Han dytta meg!

[Anonym bruker]

Vi kranglet i dag, om noe jeg synes er en bagatell. Men som mannen min roper og skriker om. Han er så høymælt at ungene blir redde. Babyen på 9 mnd begynner å gråte og han løfter henne opp. Hun slutter ikke å gråte, men ser etter meg. Er mammadalt.

Jeg ber han flere ganger om å gi meg babyen, tilslutt helt oppløst i tårer, men han tar henne med og skal til å gå inn på badet.

Jeg følger etter mens jeg ber han hele tiden om å gi meg babyen. Så snur han seg og dytter meg så hardt at jeg faller bakover. Treffer trappegrinda, som jeg går gjennom og slår meg skikkelig. Har en blå, hoven og vond albue. To store blodflekker på ryggen og en på overarmen. Og veldig vondt i den albuen.

 

Sitter og tenker på hvordan jeg skal komme meg bort. Med ungene. Han sier ham skal få en skikkelig kamp om jeg prøver på det. Minste ammer jeg ennå

 

Er sånn passe i sjokk og helt rådvill...

[Anonym bruker]

Blodflekker = blåflekker...

[Anonym bruker]

Ja, klart du skal komme deg bort. Det er ikke lovende oppførsel det der. Kom deg bort, og anmeld ham.

Han kan true det han orker, men det gjør han kun fordi han er redd.

[eliona]

Uff, dette hørtes ikke godt ut. Er dette første gangen han har reagert sånn? Tror jeg ville tatt den kampen han sier at du skal få, du får jo en kamp om du blir også.

[Anonym bruker]

Oioi. Anmeld ham, og ta bilder av skadene han forårsaket så du har dokumentasjon om du skulle trenge det senere. Skriv dagbok. Stor, varm klem til deg!

[Anonym bruker]

Dette kan du svaret på. Men om han er i stand til å dytte deg på den måten, så høres han ikke trygg ut. Nå kjenner vi bare din versjon da, men ut i fra den. Stikk.. Og det er slett ikke sikkert at han gjør barna noe fordet om dere krangler og han er voldsom med deg. Delt foreldrerett er vanligst. Men dette er advokatmat.

Om du er redd han, virkelig redd, så er det jo bare å ta med barna å stikke.

Det finnes krisesentere som kan hjelpe.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Merkelig oppførsel av dere begge..

du går etter og maser på å få barnet... og han klikker-

 

du skulle latt han fått roet barnet, men vert der..

han dytta deg, slo deg ikke...

 

jeg har da også dytta mannen vekk..

[Anonym bruker]

Oppfører han seg slik ofte? Kontakt noen som kan hjelpe deg med flyttingen, og flytt ut når han ikke er hjemme. Visst du er redd han kan bli voldelig er krisesenter ett alternativ.

[Gjest lillemor og lillefrøken]

Huff hørtes ikke bra ut... håper du tar opp kampen uansett hvor slitsom den blir! Hva med å ta kontakt med familievernkontoret? Og krisesenteret hvis du er redd for at han kan være voldelig mot deg eller barna fremover. Advokat kan også være lurt kanskje, med tanke på fordeling av foreldrerett fremover. Det kan jo også være aktuelt å kople inn barnevernet hvis du er redd for at han kan skade barna deres. Klem til deg!

[LillaGorilla♥♥]

Dette må du få ungene bort ifra!

[Anonym bruker]

Ser det kan virke merkelig når jeg leser hva jeg har skrevet.

Men grunnen til at jeg gikk etter og ville ha babyen var at han KUN tok henne for å kunne bruke henne som et "maktmiddel". For å kunne nekte meg noe jeg ville.

 

Det er dessverre ikke første gangen han er voldelig. Har kløpet meg blå i armene flere ganger og slått meg med flat hånd i ansiktet ved to anledninger.

 

Han legger ansvaret for det han gjør på meg: Om du bare holder kjeft når jeg sier det. Om du bare kommer deg til helvete ut av stua når jeg sier det...

Og det er omtrent ut av det blå dette sinnet kommer. I dag var det fordi jeg ikke kjeftet nok på tenåringen min når han ikke gjorde en jobb bra nok...

Etterpå ble han forbannet fordi jeg skulle hjelpe mellomste på tre å plukke opp klosser. Han skulle gjøre det selv, for det hadde han fått beskjed om...

Jeg mente jeg skulle hjelpe han..

[Gjest Miryks]

Det er i slike tilfeller jeg ikke klarer å synes synd på folk. Det er HUNDREVIS av varsellamper og alarmer som blinker og hyler mot deg, og enda sitter du nesten bare og knør.

Jada, skjønner at du er redd for ungene, men for guds skyld, du får hjelp om du ber om det!

 

Ring en venninne, familie, omså politi. Pakk det mest nødvendige, vent på "eskorte"/støtte/hjelp, og dra!

[Anonym bruker]

Ja, da bør du i alle fall komme deg bort. Anmeld også, slik han ikke stiller sterkt om han søker 50-50.

Barn skal ikke måtte vokse opp i et slikt hjem.

[Anonym bruker]

Trykket litt fort her...

Jeg tror ikke han kommer til å gjøre ungene noe, men har svært liten tålmodighet med dem og han fullstendig forkvaklet syn på barneoppdragelse. Lever liksom i tiden hvor "far befaler - dere gjør"...

Min store skrekk er å bli tvunget til 50/50 deling før ungene er større.

Og nei, jeg tror faktisk ikke han er en like god omsorgsperson som meg selv, og vil derfor aldri gå med på at jeg er samværsforelderen...

[Anonym bruker]

Derfor er det viktig at du anmelder.

[Anonym bruker]

Få tatt bilder av skadene og anmeld han, en voldelig far har ikke mye å stille opp med i en rettsak om barna!

 

Kom deg vekk fra denne mannen med en gang!

[marsve]

Ta bilder av alle skader og skriv ned tid, sted og foranledning. Bruk av fysisk vold har en tendens til å eskalere, og når du må forlate han vil du være glad for alle bevis du har. For å beskytte deg selv og ungene.

[mrsrogaland.]

Det er i slike tilfeller jeg ikke klarer å synes synd på folk. Det er HUNDREVIS av varsellamper og alarmer som blinker og hyler mot deg, og enda sitter du nesten bare og knør. Jada, skjønner at du er redd for ungene, men for guds skyld, du får hjelp om du ber om det! Ring en venninne, familie, omså politi. Pakk det mest nødvendige, vent på "eskorte"/støtte/hjelp, og dra!

 

Om man elsker noen... Så er det vel kanskje ikke så lett å bare dra? For deg som kanskje ikke har vært i situasjonen så vet du kanskje ikke hvor vanskelig det er. Er enig i at hun må komme seg vekk. Men ting er ikke bare svart hvitt. Det krever mye tenkning, mot, og hjerteknus? Det er jo mannen hennes og vil tro hun er glad i han, har felles hus, lån, barn osv.. Det er ikke en grunn til å bli, men det er en grunn til å vise forståelse for hvorfor det har vært vanskelig å dra med en eneste gang. Det tar ofte litt tid før man finner mot til å dra.

Hun må komme seg vekk og ikke utsette barna for dette, det er jeg helt enig i. Jeg har selv vokst opp i et voldelig hjem, og skulle helst sett at jeg var foruten det.

Så om du ikke syntes synd på henne, og mener hun bare sitter å knør, så greit nok. Jeg syntes synd på henne. For ingen fortjener å bli misshandlet hverken psykisk eller fysisk. Og nettopp fordi hun tok et steg nå, hun snakket med oss DIBdamer om det

[Anonym bruker]

Vi kranglet i dag, om noe jeg synes er en bagatell. Men som mannen min roper og skriker om. Han er så høymælt at ungene blir redde. Babyen på 9 mnd begynner å gråte og han løfter henne opp. Hun slutter ikke å gråte, men ser etter meg. Er mammadalt.

Jeg ber han flere ganger om å gi meg babyen, tilslutt helt oppløst i tårer, men han tar henne med og skal til å gå inn på badet.

Jeg følger etter mens jeg ber han hele tiden om å gi meg babyen. Så snur han seg og dytter meg så hardt at jeg faller bakover. Treffer trappegrinda, som jeg går gjennom og slår meg skikkelig. Har en blå, hoven og vond albue. To store blodflekker på ryggen og en på overarmen. Og veldig vondt i den albuen.

 

Sitter og tenker på hvordan jeg skal komme meg bort. Med ungene. Han sier ham skal få en skikkelig kamp om jeg prøver på det. Minste ammer jeg ennå

 

Er sånn passe i sjokk og helt rådvill...

 

 

Få tatt bilder av skadene, gjerne hos lege hvis du vet at du vil bort er det greit å få delt historien og fått loggført bevis et sted.

Snakk med barnevernet, om du går anmeld han for vold.

Hjelper ikke å komme med at han var voldelig i barnefordeling sak om du ikke har anmeldt og ikke har bevis.

Snakk med krisesentret for å få hjelp til hvor du skal henvende deg og hvor det er lurest å starte

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle sammen.

 

Hadde ikke trodd dette om meg selv, men nå sitter jeg og lurer på om jeg selv var skyld i det som skjedde. Fornuften min sier meg jo at uansett hva jeg sa/gjorde (som kun var å motsi han), så har han ingen rett til å gjøre det han gjorde. Men så tenker jeg at om jeg bare hadde gått bort og ikke sagt noe, så hadde det ikke eskalert.

Men det er jo heller ikke riktig å gjøre. Føye seg hver gang og oppføre seg som en lydig hund, bare for å tekkes han og unngå bråk.

Jo, jeg burde selvsagt gjort det i går, når barna var tilstede, men det var så grusomt å høre minstejenta gråte etter meg og ikke få trøste henne:(

 

Huff, det skal ikke være enkelt.

Har faktisk lydopptak av hele hendelsen og har tatt bilder. Regner med de er mørkere blå om et par dager.

Men hva jeg skal gjøre klarer jeg ikke å bestemme meg for. Om jeg går så er alt kjørt. Det kommer til å bli et helvete å samarbeide med den mannen etter et brudd:(

 

Men takk for råd.

 

HI

[Gjest Mentha & Junior]

Kjære deg, det kommer ikke til å bli noe mindre helvete om du blir. En ting er at du må finne deg i vold og brøling fra denne mannen, men tenk på barna dine også, som vil vokse opp med å se mamma blir brølt til, og kanskje bli brølt til selv, at mamma har blåmerker og skader som de ikke få forklaring på osv osv. Dette er ikke noe liv å ønske for verken deg eller barna.

Godt at du har dokumentert hendelsene, da høres det ut som om du har begynt på veien mot å gå fra han, tross alt?

Ta kontakt med familievernkontoret, politiet og nærmeste krisesenter og fortell hva du planlegger å gjøre, og at du er redd. De vil hjelpe deg! Ring familie eller nære venner og få de til å komme hjem til deg når du skal dra, for å ha noen i nærheten. Ta deg fri fra jobben, og så tar du med deg barna fra skole/barnehage når du drar, og rett til krisesenter/familie/venner, når mannen ikke er hjemme.

 

En varm klem og masse lykke til! Det blir veldig mye bedre når du bare kommer deg vekk.

 

Og du, det er ALDRI ALDRI ALDRI din skyld at mannen din bruker vold mot deg!

[mrsrogaland.]

Enig med hun over. Du kan kalle mannen din drittsekk, idiot, si at han er stygg og alt du vil men man skal ALDRI slå. ALDRI. Uansett hva du har sagt så er det ikke din feil. Punktum. Husker du på det???

 

Du unnskylder mannen din. Det var jo litt din feil.. Jeg vet jo hvordan han er... Jeg provoserte det jo fram.. Tenker du det? For om du gjør det, så slutt med det. Man skal aldri bruke vold. Uansett. Punktum.

 

Det andre jeg vil si det er at du må passe på din egen lykke og deg selv, men så lenge du har barn, så er det de du setter først. INGEN barn skal se vold, og mye krangling. Det er ikke sunt, og kan være traumatiserende. Det har jeg opplevd selv som barn. Du må tenke på barna dine.

Ikke rop og skrik framfor barna. Ta dere sammen. For jeg har full tro på at det er mulig å skjerme barna.

 

En annen ting du må vite er at å forlate mannen din og alt det medfører virker uoverkommelig. Men se 10 år fram i tid. Da er du forbi alt, og kanskje du har funnet drømmemannen? Noen oppgaver virker uoverkommelige og skumle, og fører til at man heller velger å bli, fordi det er det enkleste.. Men det er ikke det beste.

 

Om du virkelig vil bli med mannen din, er det noen måte dere kan få slutt på dette på? Jeg vil VIRKELIG annbefale parterapaut. Prøv det... Da vet du at dere har gjort det som er i deres makt.

 

Lykke til. Alle, også du, fortjener en mann som ikke bruker vold. Klem.

[Anonym bruker]

Det er i slike tilfeller jeg ikke klarer å synes synd på folk. Det er HUNDREVIS av varsellamper og alarmer som blinker og hyler mot deg, og enda sitter du nesten bare og knør.

Jada, skjønner at du er redd for ungene, men for guds skyld, du får hjelp om du ber om det!

 

Ring en venninne, familie, omså politi. Pakk det mest nødvendige, vent på "eskorte"/støtte/hjelp, og dra!

 

Vel, jeg synes synd på HI for det kommer vel ikke som en overraskelse at det er mange mange som lever i sånne destruktive forhold som ikke klarer å bryte ut av forskjellige årsaker. Redd for at han skal klikke og virkelig skade henne eller barna, eller det som værre er..pyskisk nedbrutt over lang tid osv.

 

En gang ex`en kom hjem og var full ble det en argumentsjon ut av ingenting, han ville ha sex og jeg ville ikke. Når barnet vårt våkna gikk jeg inn til henne og tok henne opp, og ja..jeg tok henne opp fordi jeg trodde at da ville han iallfall la meg være. Men så feil kan man ta, han kom etter, slet av meg klærne og tvang meg, med ungen, ned i senga. Der fikk jeg lagt fra meg barnet på en forsvarlig måte og tatt sikkelig ballespark på han..så jeg kom meg unna og låste meg selv og ungen inn på et annet rom. Det ble slutt for å si det sånn..

[mrsrogaland.]

Det hørtes helt grusomt ut, Anonym over..

[Anonym bruker]

Du kan evt stille et ultimatum der han forplikter seg til å gå til alternativ til vold (ALT) hvis du er veldig glad i han. Han skjønner sikkert selv også a han har et problem med agressjonen og sinne. Men du sier også at han ikke er en god omsorgsperson for barna dine, så det er kanskje best at du ikke gir han flere sjanser. Forstår at dette er vanskelig. Det er uansett ikke din skyld at han slår.