Hvor sært er det å ikke ha venner?

[Anonym bruker]

Mannen min har flyttet mye siden ungdomsskolen. Kommer fra en liten bygd hvor han måtte flytte for å begynne på vgs, og etter det var det millitæret, og så flyttet han et par ganger etter det. Barndomsvennene har han vokst i fra i følge han selv, og har fått kompiser fra militæret men har ikke holdt kontakten etter at de flyttet fra ulike deler av landet. Nå har han en kompis/bekjent som han er sammen med av og til, men ellers har han ingen venner... Jeg synes det er litt sært.. Jeg har heller ikke så mye kontakt med venner fra barneskolen/ungdomsskolen, men har mange fra vgs og studietiden etc. I bryllupet vårt valgte vi å ha det lite med bare nærmeste familie, og den virkelige grunnen (som jeg ikke har fortalt noen) til at jeg valgte å ikke presse på for en stor vennefest etc er at jeg synes det ser rimelig teit ut med masser av mine venner, mens fra hans side er det ingen... Hvor sært er dette?

[Anonym bruker]

Mannen min har flyttet mye siden ungdomsskolen. Kommer fra en liten bygd hvor han måtte flytte for å begynne på vgs, og etter det var det millitæret, og så flyttet han et par ganger etter det. Barndomsvennene har han vokst i fra i følge han selv, og har fått kompiser fra militæret men har ikke holdt kontakten etter at de flyttet fra ulike deler av landet. Nå har han en kompis/bekjent som han er sammen med av og til, men ellers har han ingen venner... Jeg synes det er litt sært.. Jeg har heller ikke så mye kontakt med venner fra barneskolen/ungdomsskolen, men har mange fra vgs og studietiden etc. I bryllupet vårt valgte vi å ha det lite med bare nærmeste familie, og den virkelige grunnen (som jeg ikke har fortalt noen) til at jeg valgte å ikke presse på for en stor vennefest etc er at jeg synes det ser rimelig teit ut med masser av mine venner, mens fra hans side er det ingen... Hvor sært er dette?

 

Hvorfor er du sammen med denne mannen når du presterer å lage TO klageinnlegg om ham i løpet av 5 minutter? Enkelte har det ikke så lett å få seg venner, flytter man mye så er det stor risiko for at man mister vennene sine. Du skriver i begge innleggene at han har flyttet til deg og fått jobb der. Du bor på din hjemplass. Skjønner du ikke at det er lettere å beholde vennene sine når man ikke flytter? Jeg synes du virker utakknemlig. Mannen flyttet land og strand for å være sammen med deg, fridd og giftet seg med deg. Og du klager på at han ikke har venner slik at han kan kastes ut av huset med jevne mellomrom så du får alenetid?

 

Du skjønner, hvor mange venner man har og slik har ingenting med sjelelige egenskaper til folk å gjøre. Jeg selv har heller ingen venner grunnet mye flytting, 100% ansvar for små barn slik at man ikke kommer ut osv. å få venner i voksen alder, der de fleste har familie og godt etablert vennekrets, er svært vanskelig for mange.

[Gjest Sekretøsa]

Mannen min bodde på vestlandet, flyttet 40 mil for å studere, flyttet til oslo pga militæret, fikk seg jobb der og bodde der i 12 år. Nå bor vi på østlandet så det sier seg selv at han ikke har noen venner i nærheten. Sært synes jeg ikke det er, men skulle selvsagt sett at han hadde litt flere å omgås. han er litt med mennene til mine venner, og stefaren min. Men når det er sagt så har ikke jeg så mange jeg omgås til vanlig heller. Livet er litt fylt opp av andre ting:)

[Anonym bruker]

Syns ikke det er sært, er mer vanlig enn du tror.

 

 

Folk forandrer seg og vokser, og da mister man naturlig nok kontakt med noen. Samtidig er det ikke lett å bli kjent og venner med folk når man er eldre. De fleste har faktisk nok med seg selv, og kan være vanskelig å komme innpå om man selv er innadvendt.

[Hybelkanina]

SÆRT!!??? Jeg tror vel kanskje ikke sÆrt er ordet jeg ville brukt.

Er dette noe mannen din har valgt selv tror du?

Alle (eller de fleste) trenger venner, og hvis man ikke har noen så vil jeg heller kalle det trist enn sÆrt.

Kanskje han ikke har så lett for å bli kjent med nye mennesker og derfor heller ikke klarer å skape nye vennskap.

 

Siden du selv har så mange venner burde du jo heller bidra til å hjelpe mannen din med å få seg noen venner istedet for å kritisere ham og kalle ham sÆr.

 

Makan...

[Verbena]

Tror det ene er like vanlig som det andre jeg gitt. Jeg har som din mann flyttet endel på meg. Først for å gå på vgs, så bodd i to andre byer sammen med faren til mine barn også flyttet vi hit vi bor nå. Fra ungdomsskolen har jeg egentlig bare kontakt med ei venninne, resten snakker jeg med når vi møtes og kommenterer litt til hverandre på facebook. Fra vgs har jeg praktisk talt ikke kontakt med noen. Eller er ei da, men vi har nok mest kontakt fordi at vi en periode bodde rett med siden av hverandre etter vgs.

De vennene jeg har er de jeg har blitt kjent med etter at vi flyttet til byen vi bor i nå. Naboer, tidligere naboer, foreldrene til vennene til ungene, kollegaer og tidligere kollegaer.

 

Samboeren min har bodd i samme by hele livet, faktisk nesten hele tiden i samme bydel. Og han har også fint lite kontakt med de han var venn med på barne- og ungdomsskolen, er en som han har noe kontakt med og resten snakker han med når de treffes. Fra vgs er det et par stykker han har litt kontakt med nå og da, men ikke noe mye. Ellers så går det i kollegaer og tidligere kollegaer også noen fra fotballlaget som han er sosial med litt her og der.

 

Bryllupet vårt vil bli et vilt sammensurium av folk. Min familie er stor og hans er liten. Og de fleste vennene våre er felles venner, så vi blir vel å ta så mange som økonomien tåler!

[LillaGorilla♥♥]

Jeg tror dette er ganske vanlig, spesielt blant menn.

Sært er det vel ikke så lenge det er selvvalgt? Det er ikke alle som trenger store venneflokker, og jeg opplever at spesielt menn ikke har det samme behovet for å ha noen å sladre og skravle med slik vi kvinner ofte har.

 

Min samboer omgås stort sett kun brødrene sine, svogeren sin og et par venner av dem igjen. Jeg selv har mange venner, men siden de bor på annen kant av landet, snakkes vi stort sett på msn, facebook og tlf. De jeg omgås med, som i å gå ut med etc, er svigerinner, samt kollegaer (som da jeg jo også regner som mine venner).

[Anonym bruker]

Jeg har heller ikke noen venner fordi jeg ikke føler jeg har noe til felles med de lengre. Har nok som opptar meg i hverdagen med familien min osv, og har ikke noe savn etter venner. Føler absolutt ikke at jeg er sær fordet. Har faktisk et veldig godt liv.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er sært å ikke ha noen venner.

 

At man gjennom skoletid, jobb, fritidssysler, i nabolaget osv ikke har funnet EN eneste person som man vil kalle sin venn må jo bety at personen er en smule sær......

 

Skjønner jo at man kanskje ikke har venner i umiddelbar nærhet hvis man har flyttet til ett nytt stede e.l., men de fleste har vel allikevel venner som de holder kontakt med på andre måter....

[It's all about me]

Vil ikke si det er sært, men det er ekstremt sÅrt.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er sært å ikke ha noen venner.

 

At man gjennom skoletid, jobb, fritidssysler, i nabolaget osv ikke har funnet EN eneste person som man vil kalle sin venn må jo bety at personen er en smule sær......

 

Skjønner jo at man kanskje ikke har venner i umiddelbar nærhet hvis man har flyttet til ett nytt stede e.l., men de fleste har vel allikevel venner som de holder kontakt med på andre måter....

 

Så når man ikke blir akseptert selv om man prøver å finne venner, er det nødvendigvis fordi man er sær? Ikke alle er venneløse av eget behov.

[Anonym bruker]

Huff da, synes du er urimelig mot mannen din, HI. Jeg har selv flyttet mye på meg. Er fra Danmark. På videregående gikk jeg i skole langt hjemmefra, så flyttet jeg til Sverige for å studere, så til Norge for å studere og så byttet jeg studie til en annen skole som har absolut null til felles med den første. Mine barndomsvenner er i Danmark, mine studiekamerater er spredt over hele verden og nå er jeg hjemme i mammapermisjon. Har fått en del kontakt med mødre der vi bor, men det handler jo gjerne bare om barn, og det er altså ikke så enkelt å komme inn i vennegjenger som er fasttømrede siden barndommen!

[Anonym bruker]

Stakar mannen din, det kan jo ikke være greit, hvertfall ikke når du har den holdningen. Det å ikke ha venner er veldig, veldig normalt, det finnes ikke sært.

[Anonym bruker]

Huff da, synes du er urimelig mot mannen din, HI. Jeg har selv flyttet mye på meg. Er fra Danmark. På videregående gikk jeg i skole langt hjemmefra, så flyttet jeg til Sverige for å studere, så til Norge for å studere og så byttet jeg studie til en annen skole som har absolut null til felles med den første. Mine barndomsvenner er i Danmark, mine studiekamerater er spredt over hele verden og nå er jeg hjemme i mammapermisjon. Har fått en del kontakt med mødre der vi bor, men det handler jo gjerne bare om barn, og det er altså ikke så enkelt å komme inn i vennegjenger som er fasttømrede siden barndommen!

 

Enig med deg.

 

Nye venner kommer ikke løpende på ei snor i voksen alder. De fleste bor på sin barndomsplass og har sin gjeng fra skoletiden, så når man er innflytter er det tøft. Særlig hvis man ikke er pågående/brautende/utadvendt..

 

Jeg syns ikke det er sært å være selektiv når det gjelder venner, for når man er voksen har man gjerne endret smak og væremåte. I tillegg spør man ikke " - vil du være bestevennen min?" til voksne. Det tar tid å bygge nye vennskap.

 

Heldigvis forstår helsestasjonen slikt her, og setter opp egne grupper med innflyttere sammen. Da er det lettere å få venner, men med barna som første fokus. Tips til alle som sliter, spør helsestasjonen om å ordne ei gruppe;)

[Anonym bruker]

Jeg synes det er sært å ikke ha noen venner.

 

At man gjennom skoletid, jobb, fritidssysler, i nabolaget osv ikke har funnet EN eneste person som man vil kalle sin venn må jo bety at personen er en smule sær......

 

Skjønner jo at man kanskje ikke har venner i umiddelbar nærhet hvis man har flyttet til ett nytt stede e.l., men de fleste har vel allikevel venner som de holder kontakt med på andre måter....

 

Så når man ikke blir akseptert selv om man prøver å finne venner, er det nødvendigvis fordi man er sær? Ikke alle er venneløse av eget behov.

 

Ja hvis du gjennom hele livet har prøvd å få venner og allikevel ikke sitter igjen med en eneste en så ville jeg nok gått i meg selv og lurt på om det var jeg som var sær... Eller kanskje det er "alle de andre"???

[Frøken Ubesluttsom]

Min samboer har heller ikke venner, som han omgås ofte. Han har to kompiser fra barneårene som han har sporadisk kontakt med via sms og som vi besøker en gang i året ca, og som kanskje besøker oss en gang i året. Men han går veldig godt sammen med mine venner da, og de har også blitt hans venner. Min erfaring er at mannfolk (fins selvsagt unntak) ikke er så flinke til eller opptatt av å holde kontakten med venner hvis de bor et stykke unna. Han har et par arbeidskolleger som han har reist på ferie med i noen år og har god kontakt med. Ikke så mye utenom jobb, bortsett fra ferie sammen, men likevel. Jeg har en del venner, har ikke like mye kontakt med alle hele tiden, men har fortsatt venner jeg har hatt fra jeg var liten, sjøl om jeg også har flytta litt rundt. Jeg syns ikke det er sært. Men jeg trur at det å ha mange venner er "viktigere" for oss jenter. selvsagt unntak der og.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er sært å ikke ha noen venner.

 

At man gjennom skoletid, jobb, fritidssysler, i nabolaget osv ikke har funnet EN eneste person som man vil kalle sin venn må jo bety at personen er en smule sær......

 

Skjønner jo at man kanskje ikke har venner i umiddelbar nærhet hvis man har flyttet til ett nytt stede e.l., men de fleste har vel allikevel venner som de holder kontakt med på andre måter....

 

Så når man ikke blir akseptert selv om man prøver å finne venner, er det nødvendigvis fordi man er sær? Ikke alle er venneløse av eget behov.

 

Ja hvis du gjennom hele livet har prøvd å få venner og allikevel ikke sitter igjen med en eneste en så ville jeg nok gått i meg selv og lurt på om det var jeg som var sær... Eller kanskje det er "alle de andre"???

 

Har prøvd tankegangen du foreslår, og den er ødeleggende rett og slett. Det er verken meg eller alle andre, men omstendigheter og tilfeldigheter som gjør at det blir slik. å grave seg ned og tro at man er fæl og sær person fordi man har vært uheldig, er overhode ikke noe konstruktivt. Har prøvd å spørre folk hva som kan forårsake det at jeg ikke har venner, uten å få noe fornuftig svar. Når jeg oppfører meg ordentlig, følger folkeskikk, stiller opp, hjelper til og ikke baksnakker noen, er det vanskelig å vite hva som er feil med meg når ingen andre sier fra.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er sært å ikke ha noen venner.

 

At man gjennom skoletid, jobb, fritidssysler, i nabolaget osv ikke har funnet EN eneste person som man vil kalle sin venn må jo bety at personen er en smule sær......

 

Skjønner jo at man kanskje ikke har venner i umiddelbar nærhet hvis man har flyttet til ett nytt stede e.l., men de fleste har vel allikevel venner som de holder kontakt med på andre måter....

 

Så når man ikke blir akseptert selv om man prøver å finne venner, er det nødvendigvis fordi man er sær? Ikke alle er venneløse av eget behov.

 

Ja hvis du gjennom hele livet har prøvd å få venner og allikevel ikke sitter igjen med en eneste en så ville jeg nok gått i meg selv og lurt på om det var jeg som var sær... Eller kanskje det er "alle de andre"???

 

Har prøvd tankegangen du foreslår, og den er ødeleggende rett og slett. Det er verken meg eller alle andre, men omstendigheter og tilfeldigheter som gjør at det blir slik. å grave seg ned og tro at man er fæl og sær person fordi man har vært uheldig, er overhode ikke noe konstruktivt. Har prøvd å spørre folk hva som kan forårsake det at jeg ikke har venner, uten å få noe fornuftig svar. Når jeg oppfører meg ordentlig, følger folkeskikk, stiller opp, hjelper til og ikke baksnakker noen, er det vanskelig å vite hva som er feil med meg når ingen andre sier fra.

 

 

Jeg må også tilføye at jeg har opplevd å bli dolket i ryggen flere ganger uten å ha gjort noe galt i utgangspunktet (som når man først hjelper noen med å passe barna hennes når hun plutselig må på møte, så forteller hun til hele bygda hvor usmakelig interiøret i huset ditt er. Når folk anser deg som dumpingsplass for ungene sine og dukker opp på døra di uten å ringe først og forventer at du stiller opp. Når noen blir misunnelig på jobben, mannen osv og setter ut syke rykter om at du har gjort det ene og det andre. Da hjelper det ikke å gå i seg selv noe særlig). hilsen anonym over

[Julestrømpa]

Er vel sær jeg også da... Jeg har noen bekjente, men ingen venner i nærmiljøet, kun en tremening som bor på andre siden av landet. Jeg flyttet fra mitt oppvekst sted da barneværnet hjalp meg vekk, men der jeg havnet ble jeg aldri akseptert av lokal befolkningen. Som voksen fulgte jeg kjærligheten og her får jeg heller ingen venner.

Jeg jobber som eneste jente i min bedrift, så får meg ikke venner på jobben. De fleste her kunne vært besteforeldrene mine, så blir litt kleint liksom. I barnehagen får jeg knapt nok ett nikk når vi møtes i gangen. Virker nesten som bygdefolket her er redd meg, hehe.

MIstet all kontakt med venner fra barne/ungdoms skolen grunnet flyttinga med barnevernet, og har mistet all kontakt med de fra VGS.

Er ikke lett å få seg venner, syns jeg hvertfall.

Men jeg er også opptatt med famillie, hus og barn, så er ikke bare hoppe ut i verden og rope "her er jeg", hehe

Endret 31. mai 2012 av Julestrømpa

[Anonym bruker]

Mannen min har flyttet mye siden ungdomsskolen. Kommer fra en liten bygd hvor han måtte flytte for å begynne på vgs, og etter det var det millitæret, og så flyttet han et par ganger etter det. Barndomsvennene har han vokst i fra i følge han selv, og har fått kompiser fra militæret men har ikke holdt kontakten etter at de flyttet fra ulike deler av landet. Nå har han en kompis/bekjent som han er sammen med av og til, men ellers har han ingen venner... Jeg synes det er litt sært.. Jeg har heller ikke så mye kontakt med venner fra barneskolen/ungdomsskolen, men har mange fra vgs og studietiden etc. I bryllupet vårt valgte vi å ha det lite med bare nærmeste familie, og den virkelige grunnen (som jeg ikke har fortalt noen) til at jeg valgte å ikke presse på for en stor vennefest etc er at jeg synes det ser rimelig teit ut med masser av mine venner, mens fra hans side er det ingen... Hvor sært er dette?

 

Sært nei, ensomt ja

Jeg har ingen venner, jeg som en del andre har vanskeligere for å knytte mennesker til meg.

Ikke alle er like utadvente.

Sier mer om deg som føler at du må skjule at din mann ikke har venner.

Er du flau over det?

[*Yuna*]

Jeg syns det er litt sært og spesielt. Kommer så Ann klart på omstendighetene da. Mannen min er likedan og i hans tilfelle er det sært.

Han har bodd på samme plass i snart tretti år.

Han er Kjempedårlig til å ta kontakt og holde kontakt, så mye av feilen ligger hos han.

 

Lurer på hvordan vi skal gjøre det med bryllup. Han har jo ingen som passer til å være forlover fks :/

[Eeniemeenie]

Du synes det er veldig uvanlig ja? Er nok mye mer vanlig enn du tror. Jeg har og flyttet mye og da mister man naturlig nok kontakten med gamle venner og blir kjent med nye, så er det på'n igjen om man igjen velger å flytte.

Syns du er rimelig snål som kaller mannen din sær.

[Anonym bruker]

Er nok veldig vanlig å ikke ha mange venner ja. Selv har jeg kun to barndomsvenner igjen, vi bor alle i forskjellige byer men treffes noen ganger i året. Mannen har vel også en som han kaller sin venn, i tillegg til kollegaer da.

Både jeg og mannen bor nå i en annen by enn den vi er oppvokst i. Jeg er sjenert og ikke veldig utadvendt, og det er ekstremt vanskelig å finne venner i voksen alder på en ny plass. Dessuten vokser ikke virkelig gode venner på perlesnorer, de er vanskelig å finne. Handler nok mye om flaks i livet som barn.

 

Anonym poster: f37eda6003d29829a64feb13a76fb348

[Anonym bruker]

Jeg har ingen nære venner. Har aldri hatt det, hadde ikke en gang lekekamerater under hele oppveksten. Veldig ensom tilværelse, men ingenting å gjøre noe med. Savner venninner jeg kan prate med alt om, dra på tur med osv. Har aldri vært på venninnetur/kveld i hele mitt liv, og er 30 år gammel. Enkelte klarer rett og slett ikke få venner.

 

Anonym poster: d3a8e1f4c4f5b3724721279676a06ea1

[BikkjeBisk]

Jeg selv har faktisk INGEN venner, jeg har flyttet noe ekstremt og har aldri klart å holde kontakt med folk når jeg har flytta fra dem. Er veldig god venn med mine 2 søstre, men de bor så langt unna at det blir bare mest prat på tlf.

 

Nå har gubben fått seg et voldsomt nettverk av venner nå når han begynte å studere. Når jeg også flytter sørover håper jeg at jeg skal klare å få meg noen venner der nede. Er kjedelig når man har ingen venniner som man kan lette hjertet sitt til...

 

Synes det høres ut som om at du skjemmes over mannen din jeg...