Jeg skulle ønske jeg hadde kreft!

[LilleVilje]

Psykisk sykdom er ingen spøk. Men det er sannelig ikke kreft heller. Jeg har opplevd begge deler, og vet hva jeg snakker om. Og det å ha kreft er ikke en slik solskinnshistorie som du snakker om, slik mange har nevnt. Likevel har du rett i en ting - at det er flere som har aksept for kreft enn for psykisk sykdom; mange ser ut til å tro at "man kan jo bare ta seg litt sammen, ikke sant?"

 

Men hva er løsningen på det? Det må jo være at alle som sliter psykisk, i større eller mindre grad, går ut med det, offentliggjør det, snakker om det, krever oppmerksomhet av legene, forteller om det til venner, at vi selv er med på å gjøre det mindre tabu. Selv har jeg alltid vært åpen om min psykiske sykdom, og hvordan jeg kom ut av det - det er tungt, og det krever en hel masse av deg, men som noen andre har sagt: Du må KREVE den hjelpen! Og jeg har alltid møtt forståelse for min historie, det er mange flere enn man skulle tro som på ett eller annet tidspunkt har hatt det tøft.

 

Tro meg, kreft er ikke noe du ønsker deg. Jeg har all verdens medfølelse for det du går gjennom, og ønsker deg lykke til med den utrolig vanskelige og tunge jobben det er å komme gjennom det. Men en kreftdiagnose og alt som følger med, vil du faktisk ikke gå gjennom.

 

Du sier at du skulle ønske noen andre kunne kontrollere om du skulle dø eller ikke. Hvorfor ikke snu på det? Du har en fantastisk mulighet som de som har kreft ville gitt alt for å få - muligheten til å selv velge om de skal leve eller dø! Jeg har vært der. Jeg ville gitt _hva_som_helst_ for å SELV kunne BESTEMME at dette skal jeg komme meg ut av, koste hva det koste vil! Det hjelper selvsagt å ha en slik innstilling når man skal bekjempe kreft også, men til syvende og sist er det ting utenfor din kontroll som bestemmer hvorvidt du skal få leve videre eller om du skal dø.

 

Prøv å snu det rundt, se på den fantastiske muligheten du har til å bestemme helt selv! Og all verdens lykke til med jobben du må gjennom for å komme deg ut av psykisk sykdom - men gjør jobben, for det ER mulig å komme ut av det og få et normalt liv!

[Anonym bruker]

Tror du virkelig at kreft bare er en fysisk sykdom. Tenk all den frykten og dødsangsten som slår inn når man får beskjed om at man har kreft, og kanskje med dårlig prognose

[Anonym bruker]

NEI Vett du hva!!! Har DU hatt kreft selv? Du har enn viss anelse om hvordan det er? En virkelig solskinnshistorie det du skriver her, hvis du nevner noe av det negative med kreft, så hadde det kansje ikke vært så flott likevel! Jeg merker jeg er veldig sur på deg nå og såret. Jeg har virkelig respekt for psyken. men med kreft følger ikke sjelden det psykiske med;) Du er på bærtur.. Du trenger ikke slite med at du kansje snart skal dø fra mann og barn, venner og familie, at du så og si må bo på sykehus(som for deg høres KJEMPE morro ut), Mye fysiske smerter, trøtt, sliten, lei, redd, miste håret, Blodprøver, behanling, kan nevne mer om ikke dette er nok! Jeg sier ikke kreft er verre, men jeg sier ihvertfall ikke at det er bedre;) eller at jeg heller ville hatt/vært før jeg vet hva jeg snakker om!

[Anonym bruker]

Min venninnes historie; 32 år, gift, 3 små barn, stort nettverk og et godt liv. Følte seg uvel en stund før hun oppsøkte lege. Fikk kreftdiagnose med svært dårlig prognose. Dvs at hun nesten med en gang fikk vite at de ikke kunne gjøre henne frisk, men forsøke å gi livsforlengende behandlig.

 

Verden raser sammen. Tre små barn må få vite at mamma skal dø. Mamma må selv fortelle. Tre små barn som mammaen elsker over alt på jord og som elsker henne like høyt. Et lite barn, så lite at det har vansker med å forstå hva det er å være død. To barn som forstår og blir livende redde og fullstendig knust. En mamma og en pappa som slites i stykker av sin egen sorg og som hver eneste dag må kjempe for å hjelpe barna sine med deres sorg.

 

Mammaen blir dårligere. Sliter med depresjon, dødsangst, fysiske smerter og mest av alt tanken på å forlate sine barn. Tanken på å ikke skulle kunne beskytte dem, ikke gi dem trøst når de trenger det, ikke se dem vokse opp. Tanken på at barna skal sitte sørgende igjen, mammas søte små.

 

Hum opplevde ikke som du sier at alle stilte opp og gav medfølelse. Mange venner trakk seg unna, sikkert fordi situasjonen var vanskelig å forholde seg til. På sykehuset fikk hun omsorg og omtanke, men ingen kunne virkelig hjelpe henne.

 

Hun opplevde gang på gang å få dårlige prøve resultater, hun klamret seg til håpet, og ble knust, gang på gang. Hun kjente på hvordan smertene reiv i kroppen, hvordan kroppen gav mer og mer opp, selv om hun ikke ville gi slipp. Hun ble trist over at barna måtte se henne slik.Til slutt hadde ikke kroppen mer å gi.

 

Ingen, INGEN skal ønske å ha kreft for å få medfølelse!!!!!!!! Jeg forstår at du trenger forståelse og trøst, men jeg blir sint og lei meg over at du kan finne på å skrive noe slik, selv om du ikke mener dett!

 

Tre små barn og en pappa har vært uten mammen sin i nesten 5 mnd. nå. Livet er ubeskrivelig tøft for dem.

[Anonym bruker]

Skjønner poenget ditt.

 

Tror det henger litt sammen med at når man sliter psykisk, så har man kanskje et behov for å bli sett på et vis. Man vil sees samtidig som man vil være usynlig. Man er ikke "verdig" sykdommen når man "bare" er psykisk syk. Man trenger andres omsorg på en ukritisk og betingelsesløs måte, og den er det ikke så lett å få slik dene sykdommen er, som om man hadde hatt en alvorlig fysisk sykdom.

 

Jeg tror også at denne jenta lengter etter å dø, men at hun ikke vil ta skrittet ut fordi hun ikke vet om hun kan ha gode perioder igjen, og hun vet at hun etterlater seg et "dårlig rykte" om man frivillig dør ved selvmord, samtidig som det er en tøff handling å gjøre, og risikoen for at det skal gå galt der man ender opp som lam/invalid osv. Derimot, om man har en dødelig sykdom der man slipper å ta valget selv men venter på at sjebnen skal bestemme og ikke ens sinnstilstand og mot for dagen, så er man ikke feig, men heller modig, til siste slutt. Og man etterlater seg noe helt annet ved død etter kreft enn død etter psykisk sykdom.

 

Forferdelig trist det denne jenta har blitt utsatt for, og slik hun har det, håper virkelig hun finner sin plass i denne verden igjen.

[Anonym bruker]

Mange misforstår deg litt her...

 

Altså, det er jo ingen friske mennesker som ønsker seg kreft! Heller ingen friske som ønsker seg alvorlig psykisk sykdom! Generelt sett ingen som er friske som ønsker å være syk...

 

Men poenget er, slik jeg oppfatter det, at om man allerede er alvorlig syk (og opplever symptomer uansett hva slags sykdom det er, og som uansett er potensielt dødelig), så vi det kanskje kunne vært enklere å håndtere sykdomsforløp, utfall og alt det innebærer ved en fysisk sykdom fremfor en psykisk sykdom.

[Anonym bruker]

Mange misforstår deg litt her...

 

Altså, det er jo ingen friske mennesker som ønsker seg kreft! Heller ingen friske som ønsker seg alvorlig psykisk sykdom! Generelt sett ingen som er friske som ønsker å være syk...

 

Men poenget er, slik jeg oppfatter det, at om man allerede er alvorlig syk (og opplever symptomer uansett hva slags sykdom det er, og som uansett er potensielt dødelig), så vi det kanskje kunne vært enklere å håndtere sykdomsforløp, utfall og alt det innebærer ved en fysisk sykdom fremfor en psykisk sykdom.

 

 

Det jeg reagerer på er at hun fremstiller kreft nærmest som noe koselig som man får masse oppmerksomhet og sympati for

[Anonym bruker]

Mange misforstår deg litt her...

 

Altså, det er jo ingen friske mennesker som ønsker seg kreft! Heller ingen friske som ønsker seg alvorlig psykisk sykdom! Generelt sett ingen som er friske som ønsker å være syk...

 

Men poenget er, slik jeg oppfatter det, at om man allerede er alvorlig syk (og opplever symptomer uansett hva slags sykdom det er, og som uansett er potensielt dødelig), så vi det kanskje kunne vært enklere å håndtere sykdomsforløp, utfall og alt det innebærer ved en fysisk sykdom fremfor en psykisk sykdom.

 

 

Det jeg reagerer på er at hun fremstiller kreft nærmest som noe koselig som man får masse oppmerksomhet og sympati for

 

Ser den, og klart det kan provosere folk. Men det var nok ikke det som var hensikten. Hun beskriver jo bare det hun savner ved sin sykdom, som de andre som har andre sykdommer får. For hun opplever jo at hennes symptomer på sin sykdom er like avorlige som de som har den fysiske sykdommen. Litt som at når man har operert vekk mandlene og er syk så får man is. Også er det den i nabosenga som ikke får is, men som gjerne skulle hatt det. Fordi han har "bare" operert kneet og kan spise vanlig. Selv om begge har operert og er innlagt på sykehuset. Teit sammenlikning jeg kom med her da...

[Anonym bruker]

nå las ikke jeg hele innlegget ditt, men forsto det slik at du sliter med psyker etter en voldtekt.. og at du har et helt forvrengt bilde på det å ha kreft!

 

alle syns synd i deg, ja, men "alle" innstiller seg på at du skal dø.. folk vet ikke hvordan de skal forholde seg til deg lenger om en får kreft! de fleste vil gjerne være der for deg og støtte deg, men vet du om det er for din del eller for deres egen samvittighet? gjør de dette fordi jeg skal dø, eller fordi de vil gi meg av sin tid? er det fordi jeg trenger det elelr for at de kommer til å ha dårlig samvittighet om jeg ikke lever over? når en får kreft mister en mange! folk tar avstand som om de ikke vet hvordan de kommer til å takle å se deg forsvinne henn litt etter littt pga sykdommen.. folk synes det er ubehagelig å se en uten hår, 90 år "eldre i kropp og skinn" folk vet ikke hvordan en persom med kreft har det psykisk.

 

noen kreftpasienter er falskt positive fordi de vil holde oppe de nærmeste rundt. de fleste kreftpasienter har større psykiske plager enn det de viser utad.. kreft går like mye ut over psyken som det går ut over kroppen. kreft tærer på samvittigheten, en tenker og tenker og tenker seg i hjel, på alt!

 

du har et rosa bilde på sykdommen kreft, når du har kreft så er det INGENTING i kroppen som spiller på lag. om en er psykisk syk er som oftest kroppen i noen lunde ok stand og har normal fungsjon(du klarer fysisk å tygge en brødkive selv om du ikke har det minste lyst, du klarer å puste fritt, svelge, lukte og høre, du kan fordøye brødskiven og få den ut på normalt vis, du kan ligge eller sitte som det passer deg. du har ikke behov for et team på sykehuset, bestående av diverse leger, sykepleiere osv og psykolog, har du behov for å snakke med en prest? det har faktisk mange kreftpasienter!

 

ærlig talt jente, om du har blitt voldtatt så syns folk synd i deg, og de som vet hva du har vært igjennom de vet at du har det vondt på innsiden, du har støtten rundt deg om du leter etter det! men å si du vil ha kreft i stede gjør at du fremstår som dum og uvitende, og at det du har av problemer er det verste i hele verden! det er faktisk ikke det! se for deg det å se 4åringen sin i sykesenga koblet til 7 maskiner, med diagnosen kreft.. eller om du selv en dag har kreft og ser på dine to små på 3 og 5 år og må fortelle at mamma ikke lenger skal være her sammen med dem.. og at det som møter dem det neste året er noe av det verste de kan se her i livet..

 

hadde det vært min datter som hadde hatt kreft som 4 åring, hadde jeg lat meg bli voltatt 700 ganger om det kunne gjøre henne frisk!

[Anonym bruker]

Jeg har slitt med psyken selv, og vært innlagt. Jeg har opplevd ting andre vil kalt "traumer"..Jeg har en side av familien med "Mye nerver" i tillegg, og ja, har vært tvangsinnleggelser...Jeg er helt uenig med deg. De fleste med psykisk diagnose får god hjelp og oppfølging, men det er dette med at her til lands er det ikke lov med tvang, hverken tvangsinnlegging eller tvangsmedisinering, i de tilfeller man har mulighet for og "medisinere en frisk"...I såfall må de nærmeste stå der og nærest ta avgjørelsen og godkjenne tvangsbehandling....

 

Så har man de som har vært utsatt for blind vold, voldtekt, mishandling i barndommen, mobbing ol..De som sliter i ettertid av traumer m.a.o.....Det er forferdelige hendelser, og jeg SKJøNNER at det setter spor, men så er det slik en gang her i landet at vi har det så godt at vi har MULIGHET til og sette oss ned, stenge oss inne og bare stelle med, passe på og la slike traumer få vokse og ta over hverdagen og fremtida...Det er akseptert og næremste FORVENTET at har man vært utsatt for et av de ovennevnte overgrep, så SKAL man slite..Man SKAL ha problem, og man skal ikke fungere normalt... Man foksuerer på og og snakke om og ikke glemme det som har hendt, og alle feil valg man tar, resten av livet, kan begrunnes med den/de traumene man var gjennom.

 

I psykiatrien (tenker på "medfødte psykiske lidelser") er det for lite handlerom for de som skal hjelpe en slik pasient. (tvang er for lite brukt noen gang, og for mye andre gang)..I den siste gruppen jeg nevnte, jobbes det FOR mye med og pleie traumen, fremfor og jobbe mot fremtiden og og forminske betydnign av traumen i livet fremover..Samme hvor voldtatt og mobbet man ble, så er det DU SELV som OFFER, som må jobbe for og lage deg en fremtid du ønsker og leve i. Man må faktisk en dag velge om man vil vie hverdagen til og gå gjennom mishandlingen gang på gang på gang, eller om man vil tenke på og planlegge fremtiden sin.......Den/De perosnene som skadet deg i fortiden, kan ikke komme og hjelpe deg med fremtiden din. Selv om ANDRE er skyld i at du nå har det j....så er det DITT valg om du vil fortsette og la livet være for j...Og desverer er det god butikk for landets psykologer og hjelpe folk med og IKKE glemme fortiden.... Når man ved og gå til psykolog plutselig blir usikker på om man hadde en god (nok) barndom, da er noe riv ruskende galt, mener jeg..

 

Kunne kommet med eksempler her, både av egen erfaring og erfaring fått via nær familie og venner, men i fare for at noen av oss blir gjenkjent, kan jeg ikke det.....Og det er skremmende, hvor mye galt en psykolog kan gjøre...SæRLIG når det er snakk om og hjlepe folk og kommer over traumer,- som jeg velger og kalle hendelser som har gjort livet vanskelig for folk....

 

Men jeg vil si, at jeg også har eksempler på at samtaler med psykolog var redningen for akkurat disse personene...Så jeg er ikke imot denne gruppen generellt, men mot tendenser som finnes blant en god del av disse....

[Anonym bruker]

Jeg skjønner tankegangen din og er veldig enig i at psykisk sykdom må komme mer i fokus og ikke minst bli mer akseptert som en reell sykdom.

 

Men jeg kan ikke kjenne igjen min egen historie med denne. Jeg var psykisk syk i mange år og jeg opplevde en fantastisk støtte og forståelse blant både venner, familie og helsepersonell. Den tiden jeg var innlagt på psykiatrisk var der pleiere som kjempet sammen med meg, det samme gjorde mine beste venner og den nærmeste familien. På rommet mitt var det både fine kort og blomster.

 

Når det er sagt så er det ikke alle som er like priviligert med venner og familie som jeg er (når det gjelder varme, forståelse og kunnskap) og for de er det enda tøffere.

 

Jeg forstår mye av tankegangen din og jeg sa et par ganger selv den tøffeste tiden, at hadde jeg bare hatt kreft. Mye av det du skriver er veldig sant.

 

Ja ble litt rotete dette her men måtte bare skrable ned noen ord før jeg fyker ut dørene.

 

God bedring kjære deg og husk: du kan bli frisk igjen!