hva mener dere da? om homofile og barn

[Anonym bruker]

hadde en diskusjon tdlgere i dag, var ingen som var enig med meg så jeg må sjekke om det er almen oppfatning og jeg som er rar

 

diskusjonen var hvorvidt de som egentlig er homofil men ikke "kommet ut" er egoistisk som prøver å leve ett "normalt" liv, gifter seg og får barn ol. ?

er det dårlg gjort ovenfor barna å bl kjæreste med en fra samme kjønn etter en skilsmisse?

 

hva mener dere?

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Nei, det er det ikke. Man kan ikke leve resten av sitt liv i skalkesjul fordi man har barn, blir for drøyt.

[Anonym bruker]

TAKK

jeg var den eneste som synes det.

de andre mente det var helt forkastelig å få barn som homofil

nå kan jeg legge meg med god samvittighet, er ikke jeg som er rar... hehe

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

TAKK

jeg var den eneste som synes det.

de andre mente det var helt forkastelig å få barn som homofil

nå kan jeg legge meg med god samvittighet, er ikke jeg som er rar... hehe

 

Nei vet du hva. Man kan fint ha barn fordi om man er homofil, to homofile kan få barn sammen, klart, en eller begge har ikke blodsbånd til barnet, men er like mye dems barn.

Er bare slike holdninger du møtte i dag som forpester det hele.

[Anonym bruker]

Å ha to foreldre som elsker hverandre, det er det beste for alle barn, uansett hvilket kjønn foreldrene har!

 

OG, nÅr to homofile bestemmer seg for Å fÅ barn sammen, tenk sÅ ønsket de barna er! Heldige!!

[Anonym bruker]

Må da forsåvidt gjelde alle som får barn med en de egentlig ikke elsker og ser på som en livspartner.

Mange som gifter, oppretter samliv, og inderst inne vet dette aldri kommer til å gå, og får både et og to barn, gjerne tre også.

 

Hvem de finner når samholdet ryker er ikke så viktig.

[Anonym bruker]

NEI; det ser ikke jeg på nsom teit! barn har det best med lykkelige foreldre, og er det mor og far sammen, eller mor og far med nye partnere av samme eller motsatt kjønn spiller ikke egentlig ikke så stor rolle..

 

jeg er for såvidt også for at homofile menn skal få adoptere jeg da, og kvinner for såvidt.. men homofile kvinner kan få barn om de absolutt ønsker, og to menn kan være like gode om ikke bedre omsorgspersoner som en mann og ei dame.. og rissikoen for missbruk er vel ikke særlig forhøyet om to voksne menn skal ta vare på et barn fremfor et par eller enslige..

[MrsMilla]

Dårlig gjort ovenfor den kjæresten som er sammen med noen som egentlig ikke vil være sammen med han/henne.

De blir jo da å leve på en løgn - hadde det vært min mann som gjorde dette ville jeg blitt knust, om all kjærlighet hadde vært et spill....

 

Tenker heller at det letteste er at man heller kan være åpent homofil og heller åpne litt opp for mulighetene for å få barn som homofil.

Ser ikke at en slik legning skal ha noe med hvorvidt man er gode foreldre å gjøre.

 

Gir veldig pokker i legningen til folk så lenge den ikke er skadelig for andre på noe vis, så om naboen ønsker en kjæreste av samme kjønn kunne det virkelig ikke bry meg i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Nei vet du hva. Man kan fint ha barn fordi om man er homofil, to homofile kan få barn sammen, klart, en eller begge har ikke blodsbånd til barnet, men er like mye dems barn.

 

Hvordan kan det være "like mye deres barn"?

[LilleBamBam+EnTil]

Å jøss. Trodde ikke dette var et tema i 2012.

 

Det finnes sÅ mange barn i verden som trenger gode omsorgspersoner. Om det er to av samme kjønn er irrelevant. Og det er ikke egoistisk Å komme ut av skapet. Det kan nesten sammenlignes med et dÅrlig ekteskap. Det beste for barna er ikke Å bli og bite tenna sammen. Da lærer jo barna at kvalitet ikke er viktig sÅ lenge en blir og spiller skuespill.

 

Nei takk, slike holdninger vil jeg ikke at min datter skal lære seg

[Anonym bruker]

Nei vet du hva. Man kan fint ha barn fordi om man er homofil, to homofile kan få barn sammen, klart, en eller begge har ikke blodsbånd til barnet, men er like mye dems barn.

 

Hvordan kan det være "like mye deres barn"?

[Anonym bruker]

Å jøss. Trodde ikke dette var et tema i 2012.

 

Det finnes sÅ mange barn i verden som trenger gode omsorgspersoner. Om det er to av samme kjønn er irrelevant. Og det er ikke egoistisk Å komme ut av skapet. Det kan nesten sammenlignes med et dÅrlig ekteskap. Det beste for barna er ikke Å bli og bite tenna sammen. Da lærer jo barna at kvalitet ikke er viktig sÅ lenge en blir og spiller skuespill.

 

Nei takk, slike holdninger vil jeg ikke at min datter skal lære seg

 

Du vet da fint lite om mine holdninger. Jeg har ingenting imot homofili, eller mot at homofile skal kunne adoptere.

 

Men å si at et barn er "like mye deres" når det grangivelig egentlig har andre foreldre, det synes jeg bare blir kunstig. Det har ingen ting med legning å gjøre; jeg mener heller ikke at f.eks. Marius Borg Høiby er like mye kronprinsens barn som Mette-Marits. Rett og slett fordi det ikke er han som er faren.

[Anonym bruker]

Tror ikke alle har lest hva Hi skriver. Her var det snakk om en som er homofil som starter familie og får barn med en heterofil og senere kommer ut av skapet.

Tror de færreste hadde syns det var så stas hvis det var en egen mann det var snakk om.

Om homofile får barn på åpne vilkår er jo en helt annen sak.

[Gjest Mentha & Junior]

Det blir nok noe helt annet om det blir snakk om ens egen mann. Stor forskjell på å diskutere noe på et generelt plan og på et personlig plan i så måte. Men generelt sett så synes jeg det eneste som blir feil i en sånn sammenheng som HI beskriver er at man i utgangspunktet prøver å nekte for hvem man egentlig er (såfremt man vet om det i utgangspunktet).

Hvis man bevisst går bak ryggen på en kvinne/mann som elsker en kun for å få barn for så å gå fra de så synes jeg ikke noe om det. Men hvis man prøver hardt å være en god ektefelle så er det ikke en bevisst tanke om å skulle lure noen. I noen tilfeller er det sikkert folk som lever sånn hele livet, skjult homofile, fordi de vil være gode ektefeller, men det blir jo litt feil, selv om det er godt ment.

Som det står over her; det beste for barna sin del er at foreldrene er lykkelige, selv om det betyr at de er lykkelige hver for seg, og med hver sin partner, uansett kjønn. Og det er nok i bunn og grunn det beste for foreldrene også, trass i at det blir en tung tid under bruddet. Det blir jo som et hvilket som helst annet brudd, hvor den ene har funnet seg en annen, ikke lenger har følelser, etc. Føler ikke at det blir et ekstra eksepsjonelt brudd fordi den ene parten finner ut at de er homofile. Men det kan hende det bare er jeg som tenker sånn da.

 

Så til slutt, NEI det er ikke galt å få seg kjæreste av samme kjønn etter skilsmisse

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Nei vet du hva. Man kan fint ha barn fordi om man er homofil, to homofile kan få barn sammen, klart, en eller begge har ikke blodsbånd til barnet, men er like mye dems barn.

 

Hvordan kan det være "like mye deres barn"?

 

Barnet vokser opp hos dem, foreldrekjærligheten kommer fra dem, det blir det samme som adopsjon hos hetrofile par, eller ved donor. Enda en av dem ikke har blods bånd, skiller ikke det ut det faktum, at de er foreldrene barnet vokser opp med.

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Tror ikke alle har lest hva Hi skriver. Her var det snakk om en som er homofil som starter familie og får barn med en heterofil og senere kommer ut av skapet.

Tror de færreste hadde syns det var så stas hvis det var en egen mann det var snakk om.

Om homofile får barn på åpne vilkår er jo en helt annen sak.

 

Leste hva HI skrev, og at den ene forelderen "kommer ut av skapet" må da bare godtas, greit nok, det er ikke sånn at man roper det ut "mannen/kona forlot meg fordi han/hun er homofil", men det er bedre at man er seg selv 100%, enn å bite tennene sammen og late som om man er hetrofil, bare fordi man har barn. Slik innbitthet kan umulig føre noe godt med seg.

 

Skulle min samboer komme til meg og fortelle han var homofil, så hadde det jo vært tungt å fordøye, jeg elsker han jo, men jeg ville heller sett han finne lykken hos en mann, enn å leve et liv med meg eller en annen kvinne, bare for barna våres sin del.

 

Jeg er selv bifil, kan være det som utgjør det, men likevel, samboeren min vet jeg kunne fallt for en kvinne mens vi er sammen, når jeg da ville komme og fortalt han dette, så hadde han vært såret, men han ville ikke prøvd å nekte meg å leve med den kvinnen.

Dette er noe vi pratet om før jeg ble gravid med sønnen vår, det var jo noe vi måtte prate om, kan jo ikke bli bittre finder når vi har barn sammen.

[♥ anonym♥]

Jeg mener at hvis personen viste at han er homofil (kke bifil) når han giftet seg, så er det ganske egoistisk.

 

At to homofile får barn er helt annerledes. det er greit. de har vært ærlige fra starten.

 

Når man vet man er homofil, og gifter seg å får barn så har man ført partneren bak lyset. Det er uærlig og ikke greit.

[Anonym bruker]

Min mann forlot meg for en av mine beste kamerater. Dette etter vi fikk 3 barn.

I 1 år gikk jeg og beskyldte han for å ha fått barn med meg, bare for at han skulle kunne ha egene blodsbarn. Mente han hadde vist dette FØR vi ble sammen og fikk barn, men slik var det ikke.

 

Han og min venn fant tonen når yngste barnet vårt var ca 18 mnd. Det kom som et sjokk på min forhenværende mann, han hadde strevd med egene tanker og fØlelser i nesten 1 år fØr han kom til meg og fortalte meg hvordan det lå ann. Han var ikke utro i denne perioden, han respekterte meg for mye til det.

Det var som å få lungene smadret da han kom og fortalte meg at han var homofil, og enda verre da han kunne fortelle meg at han hadde falt for en av mine beste venner (som jeg viste var homofil, han har vært åpen homofil siden han var 12 år!)

 

Etter 1 år med mistenksomhet og sorg, startet "såret" å gro, og jeg åpnet Øynene mine, jeg kom på små detaljer fra ekteskapet og forholdet, slike stunder hvor jeg lo godt og sa "hadde det ikke vært for at jeg kjenner deg, så hadde jeg tatt deg for å være homofil". Det var nok flere slike stunder enn jeg "fikk med meg".

Etter en del gransking av meg selv, av han, av barna våre og av hans kjære. Så forsonet jeg meg med det. Vi hadde en lang prat sammen etter dette, hvor jeg unskyldte meg og tilga han for at han brØt med meg. For det var klart bedre at han brØt med meg og fant lykken, enn å skulle sitte sammen med mag eller helt alene og skjule seg selv fra virkerligheten.

 

Nå har våre tre barn 3 fedre :-) Min nye mann (som jeg forØvrig har fått to barn med) sin far og hans mann. De bor annenhver uke hos hver av oss, og de elsker å være begge plasser, og vi alle 4 blir sett på som foreldre.

 

Det er hardt å hØre at den man elsker ikke elsker deg på samme måte, og enda verre når han forteller han elsker en annen, en mann. Men min eks har blitt et helt nytt menneske nå som han lever som den han virkerlig er, og jeg unner han alt godt, han og mannen driver for Øverig å prater om å få barn selv, noe jeg håper de gjØr, de er to hjertevarme menn, som vil kunne gi barn så mye kjærlighet, og lære dem å godta alle som de er.

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Jeg mener at hvis personen viste at han er homofil (kke bifil) når han giftet seg, så er det ganske egoistisk.

 

At to homofile får barn er helt annerledes. det er greit. de har vært ærlige fra starten.

 

Når man vet man er homofil, og gifter seg å får barn så har man ført partneren bak lyset. Det er uærlig og ikke greit.

 

Nå var det vel snakk om de som oppdager at de er homofile etter at de giftet seg og fikk barn? Eller har jeg misforstått?

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Min mann forlot meg for en av mine beste kamerater. Dette etter vi fikk 3 barn.

I 1 år gikk jeg og beskyldte han for å ha fått barn med meg, bare for at han skulle kunne ha egene blodsbarn. Mente han hadde vist dette FØR vi ble sammen og fikk barn, men slik var det ikke.

 

Han og min venn fant tonen når yngste barnet vårt var ca 18 mnd. Det kom som et sjokk på min forhenværende mann, han hadde strevd med egene tanker og fØlelser i nesten 1 år fØr han kom til meg og fortalte meg hvordan det lå ann. Han var ikke utro i denne perioden, han respekterte meg for mye til det.

Det var som å få lungene smadret da han kom og fortalte meg at han var homofil, og enda verre da han kunne fortelle meg at han hadde falt for en av mine beste venner (som jeg viste var homofil, han har vært åpen homofil siden han var 12 år!)

 

Etter 1 år med mistenksomhet og sorg, startet "såret" å gro, og jeg åpnet Øynene mine, jeg kom på små detaljer fra ekteskapet og forholdet, slike stunder hvor jeg lo godt og sa "hadde det ikke vært for at jeg kjenner deg, så hadde jeg tatt deg for å være homofil". Det var nok flere slike stunder enn jeg "fikk med meg".

Etter en del gransking av meg selv, av han, av barna våre og av hans kjære. Så forsonet jeg meg med det. Vi hadde en lang prat sammen etter dette, hvor jeg unskyldte meg og tilga han for at han brØt med meg. For det var klart bedre at han brØt med meg og fant lykken, enn å skulle sitte sammen med mag eller helt alene og skjule seg selv fra virkerligheten.

 

Nå har våre tre barn 3 fedre :-) Min nye mann (som jeg forØvrig har fått to barn med) sin far og hans mann. De bor annenhver uke hos hver av oss, og de elsker å være begge plasser, og vi alle 4 blir sett på som foreldre.

 

Det er hardt å hØre at den man elsker ikke elsker deg på samme måte, og enda verre når han forteller han elsker en annen, en mann. Men min eks har blitt et helt nytt menneske nå som han lever som den han virkerlig er, og jeg unner han alt godt, han og mannen driver for Øverig å prater om å få barn selv, noe jeg håper de gjØr, de er to hjertevarme menn, som vil kunne gi barn så mye kjærlighet, og lære dem å godta alle som de er.

 

Hvordan tok barna det når faren dems flyttet sammen med sin mann? Det er jo intresant å hØre/lese. Eller var de såpass unge at de har vokst opp med det, så det er normalt for dem?

[♥ anonym♥]

Jeg mener at hvis personen viste at han er homofil (kke bifil) når han giftet seg, så er det ganske egoistisk.

 

At to homofile får barn er helt annerledes. det er greit. de har vært ærlige fra starten.

 

Når man vet man er homofil, og gifter seg å får barn så har man ført partneren bak lyset. Det er uærlig og ikke greit.

 

Nå var det vel snakk om de som oppdager at de er homofile etter at de giftet seg og fikk barn? Eller har jeg misforstått?

 

 

Tja det er mulig. men jeg mener at det er uærlig hvis man vet det når man gifter seg.

 

Hvis man ikke vet det så er jo selvfølgelig saken en annen, men skjer det så ofte? annet enn i selvfornektelse?

At pappen skal få ha kontakt med barna etterpå er uansett en selvfølge, og pappaen må få bo sammen med sin nye type.

Det får jo de som har vært utroe å.

[♥ anonym♥]

"Å ikke ha kommet ut" som HI skriver,

tolker jeg som at man vet det men ikke har fortalt det til omverdenen enda.

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Jeg mener at hvis personen viste at han er homofil (kke bifil) når han giftet seg, så er det ganske egoistisk.

 

At to homofile får barn er helt annerledes. det er greit. de har vært ærlige fra starten.

 

Når man vet man er homofil, og gifter seg å får barn så har man ført partneren bak lyset. Det er uærlig og ikke greit.

 

Nå var det vel snakk om de som oppdager at de er homofile etter at de giftet seg og fikk barn? Eller har jeg misforstått?

 

 

Tja det er mulig. men jeg mener at det er uærlig hvis man vet det når man gifter seg.

 

Hvis man ikke vet det så er jo selvfølgelig saken en annen, men skjer det så ofte? annet enn i selvfornektelse?

At pappen skal få ha kontakt med barna etterpå er uansett en selvfølge, og pappaen må få bo sammen med sin nye type.

Det får jo de som har vært utroe å.

 

Det er faktisk de som har vokst opp med "alle er hetrofile" holdning/preik fra sine foreldre. Ei venninne av meg forsto aldri hvorfor hun ikke taklet noen mannfolk på den måten (kjærlighet, sex osv) hun sa hun var redd, for det betydde jo at hun ville være alene hele sitt liv, aldri få oppleve kjærlighet, det å få barn osv.

En dag møtte hun ei dame, og hun opplevde kjærlighet, hun trodde helt seriøst at det var noe forferderlig galt med henne, for det var jo ikke slik det var, kvinner og menn hørte sammen, ikke kvinne/kvinne eller man/mann. Hun er drillet på dette av sin familie hele sin oppvekst.

Hun fant ut at hun var lesbisk i en alder av 27 år, og det kunne tatt enda lengre tid, hadde ikke tilfeldigheten "trådd til".

Får helt vondt av de som vokser opp i slike kår, foreldrene aner ikke hvor mye påkjenning de gir barna sine.

 

Er derimot enig med deg, om man vet man er homofil før man gifter seg/ får barn, så er man virkerlig egoistisk! Snakk om å bare tenke på seg selv og sine ønsker.

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

"Å ikke ha kommet ut" som HI skriver,

tolker jeg som at man vet det men ikke har fortalt det til omverdenen enda.

 

Men ikke "kommet ut" og "Å ikke ha kommet ut" tolker jeg pÅ to helt forskjellige vis, det første (som hi skriver) tolker jeg som om man ikke er innforstÅtt med det selv, før man har etablert seg, mens det du skriver her tolker jeg som deg, at man vet man er homofil, men ikke forteller det før man er etablert.

[Anonym bruker]

Min mann forlot meg for en av mine beste kamerater. Dette etter vi fikk 3 barn.

I 1 år gikk jeg og beskyldte han for å ha fått barn med meg, bare for at han skulle kunne ha egene blodsbarn. Mente han hadde vist dette FØR vi ble sammen og fikk barn, men slik var det ikke.

 

Han og min venn fant tonen når yngste barnet vårt var ca 18 mnd. Det kom som et sjokk på min forhenværende mann, han hadde strevd med egene tanker og fØlelser i nesten 1 år fØr han kom til meg og fortalte meg hvordan det lå ann. Han var ikke utro i denne perioden, han respekterte meg for mye til det.

Det var som å få lungene smadret da han kom og fortalte meg at han var homofil, og enda verre da han kunne fortelle meg at han hadde falt for en av mine beste venner (som jeg viste var homofil, han har vært åpen homofil siden han var 12 år!)

 

Etter 1 år med mistenksomhet og sorg, startet "såret" å gro, og jeg åpnet Øynene mine, jeg kom på små detaljer fra ekteskapet og forholdet, slike stunder hvor jeg lo godt og sa "hadde det ikke vært for at jeg kjenner deg, så hadde jeg tatt deg for å være homofil". Det var nok flere slike stunder enn jeg "fikk med meg".

Etter en del gransking av meg selv, av han, av barna våre og av hans kjære. Så forsonet jeg meg med det. Vi hadde en lang prat sammen etter dette, hvor jeg unskyldte meg og tilga han for at han brØt med meg. For det var klart bedre at han brØt med meg og fant lykken, enn å skulle sitte sammen med mag eller helt alene og skjule seg selv fra virkerligheten.

 

Nå har våre tre barn 3 fedre :-) Min nye mann (som jeg forØvrig har fått to barn med) sin far og hans mann. De bor annenhver uke hos hver av oss, og de elsker å være begge plasser, og vi alle 4 blir sett på som foreldre.

 

Det er hardt å hØre at den man elsker ikke elsker deg på samme måte, og enda verre når han forteller han elsker en annen, en mann. Men min eks har blitt et helt nytt menneske nå som han lever som den han virkerlig er, og jeg unner han alt godt, han og mannen driver for Øverig å prater om å få barn selv, noe jeg håper de gjØr, de er to hjertevarme menn, som vil kunne gi barn så mye kjærlighet, og lære dem å godta alle som de er.

 

Hvordan tok barna det når faren dems flyttet sammen med sin mann? Det er jo intresant å hØre/lese. Eller var de såpass unge at de har vokst opp med det, så det er normalt for dem?

 

Elste barnet vårt var 11 år da det hendte (vi ble foreldre i alder av 15 år) hun syntes bare det var merkerlig at faren ikke hadde vist dette fØr, for slikt MåTTE man vel kjenne på egen kropp og tanke. Men hun tok det hele med ro, at far flyttet sammen med en mann gikk helt greit, kanskje fordi hun kjente mannen, det vet jeg ikke, men det gikk da bra hvertfall