Hvor er ansvarsfølelsen?

[Anonym bruker]

Jeg snakker om de som er gratispassasjerer når det gjelder ungenes aktiviteter. De som aldri bidrar, men som gladelig sender ungen på trening, spilling og kor. De som alltid sier nei når det er snakk om styreverv og trenerjobber. De som aldri kan kjøre, og bare overlater til andre å finne noen som kan.

 

Jeg blir oppgitt. Det er greit at det er travelt nå for tiden, men hvor mye koster det å sitte som styremedlem et år? De som gjør jobben (hver gang) har det som oftest ikke mindre travelt en andre!

[Anonym bruker]

Glad vi så lengt har aktiviteter der vi betaler for plassen og det er det

[Lammelåret]

Vær heller glad og fornøyd for at du har mulighet for å sitte som styremedlem osv istedenfor å klage over dem som ikke har mulighet til det. For mange unger er folk som deg redningen, hvis det var et krav for deltakelse at foreldrene bidrar på slike ting er det mange unger som ville blitt holdt utenfor.

 

Det er også mange som ikke har helse til å ta på seg slike verv. Du vet ikke mye om andres livssituasjon, når alt kommer til alt, og dermed har du heller ingen rett til å dømme. Det er vel derfor du sukker, tenker jeg, fordi du ikke skjønner hvor viktig bidrag du gir. Vær heller fornøyd enn å rakke ned på andre som ikke har samme ressurser som deg.

[Moden mamma til 3 :)]

Jeg må si meg enig her: det er alltid de samme som stiller opp, og det er slitsomt i lengden... Har selv en datter som spiller håndball og da kreves det at foreldre stiller opp med kjøring til kamper, har vakter i hallen osv. Skjer STADIG VEKK at de som skal ha vakt ikke kommer, så andre må ta doble vakter... Og dette er noe de får beskjed om god tid i forveien! Det samme gjelder kjøring til kamper, det er alltid de samme som kjører... Jeg skjønner ikke helt at foreldre ikke ønsker å være med for å se på barna sine spille kamp?!?

[Anonym bruker]

Jeg regner med at det sikkert er noen av disse foreldrene her inne også, og jeg er oppriktig interessert i å vite hva som gjør at det blir sånn. For her jeg bor, er konskvensen at det ikke blir fotballag, at turn for barn er nedlagt og da må vi kjøre i minst 30 minutter til nærmeste tettsted for at ungene skal få drevet idrett.

[Anonym bruker]

Det der kan man undre seg over, men samtidig har ikke alle de samme ressursene. Jeg har selv stilt opp som trener og har hatt mange verv osv i mange år før jeg fikk barn. Nå har helsen sviktet og jeg må dessverre overlate ansvaret til andre. Jeg bidrar imdilertid så godt jeg kan når jeg kan. MEN det er også en del som kanskje kunne tenkt litt mindre på karriere og andre ting, og bidratt litt mer.

 

I tillegg tenker jeg at mange kanskje burde prøve seg litt i forhold til frivillig arbeid. Det er svært mye å lære av det og glade unger er en skikkelig premie!

[valkyrien]

Guttungen er ikke gammel nok til å være med på sånne ting enda, men vi kommer sikkert til å bli de foreldrene du irriterer deg over.

 

På grunn av fysisk og psykisk helse kan jeg ikke delta i alt mulig, og mannen jobber så mye at han ikke har tid til slike ting... Skal da vårt barn ikke kunne være med på ting, fordi han har en syk mor og en overarbeidet far?

 

Alt er ikke svart eller hvitt, det er ikke alltid gidden det står på.

[*bolla pinnsvin*]

Guttungen er ikke gammel nok til å være med på sånne ting enda, men vi kommer sikkert til å bli de foreldrene du irriterer deg over.

 

På grunn av fysisk og psykisk helse kan jeg ikke delta i alt mulig, og mannen jobber så mye at han ikke har tid til slike ting... Skal da vårt barn ikke kunne være med på ting, fordi han har en syk mor og en overarbeidet far?

 

Alt er ikke svart eller hvitt, det er ikke alltid gidden det står på.

 

Nei, du har nok rett i at de enkelte ganger ikke er det at man ikke gidder, men jeg tror det tilhører sjeldenhetene at man rett og slett ikke har noen som helst mulighet til å i det minste stille på kakesalg i koisken en lørdag eller kjøre ungene på kamp noen ganger. Klarer man ikke det, så undres jeg over at man i det hele tatt orker å ha barn.

[valkyrien]

Guttungen er ikke gammel nok til å være med på sånne ting enda, men vi kommer sikkert til å bli de foreldrene du irriterer deg over.

 

På grunn av fysisk og psykisk helse kan jeg ikke delta i alt mulig, og mannen jobber så mye at han ikke har tid til slike ting... Skal da vårt barn ikke kunne være med på ting, fordi han har en syk mor og en overarbeidet far?

 

Alt er ikke svart eller hvitt, det er ikke alltid gidden det står på.

 

Nei, du har nok rett i at de enkelte ganger ikke er det at man ikke gidder, men jeg tror det tilhører sjeldenhetene at man rett og slett ikke har noen som helst mulighet til å i det minste stille på kakesalg i koisken en lørdag eller kjøre ungene på kamp noen ganger. Klarer man ikke det, så undres jeg over at man i det hele tatt orker å ha barn.

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men for meg så er det en umulighet, siden jeg ikke fikser å være noe særlig ute blant folk. Det er ikke noe problem å ha barn av den grunn, for hjemme og hos familie og venner fungerer jeg fint.

[*bolla pinnsvin*]

Guttungen er ikke gammel nok til å være med på sånne ting enda, men vi kommer sikkert til å bli de foreldrene du irriterer deg over.

 

På grunn av fysisk og psykisk helse kan jeg ikke delta i alt mulig, og mannen jobber så mye at han ikke har tid til slike ting... Skal da vårt barn ikke kunne være med på ting, fordi han har en syk mor og en overarbeidet far?

 

Alt er ikke svart eller hvitt, det er ikke alltid gidden det står på.

 

Nei, du har nok rett i at de enkelte ganger ikke er det at man ikke gidder, men jeg tror det tilhører sjeldenhetene at man rett og slett ikke har noen som helst mulighet til å i det minste stille på kakesalg i koisken en lørdag eller kjøre ungene på kamp noen ganger. Klarer man ikke det, så undres jeg over at man i det hele tatt orker å ha barn.

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men for meg så er det en umulighet, siden jeg ikke fikser å være noe særlig ute blant folk. Det er ikke noe problem å ha barn av den grunn, for hjemme og hos familie og venner fungerer jeg fint.

 

Ok, det er din side av den saken. Men hva med mannen din? Er han virkelig så opptatt at han ikke engang kommer til å ta seg tid til å kjøre til fotballkamp? Synes det høres ganske utrolig ut!

[Mikkemafian]

Det at man ikke har tid nekter jeg å tro på. 4 kvelder i året har alle tid til. Man tar seg ikke tid, og det er noe helt annet!

[Anonym bruker]

Herregud. ALLE kan bidra! Lider du av angst så bak ei kake da. Jobber man mye så kjøp i det minste hele jævlig loddboka og vel så det Er man så ute klarer man ikke en gang følge opp unger i Bhg og skole da jo, så hvordan har man da tenkt det skal gå med barna?

[valkyrien]

Guttungen er ikke gammel nok til å være med på sånne ting enda, men vi kommer sikkert til å bli de foreldrene du irriterer deg over.

 

På grunn av fysisk og psykisk helse kan jeg ikke delta i alt mulig, og mannen jobber så mye at han ikke har tid til slike ting... Skal da vårt barn ikke kunne være med på ting, fordi han har en syk mor og en overarbeidet far?

 

Alt er ikke svart eller hvitt, det er ikke alltid gidden det står på.

 

Nei, du har nok rett i at de enkelte ganger ikke er det at man ikke gidder, men jeg tror det tilhører sjeldenhetene at man rett og slett ikke har noen som helst mulighet til å i det minste stille på kakesalg i koisken en lørdag eller kjøre ungene på kamp noen ganger. Klarer man ikke det, så undres jeg over at man i det hele tatt orker å ha barn.

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men for meg så er det en umulighet, siden jeg ikke fikser å være noe særlig ute blant folk. Det er ikke noe problem å ha barn av den grunn, for hjemme og hos familie og venner fungerer jeg fint.

 

Ok, det er din side av den saken. Men hva med mannen din? Er han virkelig så opptatt at han ikke engang kommer til å ta seg tid til å kjøre til fotballkamp? Synes det høres ganske utrolig ut!

 

Han jobber nesten livet av seg for å få det til å gå rundt økonomisk. Han jobber i et lavtlønnet yrke, jeg har minstesats på aap. Når han ikke er på jobb så er det alt som må gjøres hjemme...

[*bolla pinnsvin*]

Guttungen er ikke gammel nok til å være med på sånne ting enda, men vi kommer sikkert til å bli de foreldrene du irriterer deg over.

 

På grunn av fysisk og psykisk helse kan jeg ikke delta i alt mulig, og mannen jobber så mye at han ikke har tid til slike ting... Skal da vårt barn ikke kunne være med på ting, fordi han har en syk mor og en overarbeidet far?

 

Alt er ikke svart eller hvitt, det er ikke alltid gidden det står på.

 

Nei, du har nok rett i at de enkelte ganger ikke er det at man ikke gidder, men jeg tror det tilhører sjeldenhetene at man rett og slett ikke har noen som helst mulighet til å i det minste stille på kakesalg i koisken en lørdag eller kjøre ungene på kamp noen ganger. Klarer man ikke det, så undres jeg over at man i det hele tatt orker å ha barn.

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men for meg så er det en umulighet, siden jeg ikke fikser å være noe særlig ute blant folk. Det er ikke noe problem å ha barn av den grunn, for hjemme og hos familie og venner fungerer jeg fint.

 

Ok, det er din side av den saken. Men hva med mannen din? Er han virkelig så opptatt at han ikke engang kommer til å ta seg tid til å kjøre til fotballkamp? Synes det høres ganske utrolig ut!

 

Han jobber nesten livet av seg for å få det til å gå rundt økonomisk. Han jobber i et lavtlønnet yrke, jeg har minstesats på aap. Når han ikke er på jobb så er det alt som må gjøres hjemme...

 

Ok, men hvis man skal se det fra et barns perspektiv: Tror du ikke barna deres kommer til å bli lei seg fordi dere aldri kommer og ser på aktivitetene de driver med? Kjæresten min er over 40 og enda sitter det i at moren og faren hans i løpet av oppveksten ikke en eneste gang var med på kamp! Det gjør noe med et barn å føle at foreldrene gir fullstendig f... i hva de holder på med, når "alle" andre er der og ser på. Sånt bør man faktisk tenke litt på.

[Anonym bruker]

Guttungen er ikke gammel nok til å være med på sånne ting enda, men vi kommer sikkert til å bli de foreldrene du irriterer deg over.

 

På grunn av fysisk og psykisk helse kan jeg ikke delta i alt mulig, og mannen jobber så mye at han ikke har tid til slike ting... Skal da vårt barn ikke kunne være med på ting, fordi han har en syk mor og en overarbeidet far?

Sånn har vi det å. Jeg har rygg og nakkeskade, mannen pendler og jobber mye. 3 barn i Bhg og hunder. Hus under oppussing og alt som skal gjøres hjemme. Men mannen trener fotballaget for eldste gutten, jeg hjelper til på turn, vi svømmer med de en gang i uka og jeg sitter som foreldrerepreaentant i Bhg... Rart andre får det til!

Alt er ikke svart eller hvitt, det er ikke alltid gidden det står på.

 

Nei, du har nok rett i at de enkelte ganger ikke er det at man ikke gidder, men jeg tror det tilhører sjeldenhetene at man rett og slett ikke har noen som helst mulighet til å i det minste stille på kakesalg i koisken en lørdag eller kjøre ungene på kamp noen ganger. Klarer man ikke det, så undres jeg over at man i det hele tatt orker å ha barn.

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men for meg så er det en umulighet, siden jeg ikke fikser å være noe særlig ute blant folk. Det er ikke noe problem å ha barn av den grunn, for hjemme og hos familie og venner fungerer jeg fint.

 

Ok, det er din side av den saken. Men hva med mannen din? Er han virkelig så opptatt at han ikke engang kommer til å ta seg tid til å kjøre til fotballkamp? Synes det høres ganske utrolig ut!

 

Han jobber nesten livet av seg for å få det til å gå rundt økonomisk. Han jobber i et lavtlønnet yrke, jeg har minstesats på aap. Når han ikke er på jobb så er det alt som må gjøres hjemme...

[valkyrien]

Guttungen er ikke gammel nok til å være med på sånne ting enda, men vi kommer sikkert til å bli de foreldrene du irriterer deg over.

 

På grunn av fysisk og psykisk helse kan jeg ikke delta i alt mulig, og mannen jobber så mye at han ikke har tid til slike ting... Skal da vårt barn ikke kunne være med på ting, fordi han har en syk mor og en overarbeidet far?

 

Alt er ikke svart eller hvitt, det er ikke alltid gidden det står på.

 

Nei, du har nok rett i at de enkelte ganger ikke er det at man ikke gidder, men jeg tror det tilhører sjeldenhetene at man rett og slett ikke har noen som helst mulighet til å i det minste stille på kakesalg i koisken en lørdag eller kjøre ungene på kamp noen ganger. Klarer man ikke det, så undres jeg over at man i det hele tatt orker å ha barn.

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men for meg så er det en umulighet, siden jeg ikke fikser å være noe særlig ute blant folk. Det er ikke noe problem å ha barn av den grunn, for hjemme og hos familie og venner fungerer jeg fint.

 

Ok, det er din side av den saken. Men hva med mannen din? Er han virkelig så opptatt at han ikke engang kommer til å ta seg tid til å kjøre til fotballkamp? Synes det høres ganske utrolig ut!

 

Han jobber nesten livet av seg for å få det til å gå rundt økonomisk. Han jobber i et lavtlønnet yrke, jeg har minstesats på aap. Når han ikke er på jobb så er det alt som må gjøres hjemme...

 

Ok, men hvis man skal se det fra et barns perspektiv: Tror du ikke barna deres kommer til å bli lei seg fordi dere aldri kommer og ser på aktivitetene de driver med? Kjæresten min er over 40 og enda sitter det i at moren og faren hans i løpet av oppveksten ikke en eneste gang var med på kamp! Det gjør noe med et barn å føle at foreldrene gir fullstendig f... i hva de holder på med, når "alle" andre er der og ser på. Sånt bør man faktisk tenke litt på.

 

Det går fint an å vise at man er interessert selv om man ikke er til stede. Og etterhvert kan man også forklare hvorfor det er sånn. Men kom gjerne med forslag på hva man kan gjøre... I det lange løp er det vel bedre å ha tak over hodet og mat på bordet enn å ha med pappa på kamp?

[Anonym bruker]

Vi har det slik vi å. Jeg med rygg og nakkeskade, deltidsjobb. Mannen jobber masse og pendler i tillegg. Vi har hunder, 3 barn i bh, hus under oppussing og alt som må gjøres hjemme. Men mannen trener fotballaget, jeg sitter i foreldreutvalget, vi følger opp turn og svømming hver uke. Rart andre får det til!

[*bolla pinnsvin*]

Guttungen er ikke gammel nok til å være med på sånne ting enda, men vi kommer sikkert til å bli de foreldrene du irriterer deg over.

 

På grunn av fysisk og psykisk helse kan jeg ikke delta i alt mulig, og mannen jobber så mye at han ikke har tid til slike ting... Skal da vårt barn ikke kunne være med på ting, fordi han har en syk mor og en overarbeidet far?

 

Alt er ikke svart eller hvitt, det er ikke alltid gidden det står på.

 

Nei, du har nok rett i at de enkelte ganger ikke er det at man ikke gidder, men jeg tror det tilhører sjeldenhetene at man rett og slett ikke har noen som helst mulighet til å i det minste stille på kakesalg i koisken en lørdag eller kjøre ungene på kamp noen ganger. Klarer man ikke det, så undres jeg over at man i det hele tatt orker å ha barn.

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men for meg så er det en umulighet, siden jeg ikke fikser å være noe særlig ute blant folk. Det er ikke noe problem å ha barn av den grunn, for hjemme og hos familie og venner fungerer jeg fint.

 

Ok, det er din side av den saken. Men hva med mannen din? Er han virkelig så opptatt at han ikke engang kommer til å ta seg tid til å kjøre til fotballkamp? Synes det høres ganske utrolig ut!

 

Han jobber nesten livet av seg for å få det til å gå rundt økonomisk. Han jobber i et lavtlønnet yrke, jeg har minstesats på aap. Når han ikke er på jobb så er det alt som må gjøres hjemme...

 

Ok, men hvis man skal se det fra et barns perspektiv: Tror du ikke barna deres kommer til å bli lei seg fordi dere aldri kommer og ser på aktivitetene de driver med? Kjæresten min er over 40 og enda sitter det i at moren og faren hans i løpet av oppveksten ikke en eneste gang var med på kamp! Det gjør noe med et barn å føle at foreldrene gir fullstendig f... i hva de holder på med, når "alle" andre er der og ser på. Sånt bør man faktisk tenke litt på.

 

Det går fint an å vise at man er interessert selv om man ikke er til stede. Og etterhvert kan man også forklare hvorfor det er sånn. Men kom gjerne med forslag på hva man kan gjøre... I det lange løp er det vel bedre å ha tak over hodet og mat på bordet enn å ha med pappa på kamp?

 

Og det er de eneste alternativene dere har? Mulig det er sånn, men det har jeg veldig vanskelig for å tro...

[valkyrien]

Guttungen er ikke gammel nok til å være med på sånne ting enda, men vi kommer sikkert til å bli de foreldrene du irriterer deg over.

 

På grunn av fysisk og psykisk helse kan jeg ikke delta i alt mulig, og mannen jobber så mye at han ikke har tid til slike ting... Skal da vårt barn ikke kunne være med på ting, fordi han har en syk mor og en overarbeidet far?

 

Alt er ikke svart eller hvitt, det er ikke alltid gidden det står på.

 

Nei, du har nok rett i at de enkelte ganger ikke er det at man ikke gidder, men jeg tror det tilhører sjeldenhetene at man rett og slett ikke har noen som helst mulighet til å i det minste stille på kakesalg i koisken en lørdag eller kjøre ungene på kamp noen ganger. Klarer man ikke det, så undres jeg over at man i det hele tatt orker å ha barn.

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men for meg så er det en umulighet, siden jeg ikke fikser å være noe særlig ute blant folk. Det er ikke noe problem å ha barn av den grunn, for hjemme og hos familie og venner fungerer jeg fint.

 

Ok, det er din side av den saken. Men hva med mannen din? Er han virkelig så opptatt at han ikke engang kommer til å ta seg tid til å kjøre til fotballkamp? Synes det høres ganske utrolig ut!

 

Han jobber nesten livet av seg for å få det til å gå rundt økonomisk. Han jobber i et lavtlønnet yrke, jeg har minstesats på aap. Når han ikke er på jobb så er det alt som må gjøres hjemme...

 

Ok, men hvis man skal se det fra et barns perspektiv: Tror du ikke barna deres kommer til å bli lei seg fordi dere aldri kommer og ser på aktivitetene de driver med? Kjæresten min er over 40 og enda sitter det i at moren og faren hans i løpet av oppveksten ikke en eneste gang var med på kamp! Det gjør noe med et barn å føle at foreldrene gir fullstendig f... i hva de holder på med, når "alle" andre er der og ser på. Sånt bør man faktisk tenke litt på.

 

Det går fint an å vise at man er interessert selv om man ikke er til stede. Og etterhvert kan man også forklare hvorfor det er sånn. Men kom gjerne med forslag på hva man kan gjøre... I det lange løp er det vel bedre å ha tak over hodet og mat på bordet enn å ha med pappa på kamp?

 

Og det er de eneste alternativene dere har? Mulig det er sånn, men det har jeg veldig vanskelig for å tro...

 

Det er det nå ihvertfall. Såvidt vi får det til å gå rundt økonomisk nå, og til høsten blir det værre, for da ryker kontantstøtta. Kan selvfølgelig "håpe" på at man arver noen snart, for da hadde det blitt lettere. På et tidspunkt blir vel økonomien bedre, men det ligger langt frem i tid for oss.

[Edelweis]

Jeg er også lei av slike foreldre. Jeg har sittet i turnstyret i mange år og det er de samme som stiller opp hver gang. En kveld i året må de stille opp til kakesalg, men jammen er det folk som ikke gidder deg også. har man ikke tid skal man bytte innbyrdes, gjør de det?? nei, da må vi i styret ta støyten. Her har fotballaget en mulighet for at foreldrene kan kjøpe seg fri fra dugnader for en 1000 lapp. stiller de ikke til avtalt tid får de bot på 1000 kr. Alle har tid en kveld i året!

[Edelweis]

Guttungen er ikke gammel nok til å være med på sånne ting enda, men vi kommer sikkert til å bli de foreldrene du irriterer deg over.

 

På grunn av fysisk og psykisk helse kan jeg ikke delta i alt mulig, og mannen jobber så mye at han ikke har tid til slike ting... Skal da vårt barn ikke kunne være med på ting, fordi han har en syk mor og en overarbeidet far?

 

Alt er ikke svart eller hvitt, det er ikke alltid gidden det står på.

 

Nei, du har nok rett i at de enkelte ganger ikke er det at man ikke gidder, men jeg tror det tilhører sjeldenhetene at man rett og slett ikke har noen som helst mulighet til å i det minste stille på kakesalg i koisken en lørdag eller kjøre ungene på kamp noen ganger. Klarer man ikke det, så undres jeg over at man i det hele tatt orker å ha barn.

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men for meg så er det en umulighet, siden jeg ikke fikser å være noe særlig ute blant folk. Det er ikke noe problem å ha barn av den grunn, for hjemme og hos familie og venner fungerer jeg fint.

 

Ok, det er din side av den saken. Men hva med mannen din? Er han virkelig så opptatt at han ikke engang kommer til å ta seg tid til å kjøre til fotballkamp? Synes det høres ganske utrolig ut!

 

Han jobber nesten livet av seg for å få det til å gå rundt økonomisk. Han jobber i et lavtlønnet yrke, jeg har minstesats på aap. Når han ikke er på jobb så er det alt som må gjøres hjemme...

 

Ok, men hvis man skal se det fra et barns perspektiv: Tror du ikke barna deres kommer til å bli lei seg fordi dere aldri kommer og ser på aktivitetene de driver med? Kjæresten min er over 40 og enda sitter det i at moren og faren hans i løpet av oppveksten ikke en eneste gang var med på kamp! Det gjør noe med et barn å føle at foreldrene gir fullstendig f... i hva de holder på med, når "alle" andre er der og ser på. Sånt bør man faktisk tenke litt på.

 

Det går fint an å vise at man er interessert selv om man ikke er til stede. Og etterhvert kan man også forklare hvorfor det er sånn. Men kom gjerne med forslag på hva man kan gjøre... I det lange løp er det vel bedre å ha tak over hodet og mat på bordet enn å ha med pappa på kamp?

 

Og det er de eneste alternativene dere har? Mulig det er sånn, men det har jeg veldig vanskelig for å tro...

 

Det er det nå ihvertfall. Såvidt vi får det til å gå rundt økonomisk nå, og til høsten blir det værre, for da ryker kontantstøtta. Kan selvfølgelig "håpe" på at man arver noen snart, for da hadde det blitt lettere. På et tidspunkt blir vel økonomien bedre, men det ligger langt frem i tid for oss.

 

Har dere da råd til at barna er med på fritidsaktiviteter? Hvis du ikke kan, kan vel far eller besteforeldre eller andre nære ta seg en kveld?

[valkyrien]

Guttungen er ikke gammel nok til å være med på sånne ting enda, men vi kommer sikkert til å bli de foreldrene du irriterer deg over.

 

På grunn av fysisk og psykisk helse kan jeg ikke delta i alt mulig, og mannen jobber så mye at han ikke har tid til slike ting... Skal da vårt barn ikke kunne være med på ting, fordi han har en syk mor og en overarbeidet far?

 

Alt er ikke svart eller hvitt, det er ikke alltid gidden det står på.

 

Nei, du har nok rett i at de enkelte ganger ikke er det at man ikke gidder, men jeg tror det tilhører sjeldenhetene at man rett og slett ikke har noen som helst mulighet til å i det minste stille på kakesalg i koisken en lørdag eller kjøre ungene på kamp noen ganger. Klarer man ikke det, så undres jeg over at man i det hele tatt orker å ha barn.

 

Jeg kan bare snakke for meg selv, men for meg så er det en umulighet, siden jeg ikke fikser å være noe særlig ute blant folk. Det er ikke noe problem å ha barn av den grunn, for hjemme og hos familie og venner fungerer jeg fint.

 

Ok, det er din side av den saken. Men hva med mannen din? Er han virkelig så opptatt at han ikke engang kommer til å ta seg tid til å kjøre til fotballkamp? Synes det høres ganske utrolig ut!

 

Han jobber nesten livet av seg for å få det til å gå rundt økonomisk. Han jobber i et lavtlønnet yrke, jeg har minstesats på aap. Når han ikke er på jobb så er det alt som må gjøres hjemme...

 

Ok, men hvis man skal se det fra et barns perspektiv: Tror du ikke barna deres kommer til å bli lei seg fordi dere aldri kommer og ser på aktivitetene de driver med? Kjæresten min er over 40 og enda sitter det i at moren og faren hans i løpet av oppveksten ikke en eneste gang var med på kamp! Det gjør noe med et barn å føle at foreldrene gir fullstendig f... i hva de holder på med, når "alle" andre er der og ser på. Sånt bør man faktisk tenke litt på.

 

Det går fint an å vise at man er interessert selv om man ikke er til stede. Og etterhvert kan man også forklare hvorfor det er sånn. Men kom gjerne med forslag på hva man kan gjøre... I det lange løp er det vel bedre å ha tak over hodet og mat på bordet enn å ha med pappa på kamp?

 

Og det er de eneste alternativene dere har? Mulig det er sånn, men det har jeg veldig vanskelig for å tro...

 

Det er det nå ihvertfall. Såvidt vi får det til å gå rundt økonomisk nå, og til høsten blir det værre, for da ryker kontantstøtta. Kan selvfølgelig "håpe" på at man arver noen snart, for da hadde det blitt lettere. På et tidspunkt blir vel økonomien bedre, men det ligger langt frem i tid for oss.

 

Har dere da råd til at barna er med på fritidsaktiviteter? Hvis du ikke kan, kan vel far eller besteforeldre eller andre nære ta seg en kveld?

 

Guttungen er ikke gammel nok til å være med på sånt enda. Men når han blir det så prioriterer jeg heller fritidsaktiviteter på han enn noe som helst til meg selv. Han skal ikke lide for at vi har dårlig råd.

[Anonym bruker]

Jeg satt i FAU og SU i barnehagen i 3 år

Klassekontakt og FAU i nå på 5 året

FAU nestleder på 2 året

sitter i min kommunes KFU som styreleder på 2 året

 

Men jeg har aldri kjørt til kamper pga jeg har ikke førerkort og mannen jobber 16 timers dager....

[Anonym bruker]

Jeg satt i FAU og SU i barnehagen i 3 år

Klassekontakt og FAU i nå på 5 året

FAU nestleder på 2 året

sitter i min kommunes KFU som styreleder på 2 året

 

Men jeg har aldri kjørt til kamper pga jeg har ikke førerkort og mannen jobber 16 timers dager....

Da snakker vi ikke om deg:)

[Anonym bruker]

Jeg er lagleder for eldstemanns fotballag. Her er det mange foreldre som mer enn gjerne er tilstede hele treningen og på alle kamper, men hvis vi ber dem stille som kioskvakt eller dugnad, da er det plutselig ikke måte på hvor travelt de har det. De fleste er kjempeflinke til å stille (det er ikke snakk om mer enn én oppgave i året hvis alle tar sin turn), men det er de samme som år etter år "dessverre ikke kan".