Jeg vil ha barn, mannen vil ikke.....

[Anonym bruker]

Jeg har en sønn på 5,5 fra et tidligere forhold.

Nå er jeg gift med en flott mann. Vi har vært sammen i 2 år og gift i 1 år.

Jeg kunne så veldig gjerne tenke meg å begynne å prøve på nr 2 snart, men mannen som tidligere har vært ganske babysyk og elsker babyer har nå funnet ut at han vil vente noen år...

Jeg har fast jobb, mens mannen går på norskkurs (han er ikke norsk) og jobber deltid. Han vil helst ha fast fulltidsjobb før vi begynner, men det kan jo ta ganske lang tid før han får dette.

Jeg syns jo egentlig for sønnen min sin del at han burde fått søsken snart om han skal ha noe særlig glede av de. Jeg syns allerede alderforskjellen er mye større enn jeg egentlig hadde ønsket.

Jeg har spiral, så går ikke an å "glemme" en pille heller. På den annen side vil jeg jo egentlig ikke det heller, for jeg vil jo at det skal være noe vi begge er enige i og gleder oss over.

Er det noen som har noen gode argumenter? Hva bør jeg gjøre? Bare være tålmodig og vente noen år? Huff... har ikke lyst til det heller...............

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Forstår faktisk mannen din, han vil jo bare forsikre seg om at han kan forsørge barnet sitt, han tenker forsvarlig og smart, helt klart.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg synes mannen din er ganske så ansvarlig og fornuftig, jeg.

[Anonym bruker]

Jeg kan bare svare for meg selv. Jeg ventet, og ventet, og ventet...

Angrer som bare fy på hvor naiv jeg var! Kjærligheten gjør blind :-/

Til slutt gikk jeg fra ham, men det viste seg etter hvert at toget var gått for min del i forhold til å kunne få flere biologiske barn :-(

 

Det har aldri vært tvil om at jeg ønsker meg (mange) barn, og han sa aldri noe som tydet på at han ikke ville ha barn. Men han ble liksom aldri klar til å begynne å prøve. Skjønner ikke hvorfor han giftet seg med meg - når han nektet meg det jeg ønsket meg mest av alt i hele verden! Føler meg skikkelig lurt. Hadde han enda sagt nei, det kommer ikke på tale, så hadde jeg visst hva jeg hadde å forholde meg til. Men han var stadig usikker, og klarte ikke helt å bestemme seg. Og jeg var jo glad i ham, og lot tvilen komme ham til gode. Og angrer bittert i dag.

 

Vet ikke hvor gammel du er, men synes du skal ta en alvorsprat med mannen din! Angrer på at jeg ikke ga min mann et ultimatum, før jeg kom i slutten av 30-årene.

[Anonym bruker]

Kommer ann på hvor gammel du er. Hvis du er i 20 årene ville jeg gitt det litt tid og heller godtatt at du endte opp med to "enebarn". om du nærmer deg de 40 ville jeg mast ganske mye og gitt ham et ultimatum. Gravid innen et år eller du ser deg om etter en annen mann.

[ღTyrkiskPepperღ]

Jeg synes din mann høres veldig fornuftig ut.

[Anonym bruker]

Jeg synes din mann høres veldig fornuftig ut.

 

Joda, mannen min er en veldig fornuftig mann. Det er vel bare jeg som blir litt lei meg på sønnen min sine vegne... Mannen vil gjerne vente i 5 år, og da er sønnen min 10 år...

Toget har vel allerede gått for at de skal bli lekekamerater, men jeg tenker at jo flere år vi venter jo større er sjansen for at de ikke kommer til å få et særlig nært forhold....

Jeg er 28 år og mannen er 32, så biologisk er det jo ikke noe galt i å vente i 5 år...

Men økonomisk så klarer vi oss helt greit. Hittil har vi levd på kun min lønn, og nå som han begynte å jobbe deltid har den lønningen kun vært et pluss... I tillegg har jeg jo veldig mange ting etter sønnen min... Men jeg vet at mannen har lyst til å ordne så mange ting før vi får barn. F.eks. har han lyst til å bygge et hus til moren sin i hjemlandet før vi får barn. Det kan jo også ta en god stund å få i orden.

Jaja... jeg får vel bare være tålmodig... Men jeg har skikkelig lyst på baby nå og tenker veldig mye på det.........

HI

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok ikke gått med på at han utsatte vår familie for å bygge hus til moren sin.

Nå har han egen familie og den skal komme først.

[#Ariadne#]

Hadde satt ned foten ang å bygge hus til moren fremfor å starte familie med deg. Høres merkelig ut.

[Anonym bruker]

Synes ikke mannen din virker så fornuftig når han sier han vil bygge et hus til moren sin først i hjemlandet...hva blir neste...flytter dere dit?? neida..men helt ærlig...bare vent du. du er fremdeles ung, om du venter 2 år så er det ingen problem.

[Anonym bruker]

Mannen til venninna mi ville også vente. Det gikk 11 år. Nå er de skilt, og han har reist til hjemlandet for å ta seg av moren sin. Hun er nå 35, og har ønsket seg inderlig barn i alle disse åra. Kanskje greit å være litt obs.

[ღTyrkiskPepperღ]

Jeg synes din mann høres veldig fornuftig ut.

 

Joda, mannen min er en veldig fornuftig mann. Det er vel bare jeg som blir litt lei meg på sønnen min sine vegne... Mannen vil gjerne vente i 5 år, og da er sønnen min 10 år...

Toget har vel allerede gått for at de skal bli lekekamerater, men jeg tenker at jo flere år vi venter jo større er sjansen for at de ikke kommer til å få et særlig nært forhold....

Jeg er 28 år og mannen er 32, så biologisk er det jo ikke noe galt i å vente i 5 år...

Men økonomisk så klarer vi oss helt greit. Hittil har vi levd på kun min lønn, og nå som han begynte å jobbe deltid har den lønningen kun vært et pluss... I tillegg har jeg jo veldig mange ting etter sønnen min... Men jeg vet at mannen har lyst til å ordne så mange ting før vi får barn. F.eks. har han lyst til å bygge et hus til moren sin i hjemlandet før vi får barn. Det kan jo også ta en god stund å få i orden.

Jaja... jeg får vel bare være tålmodig... Men jeg har skikkelig lyst på baby nå og tenker veldig mye på det.........

HI

Oki, Altså kan forstå at han vil vente til han får fast jobb osv, men at han bil bygge hus til moren i hjemlandet først, hadde jeg ikke godtatt. Nå vet ikke jeg hvor lenge han har vært i Norge og hvor mye/ lite norsk han kan.

Men når jeg svarte så tenkte jeg at på 2 år så må han kunne ha klart å lære godt bok norsk og fått deg en fulltidsjobb. Mente ikke at du burde vente i evigheter:) synes du bør ta en prat med din mann. Tvi tvi:)

[ღTyrkiskPepperღ]

Sorry alle skrivefeilene, skriver fra mob og den retter seg slik den vil:s

[dorri]

Kjip situasjon du er i, det er viktig at dere er åpne om dette og snakker om det. I og med at han har hatt lyst på barn før, så tyder det hvertfall ikke på at det ikke er håp om noen år.

 

Selv ble jeg uplanlagt gravid med en mann som absolutt ikke ønsker barnet ( vært samboere i 5 år). Det er veldig vanskelig å forholde seg til. Så jeg anbefaler deg absolutt ikke å "glemme" en pille eller noe sånt. Da kan du ende opp som meg... Ulykkelig gravid uten noe som helst støtte. Og det unner jeg ikke selv min værste fiende.

 

Snakk med han, fortell han at dette er viktig for deg nå, og finn for Guds skyld ut om dette med å vente med barn ikke er en unnskyldning for å aldri få barn.

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært 28 år så hadde jeg virkelig kjent det i eggstokkene for å si det sånn.. å vente 5 år er fryktelig lenge, faktisk altfor lenge. Han kan jo høres så fornuftig ut som han vil denne karen din, men det er ikke så veldig positivt at han vil bygge hus til moren først.. Jeg har ei venninne som er gift med en utlenning, og han drev å sendte tusenvis av kroner hver måned slik at moren skulle få kjøpe seg egen leilighet. Hadde aldri i verden funnet meg i det! Snakk om galskap..

 

Jeg sjønner deg veldig godt at du vil ha en til. Er jo godt å bli ferdig med unger også før man er for gammel. Man skal jo faktisk ha et liv etter ungene flytter ut også, og å være 50 med unger boendes hjemme enda er da ikke så kult akuratt!

 

Håper du får han på gli!

[Anonym bruker]

Jeg er redd for at han kun bruker deg for å få innpass i Norge. For så å dra til hjemlandet og hente ei jente derfra og få barn med henne. Beklager at jeg er så skeptisk, men har hørt en god del slike tilfeller. Det at han sier at han vil bygge hus til moren før dere får barn, er suspekt. Ingen problem for ham å være i hjemlandet og hjelpe til med huset i noen måneder mens du går gravid vel?

[Anonym bruker]

Jeg synes din mann høres veldig fornuftig ut.

 

Joda, mannen min er en veldig fornuftig mann. Det er vel bare jeg som blir litt lei meg på sønnen min sine vegne... Mannen vil gjerne vente i 5 år, og da er sønnen min 10 år...

Toget har vel allerede gått for at de skal bli lekekamerater, men jeg tenker at jo flere år vi venter jo større er sjansen for at de ikke kommer til å få et særlig nært forhold....

Jeg er 28 år og mannen er 32, så biologisk er det jo ikke noe galt i å vente i 5 år...

Men økonomisk så klarer vi oss helt greit. Hittil har vi levd på kun min lønn, og nå som han begynte å jobbe deltid har den lønningen kun vært et pluss... I tillegg har jeg jo veldig mange ting etter sønnen min... Men jeg vet at mannen har lyst til å ordne så mange ting før vi får barn. F.eks. har han lyst til å bygge et hus til moren sin i hjemlandet før vi får barn. Det kan jo også ta en god stund å få i orden.

Jaja... jeg får vel bare være tålmodig... Men jeg har skikkelig lyst på baby nå og tenker veldig mye på det.........

HI

Oki, Altså kan forstå at han vil vente til han får fast jobb osv, men at han bil bygge hus til moren i hjemlandet først, hadde jeg ikke godtatt. Nå vet ikke jeg hvor lenge han har vært i Norge og hvor mye/ lite norsk han kan.

Men når jeg svarte så tenkte jeg at på 2 år så må han kunne ha klart å lære godt bok norsk og fått deg en fulltidsjobb. Mente ikke at du burde vente i evigheter:) synes du bør ta en prat med din mann. Tvi tvi:)

 

Han har vært i Norge i 3 måneder nå, så det er nok et godt stykke igjen til han snakker godt norsk. Hittil kan han si noen enkle ting, men ikke ha noen samtaler på norsk.

Det med å bygge hus til moren er jeg forsåvidt enig i at vi skal, men ikke i at det skal komme i veien for å få barn.

Da han var liten bodde de i et fint hus og hadde god økonomi. Så ble faren hans skutt og drept og alle eiendelene deres brent. Siden det har moren hans hatt det vanskelig økonomisk.

Så hans store drøm er at hun skal ha et hus hun kan bo i slik at hun iallfall slipper å bekymre seg for det. I tillegg tenker vi jo å bygge huset slik at vi kan bruke det de gangene vi skal reise nedover.

[Anonym bruker]

Jeg synes din mann høres veldig fornuftig ut.

 

Joda, mannen min er en veldig fornuftig mann. Det er vel bare jeg som blir litt lei meg på sønnen min sine vegne... Mannen vil gjerne vente i 5 år, og da er sønnen min 10 år...

Toget har vel allerede gått for at de skal bli lekekamerater, men jeg tenker at jo flere år vi venter jo større er sjansen for at de ikke kommer til å få et særlig nært forhold....

Jeg er 28 år og mannen er 32, så biologisk er det jo ikke noe galt i å vente i 5 år...

Men økonomisk så klarer vi oss helt greit. Hittil har vi levd på kun min lønn, og nå som han begynte å jobbe deltid har den lønningen kun vært et pluss... I tillegg har jeg jo veldig mange ting etter sønnen min... Men jeg vet at mannen har lyst til å ordne så mange ting før vi får barn. F.eks. har han lyst til å bygge et hus til moren sin i hjemlandet før vi får barn. Det kan jo også ta en god stund å få i orden.

Jaja... jeg får vel bare være tålmodig... Men jeg har skikkelig lyst på baby nå og tenker veldig mye på det.........

HI

Oki, Altså kan forstå at han vil vente til han får fast jobb osv, men at han bil bygge hus til moren i hjemlandet først, hadde jeg ikke godtatt. Nå vet ikke jeg hvor lenge han har vært i Norge og hvor mye/ lite norsk han kan.

Men når jeg svarte så tenkte jeg at på 2 år så må han kunne ha klart å lære godt bok norsk og fått deg en fulltidsjobb. Mente ikke at du burde vente i evigheter:) synes du bør ta en prat med din mann. Tvi tvi:)

 

Han har vært i Norge i 3 måneder nå, så det er nok et godt stykke igjen til han snakker godt norsk. Hittil kan han si noen enkle ting, men ikke ha noen samtaler på norsk.

Det med å bygge hus til moren er jeg forsåvidt enig i at vi skal, men ikke i at det skal komme i veien for å få barn.

Da han var liten bodde de i et fint hus og hadde god økonomi. Så ble faren hans skutt og drept og alle eiendelene deres brent. Siden det har moren hans hatt det vanskelig økonomisk.

Så hans store drøm er at hun skal ha et hus hun kan bo i slik at hun iallfall slipper å bekymre seg for det. I tillegg tenker vi jo å bygge huset slik at vi kan bruke det de gangene vi skal reise nedover.

 

Forstår fortsatt ikke hvorfor det ene må utelukke det andre... Altså, dere må ikke reise ned for å bygge hus begge to, du kan godt gå gravid her mens han er der nede og bygger. Spør ham hvorfor han vil utsette det i forhold til bygging av hus, og om han seriøst mener å være gift med deg i mange år, eller om du er "overgangsfase" for ham for å få innpass i Norge.

[Gjest lillemor og lillefrøken]

Tror jeg ville satset på kompromiss her jeg, og prøvd å bli enig om hvordan man kan møtes på halvvegen...

[Anonym bruker]

Jeg er redd for at han kun bruker deg for å få innpass i Norge. For så å dra til hjemlandet og hente ei jente derfra og få barn med henne. Beklager at jeg er så skeptisk, men har hørt en god del slike tilfeller. Det at han sier at han vil bygge hus til moren før dere får barn, er suspekt. Ingen problem for ham å være i hjemlandet og hjelpe til med huset i noen måneder mens du går gravid vel?

 

Jeg er heldigvis ikke redd for det. Han har bodd i et annet land i Europa i 3 år før jeg traff han (ikke som asylsøker. Han studerte der på studentvisum). Han har iallfall 3 damer fra der som jeg vet kunne ønske seg å gifte seg med han. Så hvis det var pga papirer, hadde det vært mye enklere for han å bare gifte seg med de isteden for alt styret vi måtte gjennom før han kom hit...

I tillegg giftet vi oss to ganger, både i kirken (katolsk kirke, der det jo ikke går an å skille seg) og på tinghuset. I det første bryllupet var alle vennene hans tilstede og hele hans familie var tilstede i bryllup nr. 2, til og med onkler som kom reisende fra byer noen timer unna, og barndomskamerater som kom tilreisende fra nabolandet.

Det han mener med at han vil bygge hus til moren først er at han mener at når vi får barn, kommer det til å koste såpass mye at han ikke vil ha råd til å bygge huset da...

Ellers hadde jeg ikke godtatt at han hadde reist til hjemlandet for noen måender mens jeg går gravid...

HI

[Anonym bruker]

Jeg synes din mann høres veldig fornuftig ut.

 

Joda, mannen min er en veldig fornuftig mann. Det er vel bare jeg som blir litt lei meg på sønnen min sine vegne... Mannen vil gjerne vente i 5 år, og da er sønnen min 10 år...

Toget har vel allerede gått for at de skal bli lekekamerater, men jeg tenker at jo flere år vi venter jo større er sjansen for at de ikke kommer til å få et særlig nært forhold....

Jeg er 28 år og mannen er 32, så biologisk er det jo ikke noe galt i å vente i 5 år...

Men økonomisk så klarer vi oss helt greit. Hittil har vi levd på kun min lønn, og nå som han begynte å jobbe deltid har den lønningen kun vært et pluss... I tillegg har jeg jo veldig mange ting etter sønnen min... Men jeg vet at mannen har lyst til å ordne så mange ting før vi får barn. F.eks. har han lyst til å bygge et hus til moren sin i hjemlandet før vi får barn. Det kan jo også ta en god stund å få i orden.

Jaja... jeg får vel bare være tålmodig... Men jeg har skikkelig lyst på baby nå og tenker veldig mye på det.........

HI

Oki, Altså kan forstå at han vil vente til han får fast jobb osv, men at han bil bygge hus til moren i hjemlandet først, hadde jeg ikke godtatt. Nå vet ikke jeg hvor lenge han har vært i Norge og hvor mye/ lite norsk han kan.

Men når jeg svarte så tenkte jeg at på 2 år så må han kunne ha klart å lære godt bok norsk og fått deg en fulltidsjobb. Mente ikke at du burde vente i evigheter:) synes du bør ta en prat med din mann. Tvi tvi:)

 

Han har vært i Norge i 3 måneder nå, så det er nok et godt stykke igjen til han snakker godt norsk. Hittil kan han si noen enkle ting, men ikke ha noen samtaler på norsk.

Det med å bygge hus til moren er jeg forsåvidt enig i at vi skal, men ikke i at det skal komme i veien for å få barn.

Da han var liten bodde de i et fint hus og hadde god økonomi. Så ble faren hans skutt og drept og alle eiendelene deres brent. Siden det har moren hans hatt det vanskelig økonomisk.

Så hans store drøm er at hun skal ha et hus hun kan bo i slik at hun iallfall slipper å bekymre seg for det. I tillegg tenker vi jo å bygge huset slik at vi kan bruke det de gangene vi skal reise nedover.

 

Forstår fortsatt ikke hvorfor det ene må utelukke det andre... Altså, dere må ikke reise ned for å bygge hus begge to, du kan godt gå gravid her mens han er der nede og bygger. Spør ham hvorfor han vil utsette det i forhold til bygging av hus, og om han seriøst mener å være gift med deg i mange år, eller om du er "overgangsfase" for ham for å få innpass i Norge.

 

Hadde jeg spurt han om jeg er en "overgangsfase" for han, så tror jeg han hadde blitt så fornærmet at han hadde skilt seg fra meg...

Jeg er helt sikker på at jeg ikke er det. Se det jeg har skrevet under...

Og for alle de som tror det er drømmen for alle å komme til Norge... Han mener at den beste plassen å bo egentlig er i hjemlandet. Livet er helt annerledes der. Da han bodde der hadde han sin egen butikk med noen ansatte og hadde de pengene han trengte. Der gikk han innom og kjøpte seg et klesplagg hver dag etter jobb, og brukte aldri en jeans i mer enn 6 mnd, mens her har han knapt kjøpt seg klær siden han kom... I tillegg er folk der mye mer inkluderende enn her. Da jeg var der, visste de ikke hva godt de skulle gjøre for meg. Moren hans fikk til og med installert toalett i huset sitt mens vi var der kun pga meg. Det er ikke akkurat slik for utlendinger som kommer hit...

Men dette ble vel en avsporing fra tema... Poenget er vel at jeg aldri har vært noe som helst i tvil om hans intensjoner. For det er så utrolig mange ting som beviser hans intensjoner...

HI

[Anonym bruker]

Kjip situasjon du er i, det er viktig at dere er åpne om dette og snakker om det. I og med at han har hatt lyst på barn før, så tyder det hvertfall ikke på at det ikke er håp om noen år.

 

Selv ble jeg uplanlagt gravid med en mann som absolutt ikke ønsker barnet ( vært samboere i 5 år). Det er veldig vanskelig å forholde seg til. Så jeg anbefaler deg absolutt ikke å "glemme" en pille eller noe sånt. Da kan du ende opp som meg... Ulykkelig gravid uten noe som helst støtte. Og det unner jeg ikke selv min værste fiende.

 

Snakk med han, fortell han at dette er viktig for deg nå, og finn for Guds skyld ut om dette med å vente med barn ikke er en unnskyldning for å aldri få barn.

 

Nei, jeg har som sagt ikke tenkt å gjøre det. Det var bare en tanke, men som jeg også skrev, så er det jo ikke det jeg vil, og jeg tenker vel at det kommer til å føre med seg mange dumme ting i tillegg.

 

Han har vært litt frem og tilbake. Mannen elsker barn, spesielt babyer, og da jeg var på besøk hos han der han bodde før, så jeg hvordan hver gang han fikk besøk av noen med barn, så bare lasset de ungen over på han, for de visste hvor glad han ble for det. Så han dullet og stellet og lekte med de ungene.

Det har kanskje vært litt vanskelig for han å bli stefar... Det var en stund han sa at han ikke ville ha noen flere barn. Men nå har det vel blitt at han vil, men først om noen år... Han vil at vi skal vente til gutten min blir stor først... Men jeg vil ikke det.........

HI

[Gjest Lykkeliggift_]

Jeg synes din mann høres veldig fornuftig ut.

 

Joda, mannen min er en veldig fornuftig mann. Det er vel bare jeg som blir litt lei meg på sønnen min sine vegne... Mannen vil gjerne vente i 5 år, og da er sønnen min 10 år...

Toget har vel allerede gått for at de skal bli lekekamerater, men jeg tenker at jo flere år vi venter jo større er sjansen for at de ikke kommer til å få et særlig nært forhold....

Jeg er 28 år og mannen er 32, så biologisk er det jo ikke noe galt i å vente i 5 år...

Men økonomisk så klarer vi oss helt greit. Hittil har vi levd på kun min lønn, og nå som han begynte å jobbe deltid har den lønningen kun vært et pluss... I tillegg har jeg jo veldig mange ting etter sønnen min... Men jeg vet at mannen har lyst til å ordne så mange ting før vi får barn. F.eks. har han lyst til å bygge et hus til moren sin i hjemlandet før vi får barn. Det kan jo også ta en god stund å få i orden.

Jaja... jeg får vel bare være tålmodig... Men jeg har skikkelig lyst på baby nå og tenker veldig mye på det.........

HI

Oki, Altså kan forstå at han vil vente til han får fast jobb osv, men at han bil bygge hus til moren i hjemlandet først, hadde jeg ikke godtatt. Nå vet ikke jeg hvor lenge han har vært i Norge og hvor mye/ lite norsk han kan.

Men når jeg svarte så tenkte jeg at på 2 år så må han kunne ha klart å lære godt bok norsk og fått deg en fulltidsjobb. Mente ikke at du burde vente i evigheter:) synes du bør ta en prat med din mann. Tvi tvi:)

 

Han har vært i Norge i 3 måneder nå, så det er nok et godt stykke igjen til han snakker godt norsk. Hittil kan han si noen enkle ting, men ikke ha noen samtaler på norsk.

Det med å bygge hus til moren er jeg forsåvidt enig i at vi skal, men ikke i at det skal komme i veien for å få barn.

Da han var liten bodde de i et fint hus og hadde god økonomi. Så ble faren hans skutt og drept og alle eiendelene deres brent. Siden det har moren hans hatt det vanskelig økonomisk.

Så hans store drøm er at hun skal ha et hus hun kan bo i slik at hun iallfall slipper å bekymre seg for det. I tillegg tenker vi jo å bygge huset slik at vi kan bruke det de gangene vi skal reise nedover.

 

Forstår fortsatt ikke hvorfor det ene må utelukke det andre... Altså, dere må ikke reise ned for å bygge hus begge to, du kan godt gå gravid her mens han er der nede og bygger. Spør ham hvorfor han vil utsette det i forhold til bygging av hus, og om han seriøst mener å være gift med deg i mange år, eller om du er "overgangsfase" for ham for å få innpass i Norge.

 

Hadde jeg spurt han om jeg er en "overgangsfase" for han, så tror jeg han hadde blitt så fornærmet at han hadde skilt seg fra meg...

Jeg er helt sikker på at jeg ikke er det. Se det jeg har skrevet under...

Og for alle de som tror det er drømmen for alle å komme til Norge... Han mener at den beste plassen å bo egentlig er i hjemlandet. Livet er helt annerledes der. Da han bodde der hadde han sin egen butikk med noen ansatte og hadde de pengene han trengte. Der gikk han innom og kjøpte seg et klesplagg hver dag etter jobb, og brukte aldri en jeans i mer enn 6 mnd, mens her har han knapt kjøpt seg klær siden han kom... I tillegg er folk der mye mer inkluderende enn her. Da jeg var der, visste de ikke hva godt de skulle gjøre for meg. Moren hans fikk til og med installert toalett i huset sitt mens vi var der kun pga meg. Det er ikke akkurat slik for utlendinger som kommer hit...

Men dette ble vel en avsporing fra tema... Poenget er vel at jeg aldri har vært noe som helst i tvil om hans intensjoner. For det er så utrolig mange ting som beviser hans intensjoner...

HI

Hvis han hadde skilt seg på grunn av et enkelt spørsmål om bekymringer, så er forholdet kanskje ikke så sterkt?

 

Men tilbake til hovedtemaet - han prioriterer bygging av hus til hjemlandet for egne penger foran egne barn med deg. bygginga kan ta lang tid, og først må han jo finne jobb og begynne å få gode penger for å ha råd til å bygge. Etter at man har bygget har man også gjerne dårlig råd osv. Så du må innstille deg på at du kanskje må vente i opptil 10 år før han blir klar for barn. Tror ikke du får endret på prioriteringene hans, siden det gjelder hans familie, og i svært mange land settes foreldre og søsken foran ektefeller i evt tvist.

[Anonym bruker]

Hvis han hadde skilt seg på grunn av et enkelt spørsmål om bekymringer, så er forholdet kanskje ikke så sterkt?

 

Men tilbake til hovedtemaet - han prioriterer bygging av hus til hjemlandet for egne penger foran egne barn med deg. bygginga kan ta lang tid, og først må han jo finne jobb og begynne å få gode penger for å ha råd til å bygge. Etter at man har bygget har man også gjerne dårlig råd osv. Så du må innstille deg på at du kanskje må vente i opptil 10 år før han blir klar for barn. Tror ikke du får endret på prioriteringene hans, siden det gjelder hans familie, og i svært mange land settes foreldre og søsken foran ektefeller i evt tvist.

Altså jeg vet jo ikke om han hadde skilt seg, men han hadde iallfall blitt veldig sur og lei seg. Alt vi har vært gjennom siden vi ble sammen, alt vi har gjort sammen, hvordan han har introdusert meg til alle venner og hele familien med tanter, onkler, søskenbarn og alt, hvordan han står opp hver morra kl. 4 for å gå på en drittjobb og prøver sitt beste å lære seg norsk... Hvordan han hele tiden viser meg hvor mye han bryr seg om meg og hvor glad han er i meg. Det er mange ting han ikke hadde trengt å gjort, men som han gjør som viser at han er glad i meg. Da han var i hjemlandet før han kom hit, prioriterte han alltid meg uansett. Jeg ble alltid prioritert over venner.

Så hvis jeg etter alt dette hadde spurt han om det bare er pga papirer......

Og angående å sette familien først... Nei, det er ikke slik for han iallfall. Han har kommentert det flere ganger angående broren og kona til broren (de bor i et annet europeisk land). Han føler at kona prøver å skyve broren hans bort fra familien. Men han kommenterer da at siden han er gift med henne og de har barn sammen, så er det hun som er familien hans og som han må sette først. Så han har i situasjoner der det har vært nødvendig trukket seg tilbake for å unngå å lage noe problemer mellom broren og kona.

Men ang. å bygge hus, så er det jo ikke slik der som her. Det koster jo ikke så mye å bygge et hus. Så tror ikke det kommer til å påvirke økonomien vår så mye.

Og jeg vil jo også gjerne at vi skal bygge hus der, slik at vi har et sted å bo neste gang vi reiser nedover...

HI

[Anonym bruker]

Hvis han hadde skilt seg på grunn av et enkelt spørsmål om bekymringer, så er forholdet kanskje ikke så sterkt?

 

Men tilbake til hovedtemaet - han prioriterer bygging av hus til hjemlandet for egne penger foran egne barn med deg. bygginga kan ta lang tid, og først må han jo finne jobb og begynne å få gode penger for å ha råd til å bygge. Etter at man har bygget har man også gjerne dårlig råd osv. Så du må innstille deg på at du kanskje må vente i opptil 10 år før han blir klar for barn. Tror ikke du får endret på prioriteringene hans, siden det gjelder hans familie, og i svært mange land settes foreldre og søsken foran ektefeller i evt tvist.

Altså jeg vet jo ikke om han hadde skilt seg, men han hadde iallfall blitt veldig sur og lei seg. Alt vi har vært gjennom siden vi ble sammen, alt vi har gjort sammen, hvordan han har introdusert meg til alle venner og hele familien med tanter, onkler, søskenbarn og alt, hvordan han står opp hver morra kl. 4 for å gå på en drittjobb og prøver sitt beste å lære seg norsk... Hvordan han hele tiden viser meg hvor mye han bryr seg om meg og hvor glad han er i meg. Det er mange ting han ikke hadde trengt å gjort, men som han gjør som viser at han er glad i meg. Da han var i hjemlandet før han kom hit, prioriterte han alltid meg uansett. Jeg ble alltid prioritert over venner.

Så hvis jeg etter alt dette hadde spurt han om det bare er pga papirer......

Og angående å sette familien først... Nei, det er ikke slik for han iallfall. Han har kommentert det flere ganger angående broren og kona til broren (de bor i et annet europeisk land). Han føler at kona prøver å skyve broren hans bort fra familien. Men han kommenterer da at siden han er gift med henne og de har barn sammen, så er det hun som er familien hans og som han må sette først. Så han har i situasjoner der det har vært nødvendig trukket seg tilbake for å unngå å lage noe problemer mellom broren og kona.

Men ang. å bygge hus, så er det jo ikke slik der som her. Det koster jo ikke så mye å bygge et hus. Så tror ikke det kommer til å påvirke økonomien vår så mye.

Og jeg vil jo også gjerne at vi skal bygge hus der, slik at vi har et sted å bo neste gang vi reiser nedover...

HI

 

men hvis det ikke påvirker økonomien så mye, hvorfor mener han at dere ikke får råd til barn hvis dere bygger hus der nede?