Jeg skulle ønske jeg hadde kreft!

[Anonym bruker]

ja jeg vet at overskriften er helt på trynet, og du tenker nok at jeg er helt fucket i hodet.

Men jeg er ærlig, jeg mener hvert ord jeg skriver, les historien min før du dømmer meg!

 

Hvis man får kreft, så er dette en fysisk sykdom, JA det påvirker nok psyken også, og det er tung, hardt og tøft. Men igjen er det en fysisk sykdom.

Hvis noen spørr en jente hvorfor hun er borte fra skolen, så svarer hun: fordi jeg er innlagt på sykehus og får behandling fordi jeg har fått kreft, hun blir fortsatt akseptert, folk blir lei seg på henne vegne og de gir henne all den støtten og medfølelsen hun kan få, når hun ligger i sykehus sengen tilkoblet mange slanger så får hun besøk, familien kommer med pizza og brus, hvis hun føler seg bra nok så kan hun gå litt rundt på sykehuset og kanskje ned i kiosken for å kjøpe et blad, venner og familie kommer med blomster og skriver de nydeligste kort.

Sykepleierne er hyggelige, de gjør sitt beste for at pasienten skal ha en så positiv opplevelse av den grusomme og dødelige sykdommen som mulig.

lærerne på skolen, holder kontakt med familien for å se om det er noen mulighet for denne jenten å fullføre skole gangen selv om hun har fått kreft.

Hvis jeg ikke tar helt feil så er det en russe knute som sier at man får en knute i luen om man besøker barn på sykehus.

 

Legen på kreft avdelingen gjør selvfølgelig sitt beste for at denne jenten skal bli frisk, fordi alle ønsker at hun kan få tilbake håret og kunne gå ut og være med venner, kanskje gå på kino.

Jenten får medisin, og det er medisinen som kan gjøre henne frisk, eventuelt en donasjon, for selv er hun maktesløs, det er ikke hun selv som bestemmer om hun skal leve eller død, livet hennes ligger i legenes og sykepleiernes armer.

Alle håper og ber om at denne jenten vil bli frisk igjen

 

På en annen kant sitter en jente, hun er psykisk syk, fordi hun har blitt voldtatt. Dette er også tungt, tøft og hardt, forskjellen fra kreft er at dette er en psykisk sykdom.

Hvis noen spørr denne jenten om hvorfor hun ikke er på skolen så lyger hun: hun forteller at hun har vært syk. men sannheten er at hun har vært innlagt på psykiatrisk, men fordi dette er så tabu belagt i denne verden, så tørr hun ikke å stå frem og fortelle at hun sliter.

og hvis denne jenten hadde vært ærlig, så hadde noen akseptert henne, men resten hadde trukket seg sakte men sikkert unna.

Bak lukkede og låste dører på psykiatrisk, ligger jenten på et hvitt og kaldt rom, på rommet er det en stol, et bord, skap og seng, speilet på badet er ikke en gang av den vanlige typen.

Selv om dette er en psykiatrisk institusjon, så er det også et sykehus på samme måte som sykehuset for dem med en fysisk skade.

Jenten har blitt umyndiggjort, fordi noen mener at hun ikke er i stand til å ta vare på seg selv

De med kreft får alt tilrettelagt

de psykisk syke må innfinne seg i andres regler

De blir utsatt for Tvangsmedisinering, og andre tvangstiltak

en jente som er innlagt på psykiatrisk får Ingen besøk av venner eller familie, hun får ingen blomster og heller ingen kort, med trøstende og gode ord, fordi folk ikke vet hvordan de skal forholde seg til psykisk syke

en psykisk syk person har et liv fylt med løgner

For å bli frisk psykisk så må jenten gjøre jobben om å bli frisk selv, fordi ingen kan gjøre den for henne.

Kreft kan bekreftes, noe psykisk ikke kan, kreft gjør utslag på blodprøver og er medisinsk bevist, mens psykisk er noe en person forteller om hvordan hennes liv er og du kan ikke være sikker på om det er reelt.

 

på legevakten møter man leger som ikke bryr seg, man blir nedprioritert når man er psykisk syk

Hvis man kommer inn på legevakten og man har kreft, så er legene interessert i å hjelpe denne personen

Men legen på legevakten de bytter på å ta hånd om psykisk syke.

 

I hode til en med psykisk sykdom, så er det en kamp, en kamp om å klare å overleve dagen, akkurat på samme måte som en kreftpasient kjemper om å holde ut de vonde smertene.

men forskjellen er at kreft pasienter kjemper i mot noe hun ikke har kontroll over, og hun har leger, sykepleiere, venner og familie som kjemper med henne.

En psykisk syk person kjemper mot seg selv, kjemper mot impulsiviteten og lysten til å dø, på hennes lag har hun bare seg selv, for etter en stund så gir psykiatrien henne opp, fordi de føler at de har gjort det de kunne, sykepleierne er enig med seg selv når de inni seg godtar at hun er klar for å dø, venner vet ikke om den kampen hun kjemper, og familien er så oppgitt og frustrert etter all kjempingen, at de ikke lengre vet hva de skal gjøre.

 

En kreft pasient som er nær døden, får støtte og omsorg, familien samler seg rundt henne og ber for at hun skal klare seg og bli frisk.

En som er psykisk syk, som velger å prøve å avslutte sitt eget liv, foreksempel med en overdose, har valgt selv at dette livet vil hun ikke leve lengre, selv om denne jenten ble voldtatt og ikke har valgt denne smerten selv, så ender det opp med at hun sårer sine nærmeste, hun skyver familien fra seg, fordi det er hennes valg at hun ikke lengre vil leve.

 

Og det er en STOR forskjell på å dø, og det å selv velge at man skal dø.

 

Jeg har snakket med mange mennesker rundt meg, og min felles konklusjon er at de syntes mer synd i kreftpasienter en dem som har psykisk sykdom, spørsmålet mitt er hvorfor?

Begge to er sykdommer, som de selv ikke kan noe for, så hvorfor skal disse to diagnosene være så forskjellig?

 

Hvis du dør av kreft, så ser mennesker rundt deg på deg som at du var sterk, som kjempet og holdt ut den smerten til siste stund, du blir minnet og husket som en fantastisk jente som virkelig ga alt

 

Hvis du dør fordi du er psykisk syk og velger å begå selvmord, så er du egoistisk og svak, du vil bli sett på som en som ga opp når det ikke var nødvendig, en som bare tenkte på seg selv, og ingen andre rundt deg. En veldig egoistisk jente som vil dine venner og familie vondt. Du blir rett og slett sett på som en som har gitt opp og tapt

 

Begge sykdommene er noe mennesker ikke kan noe for. Så hvorfor er forskjellen så stor?

Syntes du det er rettferdig slik det er nå?

 

Det er mer respektabelt å få diagnosen kreft, enn en psykisk sykdom i verden vi lever i i dag.

Det er grunnen til at jeg heller ville hatt kreft, jeg ønsker å få den samme støtten, hjelpen, blomstene, kortene og omsorgen som en med kreft får, jeg ønsker at noen andre skal ha kontroll over om jeg skal leve eller død.

 

Hvis du har kreft, eller er pårørende til noen som lider av det, så vil du ikke forstå mine ord

Hvis du ikke har opplevd noe vondt i livet ditt, ved psykisk eller fysisk sykdom, så vil du nok ikke forstå

men om du selv er psykisk syk, eller pårørende så kanskje du vil forstå

i mitt hode så forstår jeg mine egne ord, og jeg står for hvert eneste ord jeg skriver...

[Gjest yrild]

Jeg orket ikke å lese alt, men jeg kan forstå at man heller ville hatt kreft enn å ha blitt utsatt for en voldtekt. ønsker deg all mulig kraft til å komme igjennom det du sliter med!

[Gjest Miryks]

For meg så har du en solskinnshistorie av det å ha kreft; som om det er helt fantastisk supert, for alle er så snille med deg.

 

 

Mens du oppfører deg som om en som har blitt voldtatt og lider psykisk av det blir skjøvet ut av samfunnet.

 

Vil tro du er den voldtatte jenta, og i såfall er jeg lei meg for det.

 

Hele innlegget var egentlig bare rotete, så vet ikke hvordan jeg skal forklare hvor dumt jeg synes hele greia var.

[valkyrien]

Jeg er psykisk syk selv, så jeg vet hvordan det er... Mwn å si at du heller vil ha kreft vitner om at du ikke forstår NOE om hvordan det er...

 

SKAM DEG!

[Gjest Hercule Poirot]

Jeg orket ikke å lese hele innlegget ditt, men jeg tror faktisk jeg forstår deg! De "usynlige" sykdommene er no' ornt'li herk og vanvittig stigmatiserende. Sender deg noen varme tanker, noe mer konkret får jeg liksom ikke til herfra... Ønsker deg lykke til!

[Yasmin ♡hvor.e.du.lille.spire♡]

Eg forstår hva du mener. Eg har post traumatisk stress syndrom som er vanskeligt å leve med i mitt tilfelle, folk forstår ikke hva de innebærer. Eg har sitt fæle ting som liten å er livredd når nærmeste venner elle familie blir beruset, da kommer min sykdom frem:( men ingen forstår hvor hardt de er å stå og se når alkoholen går ned hos di mens angsten går opp hos meg. Kreft hadde eg og valgt.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er lettere å få aksept fra de rundt seg hvis man har en synlig sykdom eller handicap enn hvis man er psykisk syk. Men å ønske det ene fremfor det andre har jeg ingen forutsetninger for å sette meg inn i. ønsker deg alt godt og håper du får hjelp til det du sliter med.

[Anonym bruker]

Jeg setter ord på mine følelser jeg ser ikke "ned på " kreft pasienter, men jeg prøver å sette fokus på Psykisk sykdom...

 

HI

 

Ps beklager om jeg har støtet noen

[Anonym bruker]

Kan jeg spørre hvorfor kreft er så mye verre enn psykiske lidelser? Jeg er sykepleier selv og kan forstå tanken til HI her. Selvføgelig er det glansbildet som blir tegnet av kreft, fordi det er ikke alle som har familie eller får blomster. Noen er livredd og har dødsangst og smertene kan være uutholdelige. Men de indre smertene kan være like uutholdelige og om det ikke dreper kroppen fysisk så tærer det innenfra til du er helt oppspist. å si til noen at du har en psykisk lidelse er som å si at du har rabies noen ganger. De fleste ser litt på deg som "koko". Det er trist med sant fordi samfunnet har gjort det slik. Det skal være bevisbart og vitenskapelig uttestet før det blir sett på som noe som er ekte og sant. å være alene når man er syk er vondt enten det er i kroppen eller i sinnet. Ingen kan dømme henne fordi hun har de tankene hun har. Jeg sier ikke at hun har rett, men hun har en rett til å få satt ord på hva hun føler selv om det i andres øyne er merkelig.

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt hva du mener. Godt skrevet, HI.

 

Jeg har selv depresjon og generalisert angst, etter opplevelser jeg har hatt de siste årene, omtrent daglig. Går nå på medisin(Zoloft) og begynner nå å finne meg selv igjen.

 

De som ikke kan noe særlig om psykisk sykdom, forstår ikke i hele tatt hvor omfattende og ødeleggende slik sykdom kan være.

 

Jeg ser sykdommen min i huset mitt. Det flyter, men jeg trøster meg med at de i "ekstreme samlere" har det verre

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg veldig godt. Det er sant at psykisk sykdom er tabu og mennesker rundt oss vet ikke hvordan man skal forholde seg til dem som er psykisk syke.

 

Jeg forstår veldig godt at du vil ha samme omsorgen som en kreftpasient får. Håper dette endrer seg med årene og at psykisk syke også får masse støtte og omsorg. Noe noen gjør da.

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt hva du mener. Godt skrevet, HI.

 

Jeg har selv depresjon og generalisert angst, etter opplevelser jeg har hatt de siste årene, omtrent daglig. Går nå på medisin(Zoloft) og begynner nå å finne meg selv igjen.

 

De som ikke kan noe særlig om psykisk sykdom, forstår ikke i hele tatt hvor omfattende og ødeleggende slik sykdom kan være.

 

Jeg ser sykdommen min i huset mitt. Det flyter, men jeg trøster meg med at de i "ekstreme samlere" har det verre

 

Takk for støtten. er ikke det jeg er ute etter egentlig, vil bare lufte mine tanker.

 

hi

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg skjønner godt hva du mener, og jeg beklager at det er slik. Jeg håper at med tiden vil det bli mere rom for psykisk sykdom også.

 

Jeg føler kanskje at det er generasjonene over oss som har de største fordommene mot psykisk sykdom, eller nerver som det den gang ble kalt.

 

Det kan virke som det er flere nå enn da som har dette, men det kan være flere årsaker. Tidligere så var det rett og slett ikke rom for denne type sykdom. Nå er det mer akseptabelt, og man kjenner ofte noen som har noe. Mørketallene før var nok ganske store, men jeg tror nok at kravene til folk flest nå er større enn da. Vi lever i en veldig materialistisk verden, og du skal lykkes på alle måter.

 

Med internett kommer mange inntrykk veldig nær, og mediene fråtser i elendigheten rundt i verden.

[cheni]

Og jeg hadde fortrukket at jenta mi hadde kreft, istedet for den uhelbredlige, dødlige sykdommen hun har.

[sånn ca]

"Jeg setter ord på mine følelser jeg ser ikke "ned på " kreft pasienter, men jeg prøver å sette fokus på Psykisk sykdom...

 

HI

 

Ps beklager om jeg har støtet noen"

 

 

Neida, du fikk frem et tydelig poeng. Bare synd folk ikke har evne til å forstå.

 

Til deg så påstår at du selv sliter/har slitt med psyken og mener dette er en skam. Du kan neppe ha sliti så mye når du ikke engang tok poenget i dette innlegget.

 

Jeg har selv vært psykisk syk, noe jeg svært skjeldent prater noe særlig om, nettopp pga. fordommer og lite forståelse.Heldigvis har jeg klart etter 6 år med beinhard jobbing med meg selv (det har vært noen opp og nedturer) så har jeg kommet meg på beina, er i full jobb har hus, barn og kjempe sosial. Men den følelsen av å ønske så mye å få lov til å slippe og leve, bare få lov til å forsvinne fordi absolutt alt av livsgnist var borte. Er noe jeg kommer til å bære med meg resten av livet.

 

Jeg ble voldtatt og misbrukt som barn, men mitt tilfelle va det ikke det ikke voldtektene som kanskje var det værste. Men alt det etterpå.....

[Anonym bruker]

Jeg er på andre siden og har nære familiemedlemmer som er eller har vært psykisk syke. Noen ganger har jeg ønsket at de heller hadde kreft fordi det hadde vært lettere å forstå og å gi støtte.... Og ja, har også hatt kreft i familien med døden som utgang.

[2 store = 2 små]

Jeg tviler sterkt på at en som får kreft er spesielt glad for å en sykdom som i verste fall tar livet av en.

 

Jeg er også sykepleier og har årelang erfaring med syke mennesker, psykisk og fysisk. Det blir helt fjernt å ønske seg en annen sykdom bare for å føle at omgivelsene vil synes mer synd på deg.

 

Kjenner en med store psykiske plager gjennom flere år. Hun prøvde å ta livet sitt mer enn en gang. Var deprimert og ville ikke leve. Så kom kreftdiagnosen. Fra å være suicidal ble hun nærmest kurert for sine depressive tanker. Hun gjorde alt, absolutt alt for å overleve. Hun ville leve!

 

Tror nok ikke du står stødig i disse kreftønskene dine dem dagen legen sier du har kort tid igjen å leve.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg har verken kreft eller er psykisk syk, men je kan forstå hvor du vil og hvor det kommer fra. Bare det at mange mener at psykisk syke burde kunne helbrede seg selv ved å tenke positivt, lese selvhjelps-bøker og å begynne å jobbe igjen sier noe om hvor lite reell mange tror at psykisk sykdom er.

 

Det er nok "enklere" å ha en fysisk sykdom eller en mer "anerkjent" sykdom. å være psykisk syk er fortsatt et stigma. Trist.

[Anonym bruker]

Blir trist av helsevesene og de så skryter på seg årlang erfaring.. Jeg hadde ei venninne som slet, hun ba om hjelp men ble delevis oversett. Hun var ikke syk nok. Men hun var veldig syk og hun ble bare sykere. Jeg så ei helt vidunderlig jente som alltid hadde klart alt, bare en dag pluttselig ble forandret til et "skall". Hun ble svært deprimert, forsvant helt i seg selv, hadde ingen livsgnist eller ønsker om noe. Hun var en zombi som til slutt ingen nådde til, samtidig som hun skulte enkelte ting så godt at vi forsto ikke alvoret før det var forseint....

 

Hun døde til slutt.. men hun tok ikke selvmord slik som jeg tenker på selvmord som. Hun bare sluttet å "leve" ved å slutte å spise, drikke, røre seg eller bare gjøre noe i det hele tatt. Familien sloss for henne en stund før hun døde, men egentlig tror jeg hun allerede var borte lenge før..

 

Dette var ei jente som aldri spurte om hjelp, jeg er ennå veldig bitter på den legen og helsesøsteren som avfeide henne i stedenfor å hjelpe henne.

 

Hadde hun hatt kreft hadde nok alle (inkludert meg) tatt henne mer alvorlig.

[Anonym bruker]

Ser tydelig at du er psykisk syk ja. Egoistisk tankegang, vrangforestillinger og stakkar meg tendenser er veldig vanlig.

 

Har psykisk syk person i familien og det er virkelig ikke lett. Hun ble voldtatt som 16 åring melker familien for hva det er hvert. Både økonomisk og psykisk. Dette har hun hold på med i 30 år nå.

Lurer på hvordan hun skal overleve når foreldrene er døde for hun får ikke hjelp her.

[Anonym bruker]

Kreft er ikke bare en fysisk sykdom, men også en enorm psykisk påkjenning- mange sliter flere år etterpå med psykiske problemer (dødsangst, nedsatt livslyst).

Klart du får mye støtte (i begynnelsen - etterhvert går livet videre selv for din nærmeste familie) for alle kan jo se hvor syk du er, men nå "hverdagen" er kommet tilbake igjen forventer alle du kommer tilbake til ditt livsom det var.

Det er ikke så enkelt når man har hatt en alvorlig sykdom.

Ikke nok med at man plages med fysiske bivirkninger så må man også få hoved på plass.

Selv har jeg måtte søke psykolog for å leve med dødsangsten og for å få tilbake gleden ved livet. Oven i det har jeg fysiske bivirkninger. Men jeg er jo kurert for kreften så da må jeg tilbake i jobb og til livet.

 

Synes du skal slutte å uttale deg om ting som du tydeligvis ikke har peiling på.

[Mrs Smith]

Skjønner godt poenget ditt i innlegget! Skjønner jo at du ikke ønsker at du fikk kreft, bokstavelig, du kunne like godt skrevet om en annen sykdom enn annen sykdom enn kreft. Poenget ditt er vel at psykiske lidelser ikke er like aksepter som fysiske sykdommer.

Leit at så mange her misforstår...

 

Håper du kommer deg igjennom dette og kan leve med det du har opplevd. Klem fra meg

Endret 3. mai 2012 av Mrs Smith

[Anonym bruker]

Jeg blir veldig lei meg av måten du fremstiller det å ha kreft på. Min pappa døde av kreft da jeg var tenåring, og det var ingen solskinshistorie. Ja, det var mange som synes synd på han og som kom på besøk.

Men ikke så mange som så han når han lå krølla rundt do og spøy, og spøy og spøy. Eller når kreften spredte seg til hjernen og han ble sint og aggressiv, og ikke kjente igjen sine egne barn. Når han lå så neddopa i senga at han kun eksisterte og venta på å dø. å få dødsdommen og vite at om et halvt år kom han til å være borte. Men all sympati. og besøk i verden kunne ikke redde min pappa

 

Jeg forstår at det er tøft å være psykisk syk, men å ønske seg en dødelig sykdom istedenfor er bare trist.

[Anonym bruker]

Tro meg HI, kreft finnes ikke godt å ha.

 

Gikk selv gjennom en voldtekt i ung alder, senere igjen når jeg var 19 år. Slitt psykisk pga dette helt siden den første voldtekten, sliter med bulimi, depresjoner og angst. Og jeg må si jeg følte/tengte som deg, om jeg bare hadde hatt en SYNLIG sykdom, så folk forsto, så de godtok osv.

 

Så i en alder av 27 år, og en hard kamp mot egen psyke, ved god hjelp av innleggelser og psykolog timer, var jeg frisk! Jeg var fri og frank, våknet om morgenen og var positiv, kunne gå ut blandt mennesker og føle at jeg hørte til og jeg var ikke redd, jeg fikk et normalt forhold til mat også.

 

Derimot endert alt seg i en alder av 30 (to barn kom til mellom 27 og 30) jeg var sliten, konstant syk og langt fra oppegående, til slutt tok min kommende mann meg med til legevakta, da hadde jeg startet så smått å hoste opp blod. Jeg ble lagt inn, og tester ble tatt.

 

Lunge kreft på 2 stadiet var min "dom", vi startet å tilrettelegge for behandling, unger måtte få barnepass osv osv. Vårt yngste barn var bare 11 mnd. Jeg startet med cellegift behandlingen, ble både fysisk og psykisk dårlig av det, null energi og klarte så vidt holde ungene mine mellom slagene, det var en kamp for livet, en kamp for å få se barna mine vokse opp, en kamp for å leve med min mann (vi giftet oss nok så hurtig etter bekreftelsen av kreft, sammen på godt og vondt)

På de tyngste dagene ønsket jeg meg bare tilbake til starten av 20 årene, da jeg var totalt utslitt av psyken og bulimi, da jeg i det minste hadde styrken til å stå opp om jeg ønsket dette, for det kan jeg ikke huske jeg hadde noe som helst av under kreft behandlingen.

 

Nå er jeg ferdig med behandlingen, og venter i disse dager på resultatet, spm om jeg er kreft fri, eller om jeg må inn i en ny runde med behandling kverner i hodet på meg.

 

Alt jeg kan si til deg HI, er at du kommer ut av det om du virkerlig ønsker det, men du må BE om hjelp, man kan ikke sitte å vente på å få hjelp, når ingen faktisk VET at du trenger den. Og om du tror det å leve med kreft ikke tærer på psyken, så bør du være glad til at du ikke går gjennom det, og håpe du aldri får det. Kreften sitter ikke bare fysisk, men psykisk også.

[Anonym bruker]

Minner meg om boka: Veronica vil dø (Paulo Cloeo.. et eller annet slikt...): Les den HI.