Elsker dere partneren deres?

[Gjest Heartbroken]

Ja, det gjør jeg!

 

Kan ikke si at jeg har elsket han absolutt heeeele tiden de 20 årene vi har vært sammen, vi har hatt våre stunder hvor vi har kjempet og grått, kranget og hatt iskald taushet. Men vi har alltid kommet gjennom det, og med årene blitt mer "avslipt" og de store nedturene blir stadig sjeldnere og mildere.

 

Jeg er glad og stolt over at vi har klart å holde sammen, og nå er jeg ikke i tvil om at det er for livet

[Loglady]

Ja, for meg så handler det å elske min kjære like mye om respekt, forståelse, støtte, lojalitet og tillit. Altså, det er de tingene han gir meg som er viktigst, mye viktigere enn konstant begjær og forelskelse.

De to sistnevnte går i bølger, men for å kunne kjenne ekte kjærlighet, må de førstnevnte ligge i bunn- alltid.

 

Enig med både deg og 23 #. Dere satte ord på det.

[Anonym bruker]

Som kjærster etter 15 år. JA.

Når jeg på frustrerte fruer, og Lynette og tom. Så kjenner jeg virkelig savnet hun har på en måte.

Glad det ikke føles som om vi vil skilles med det første enda.

[Netti***]

Har over 10 år sammen, det merkelige er at jeg bare elsker han mere og mere... Håper vi får bli gammel i lag og øker kjærligheten like mye hvert år som det har gjort hittil blir det knall bra. Så JAAAAA!!!!!!

 

Men som nornandre påpeker han kan virkelig gjøre meg sint også, men det blir også sjeldnere og sjeldnere pluss at ingen av oss er langsint :-))

[Soveposen]

Over ALT her i verden. Jenta mi sine behov kommer først, og jeg elsker henne ubeskrivelig høyt - men det er han jeg elsker høyest og som jeg skal dele livet mitt med.

[LillaGorilla♥♥]

Over ALT her i verden. Jenta mi sine behov kommer først, og jeg elsker henne ubeskrivelig høyt - men det er han jeg elsker høyest og som jeg skal dele livet mitt med.

 

Mener du virkelig at du elsker mannen din mer/høyere enn ungen din?

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Over ALT her i verden. Jenta mi sine behov kommer først, og jeg elsker henne ubeskrivelig høyt - men det er han jeg elsker høyest og som jeg skal dele livet mitt med.

 

Håper du mener at kjærligheten er forskjellig her, bare skrevet det noe dumt?

[Anonym bruker]

Nei dessverre....

[MrsMilla]

Ja! Helt klart av hele mitt hjerte!

[Anonym bruker]

Over ALT her i verden. Jenta mi sine behov kommer først, og jeg elsker henne ubeskrivelig høyt - men det er han jeg elsker høyest og som jeg skal dele livet mitt med.

 

Mener du virkelig at du elsker mannen din mer/høyere enn ungen din?

 

Dette så jeg ett intr. program en gang..på Oprah var det vel.. Hvor folk ble opprørte når noen sa at de elsket partneren sin høyest i verden. Men, jeg synes ikke det er så rart jeg. Er jo den man bør elske høyest i verden, er jo tross alt den man skal lage disse barna med.. Ikke det at man elsker barna sine mindre, men det er jo en helt annen slags kjærlighet. Så jeg tror jeg skjønner hva du mener med det du skriver..

[Anonym bruker]

Vet ikke helt lenger. Han arbeider veldig mye, og jeg og barna er langt nede på prioriteringslisten. Og det kommer ikke til å forandre seg. Men jeg kommer nok aldri til å gå i fra han. Jeg gjorde mitt valg og avla et løfte den dagen vi giftet oss, og gjorde det enda mer forpliktende når jeg valgte å få to barn med han. Jeg har ikke tenkt å rømme fra disse forpliktelsene selv om følelsen kanskje ikke er helt slik de burde være.

 

Han er egentlig veldig snill, men han har et problem, og det er at han ikke klarer å begrense jobbingen. For all del, det gir oss veldig store fordeler økonomisk og stor grad av frihet i hverdagen. Jeg behøver egentlig ikke jobber, så er litt "frilanser" for øyeblikket. Jobber når det passer meg. Barna er storfornøyd med å ha en mor som er hjemme til alle døgnets tider og som har god tid til dem. Jeg har fått drømmehuset, og vi reiser på flere ferier i året (det er faktisk den eneste måten han klarer å koble ut på). Så egentlig er tilværlesen min svært bra. Jeg har to nydelige jenter som er snille og lite krevende, og som forguder meg (kanskje litt for mye til og med...). Og mannen min er veldig flink og morsom far når han bare er til stede.

 

Jeg har kjenner ikke behov for en ny forelskelse og mann. Om følelsene kanskje er mer fraværende enn de burde, så vet jeg summa summarum at både barna og jeg har det absolutt best slik vi har det nå. At han velger å prioritere slik han gjør er absolutt mest hans tap. Tipper han angrer bittert når barna hans plutselig ble voksne.

[Anonym bruker]

Nei. Han har gjort for mye mot meg og jeg har nå innsett at han aldri vil forandre seg og min kjærlighet har sakte, men sikkert smuldret vekk. Nå går det mot skillsmisse. Jeg fortjener noen som elsker meg riktig, han fortjener noen som elsker han riktig og barna våre fortjener å vokse opp i et harmonisk hjem. Da er det bedre med to foreldre som er harmoniske hver for seg, enn som bor sammen i bitterhet og forakt.

[Mrs Smith]

Ja !!! Kunne ikke hatt en bedre mann og pappa. Han er den perfekte pappa, superflink med ungene og den nesten perfekte ektemann. Er selvfølgelig noen ting som han kunne være flinkere på, men alt i alt så er han perfekt for meg... Jeg er absolutt ikke perfekt selv, mye mer negativt med meg enn med han faktisk.., men jeg håper og tror at han elsker med til tross for mine negative sider....

 

 

 

Perfekt, perfekt....nei ingen er perfekt , men god det er han

 

Endret 28. april 2012 av Mrs Smith

[Anonym bruker]

Ja jeg elsker mannen min, det er dager jeg tror jeg hater han men, han er min klippe, mitt fyrtårn mitt hjem... uten han hadde jeg ikke ekststert på denne måten jeg ekststerer i dag. Han får frem det beste i meg, han er der for meg. Ingen kjenner meg så godt som han.

 

men JA han er ikke perfekt han er mann og til tider er jeg så sinnna så sninna men jeg er kvinne. Han ser ikke ting på samme måte som en kvinne ang rot bla.

[Soveposen]

Over ALT her i verden. Jenta mi sine behov kommer først, og jeg elsker henne ubeskrivelig høyt - men det er han jeg elsker høyest og som jeg skal dele livet mitt med.

 

Mener du virkelig at du elsker mannen din mer/høyere enn ungen din?

 

Dette så jeg ett intr. program en gang..på Oprah var det vel.. Hvor folk ble opprørte når noen sa at de elsket partneren sin høyest i verden. Men, jeg synes ikke det er så rart jeg. Er jo den man bør elske høyest i verden, er jo tross alt den man skal lage disse barna med.. Ikke det at man elsker barna sine mindre, men det er jo en helt annen slags kjærlighet. Så jeg tror jeg skjønner hva du mener med det du skriver..

 

Helt klart: kjærligheten er annerledes. Jeg har ikke ord for hvor høyt jeg elsker henne, hadde dødd for henne uten å blunke - men det er min man jeg skal dele resten av livet mitt sammen med. Selv har jeg opp vokst i et hjem der mor og far har elsket hverandre høyest, men jeg har aldri følt meg mindre elsket av den grunn. Jeg har lært mye av det forholdet: de har ikke latt det at de hadde 4 barn (hvorav en har vært store deler av livet på sykehus og en har hatt rusproblemer) og har hatt det utrolig tøft opp igjennon årene rokke ved deres kjærlighet til hverandre. De er fortsatt nyforelsket, selv eller 25 år sammen. De gjør ALT for hverandre, er romantiske turtelduer som fortsatt kliner og styrer så minstemann (14) rødmer og sier: "åh, mammaa! Pappaaa!." Jeg reagerte på akkurat samme måte, men den dag i dag er jeg så utrolig gladfor det! Glad for at de har hverandre og at de ikke har latt kjærligheten og spenningen dø ut. Når de er bortreist fra hverandre ringer de hverandre sikkert 10 ganger om dagen -

De elsker hverandre så utrolig høyt og det ser jeg i alt de gjør for hverandre og i alt de gjør for oss barna sammen. Jeg har alltid følt meg elsket - det har aldri blitt spart på verken kjærlige ord eller berøring i mitt barndomshjem. Jeg elsker jenta mi ubeskrivelig høyt - men for min del tror jeg ikke det er lurt at barna blir hele min verden - en dag flytter de ut og da er det mannen min og jeg som står igjen i hverdagen. Av egen erfaring har barna det bra når foreldrene har det bra - det er ikke synonymt med at foreldrene er egoistiske .

[kaklemor]

Ikke akkurat nå dessverre. Håper denne nedturen som har vart i snart et halvt år snart snur, og at vi får et ordentlig forhold igjen. Har vært sammen lenge og hatt det veldig bra, men går hverandre mer og mer på nervene nå

Må vel bare holde ut litt til og prøve å få forholdet opp og gå igjen. Jeg har jo elsket ham før, og han er fremdeles den samme personen, så jeg tror jeg kan svare ja hvis jeg får spørsmålet senere.

 

Feil.

 

Når man elsker noen er det gjennom ild og vann. Selvom det er en dårlig periode, så er det dét at man elsker hverandre som gjør det verdt og kjempe for! Hadde du virkelig orket 6 mnd med dårlig periode hvis du ikke elsker han?

 

Så jeg spør igjen (er ikke HI) ; Elsker du mannen din?

Eller holder du ut for ingenting?

 

 

 

[Iselilja]

Ja!

[magica fra tryll]

Ja,jeg elsker mannen min til tross for og ikke på grunn av...

[lille-my-april]

JA, det gjør jeg!

[Anonym bruker]

JAAA Han er drømme-mannen min <3 Akkurat nå er vi i småbarnsperioden. Venter nr 4. Vi er begge innstilt på at ungene tar mye tid nå, men vi koser oss når vi har mulighet til det. Og vi stor koser oss med de små miniene våre <3

 

Jeg sier ofte til han at jeg gleder meg sånn til vi er 40-50 år og ungene er store, for da skal vi reise rundt i campingbil å gå på danse-band konserter sånn som man ser på NRK hehe, neida, blir kanskje ikke første valg av reisemål det. Men gleder meg til å bli gammel med han, og vi har all verdens tid til hverandre.

 

Vi er så utrolig like i meninger og slike viktige ting. Vi er sjeldent uenige, og vet hvordan vi vil ha det nesten med en gang. Jeg takker Gud hver dag for at han lagde denne fantastiske mannen til meg

[Major HotLips Houlihan]

Ingen gjør meg så sint som han og ingen gjør meg så glad som han, så ja jeg elsker han og han er virkelig mannen i mitt liv