dere lar andre folk mene og styre i oppdragelsen av deres barn. Jeg lurte litt på om dette her var normalt og greit, eller om jeg faktisk kan si ifra til henne (og hvordan si ifra...) om at hun selvsagt kan komme med råd, men at hun også må respektere at det vi som står midt oppi dette og må ta avgjørelser selv for hvordan vi vil oppdra barnet vårt.

 

HI

[Anonym bruker]

Da ville jeg reagert slik:

"Du er hjertelig velkommen til å dele din kunnskap med meg, men siden det er jeg som er moren her i huset er det jeg som må avgjøre reglene her. Dette forventer jeg at du respekterer."

 

Når jeg sier at man burde ta andres innspill med i betraktningen betyr ikke det at man blindt skal gjøre som man får beskjed om!

 

Tror mye kan ordnes med en god prat jeg! Det er ikke sikkert hun forstår hvordan du opplever henne engang?

 

Det var jo en fin måte å si det på. Og nei, jeg tror ikke hun forstår hvordan jeg opplever henne altså, det tror jeg virkelig ikke. Men jeg er konfliktsky av meg, så har ikke lyst til å lage problemer, spesielt ikke når det er denne personen som er så god og snill ellers og som vi uansett skal ha mye med å gjøre fremover også, men jeg kjenner at jeg må si noe for dette plager meg. Det er vel ingen som liker å føle seg "anklaget" for dårlig oppdragelse, eller at noen prøver å overkjøre en som mor. Hun sier det helt sikkert bare for å hjelpe, men mangler kanskje litt antenner på når hun skal stoppe eller å "velge sine kamper" der også.

 

HI

[Rivjernet]

Da ville jeg reagert slik:

"Du er hjertelig velkommen til å dele din kunnskap med meg, men siden det er jeg som er moren her i huset er det jeg som må avgjøre reglene her. Dette forventer jeg at du respekterer."

 

Når jeg sier at man burde ta andres innspill med i betraktningen betyr ikke det at man blindt skal gjøre som man får beskjed om!

 

Tror mye kan ordnes med en god prat jeg! Det er ikke sikkert hun forstår hvordan du opplever henne engang?

 

Det var jo en fin måte å si det på. Og nei, jeg tror ikke hun forstår hvordan jeg opplever henne altså, det tror jeg virkelig ikke. Men jeg er konfliktsky av meg, så har ikke lyst til å lage problemer, spesielt ikke når det er denne personen som er så god og snill ellers og som vi uansett skal ha mye med å gjøre fremover også, men jeg kjenner at jeg må si noe for dette plager meg. Det er vel ingen som liker å føle seg "anklaget" for dårlig oppdragelse, eller at noen prøver å overkjøre en som mor. Hun sier det helt sikkert bare for å hjelpe, men mangler kanskje litt antenner på når hun skal stoppe eller å "velge sine kamper" der også.

 

HI

Ja og hvis hun hverken forstår eller mener at du skal føle det slik så er det vel myye bedre å ta seg en prat med henne???

Spesielt siden du tenker at dere kommer til å ha mye kontakt?

 

Skjønner kjempegodt at dette er vanskelig å ta opp med henne men tror dere begge vil få et mye bedre forhold til hverandre hvis du gjør det!

 

Lykke til!

[kamik]

Jeg har både pedagogisk utdanning og erfaring fra "barnebransjen" fra ganske lenge før jeg fikk egne barn. Og er glad jeg holdt tankene mine for meg selv når jeg reagerte på søsken og venners oppdragelse av sine barn. For det er, og skal være, forskjell på å være pedagog og forelder! Ser at mine tanker om oppdragelse har måttet justeres en del. Har ikke sansen for å gjøre hjemmet til en slags pedagogisk institusjon. Nok om det, jeg mener at foreldre må stole på seg selv og det de føler er riktig. Og det er greit at andre har gode råd, noen ganger trengs det, men bare hvis foreldrene ønsker det.

 

Synes for øvrig ideen om å ha godteri stående fremme slik at barna lærer at de ikke kan få alt de vil minner om hundedressur...

 

Ellers foretrekker jeg å ordne hjemmet slik at barna kan bevege seg uten at de voksne må passe på, mase, kjefte og si nei hele tida. De slutter uansett med å fikle på alt etterhvert.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Hadde vært konsekvent mot henne, slik hun mener dere bør være med barnet (hehe), og alltid svart: "Jaja, jeg hører du sier det, men nå gjør vi det slik"

 

Når hun mener at dere skal oppdra barnet med "nei" så må hun selv tåle å få ett "nei"

[Tigerpote]

Det er så mange som ikke skjønner at barn er forskjellige!

 

Jeg kjenner folk med barn som aldri har interessert seg for nips, duker og planter, og de har dermed kunnet latt det stå. Og jeg kjenner folk med barn som er stikk motsatt, slik var mitt barn også, der alt måtte flyttes bort. Ifht skuffer med kniver har hun vært veldig flink, og jeg har aldri hatt barnesikring her.

 

For min del er det helt uaktuelt å la alt stå framme for et svært aktivt og nysgjerrig barn. Sånn orker jeg rett og slett ikke å leve Jeg har sagt mange nok nei alikevel.

 

At denne personen skal blande seg synes jeg er direkte frekt! Ikke bry deg om det, og gjør slik dere mener er best. Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har 2 barn. ett på 4 år og ett på 1 1/2 år.

Da hun på 4 var rundt 1år var hun nysgjerrig, skulle plukke borti alt, inni kjøkkenskapa osv.. jeg orket ikke å springe etter henne og rope nei dagen lang, så da plukket jeg vekk pynten min, barnesikret skapene/skuffene på kjøkkenet osv... Idag er hun en flink og snilld 4 åring som vet hva hun får lov og ikke får lov til.

Minstemann på 1 1/2 er nå på samme måten og jeg gjør akkurat det samme med henne- fordi jeg ser jo på 4 åringen min att hun ikke har tatt noe "skade" av det, tvert imot!

Men det er skikkelig irriterende når andre skal prøve å lære deg barneoppdragelse! Spes når mann ikke har spurt om råd en gang!

[81-Mamma<3<3]

Det med at barna må lære at noe står framme når de er så små er bare tull! Noen barn rører mindre, og lar være å borti noe hvis man snakker litt strengt. Andre barn utforsker konstant og hører overhodet ikke på "nei". De lærer likevell å la ting stå når de blir eldre!

Takk for rådene, og si at dere har tenkt gjennom saken, men ønsker å løse dette på en annen måte.