Uff, ble rasende på 1-åringen i dag..

[Gjest Kira med en av hver]

Herregud, dette tok jo helt av! Visse pekefingre her burde vært stukket i ræva på visse folk fremfor å bli viftet foran ansiktet på en mor som allerede er lei seg og angrer på det hun gjorde!

 

Det er ingen her som sier at det er greit, men man sier at det faktisk kan skje. Og at barnet ikke får noen varige men av det når det skjer en gang i skuddåret!

 

Folk er forskjellige og har forskjellige måter å takle ting på!

[Anonym bruker]

Uff og uff. Jeg blir virkelig lei meg og sjokkert når så mange sier at det er greit å skrike faens drittunge til en ettåring!

 

Selvfølgelig er det greit å sprekke innimellom!

 

Og ja: barn skal få se hele følelsesregistret vårt! (men herregud så mange som misbruker dette til å "bevise" at det er greit å skjelle ut barna våre!)

 

DET ER IKKE GREIT å SKRIKE FAENS DRITTUNGE TIL EN ETTåRING!!!

 

Neste gang du blir så sint, så får du slå i veggen/hamre i bordet og rope: jeg blir så sinna/rasende/frustrert eller noe likenende som passer for deg. Du bør aldri mer benytte en slik situasjon til å skjelle ut ungen din.

 

Sinnet er ditt og du får håndtere det for deg selv. Ikke la det gå ut over en ettåring!

 

Tror du det er noe mindre skremmende for et lite barn å se mor slå i bordet eller veggen og skrike?

 

Ja det er det faktisk. Det er stor forskjell på at "mor er sinna" og at "mor er sinna på meg fordi jeg er en faens drittunge".

 

Ungen blir selvfølgelig skremt i begge tilfeller. Men i det ene tilfellet får barnet hele skylden for mors sinneutbrudd og etterlater et inntrykk hos barnet om det er noe feil med ham/henne. Man trenger ikke å ha lest mye om dette for å skjønne at dette svekker barnet selvfølelse.

 

I tillegg er mor og far barnets fremste forbilder for å håndtere sinne og raseri. Er det greit å la sinne og raseri gå ut over andre?

[Anonym bruker]

Herregud, dette tok jo helt av! Visse pekefingre her burde vært stukket i ræva på visse folk fremfor å bli viftet foran ansiktet på en mor som allerede er lei seg og angrer på det hun gjorde!

 

Det er ingen her som sier at det er greit, men man sier at det faktisk kan skje. Og at barnet ikke får noen varige men av det når det skjer en gang i skuddåret!

 

Folk er forskjellige og har forskjellige måter å takle ting på!

 

 

Selvfølgelig kan det skje. det kan også skje at man mister beherskelsen og fiker til barnet. Er ikke noe mer greit av den grunn.

 

Hvis du vet litt om små barn, så vet du at det å bli skremt faktisk er noe av det som sitter hardest i dem. Joda, det HI gjorde kan skje, men hun bør ta det som en wake up call at hun reagerer slik overfor et lite barn. Det er virkelig ikke bra.

[Anonym bruker]

Jeg har selv blitt sint på min 1 åring og sagt navnet høyt eller arrrghhhhaa litt. Tror ikke jeg har skreket drittunge eller endre ting rett til hn, men kan se at det "snapper" for alle og enhver noen ganger. Tror nok ikke gutten din blir usikker på deg, eller får varige mèn. Han ble nok litt overrasket over at du ble så sint og erfarte da en ny ting.... Ja mamma kan bli skikkelig sint! He he he.

 

Tror nok mange her inne får det til å høres ut som om du har ødelagt ungen, "mother issues", at han skifter navn til Ronny som voksen og blir yrkeskriminell og alt dette fordi du kalte han drittunge Ja barnevernet neste!

 

Han tilgir deg nok Så lenge dette ikke skjer daglig, så er nok ikke dette den største feilen du kommer til å gjøre..

[Gjest Kira med en av hver]

Herregud, dette tok jo helt av! Visse pekefingre her burde vært stukket i ræva på visse folk fremfor å bli viftet foran ansiktet på en mor som allerede er lei seg og angrer på det hun gjorde!

 

Det er ingen her som sier at det er greit, men man sier at det faktisk kan skje. Og at barnet ikke får noen varige men av det når det skjer en gang i skuddåret!

 

Folk er forskjellige og har forskjellige måter å takle ting på!

 

 

Selvfølgelig kan det skje. det kan også skje at man mister beherskelsen og fiker til barnet. Er ikke noe mer greit av den grunn.

 

Hvis du vet litt om små barn, så vet du at det å bli skremt faktisk er noe av det som sitter hardest i dem. Joda, det HI gjorde kan skje, men hun bør ta det som en wake up call at hun reagerer slik overfor et lite barn. Det er virkelig ikke bra.

 

Hvor har jeg sagt at det er greit å skrike til barnet sitt? Men det er ting som faktisk kan skje i "kampens hete".

Blir derfor så provosert over dere som kommer med pekefingeren og forteller HI at sånn må hun ikke gjøre.... når hun akkurat har skrevet at hun føler seg som verdens verste mor. Ville dere bare da gjøre dagen hennes litt mer jævlig? Eller må dere trykke andre ned for at dere selv skal føle dere bedre?

 

Nei, vi vet alle at man ikke burde skrike eller hyle til barnet sitt. Og ja, vi vet alle at det kan skje noen ganger!

[Anonym bruker]

Herregud, dette tok jo helt av! Visse pekefingre her burde vært stukket i ræva på visse folk fremfor å bli viftet foran ansiktet på en mor som allerede er lei seg og angrer på det hun gjorde!

 

Det er ingen her som sier at det er greit, men man sier at det faktisk kan skje. Og at barnet ikke får noen varige men av det når det skjer en gang i skuddåret!

 

Folk er forskjellige og har forskjellige måter å takle ting på!

 

Hvis hun er lei seg og angrer så regner jeg med at hun er interessert i innspill om hvordan hun kan håndtere slike situasjoner bedre i fremtiden. Tror ikke du det?

[Anonym bruker]

Jeg har også ropt drittunge i frustrasjon. Er ikke stolt over det, og har senere funnet andre måter å reagere på, men jeg skal innrømme det.

Klart ungen blir skremt! Men det ble hun jammen når jeg sa hysj et par hakk over normalen også.

Det er ikke greit, prøver å unngå det, men når du ikke har sovet en natt sammenhengende på 4,5 år, har 3 unger som sutrer/griner/uler eller roper, så hender det at all pedagogikk går filleveien.

Dere perfekte som med hånden på hjertet kan si at dere ALDRI har hevet stemmen til ungene, og kaller det barnemishandling, hvilken verden lever dere i??

[Gjest Kira med en av hver]

Herregud, dette tok jo helt av! Visse pekefingre her burde vært stukket i ræva på visse folk fremfor å bli viftet foran ansiktet på en mor som allerede er lei seg og angrer på det hun gjorde!

 

Det er ingen her som sier at det er greit, men man sier at det faktisk kan skje. Og at barnet ikke får noen varige men av det når det skjer en gang i skuddåret!

 

Folk er forskjellige og har forskjellige måter å takle ting på!

 

Hvis hun er lei seg og angrer så regner jeg med at hun er interessert i innspill om hvordan hun kan håndtere slike situasjoner bedre i fremtiden. Tror ikke du det?

 

Innspill som sier "du kan ikke tillate deg å reagere slik", "dette er ikke en oppførsel voksne bør ha" og trekke frem Barneloven? Jeg ser ikke helt hvordan de forklarer HI hvordan hun kan håndtere slike situasjoner bedre i fremtiden.

[Anonym bruker]

Jeg har også ropt drittunge i frustrasjon. Er ikke stolt over det, og har senere funnet andre måter å reagere på, men jeg skal innrømme det. Klart ungen blir skremt! Men det ble hun jammen når jeg sa hysj et par hakk over normalen også. Det er ikke greit, prøver å unngå det, men når du ikke har sovet en natt sammenhengende på 4,5 år, har 3 unger som sutrer/griner/uler eller roper, så hender det at all pedagogikk går filleveien. Dere perfekte som med hånden på hjertet kan si at dere ALDRI har hevet stemmen til ungene, og kaller det barnemishandling, hvilken verden lever dere i??

 

Det er barneloven som kaller det å skremme barn for mishandling. Bare til orientering.

[Anonym bruker]

Herregud, dette tok jo helt av! Visse pekefingre her burde vært stukket i ræva på visse folk fremfor å bli viftet foran ansiktet på en mor som allerede er lei seg og angrer på det hun gjorde!

 

Det er ingen her som sier at det er greit, men man sier at det faktisk kan skje. Og at barnet ikke får noen varige men av det når det skjer en gang i skuddåret!

 

Folk er forskjellige og har forskjellige måter å takle ting på!

 

Hvis hun er lei seg og angrer så regner jeg med at hun er interessert i innspill om hvordan hun kan håndtere slike situasjoner bedre i fremtiden. Tror ikke du det?

 

Innspill som sier "du kan ikke tillate deg å reagere slik", "dette er ikke en oppførsel voksne bør ha" og trekke frem Barneloven? Jeg ser ikke helt hvordan de forklarer HI hvordan hun kan håndtere slike situasjoner bedre i fremtiden.

 

 

Kanskje ved å gjøre henne oppmerksom på at et slikt utbrudd ikke er en filleting?

[Skylander]

Herregud, dette tok jo helt av! Visse pekefingre her burde vært stukket i ræva på visse folk fremfor å bli viftet foran ansiktet på en mor som allerede er lei seg og angrer på det hun gjorde!

 

Det er ingen her som sier at det er greit, men man sier at det faktisk kan skje. Og at barnet ikke får noen varige men av det når det skjer en gang i skuddåret!

 

Folk er forskjellige og har forskjellige måter å takle ting på!

 

Hvis hun er lei seg og angrer så regner jeg med at hun er interessert i innspill om hvordan hun kan håndtere slike situasjoner bedre i fremtiden. Tror ikke du det?

Jeg regner med at HI selv vet eller selv må finne ut hvilken måte HUN selv kan takle dette på. Og at hun med dette skjønner at det var galt, men at hun trenger å høre at "alle" kan bli sinte på en lignende måte for å lindre sin dårlige samvittighet. Har jeg rett?

[☆☆☆]

Her har vi den merkelige dib-mentaliteten igjen: Her om dagen var det en som fikk huden full fordi hun skrev (ikke sa til ungen!) jævla drittunge om dateren som hadde tatt med den nye mobilen hennes ut uten lov og mistet den. Mens en som skriker faens drittunge til en ettåring får bare sympati.

Ikke bra dette heller, men forskjellen for meg er at HI her faktisk skjønner at det er feil, mens hun i den andre tråden ikke lot til å se at slik omtale av barna er problematisk. Om hun hadde vært ørlite ydmyk på det punktet hadde hun nok fått mer sympati.

 

Feil gjør alle, men bare de som er i stand til å innrømme feilen er i stand til å unngå å gjøre det samme om igjen. Og et enslig utbrudd skader nok ikke ungen på sikt.

[Anonym bruker]

Jeg har også ropt drittunge i frustrasjon. Er ikke stolt over det, og har senere funnet andre måter å reagere på, men jeg skal innrømme det. Klart ungen blir skremt! Men det ble hun jammen når jeg sa hysj et par hakk over normalen også. Det er ikke greit, prøver å unngå det, men når du ikke har sovet en natt sammenhengende på 4,5 år, har 3 unger som sutrer/griner/uler eller roper, så hender det at all pedagogikk går filleveien. Dere perfekte som med hånden på hjertet kan si at dere ALDRI har hevet stemmen til ungene, og kaller det barnemishandling, hvilken verden lever dere i??

 

Det er barneloven som kaller det å skremme barn for mishandling. Bare til orientering.

Det er jo ikke snakk om å bruke dette som et ledd i oppdragelsen? Jeg sprakk to ganger på 11 mnd!

[Anonym bruker]

Her har vi den merkelige dib-mentaliteten igjen: Her om dagen var det en som fikk huden full fordi hun skrev (ikke sa til ungen!) jævla drittunge om dateren som hadde tatt med den nye mobilen hennes ut uten lov og mistet den. Mens en som skriker faens drittunge til en ettåring får bare sympati.

Ikke bra dette heller, men forskjellen for meg er at HI her faktisk skjønner at det er feil, mens hun i den andre tråden ikke lot til å se at slik omtale av barna er problematisk. Om hun hadde vært ørlite ydmyk på det punktet hadde hun nok fått mer sympati.

 

Feil gjør alle, men bare de som er i stand til å innrømme feilen er i stand til å unngå å gjøre det samme om igjen. Og et enslig utbrudd skader nok ikke ungen på sikt.

 

Hva som skader små barn på sikt vet man faktisk ikke så veldig mye om.

[Anonym bruker]

Jeg har også ropt drittunge i frustrasjon. Er ikke stolt over det, og har senere funnet andre måter å reagere på, men jeg skal innrømme det. Klart ungen blir skremt! Men det ble hun jammen når jeg sa hysj et par hakk over normalen også. Det er ikke greit, prøver å unngå det, men når du ikke har sovet en natt sammenhengende på 4,5 år, har 3 unger som sutrer/griner/uler eller roper, så hender det at all pedagogikk går filleveien. Dere perfekte som med hånden på hjertet kan si at dere ALDRI har hevet stemmen til ungene, og kaller det barnemishandling, hvilken verden lever dere i??

 

Det er barneloven som kaller det å skremme barn for mishandling. Bare til orientering.

Det er jo ikke snakk om å bruke dette som et ledd i oppdragelsen? Jeg sprakk to ganger på 11 mnd!

 

Jeg fikte til barnet mitt to ganger på 11 mnd, ike som et ledd i oppdragelsen, det bare sprakk for meg. Da er det vel greit?

 

Nei, jeg gjorde ikke det. Men det virker som om folk her inne mener at det hadde vært ok. Og for et lite barn er antaklig det å bli skremt verre enn et øyeblikks fysisk smerte.

[Anonym bruker]

Her har vi den merkelige dib-mentaliteten igjen: Her om dagen var det en som fikk huden full fordi hun skrev (ikke sa til ungen!) jævla drittunge om dateren som hadde tatt med den nye mobilen hennes ut uten lov og mistet den. Mens en som skriker faens drittunge til en ettåring får bare sympati.

Ikke bra dette heller, men forskjellen for meg er at HI her faktisk skjønner at det er feil, mens hun i den andre tråden ikke lot til å se at slik omtale av barna er problematisk. Om hun hadde vært ørlite ydmyk på det punktet hadde hun nok fått mer sympati.

 

Feil gjør alle, men bare de som er i stand til å innrømme feilen er i stand til å unngå å gjøre det samme om igjen. Og et enslig utbrudd skader nok ikke ungen på sikt.

 

Jeg synes nå den store forskjellen er at den ene avreagerer med å skrive det på et anonymforum, mens den andre skremmer vettet av en ettåring ved å skrike det til ham. Ganske tydlelig hvem som har mest kontroll.

[Anonym bruker]

Jeg har også ropt drittunge i frustrasjon. Er ikke stolt over det, og har senere funnet andre måter å reagere på, men jeg skal innrømme det. Klart ungen blir skremt! Men det ble hun jammen når jeg sa hysj et par hakk over normalen også. Det er ikke greit, prøver å unngå det, men når du ikke har sovet en natt sammenhengende på 4,5 år, har 3 unger som sutrer/griner/uler eller roper, så hender det at all pedagogikk går filleveien. Dere perfekte som med hånden på hjertet kan si at dere ALDRI har hevet stemmen til ungene, og kaller det barnemishandling, hvilken verden lever dere i??

 

Det er barneloven som kaller det å skremme barn for mishandling. Bare til orientering.

Det er jo ikke snakk om å bruke dette som et ledd i oppdragelsen? Jeg sprakk to ganger på 11 mnd!

 

Jeg fikte til barnet mitt to ganger på 11 mnd, ike som et ledd i oppdragelsen, det bare sprakk for meg. Da er det vel greit?

 

Nei, jeg gjorde ikke det. Men det virker som om folk her inne mener at det hadde vært ok. Og for et lite barn er antaklig det å bli skremt verre enn et øyeblikks fysisk smerte.

Jeg kan berolige deg med at jeg aldri noen gang har fikt til barnet mitt eller på noen måte synes det er greit. Jeg skrev også at jeg ikke er stolt over reaksjonen min, at jeg heller ikke synes det er greit å gjøre. Etter at jeg ropte andre gangen har jeg gått ut av rommet når lunten min er brukt opp, og kommet tilbake igjen når jeg har kontroll over meg selv. Og jeg er ganske sikker på at det ikke var dette barneloven omtaler. Mine barn vokser ikke opp i et hjem preget av usikkerhet, frykt og aggresjon.

[☆☆☆]

Jeg synes nå den store forskjellen er at den ene avreagerer med å skrive det på et anonymforum, mens den andre skremmer vettet av en ettåring ved å skrike det til ham. Ganske tydlelig hvem som har mest kontroll.

Det jeg kommenterte var reaksjonene som kom. Det er vel neppe nødvendig å påpeke feil hos en som allerede har skjønt feilen? Derimot kan det være på sin plass med et par ord til hun som synes folk ikke holder seg til saken når de reagerer på at hun omtaler jenta si som "jævla drittunge" og mener det er en bagatell. Dermed blir responsen annerledes her..

[Anonym bruker]

Snakk om storm i vannglass.

 

Finnes det noen mødre her som med hånden på hjertet kan si at de aldri har vært sinte og ropt til barna sine?

 

Og da mener jeg naturligvis ikke de som har babyer på et par måneder, men dere som har litt større barn. Er det noen som aldri har kjeftet på en trassig treåring?

[2 hjertegull :)]

Helt enig, storm i et vannglass!

Barnemishandling? Djiiises, get a grip!

Jo, å skremme barnet kan sikkert kalles det om det skjer systematisk over tid, men å sprikke en gang er helt menneskelig, og ikke noe barnet tar skade av!

 

HI: Jeg har ikke lest alle svarene, det var så mange (etter min mening) tåpelige!

Ta det bare helt med ro. Kanskje føler barnet seg litt usikker akkurat i dag, og er nok helt sikkert fornærmet også. Jeg ville vært det. Du sprakk, så da får du tåle litt lite smiling.

Når barnet ser at du er deg selv igjen, så går det der helt fint.

Jeg får også en sånn "silent treatment" av min 4åring når jeg har vært sinna på henne, selv uten å heve stemmen.

Det gjør ingenting at du har dårlig samvittighet, det er helt naturlig når du selv ser at du har vært urimelig.

Du kan ikke garantere at det aldri vil skje igjen, men prøv å la være..

[Anonym bruker]

Snakk om storm i vannglass.

 

Finnes det noen mødre her som med hånden på hjertet kan si at de aldri har vært sinte og ropt til barna sine?

 

Og da mener jeg naturligvis ikke de som har babyer på et par måneder, men dere som har litt større barn. Er det noen som aldri har kjeftet på en trassig treåring?

 

Det er jo ingen her som sier at de aldri hever stemmen, hvor tar du det fra?

 

Det er greit å bli sinna, men det er ikke greit å la sinnet gå ut over andre, hverken fysisk eller psykisk.

 

Den regelen gjelder ikke bare de små, men også oss voksne.

 

Ja, jeg har en trassete (snart) treåring, og jeg kan med hånda på hjertet si: Jeg har aldri har lagt skylda på ham ved å skjelle ham ut, selv om jeg har blitt sint. Jeg har hevet stemmen, men aldri skreket til ham.

 

Jeg blir sint og jeg håndterer sinnet mitt for meg selv. Jeg kan si ting (til meg selv, for å sette ord på situasjonen) når jeg er sint, men jeg gir aldri barnet mitt skylden ved å kalle ham stygge ting.

 

å kalle dette storm i et vannglass er å bagatellisere et engangstilfelle av psykisk vold mot et barn. Det synes jeg ikke er greit.

[Anonym bruker]

Engangstilfeller skader ikke tilknytningen, til og med barn som er blitt utsatt for vold eller er vitne for vold mot mor fra (enkelthendelser) kan utvikle trygg tilknytning så lenge barnets følelser og behov blir ivaretatt etter hendelsen og ellers i omsorgen.

 

Selvfølgelig er ikke det bra å rope til et barn, der er ikke ordene som er av betydning, men atferden din og hvor truende du fremsto. Barnet stoler kun på deg (hi) og er avhengig av deg, du er den som skal lære barnet om trygghet og stabilitet, og da kan du ikke skremme barnet. Barnet blir stresset, og kan være det i lang eller kort tid etterpå der barnet tilpasser sin atferd for å unngå at du gjør det igjen, i ren frykt. F.eks ikke tørr å protestere mot ett eller annet fordi barnet er redd for at du skal bli sint og rope igjen.

Så det du gjorde er ikke bra, men den ene episoden skader ikke tilknytningen. Vi er mennesker vi også, og ingen mennesker er perfekte - det viktigste er at vi lærer av våre feil!

 

Det som er viktig, er hvordan du reagerte etterpå! Om man i en vanskelig situasjon å roper til barnet og virker truende overfor barnet, så er det kjempeviktig å hente seg inn igjen og gi barnet umiddelbart trygghet!

Om du da forlater barnet alene ved å gå inn på et rom uten å ivareta og trøste barnet, så gjør du saken verre.

I en slik hendelse må du roe ned deg selv umiddelbart, ta opp barnet å si unnskyld og trøste barnet.

Det nytter ikke å si unnskyld ti minutter etterpå - små barn kan ikke klokka - og lagrer kun enkelthendelser i hodet sitt.

 

Det er ok å "rippe" - så lenge man lærer av det!