Hva er det slemmeste du har gjort mot barnet ditt?

[Mandalas]

Dere som biter barna deres, dere er klar over at et menneskebitt er veldig farlig dersom det går hull på huden? Skal ikke så mye til før det går hull på huden heller. Mye farligere med menneskebitt enn hundebitt!

 

Man skal bite rimelig hardt for å bite hull på huden altså. Tviler sterkt på at det er den type biting de mener her

[Mamma`n til Will& Ailo]

Dere som biter barna deres, dere er klar over at et menneskebitt er veldig farlig dersom det går hull på huden? Skal ikke så mye til før det går hull på huden heller. Mye farligere med menneskebitt enn hundebitt!

 

Jeg bet ikke så hardt at det gikk hull på huden, men nok til at han kjente det.

[Anonym bruker]

Uff... jeg får vondt langt inni hjerteroten fortsatt når jeg tenker på det. Jeg klippet ham i fingertuppen med neglklipper da han var baby

Det var naturligvis et uhell, i fall noen skulle tro noe annet.

 

Og jeg turte ikke innrømme det for mannen min heller, sa jeg ikke visste hva det såret kom av.

 

Stakkars lille gutten min....

 

Dette gjorde jeg også F¨r helt vondt inni meg når jeg tenker på det!

[Gjest Tutt1-2-3!]

takket være noen andre "slemme" mammer føler jeg meg herved normal!

 

Jeg har kort lunte, og her i huset er det både brøling, smelling med dører og kjeftbruk! Ikke fysisk vold, men kan ta tak i armene, eller bære inn på rommet til timeout for eksempel!

 

Mamma var også slik i oppdragelsen, og jeg kan ikke skjønne annet enn at det har blitt folk av meg og søsknene mine også!

[87mom]

Syns det kommer fram veldig mye fælt her jeg.... De er små barn, husk det! De skal lære alt. . . Finn heller en roligre måte å takle problemene på.

[Gjest Heartbroken]

Jeg syns ikke det å skade barnet ved et uhell, kan sies å være slem. Slem er man når man gjør noe man vet ikke er bra, men lunta er for kort til at man kan stoppe seg selv.

 

Vi har hatt våre uhell her også, det verste var da jeg skulle skynde meg ut av badet for å ta telefonen, åpnet døren kjempefort akkurat da snuppa kom løpende og rett og slett slo henne i bakken med døren det var helt grusomt, hun gråt og jeg gråt... Hun fikk tidenes kul i pannen, men heldigvis ikke noe mer alvorlig.

 

Av ting jeg har gjort som jeg skulle ønske ugjort er resultat av temperamanget mitt. Jeg er snarsint, men ikke redd for å innrømme at jeg reagerte feil og be om unnskyldning. Jeg har aldri brukt vold mot barna, men har nok vært for høyrøstet og hard i språkbruken.

 

En gang bar jeg sønnen inn på badet og holdt i døren fordi jeg var så sint at jeg ikke våget å slippe han ut.....huff.....heldigvis er jeg eldre og har mer tålmodighet nå. Har snakket med barna om de har opplevd temperamanget mitt som et problem, men heldigvis har de ikke det. "Vi vet at du blir rasende, men så går det fort over" var svaret....Og de er ikke redde for å gå i heftig diskusjon med meg, så aldeles avskremte kan de ikke være...

[Katta_]

Jeg klemte fingeren hennes da jeg skulle sette opp trillen hennes. Stakkars jente, hu hylskreik og ble sinna på meg etterpå.

 

Jeg har også skreket til henne i full frustrasjon når hun var helt umulig. Huff...

[Gjest Heartbroken]

Syns det kommer fram veldig mye fælt her jeg.... De er små barn, husk det! De skal lære alt. . . Finn heller en roligre måte å takle problemene på.

 

åhhhhja! Hadde jeg bare visst det når barna var små! At de bare er barn og at man bør løse alle konflikter med å snakke rolig og pedagogisk til de!

 

Huff, får håpe jeg husker på det når minsten kommer da

 

Takk for dine kloke ord og ditt bidrag til debatten

[Anonym bruker]

Det værste var at jeg klemte 2 fingre på eldste datteren min i døren. Fingrene var mer eller mindre flate og neglene datt av:(((((((( Det var grusomt!

[Anonym bruker]

Huff, ja godt å se at det er flere enn meg som kan ha kort lunte til tider, selv har jeg brølt til ungene om de er helt umulige, jeg har løftet de krasst og brutalt opp og omtrent kastet de i senga når jeg har blitt sint og smelt igjen døra.

 

Har også sagt at nå er jeg lei av DEG, og ikke lei av oppførselen din som man bør si, har vel og sagt at jeg skal selge deg ved en anledning, heldigvis var knøttet ikke mer enn 2 år den gangen og skjønte heldigvis ikke det. For den var fæl syntes jeg selv.

Jeg kan fare opp innimellom, men det skjer heldigvis ikke ofte, stort sett er det rolig barneoppdragelse her i gården, men må jo heve stemmen godt innimellom for at de skal høre. Det ene barnet mitt har litt nedsatt hørsel så han må jeg faktiske heve stemmen mer til før han skjønner at nok er nok.. Er ikke alltid lett med to barn mellom 2 og 4 år, de er alltid i en eller annen trassigperiode.

[hval12]

Vis emnet heter "Hva er det slemmeste du har gjort mot barnet ditt?" da høres det mer ut som at man skal fortelle noe du gjør når du er sint på barnet, ikke uhell.

[Kortslutning]

Ja, huff:( Har hatt noen uhell:(

 

I dåpen hennes klarte jeg å slå hode hennes inni kameraet til svigerfar:(

 

Også har jeg klemt tærne hennes i døra:(

 

Og det aller verste var da jeg lot henne stå på en stol og snudde meg bort ett par sekunder:( Da datt hun rett i gulvet med hodet først, og det ble selvfølgelig en tur til sykehuset. Jeg snur ikke ryggen til igjen, har lært at jeg må passe bedre på

 

Heldigvis har hun ikke fått varige mèn av dette, og nå er hun så stor at det er hun selv som står for uhellene.

[Anonym bruker]

Mistet eldste ut av armene i det jeg skulle legge ham på stellebordet (hadde helt molbo system med at stellebordet hans stå på soverommet siden det ikke var plass på badet, og jeg hadde akkurat badet ham. Siden han enda var litt fuktig så skled han rett og slett ut av armene på meg rett før jeg skulle legge ham på stellebordet etter å ha båret ham ut fra baderommet, over gangen og inn på rommet. Ble kjempeskremt og ringte legevakta med en gang, fikk komme inn og sjekke at det ikke ble noe skade (han fikk liten kul i bakhodet som gikk tilbake etter 4-5 timer).

[mrsrogaland.]

I all frustrasjon har jeg ropt tilbake. Det var etter en slitsom dag og ungen babyen bare gråt og gråt. Hadde prøvd i timesvis å få han til å sove, og da rablet det for meg. Ropte jævla drittunge og hold kjeft! Han begynte å hyyylgrine og jeg fikk dårlig samvittighet og tok han opp. Han fått lengere lunte nå og klarer å telle til 10. Men det var veldig frustrerende og jeg var dødssliten. Ellers er jeg bare snill og grei med gutten min.

[Anonym bruker]

Altså, mye av det som har blitt skrevet her høres jo forferdelig ut.. (skjønner spesielt om f.eks de uten barn leser dette, at det kan virke skremmende).

Jeg fikk noen grimaser når jeg leste noen av innleggene her selv

MEN, jeg har gjort mye av det selv.. brøle/kjefte, ta de litt hardt i hånden, sette dem på rommet osv.

Jeg angrer som en hund etterpå og har til og med felt noen tårer når jeg har tenkt tilbake på det, men det er sånt som fort skjer når man får nok.

Merker jo at det skjer spesielt når jeg er sliten fra før av og ungene bare fortsetter og fortsetter og fortsetter.

 

Og jeg er eeegentlig en rolig person med en del tålmodighet altså, men noe må ha skjedd etter at jeg ble mamma

[Anonym bruker]

Klarte å glemme å ta vekk Red bull boksen før jeg gikk inn på badet,så når jeg kom tilbake så satt han med red bull over seg og i munnen :S

Han er 11 mnder.

 

Mamma var barnevakt for sønnen min å glemte at han ikke kunne sitte selv ( han var 10 mnder) så da ramlet han med hodet rett ned på flisene på badet stakkar :S

[Sli1]

En gang treåringen slo meg i ansiktet( han slår rimelig hardt) slo jeg tilbake. Var ikke med vilje var nok bare ren refleks.. Slo nok ikke så hardt da, han begynte ikke å gråte, så bare veldig rart på meg.. Hehe..

[HeltLykkelig ♥♥]

Denne tråden har fått meg til å le og gråte om hverandre.. Skjønner så godt mange av følelsene som har vært i sving her.

 

Selv følte jeg meg litt snill når jeg leste mye, men det betyr ikke jeg ikke har hatt tanker om det samme. Det værste jeg har gjort var en gang da hun ikke hadde sovet hele natta.. Hadde tatt henne inn i senga til meg i håp on at hun til slutt skulle tor seg. Men da var hun enda mer våken og i skikkelig godt humør.. Så fornøyd satt hun og pirka meg i øyet,i øret og munnen. Mens hun bablet og "plaget" meg. Drt rabla for meg og jeg satt meg opp, tok henne i skuldrene og dyttet henne ned i puta mens jeg sa høyt : " SLUTT OPP! " ungen var helt sjokka og ble først stille før hun satte i et fornærma hyl. Jeg begynte å gråte og fikk skikkelig dårlig samvittighet. Hun var jo egentlig bare koslig mot meg!dette var da jenta var under året.

 

Mannen min sklei på isen og mista jenta .. Med hodet først.. Så hun slo løs begge fremtenna. Disse måtte opereres ut noen uker seinere i narkose. Da var hun 16 mnd. DER snakker vi dårlig samvittighet.

[Musemorbr /]

Har vrælt AU SATAN i smerte, så han ble livredd. Han beit brystet til blods da, fordi han hadde fått for seg at det var morsomt, men likevel...

 

Av uhell har jeg klort panna hans med knappen til bodyen allerede før han var en mnd gammel. Treg av søvnmangel rakk jeg ikke ta tak i han den gangen han fra alle fire bykset ut av dobbelsengen rundt fem mndr gammel. I den tiden dunket jeg også hodet hans i en dørkarm fordi jeg glemte at han kunne slenge seg bak. Skylder på at vi sov utrolig lite den tiden. Ellers er jeg en snill mamma altså.

[Anonym bruker]

mamma sklei på isen med meg og jeg ramlet så hardt at jeg brakk foten.Da var jeg litt over 1 år.

Gjett om hun hadde dårlig samvitighet.

Jeg bruker alltid brodder når det er glatt ute for jeg er livredd å for ramle med småen.

[Anonym bruker]

Når jeg var høygravid med minsten hadde jeg en diskusjon med mannen min. Grep tak i eldste og løp opp en trapp, mista ungen så han gikk med bakhodet i trappa. Var selvfølgelig ikke med vilje, men i sinne var det og jeg hadde forferdelig dårlig samvittighet.

[Cat_Woman]

Da han var ca 4 måneder trillet han ned fra en benk på verandaen mens jeg sto med ryggen til. Datt ned i sprekken mellom benken og veggen, og fikk et rødt merke i hodet. Han gråt i 20 sekunder, jeg gråt i en time.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Hadde en runde her når minste var liten, gråt i nesten 4 mnd i strekk, og det var da snakk om 10-18 timer med hyling i døgnet, og jeg var alene med begge ungene. Storebror slet med tenner i samme runde, så mye gråt og hyling der også.

 

Hvertfall, det er mine verste mnd som mamma, og var mange ganger jeg vurderte å ringe barnevernet og be dem se ann hvor vidt jeg var egnet som mor.

 

Så kom det da:

- En gang jenta hadde grått i 6 timer i strekk, så kom gutten bort for å kose fang, ble veldig klengete, og mente det nok ikke, men han kløp tak i meg for å kravle opp på fanget mitt, jeg dyttet han hardt fra meg med benet, så han falt på rumpa, og slo hodet sitt i gulvet. Var rask med å legge ned lillesøstera hans, og ta han opp på fanget mitt og trøste han.

 

- Midt på natt, lillesøster hadde grått i 9 timer før hun klarte å sove, sov i 2 timer, så startet hun opp igjen, jeg røsket henne noe fort opp, og hylte til henne. Noen dager senere var det gutten som fikk gjennomgå det samme, sto og holdt han hardt i armen, mens jeg hylte til han at nå fikk han for pokker sove, også slengte jeg han ned i senga.. Begge gangene, så gråt jeg ekstremt mye, og brukte vel 2 timer på å trøste og unskylde meg.

 

- Jenta skulle få flaske men hun nektet å ta den, samtidig som hun var skrubbsulten, så jeg tviholdt flaska i munnen til hun startet å suge.

 

Er nok noe mer, som er mer innen "normalen" når man er utslitt, trøtt og/eller uforsiktig. Men det er de hendelsene jeg husker best.

Var åpen om hendelsene med helsesøster, og pratet med psykologen på helsestasjonen, de mener det var barseldepresjon, i samspill med utbrenthet... Prøvde å gi meg piller for det, men de tok jeg ikke, jeg tåler ikke antidepresiva, noe jeg vet klart fra før av, jeg blir bare værre av de..

 

Prisen for årets mor? Nei, den går ikke hit hvertfall.. Heldigvis gikk helvetet over når jenta var 4-5 mnd, og etter det har det ikke vært slikt.. Kanskje noe hevet stemme av og til, men er ikke så ofte det heller..