Min venninnes sønn ødelegger for vårt vennskap...

[Anonym bruker]

Det er skremmende at det er så mange som synes at dette er helt normal oppførsel. Hvordan går det med unger senere i livet om de ikke får tryggheten av klare grenser og konsekvente krav som stilles, så de kan utvikle seg?

 

Man velger sine kamper. å spise knekkebrød burde ikke være en av dem, særlig ikke for en som ikke engang er mor eller far til barnet.

[Anonym bruker]

Om mine barn ikke spiser før vi skal på tur for eksempel, så kan jeg godt finne på å si at vi ikke drar før de har spist litt. Trenger ikke være masse mat, men litt så han klarer seg og blodsukkeret ikke synker for lavt. For jeg orker ikke dra på tur med sultne barn. Da dropper vi heller turen og så får ikke barnet dra på tur. Dessverre ikke de andre heller.

Lei av det her hysteriet. Greit man skal ikke proppe masse mat i en person som ikke er sulten. Men jeg sender ikke mine barn i barnehagen eller på tur uten mat i magen. Litt klarer man alltid.

Man spiser fordi man trenger mat. Ungene skal heller ikke få bruke det som et maktmiddel.

 

Eller altså, de kan fint spise litt hvis jeg føler meg bra sikker på at det bare dreier seg om trass og ikke at de faktisk er mette, kvalme eller syke. Ofte er det jo ganske tydelig.

[Anonym bruker]

Jeg må dessverre slenge meg på de som mener du og venninna di er helt ute og sykler..

 

Hvorfor true med at han må hjem, snakker du sånn til voksne også?

Kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har truet mine venner med at de må reise hjem om de ikke spiser det jeg setter fram hihi

 

Nei men det er vel mange ting du gjør med barna dine som du ikke gjør med vennene dine er det ikke?

Hadde derimot en venn på besøk sagt stygge ting, eller oppført seg dårlig, kunne jeg (etter gjentatte ganger) bedt han dra hjem ja.

Og igjen, jeg prøvde faktisk bare å støtte og hjelpe venninna mi.

Det var kanskje ikke knekkebrødet i seg som var hele greia. Det er at slike ting (som ikke dreier seg ommat -bare alt mulig annet) skjer heeele tiden. Og han slår seg helt vrang, sier stygge ting, gråter, skriker osv.

Igjen, jeg vet at ting går i faser og barn har forskjellige perioder med alskens morsomheter men her tar ikke min venninne sitt ansvar. Og resultatet av det blir dessverre at folk tar avstand fra dem. Jeg prøver å si til venninna mi at det er viktig å være konsekvent og sånt når vi prater om dette, men er vanskelig å si rett ut at jeg synes hun burde ta hjelp utenifra.

Og jeg forventer faktisk at mine barn følger reglene som gjelder i det hjemmet de er i når de besøker venner. Visse ting bestemmer ikke jeg, eller mine barn når vi er hos andre.

[Anonym bruker]

Skjønner ikke vitsen med å tvinge et barn til å spise. Barn spiser når de er sultne. Velger de å ikke spise når det blir servert mat, får de vente til neste måltid kommer på bordet.

 

 

 

Dette er et livsfarlig råd. Enkelte barn spiser faktisk ikke "når de blir sultne", for de kjenner ikke sult og metthetsfølelser som "normale" mennesker.

 

Akkurat i dette tilfellet er jeg helt enig med deg i at mora er på villspor, men sånn generelt skal man være forsiktig med å si barn spiser når de er sultne nok. Ikke alle barn gjør det.

 

Nå var det rådet rettet mot friske barn. Ikke barn med spesielle diagnoser eller tilstander som gjør at de ikke kjenner sultfølelse. Så lenge barnet ikke går ned i vekt og har god allmenntilstand er det ikke noe vits i tvinge i barn mat til alle verdens tider. Normale barn styrer dette selv.

 

Dette rådet er ikke rettet mot syke barn og som trenger oppfølging i forhold til matsituasjoner. Det burde da alle her forstå. Enhver oppegående mor kjenner barnet sitt såpass at hun vet om 5-åringen får i seg nok mat eller ei.

 

å kalle dette et livsfarlig råd er vel å dra det litt langt. De få barna du snakker om er allerede i systemet og får det oppfølgingen de trenger. Og foreldrene er nok godt inneforstått med at barna må minnes på å spise.

[Tigerpote]

Hehe, her sender jeg jenta i barnehagen uten mat nesten hver dag, fordi hun spiser frokost der sammen med de andre barna

 

Nå har jeg lest innlegget ditt to ganger hi, og jeg klarer bare ikke å fatte hva som er problemet her. Han ville ikke spise knekkebrødet sitt og maste på moren sin om å spille spill på mobilen hennes?

 

For det første skal man aldri tvinge et barn til å spise; som det påpekes tidligere her i tråden så regulerer faktisk både babyer og barn dette selv. Barn som opplever mye negativt i forbindelse med måltider har en mye større risiko for å utvikle spiseforstyrrelser. For det andre; hvorfor i alle dager skal DU legge deg opp i oppdragelsen til dette barnet?

[Anonym bruker]

Om mine barn ikke spiser før vi skal på tur for eksempel, så kan jeg godt finne på å si at vi ikke drar før de har spist litt. Trenger ikke være masse mat, men litt så han klarer seg og blodsukkeret ikke synker for lavt. For jeg orker ikke dra på tur med sultne barn. Da dropper vi heller turen og så får ikke barnet dra på tur. Dessverre ikke de andre heller.

Lei av det her hysteriet. Greit man skal ikke proppe masse mat i en person som ikke er sulten. Men jeg sender ikke mine barn i barnehagen eller på tur uten mat i magen. Litt klarer man alltid.

Man spiser fordi man trenger mat. Ungene skal heller ikke få bruke det som et maktmiddel.

 

Da sier du vel:

 

"Før vi drar på tur må dere spise slik at dere ikke blir sultne". Og så setter du kanskje frem et par brødskiver med et smil.

 

Voila, ungene spiser.

 

Hadde du derimot sagt:

 

"Vis dere ikke spiser før vi drar på tur så blir vi hjemme"!

 

Jeg tipper at denne guttungen kun skulle trasse fordi han ville ikke gjøre som han ble bedt om. Det var sikkert en sur stemning i huset fra før så matsituasjonen var nok ikke noe hyggelig anyway. Hadde de laget noen gode smørbrød som alle skulle kose seg med og satt på bordet så kan det hende at ungen hadde spist. Enn at han fikk beskjed om å spise det knekkebrødet ellers ble han truet med at han måtte dra hjem.

 

Sure slitne foreldre= sure unger.

[Anonym bruker]

Du sier det er noe bra i de fleste barn, men ikke i han. Du ser bare han er ufordragelig og klarer ikke se noe annet. Du prøver tvinge i han knekkebrød, samtidig som du truer med å "kaste han ut". Du ser moren er sliten og lei hver gang dere møtes, og ser at hun sliter med han.

 

Gutten er 5,5 år og jeg kan love deg at han snapper opp mer enn du aner! Antagelig er det de voksne rundt han som er skyld i oppførselen og det inkluderer deg. Har en 5,5 åring selv og han er langt fra slik du beskriver den gutten. Han trasser på andre ting han, men ja: det handler om positiv oppmerksomhet og det tviler jeg gutten får mye av.

 

Jeg jobber i skolen og kan også love deg at det slettes ikke er sikkert gutten får problemer på skolen,. Ingen voksne der vil snakke så nedsettende og respektløst til verken barn eller andre voksne.

For å få respekt må en ha gitt respekt.

[hval12]

Jeg synes at du er helt på jordet her. Klart han bestemmer selv om han er sulten eller ikke. Du kan da ikke tvinge han til å spise når han ikke er sulten! Det kan heller ikke moren hans. Hvis de andre eksemplene du har er tilsvarende, så vil jeg si at det er du som ikke eier oppdragelse, ikke han. Man tvinger da virkelig ikke gjester til å spise!

 

Godt poeng! Enig! Slik skal det låte! Du har vist peiling på barneoppdragelse!